Anubis noir, del 1

Tidenes morgen en gang, universet skapte seg selv og bryter så seg selv opp i mindre bevisstheter for å lære noe nytt. Noen av disse bevissthetene tar etter hvert form basert delvis på oppgavene de pålegger seg selv. Slik blir aspekter av Livet og Døden til gudinnen Bast og guden Anubis. Eldgamle sjeler som fra tid til annen fødes som mennesker for å utføre oppgaver relatert til større planer for den åndelige utviklingen til livsformer.

andromeda_stort

Sånn omtrentlig nåtid. Det var en mørk og stormfull natt i en liten by et sted på østlandskysten, vel det kunne ha vært en mørk og stormfull natt. Men stormen var over, og vinden hadde løyet, mørket derimot hadde ikke dratt sin vei. Og asfalten var fortsatt mørkere av regnet enn den vanlige betonggrå fargen. Gatelysene speilet seg i vanndammene langs veien. Jeg, Anubis var på vei til en jobb, noen hadde kontaktet meg angående åndelig tilstedeværelse av særs negativ sort. Det er der jeg kommer inn i mitt aspekt av Anubis, dødsgud og venn av de døde. Jeg sørger for at de som dør kommer seg videre og at de som henger igjen også får ræva i gir, spesielt når de plager de levende. Sånt kan man ikke ha noe av, jeg gir blaffen i om ånden som herjer i huset er den forrige eieren, vekk skal den.

it_was_a_27dark_and_stormy_night27_-_-_geograph-org-uk_-_718913

Når jeg sier aspekt mener jeg det faktisk, på et høyere, åndelig plan er jeg Anubis, den egyptiske dødsguden, de dødes venn og guide. Men jeg er også menneske, det er ikke slik at jeg tok form som voksen. Jeg har blitt født og vokst opp på vanlig vis, men i voksen alder kom tilknytningen til mine høyere aspekter sterkere frem.

Anubis også kjent som Yinpu

Hvem som fikk den gode idéen om å la meg reinkarnere som menneske husker jeg ikke, men ånde- og gudeverdenen er veldig strikse på dette med fri vilje, så jeg har tydeligvis valgt det selv på et vis;

– Hallå Anubis, har du lyst til å redde verden?

-Nææh, skeptisk, er ikke det en jobb for Horus og den gjengen? Jeg har nok å henge fingrene i, folk og dyr stryker med som aldri før.

Jeg skal røpe en hemmelighet her og nå som mange religioner nok ikke liker at jeg røper, men det bryr jeg meg lite om. Det spiller ingen rolle hva du tror på, alle som dør kommer til samme sted/ dimensjon/ eksistensnivå. Helvete og tilsvarende straffesteder er mer enn sinnstilstand enn noe sted, Djevelen og lignende entiteter er enten misforstått eller oppskrytt, personifisert ondskap og for den sakens skyld personifisert godhet, finnes ikke. Det er dog mye kjærlighet på den s.k. andre siden, ingen straffes for handlinger gjort mens de levde, de må derimot ta lærdom av alt de har foretatt seg før de tar en ny runde i fysisk form.

Huset som var plaget var nok en mørk og stormfull natt hele tiden for de som bodde der. Huset var nærmest som et åndelig sort hull, det trakk i meg med sine negative energier. Og en vag lukt av brent treverk kom til meg, jeg kikket meg rundt, men kunne ikke se at noen i gaten drev og fyrte, dessuten luktet det mer som et nylig slukket bål. Da husket jeg plutselig byhistorien, denne gata brant ned til grunnen for litt over hundre år siden. Jeg luktet de slukkede restene fra en svunnen tid. Ikke noe rart i at folk her var plaget!

8195125327_76a02ca12d_b

Jeg gikk inn porten og ringte på døra, jeg ble litt paff når jeg så hvem som åpnet døra. En vakker ung kvinne som jeg husket fra busspendlingen i sommer. Hun hadde mørke øyne, paff som jeg ble, husker jeg ikke om de var mørkeblå eller brune, men husker at håret hennes var mørkebrunt, nesten sort og at det rakk henne ned til nakken omtrent. Jeg hadde spurt de andre gudene om henne, det var noe med henne som gjorde at jeg ikke fikk henne ut av hodet. Men alle forsøk på å få gudene i tale om dette var min tilkommende som jeg har visst om en liten stund kom bare tilbake som enten «vent og se» eller at denne kvinnen var en «plassholder».

Jeg hadde en stund visst at min stund som ensom ulv gikk mot slutten, at en gudinne og jeg skulle finne hverandre. En gudinne som har gjort det samme som meg, tatt en runde som menneske.

Gudinnen jeg snakker om her er ingen ringere enn Bast (uttales med lang a), gudinnen i oldtidens Egypt som var kattenes beskytter, den høye beskytter av barn, kvinner og hjem, gudinne for den som ønsket å bli gravid, gudinne for medisin i form av salver og blomsteressenser og solgudens beskytter mot urkaoset når Ra sov. Vanligvis fremstilt som en ung kvinne med kattehode eller en sort hunnkatt. Hun ble sett på som en av de store modergudinnene i Egypt. Og kanskje viktigst av alt for meg, min store kjærlighet uansett dimensjon.

Goddess Bastet

Hvor hun var født og oppvokst vet jeg ikke, men der sto hun, jeg kunne se at hun og kvinnen nå faktisk var blitt ett. Da skjønte jeg hintet om plassholder, hun har vært en plassholder for seg selv, at hun nå visste hvem hun var på et høyere plan. Jeg sto der som et fjols og forsøkte å si noe fornuftig.

Hun smilte et blendende smil og sa hei.

Fortsettelse følger i del 2.

Reklamer
Fremhevet innlegg

Bakgrunnen for karakterene i Anubis Noir

Siden jeg har fått spørsmål om det er noen spesifikke personer som er inspirasjoner til karakterene mine, tenkte jeg det var på tide med et kort innlegg om dette. Har jeg kommet dithen at karakterene i historien noen ganger tar over? Ja, det har jeg, det er ikke noe nytt, mange forfattere har det slik. Og historiene blir som regel bedre om man tar seg tid til å lytte til de som er med.

Tord er den gjenfødte Anubis, så han har fått en del karaktertrekk jeg forbinder med denne guden. Han introverte trekk skaper grobunn for drama mellom ham og Marianne uten at det er drama pga. problemer i forholdet. Siden disse to har et sterkt telepatisk bånd, er det ikke så mye misforståelser ute og går i forholdet.

Marianne er den gjenfødte Bast og har en personlighet utfra hvordan jeg tolker denne gudinnen. Hun har en personlighet som må passe med Tords samtidig som hun utfordrer komfortsoner for ham. Og hun er med på å skape balanse i historien, hennes ubetingede kjærlighet mot Tords noe mer betingede (må forstå hvorfor) kjærlighet. I Tords øyne er hun en som sprer varme mot det han selv mener er sin egen kulde. Marianne og de andre er ikke helt enig i denne tolkningen, men det vil komme minst en «Aaargh, mannfolk!» scene før boka er ferdig, det har jeg lovet Bast 🙂

84f7ed300d38129c107def9f241cb228

Besta begynte med et bilde av Nanny Ogg fra Terry Pratchetts Discworld. Så satte hjernen min i gang med å skape en karakter som både er en god bestemor for Marianne, men som samtidig utfordrer Mariannes komfortsone litt ved å være særs rett på sak, spesielt om barnebarnas sexliv. Nok en gang er ikke Besta basert på noen spesifikk person annet enn seg selv. Hun informerte meg forøvrig at hun drev med hip-hop dans, så da ble det sånn. Egentlig skulle hun ikke hatt Hedmarksdialekt, men så ble det det allikevel. Den er sikkert ikke helt korrekt for hedmarkinger, men man må huske på at Besta har bodd i Lillevik i nærmere 50 år, så dialekten hennes er litt blandet. Hun skulle opprinnelig bare være med i en scene, men fikk et opptil flere kapitler istedenfor.

Mariannes bror og hans ektemann var ikke planlagt å være med i det hele tatt, det ble bare sånn når jeg begynte å skrive på kapittelet om Bestas bursdagsfeiring.

Mariannes mor er inspirert av en viss fru Bucket/ Boquet kombinert med ymse glorete utseende fra Hollywood og en egotripp av dimensjoner. Jeg har omtrent siden begynnelsen av Anubis Noir visst at hun og Marianne ikke kom overens.

Snorre (Sprett) er heller ikke basert på enkeltpersoner, men låner karaktertrekk fra diverse høytflygende alternativt interesserte personer jeg har møtt opp gjennom åra. Og så har jeg kombinert dette med a-mennesker som også er særs utadvendte og morgenglade, noe vi b-mennesker liker dårlig, spesielt på mandagsmorgener. Han har også litt problemer med å ta små hint om diverse sosiale konvensjoner.

Jeg trengte et ektepar/ samboerpar for Tord og Mariannes andre husrens sammen. Da kom Haroun og Nils og meldte seg frivillig. Haroun informerte meg om den franske/ engelske stavemåten av navnet hans, det var visst viktig for ham. Eiendomsmegler Børresen var også en sånn karakter som ikke var planlagt, det bare ble til at han dukket opp som en i bransjen som var litt åpen for det paranormale og så har plutselig Tord en fast oppdragsgiver et par kapitler senere.

 

Anubis Noir kapittel 17, del 2

Fortsettelse fra del 1. Kapittel 1 kan leses her.

«Det er historien til det tidligere bygget som vises rundt her. Dette er ikke ånder i vanlig forstand, bare minner som sitter igjen i grunnen. Huset som sto her under krigen brant ned og fangevokteren strøk med i brannen, kanskje sammen med Jurij. Jeg må ned i kjelleren for å få tak i mer informasjon, tyskeren vil ikke snakke mer med meg her oppe. Noe om å ikke forlate sin post.» sa jeg. Eloise så interessert på meg. «Men Jurij da? Er han her nå?» sa hun. «Ja, han står borte ved kjellerdøra, det virker som om han har litt hastverk med å komme seg videre,» sa jeg med et lite smil. For meg føltes det ut som om ånden sto og trippet av utålmodighet. At jeg måtte få opp farta og få overtalt den andre fyren som på en måte holdt ham igjen. «For all del, bare gå ned i kjelleren,» sa Eloise med en litt forvirret mine. «Kan jeg bli med?» spurte Børresen. «Ja, selvsagt, bare vær oppmerksom på det jeg sa tidligere om at jeg kan bli veldig stille når jeg jobber. Det er ikke for å være uhøflig, bare at jeg er konsentrert om informasjonen jeg får inn fra de som går igjen.» sa jeg og satte kursen mot kjellerdøra med Børresen og Eloise på slep. Allerede på toppen av kjellertrappen kom det en sterk følelse av at jeg ikke var velkommen. Følelsen var såpass sterkt at jeg fikk følelsen av å bli fysisk holdt tilbake. Men jeg presset på videre og halvveis nede i trappa ble jeg møtt av tyskeren. Han var kledd i det jeg forbandt med tyske uniformer man så på bilder fra krigens dager i Lillevik. Den vanlige grågrønne uniformen. Graden hans skjønte jeg fint lite av, for alt jeg vet var han vanlig menig. «Holdt! Dette er forbudt område for sivilister!» nærmest skrek han telepatisk. Jeg gjorde en grimase. «Demp deg! Jeg står under en meter fra deg så du behøver ikke gaule som om jeg sto på andre siden av fjorden.» sa jeg. Han så forvirret ut. Som tysk soldat var han vant til at folk gjorde som de ble bedt om. Han trakk pusten og forsøkte igjen, «Jeg sa holdt!» Jeg trakk på skuldrene. «Du er klar over at krigen sluttet for over 70 år siden?» sa jeg. Soldaten så ut som jeg hadde pælmet en bløtkake i ansiktet på ham. Et uttrykk av total forvirring. «Det har den vel ikke, dette er 1943!» ropte han. Jeg dro en hånd over ansiktet. Tålmodigheten min har visse grenser, spesielt når ånden står og gauler til deg. «Feil. Vi er i det 21. århundre nå og du er død, akkurat som kompisen din fra Russland som du holder igjen. Dere døde vel i brannen?» sa jeg. Det så ut som om jeg hadde vekket noen minner hos tyskeren. «Brann? Ja… jeg husker en brann. Men jeg overlevde, ikke sant?» sa han nesten bedende. Jeg ristet på hodet. «Nei, du døde sa jeg jo. Ser det ut som om jeg er fra 1943?» Tyskeren myste på meg. «Jeg har aldri sett noen med langt hår og ring i øret som ikke var kvinne før. Er du pirat eller noe?» sa han undrende. Jeg gliste. «Nei, jeg er ikke pirat. I det 21. århundres Europa er mitt valg av frisyre og ørering ikke særlig uvanlig.» Tyskeren så seg rundt. «Kjelleren virker annerledes. Hvordan skjedde det? Det var jo her vi oppbevarte krigsfanger for to minutter siden?!» sa han indignert som om huset konspirerte mot ham. Eloise og Børresen kikket på meg. Jeg må ha sett underlig ut der jeg sto uten å si noe, men trakk på skuldrene og smilte fra tid til annen. Jeg snudde meg mot dem for å kjapt forklare hva jeg hadde funnet. «Jeg har fått kontakt med tyskeren og han har så smått begynt å se kjelleren slik den er nå.» Børresen så litt forundret ut mens Eloise bare nikket smilende. «Det føles lettere her nede allerede Tord,» sa hun. Jeg nikket og snudde meg mot der tyskeren befant seg. I det jeg snudde meg syntes jeg at jeg så noe rødt i sidesynet, men når jeg snudde meg den veien, var det borte, så jeg snudde meg tilbake. «Er du klar til å dra videre?» spurte jeg tyskeren. Nå kunne jeg se den russiske soldaten stå rett ved siden av ham, han nikket ivrig, men tyskeren dro på det. «Kan du formidle min dypeste unnskyldning til Mutti?» sa han. Jeg rynket pannen. «Hvem er Mutti? Er ikke det tysk for mamma?» sa jeg. Tyskeren ristet på hodet. «Mutti er damen som bor her nå, hun har nok vært plaget med mine påfunn en stund. Men jo, hun minner litt om min egen mor også, så derfor Mutti.» sa han med et bukk i retning Eloise. Jeg overbrakte budskapet til Eloise som så ut som om noe hun hadde lurt på en stund plutselig ble avslørt. «Virkelig? Jeg likner moren hans?» sa hun ivrig.

2735991_hcdbbd812adcaa9710b62_v1430415253_562x450

Børresen kikket fra Eloise til meg og tilbake. Han så ennå mer forvirret ut. Dette var visst ikke helt slik han hadde sett for seg husrensen. «Ja, det var det han sa til meg,» sa jeg til Eloise. «Da kan du si at unnskyldningen er godtatt,» sa hun med et smil. Jeg overbrakte budskapet til tyskeren som så lettet ut. Han klikket hælene lett sammen og sto i rett. «Da er jeg klar,» sa han. Så jeg viste ham og Jurij veien videre over til den andre siden. Der ble de møtt noen de kjente. Jurij av en kjæreste eller kone og tyskeren av en dame som faktisk kunne likne litt på Eloise, Mutti skjønte jeg. Jeg blunket øynene et par ganger, slike intense og raske astralreiser kan være litt forvirrende når man er tilbake i egen kropp. «Sånn,» sa jeg, «Da er de sendt dit de hører hjemme.» Eloise strålte.  «Ikke se så himmelfallen ut da, Alfred. Hva var det du hadde ventet deg at Tord skulle finne her?» sa hun henvendt til Børresen. Han sto og dro hånden gjennom skjegget sitt med et ansiktsuttrykk som et digert spørsmålstegn. «Nei, altså, jeg merket faktisk at noe lettet allerede når Tord gikk foran oss ned trappen. Det virket nærmest som om han brøt gjennom noe som forsøkte å holde oss igjen. Det er det merkeligste jeg har opplevd. Jeg har vært i hus som påstos å være hjemsøkt før, men dette er første gangen jeg merker noe så tydelig.» sa han. Eloise lo. «Han fagmannen din vet hva han driver med, det er i hvert fall sikkert!» Jeg ble litt flau over rosen og trakk på skuldrene. «Jeg gjorde bare jobben min,» sa jeg. Da lo Børresen også. «Ikke noen grunn til å være ydmyk, Tord! Når min kunde sier seg fornøyd med jobben din, er jeg fornøyd.» sa han. «Det gjenstår jo å se om huset blir solgt da?» sa jeg. Eloise smilte bredt. «Det har jeg ingen tvil om lenger. Stemningen i huset er totalt annerledes alt nå.» sa hun. «Når kan vi ha ny visning, Alfred?» spurte hun Børresen. Han fant frem en liten notisbok fra innerlommen og bladde litt i den. «Fredag? Annonsefristen har gått ut, så får ikke inn noen annonse i avisen før tidligst onsdag.» sa han. Eloise nikket. «Det høres bra ut. Vil dere ha en kopp kaffe før dere drar videre?» spurte hun. Børresen kikket på klokken og på meg. «Jeg har tid. Hvordan er det med deg Tord, har du noen avtaler?» spurte han. Jeg ristet på hodet. «Jeg lot med vilje hele dagen stå åpen fordi jeg aldri vet hvor lang tid en husrens tar. Noen ganger går det såpass raskt som i dag, andre ganger er det mye ekstra. Spesielt om beboerne selv ubevisst er med på å invitere gjenferd.» sa jeg. «Da så,» nikket Børresen. «Ja takk, Eloise, vi tar gjerne en kopp kaffe.» Eloise nikket fornøyd og ledet an opp trappen og inn på kjøkkenet hvor hun satte på kaffetrakteren etter å ha fylt filteret med kaffe. Det så ut til at hun også likte sterk kaffe siden hun skuffet mange skjeer opp i filteret. Kort tid etter begynte duften av kaffe å sige ut fra trakteren som putret fornøyd for seg selv på benken. Ti minutter etter sa den seg ferdig der den surklet opp de siste vanndråpene. Eloise fylte kaffne over på en kanne og bar den bort til bordet hvor hun allerede hadde dandert et kakefat og kaffeservise. Ikke noe halvliters kaffekrus der i gården, burde vel føle meg beæret over å bli servert kaffe i kopp og ikke krus. Jeg takket høflig når koppen var fylt opp og blåste litt på den før jeg tok en slurk. Det smakte godt, dette var ikke billigkaffe slik jeg har tendenser til å kjøpe siden jeg er storforbruker av kaffe som oppvåkningsmiddel. Eloise kikket på Børresen og meg. «Hvor lenge har dere samarbeidet?» spurte hun. «Ikke lenge, huset ditt var oppdrag nummer to,» sa jeg. Børresen nikket. Eloise så spørrende på Børresen. «Og du har ikke vært med ham før nå i dag?» sa hun. Børresen smilte. «Første oppdrag var den gamle malingfabrikken, der var det jo ikke noen som bodde, så jeg trengte ikke å bli med for å se hvordan Tord oppfører seg ute blant folk. Dessuten hadde han med seg et helt team ut dit, så jeg var litt redd for at jeg hadde flydd i veien for dem. Etter det jeg forsto av rapporten han sendte meg, var det ganske ubehagelig det de fant der ute.» sa han. Eloise humret. «Trodde du ikke Tord kunne oppføre seg ute blant folk altså?» sa hun. Jeg gliste og drakk kaffen min. Børresen så litt forvirret ut før det demret for ham hva han hadde sagt. «Eh, unnskyld Tord, det var ikke sånn ment. Men jeg ville gjerne observere deg på jobb. Jeg vet jo at du og teamet ditt gjør bra arbeid og ikke minst så kommer dere høyt anbefalt av gallerigjengen.» Jeg lo. «Unnskyldning godtatt, jeg skjønte på en måte hva du mente. Hvis du skal benytte deg av tjenestene mine i fremtiden også, måtte du med selvsyn se hvordan jeg behandler kundene dine.» sa jeg og drakk opp kaffen min. Børresen nikket ivrig. «Og har du tenkt å benytte deg av Tords tjenester videre da, Alfred?» sa Eloise. «Åja, jeg har et par-tre hus til som jeg mistenker det er noe muffens i, som du kanskje kan se over prospektene på en av dagene, Tord?» sa Børresen. Eloise fylte opp kaffekoppen min og vinket mot kakefatet. «Bare forsyn deg, Tord,» sa hun. Så jeg tok det minste kakestykket jeg fant, jeg ville ikke være grådig og ikke minst så ante jeg ikke hva slags kake det var. Jeg tok en bit og la resten på asjetten. «Jeg har tid mesteparten av uken, så det er bare å avtale nærmere tid, så kan jeg komme bortom deg og se på prospektene. Jeg kan si her og nå at det ene huset, det som er mørkbeiset og ligger ute i en skog, er plaget av ånder fra vikingtiden. Det har stått et slag på sletten på andre siden av skogen og noen av de som døde der har begynt å bli nysgjerrige på dette huset som for dem dukket opp fra intet,» sa jeg. Eloise og Børresen kikket måpende på meg. «Tok du det rett ut av hodet mitt?» lurte Børresen på. «Jeg leste ikke tankene dine, men du sendte meg et veldig tydelig bilde når du snakket om prospektene. Det er tydeligvis dette huset som er mest plaget? Det er i hvert fall det jeg bør ta meg av først når tiden er inne,» sa jeg. Eloise lo av Børresens lett sjokkerte uttrykk. «Tord er dypere enn du hadde regnet med skjønner jeg, Alfred,» sa hun. Børresen så ut til å summe seg, satte fra seg kaffekoppen og dro hånden gjennom skjegget. «Jeg hadde kanskje ikke ventet meg så mange fulltreffere ut av det blå, nei,» innrømmet han. Jeg bare trakk på skuldrene. «Det er sånn jeg jobber, noen ganger kommer informasjonen som små drypp, andre ganger kommer det som en foss slik som nå,» sa jeg.

«Du burde vært på tv, virkelig fått vist frem hva du kan,» sa Eloise.

«TV?! Der har ikke jeg noe å gjøre, jeg skal hjelpe folk, ikke bli kjendis. Det jeg driver med er ikke underholdning,» sa jeg mer intenst enn jeg hadde tenkt.

Børresen lo bare. «Jeg så jo hvordan han jobbet her i dag. Han spør bare spørsmål om selve jobben som skal utføres, utenom det lytter han mye og deler lite hvis man ikke spør. Kanskje fordi han går utfra at det han finner ut ikke er like interessant for alle,» sa han.

Jeg nikket. «Det er ikke for å være uhøflig, men jeg er fokusert på å få unna jobben mer enn å være sosial med klientene. Men jeg takker som regel ja til en kaffekopp fordi da kan jeg fortelle dem det jeg fant og komme med eventuelle råd,» sa jeg.

«Råd?» spurte Eloise.

«Ja, råd hvis det viser seg at beboerne i huset er medskyldige i problemene i huset. At de ubevisst gir plageånder adgang til huset for eksempel. Langvarige problemer eller bekymringer kan få folk til å gjøre mye rart. Bare så det er sagt; det er ikke noe slikt her. De to du hadde her, Jurij og tyskeren, har bare blitt tydeligere for deg den siste tiden. Og dermed også tydeligere for de som er sensitive for slikt. Flere og flere har blitt det de par siste årene, men folk flest aner ikke hva det er de merker. Du derimot er veldig åpen siden Jurij kunne kommunisere med deg i drømme,» sa jeg.

«Nåda, Tord,» sa Børresen, «du fisker vel ikke etter kunder for veiledningsvirksomheten din?»

Jeg ristet på hodet. «Jeg ville aldri fiske etter kunder når jeg er ute på oppdrag for andre. Måtte bare påpeke at Eloise har gryende evner, det var alt,» sa jeg.

«Jeg bare spøkte,» sa Børresen, «Etter alt jeg har sett så langt i dag, føler jeg vel at du ikke er en som ville reklamere for egen virksomhet når du er ute på oppdrag for banken.»

Eloise lo. «Så du hjelper folk å finne ut av evnene sine også? Spennende, men det kan ikke være lett for deg som er introvert å holde kurs og sånn?» sa hun.

Jeg smilte. «Det har du rett i, men jeg har vært så heldig at kjæresten min hjalp meg på den første samlingen og så kjente jeg tre av kursdeltakerne fra før av,» sa jeg.

«Hvordan i all verden greide en så stillferdig mann som deg å få seg kjæreste? Var det hun som tok iniativet?» humret Eloise.

«På en måte var det hun som tok initiativet, ja, den korte versjonen er at vi møtte hverandre på ekspressbussen til Tønsberg, sa hei til hverandre hver morgen. Så tok vikariatet mitt i Tønsberg slutt og jeg så ikke noe mer til henne utenom at jeg møtte henne på vei til butikken en gang. Men det var fortsatt bare et smil og hei. Det tok litt tid før jeg skjønte at jeg var forelsket og hun følte det samme. Men da visste jeg ikke en gang hva hun het eller hvor i Lillevik hun bodde. Så for nærmere tre måneder siden møtte jeg henne igjen på en husrens hos et vennepar av henne. Da beholdt vi kontakten og begynte å treffes ganske mye allerede uken etterpå og siden har vi vært sammen. Og vi ble samboere for snart en måned siden,» sa jeg. Eloise gjorde store øyne etter å ha hørt historien min og Børresen hevet på øyenbrynene han også. Nils, Haroun og Torunn hadde tydeligvis ikke fortalt ham hele bakgrunnshistorien min.

«Kan jeg få visittkortet ditt?» spurte Eloise, «Jeg tror jeg kanskje vil undersøke nærmere et sånt kurs som du nevnte.» Jeg fisket opp et visittkort fra lommeboken og ga det til henne. Børresen kikket på klokken og kremtet. «Nei, vi bør vel komme oss videre. Jeg ringer deg i morgen om visningen fredag?» sa han. Eloise nikket. «Ja, det passer fint. Jeg er sikker på at huset blir solgt nå som Tord har vært her og ordnet opp.» sa hun. Hun fulgte oss ut i vindfanget og tok farvel med oss. Børresen og jeg satte oss i bilen og rygget ut av oppkjørselen hennes. Vel ute på hovedveien tok Børresen ordet. «Det gikk jo over all forventning. Som jeg sa der i kjelleren har jeg aldri merket noe før denne gangen. Var det veldig sterkt det som var der? Eller har det mer med deg å gjøre?» sa han. Jeg tenkte meg om. «Jeg vet ærlig talt ikke, for meg var dette det nærmeste man kommer en gjennomsnittlig husrens, det var småintenst med han tyskeren i kjelleren, men det tok meg ikke så altfor lang tid å få han vekk. Jeg har aldri hatt med meg noen uten evner utenom beboere på husrens før, så jeg er usikker på om mitt nærvær gjorde at du og Eloise merket ting tydeligere.» sa jeg. Børresen nikket ettertenksomt. «Jeg har ledig tid nå frem til klokken tre, har du tid til å se på de prospektene nå i dag? De jeg snakket om over kaffen?» spurte han. Jeg ble litt forbauset, trodde han ville vente med å gi meg flere oppdrag. Han misforsto stillheten min for noe helt annet fordi han føyde til, «Du får betalt for den konsultasjonen i tillegg selvsagt.» «Javel? Det var ikke derfor jeg var stille altså, jeg bare tenkte meg om. Jeg har ikke noen avtaler i dag, så jeg kan godt bli med deg til kontoret og se over prospektene nå fremfor en annen dag.» sa jeg. Børresen så lettet ut. «Det huset du nevnte tilhører et vennepar av meg, de har slitt med å få solgt det gjennom andre eiendomsmeglere, så de tok kontakt med meg fordi jeg ofte lykkes der andre feiler.» sa han. Jeg undret i mitt stille sinn hvorfor vi ikke hadde tatt det huset først, men Eloises hus hastet kanskje mer for alt jeg visste. Vi parkerte utenfor banken og jeg ble med Børresen inn, han viste meg inn på et konferanserom og forsvant ut et minutts tid før han kom fykende inn igjen med flere prospektmapper under armen og en notatblokk. «Her,» sa han, «Disse husene har vi slitt med å få solgt, det er ingen som legger inn bud på noen av dem. Og på to av dem har det ikke dukket opp noen på visninger overhodet. Vi forsøkte å sette ned prisen litt, men det hjalp ikke. Så jeg håper i grunnen du kan se om det er noe du kan fikse.» Jeg tok opp mappe etter mappe og bladde gjennom dem fort før jeg gikk tilbake til de som jeg hadde bitt meg mest merke i. De kikket jeg nøyere på, det første var det brunbeisede huset jeg fanget opp når Børresen nevnte flere oppdrag. Jeg holdt den opp. «Denne er verst, vikingene har flyttet slaget inn i huset fordi huset står på gammel slagmark. Den sletten på andre siden av skogen var større i vikingtiden. Skogen er mye yngre.» Børresen tok mappen fra meg, så på adressen og oppdragsnummeret og noterte på blokken sin. «Ok, da tar vi den først. Hvilket hus er neste?» spurte han. Jeg sorterte litt i haugen, Børresen hadde underdrevet ute hos Eloise, dette var ti-elleve eiendommer. Jeg plukket opp mappen for et småbruk litt ute på landet langs kysten, ikke så langt fra Bestas hytte merket jeg meg. «Vikinger igjen og en gal bonde fra dansketiden. Superfundamentalistisk kristen som plaget gårdsjentene sine. Det er noe mer der, men får ikke taket på det ennå.» sa jeg. Børresen hevet begge øyenbrynene og kikket på meg. «Kan det være spøkelser fra flere tidsperioder samtidig?» spurte han. Jeg nikket. «Ja, det går an, de enser ikke hverandre fordi de er låst i hver sin tidsboble så å si. De henger igjen i hvordan det var på deres egen tid.» sa jeg. Børresen ristet på hodet. «Ok, du er fagmannen her, så lenge du får balansert eller renset eller hva du nå kaller det, er jeg fornøyd. Du må nok belage deg på mer kaffeslabras på flere av disse sakene. Oppdragsgiverne har nemlig ymtet frempå at de tror det spøker og da vil de nok vite hva du finner for noe hos dem,» sa han. Jeg trakk på skuldrene. «Det greier jeg nok, jeg har vært på flere slike oppdrag siden jeg begynte hvor klienten gjerne vil at jeg blir og tar en kaffe og forteller hva jeg fant. Så det går greit. Det jeg liker minst er jo det med å fortelle folk at de har litt skyld i fenomenet selv. Det er det ikke alle som takler å høre.» sa jeg. Børresen lo. «Etter det jeg har sett i dag og hørt fra gallerigjengen, tror jeg nok du klarer brasene uten å fornærme noen. Hva med resten av bunken da? Noen som peker seg ut?» sa han. Jeg gikk gjennom resten av bunken grundig og kjente godt etter, jeg la fire til side og resten ga jeg til Børresen.

opaco_prospektmappen.tif

«Disse er jeg sikker på har gjenferdproblemer,» sa jeg, «Disse derimot er jeg usikker på,» og pekte på de siste mappene. «Om du vil kan jeg komme tilbake i morgen eller en annen dag og kikke på dem en gang til og se om jeg får inn noe mer da?» Børresen så bare himmelfallen ut. «Jeg…altså de fire der er allerede solgt. Det var en slags test. Heretter er ditt ord lov for meg når du sier det spøker et sted!» sa han og ristet på hodet. Jeg kunne ikke la være å glise. Børresen reiste seg etter å ha notert ned resten av mappene jeg hadde plukket ut på blokka. Han ga meg hånden. «Takk for innsatsen i dag. Jeg skal snakke med huseierne for alle disse og så tar jeg kontakt med deg for å spikre fast når vi oppsøker dem?» Jeg nikket. «De to første bør du ikke vente så lenge med, de som bor der har tynnslitte nerver allerede.» Børresen skvatt til. «Øh, akkurat. Da skal jeg ringe dem i ettermiddag og høre om det passer denne uken?» sa han. «Ja, det høres ut som en plan,» sa jeg og tok farvel med ham og gikk ut av banken. Det var begynt å mørkne og jeg kom på at jeg hadde glemt refleksene i den andre jakken. Det var heldigvis godt opplyst på fortauene på vei til kontoret.

Var tilbake på kontoret rett før klokka tre. Vurderte å liste meg forbi kontoret til Snorre, men bestemte meg for at jeg ikke skal la hans energiske vesen bestemme over meg. Jeg får heller sette noen grenser på høflig vis. Gikk forbi kontordøra hans og bort til min egen og låste opp. Hadde ikke rukket mer enn å sette meg og slå på pc’n før det banket på og Snorre stakk hodet inn døra. «Jeg forstyrrer ikke vel?» sa han og kom inn døra og satte seg på stolen foran skrivebordet. «Har du ikke noen klienter ennå?» spurte jeg i et forsøk på å hinte sterkt om at han kanskje var litt for sosial. «Hmmm? Nei, jeg åpner ikke offisielt før i morgen. Hvordan får du så fin energi her inne? Har du renset kontoret ditt før du tok det i bruk?» sa han og kikket seg rundt. Hint fungerte ikke på Snorre noterte jeg meg.

«Nei, jeg har ikke renset noe her inne, det føltes ikke ut som om det var nødvendig. Og noe av den gode energien kommer nok fra kjæresten min, hun hjalp meg med å innrede og male døra også.» sa jeg. «Var det noe spesielt du lurte på?»

Snorre snudde seg mot meg igjen. «Ah, du har kjæreste, det er bra. Viktig med kjærlighet i vår bransje.» sa han og nikket megetsigende. «Spurte du meg om noe?»

«Ja, jeg spurte deg om det var noe spesielt du lurte på siden du kom innom? Hadde jeg hatt noen saker klare som du kunne blitt med på, hadde jeg sendt deg en sms.» sa jeg.

«Ja, ja, det vet jeg,» sa Snorre og viftet ivrig med hendene. «Det jeg lurte på faktisk var om du fortsatt tar i mot elever?»

«Elever? Jeg har ikke elever i vanlig forstand. Så langt driver jeg bare og hjelper folk med å finne ut hva slags evner de har. Jeg fungerer som mentor frem til de føler seg stø nok på bena til å oppsøke mer spesifisert kurs eller skole for å utvikle evnene de har. Jeg skal ha en fellessamling på møterommet i første etasje neste lørdag om du er interessert?» sa jeg og fant frem en kopi av kursprogrammet som jeg ga ham. Snorre tok i mot og leste igjennom med stor interesse.

«Kult! Er det ledige plasser fortsatt altså? Er det mat inkludert i prisen eller bare kaffe og te og frukt?» sa han ivrig.

«Lunsjen er ikke inkludert, det er derfor lunsjpausen er på en og en halv time, sånn at folk kan stikke på kafé eller noe og kjøpe seg mat og spise i ro. Jeg vet at noen av elevene samles på kinarestauranten på hjørnet av torget og så er det jo Bamsefar kafé på motsatt side. Vil du ikke ha varmmat er det jo diverse matbutikker bortover mot sykehuset. Eller så kan du ha med niste. Det er opptil hver og en, men lunsjpausene er ikke organiserte fra min side.» sa jeg. Snorre nikket alvorlig som om hvert ord jeg sa var budskap fra universet selv. «Kan jeg spørre hvorfor du trenger veiviser egentlig? Du sa jo at du var sjaman?» sa jeg. Snorre vred seg litt på stolen og kikket ned i gulvet. «Altså, jeg har fått kallet. Det kom i fjor. Og jeg har tatt kurs i trommelaging og laget meg min egen tromme utfra hvordan jeg følte den skulle være. Men…. Jeg vet ikke hvilken retning av sjamanismen som er rett for meg!» sa han bedende. Jeg satte blikket i ham. «Du skal få et gratis råd av meg her og nå, sjekk med sjamanforbundet om de har noen som tar til seg lærlinger,» sa jeg. Snorre så på meg med åpen munn. «Det hadde jeg ikke tenkt på! Men jeg melder meg på kurset ditt uansett, kanskje jeg oppdager noe om meg selv der. Men jeg skal sjekke opp sjamanforbundet med en gang!» sa han og føk opp fra stolen og ut døra. Jeg ristet på hodet for meg selv og skrev ned stikkord for rapporten fra Eloises hus. Børresen var jo med, så han trengte den ikke, men jeg ville ha den i eget arkiv. Jeg funderte nemlig på å skrive en bok om husrens og da ta med de mest interessante sakene mine. Men selvsagt uten navn og adresse på de jeg har hjulpet. Kikket på klokka og lagret det jeg holdt på med når jeg så at det nærmet seg stengetid. Slo av pc og pakket sakene mine, slukket lyset og åpnet kontordøra.

Marianne møtte meg i døra i det jeg var på vei ut fra kontoret. «Overraskelse!» sa hun leende når hun så ansiktsuttrykket mitt. Jeg så forvirret på henne og så på klokka på mobilen. «Burde ikke du sovet fortsatt? Du skal jo jobbe nattskift?» sa jeg.

«Vi kan sove middag sammen etterpå,» sa hun med et lurt smil og lente seg inn for et raskt kyss. «Gikk det bra på jobb med Børresen?»

«Ja, det gikk fint. Det kommer flere oppdrag fra den kanten nå fremover virker det som,» sa jeg.

«Så bra! Jeg kom hit fordi jeg ville spørre deg om noe. Gundersen trenger et nytt hjem, kan han flytte hit til oss?» sa Marianne.

Jeg så forvirret på henne. «Hvem er Gundersen, har han ikke noe familie som kan hjelpe ham med å finne ny kåk om det er sånn at sykehjemmet ikke kan ha ham?» sa jeg.

Marianne lo. «Gundersen er terapikatten, og fordi det er kommet noen henvendelser om pelsdyrallergi, har ledelsen ved sykehjemmet bestemt at Gundersen må flytte. Og det er ingen andre som vil ha ham. Det ville jo være synd og skam om han må avlives bare fordi noen er allergiske mot ham og ingen andre kan ta ham i mot?» sa Marianne.

Jeg nikket. «Åja, sånn og forstå. Da skal selvfølgelig Gundersen flytte inn sammen med oss, ikke tale om at han skal avlives bare fordi han ikke lenger kan bo på sykehjemmet.» sa jeg. Akkurat da fant selvsagt Snorre ut at han også skulle dra hjem. Når han så meg stå der holdende rundt Marianne, syntes han tydeligvis det var på sin plass å introdusere seg for kjæresten min også. Han nærmest spratt bort til oss og strakk frem hånden til Marianne. «Hei, jeg har akkurat flyttet inn på nabokontoret til kjæresten din. Jeg heter Snorre, du kan kalle meg Snorre Sprett om du vil,» og så lo han høyt av vitsen sin, igjen. Marianne smilte et lett forvirret smil og presenterte seg. «Snorre Sprett?» sa hun dels til meg og dels til Snorre. «Brødrene Dal,» sa jeg, «episoden fra vikingtiden.» Marianne lyste opp. «Åja, Brødrene Dal og Spektralsteinene!» sa hun med en liten latter. Snorre så litt furten ut av og ikke ha fått forklare vitsen sin selv.

Men så var det gode humøret tilbake igjen. «Marianne? Er det deg Torunn, Nils og Haroun har snakket så mye om når de fortalte meg om Tord?! Virkelig hyggelig å hilse på deg!» sa han med noe som kanskje skulle være et sjarmerende smil, men som så halvveis ut som Jokerens rigor mortis glis. Marianne smilte et litt anstrengt høflig smil tilbake, som gikk Snorre hus forbi, men han slappet litt mer av så gliset ble noe mindre anstrengt. «Ja, det er nok meg de i 1. etasje har snakket om. Ante ikke at jeg var så populær blant gutta der nede,» sa hun. Jeg gliste. «Du er heltinnen deres, du og jeg har tilnærmet heltestatus hos dem etter den ene jobben vi gjorde for dem,» sa jeg. Snorre nikket ivrig. «Ja, ja, helt riktig. De fortalte hvor godt du og Tord hadde renset gården til Haroun og Nils og senere også gitt dem litt veiledning innenfor det åndelige,» sa han. Marianne ristet smilende på hodet. «Som om ikke det var nok med tilbedelsen til Henriksen på jobben,» sa hun med en liten latter. Jeg merket et lite blaff av sjalusi, helt til jeg skjønte at hun mente en av beboerne, ikke en kollega. Marianne merket visst blaffet fordi hun gliste stort. «Ta det med ro, du har ikke fått konkurranse. Henriksen er 95 år, han er kanskje fortsatt sjarmerende, men ikke helt min type,» sa hun. Snorre så forvirret ut. Hvordan hadde Marianne visst hva jeg tenkte på sto det skrevet i ansiktet hans med store bokstaver. Jeg lente meg inn og ga Marianne en klem. «Ha det bra, Snorre,» sa jeg når Marianne dro meg med ned trappen. Snorre så fortsatt noe forvirret ut, men husket å løfte hånden for å si farvel. Marianne stoppet utenfor bakdøren inn til galleriet og gikk inn med meg på slep. Hva var det vi skulle for noe nå tenkte jeg med meg selv. Skulle hun kjøpe et maleri? Inne i galleriet møtte vi på Haroun som smilte fra øre til øre når han så oss. «Marianne og Tord, så hyggelig å se dere igjen!» sa han. Jeg mistenker konspirasjon. Dette var avtalt spill mellom Marianne og Haroun igjen. Marianne ga Haroun en klem. «Ja, her er vi, hva var det som hastet så?» sa hun. «Å, ingen hast akkurat,» sa Haroun og viftet liksom vekk tanken på hastverk. «Men når dere først er her, kunne dere tenke dere å komme på julelunsj her i galleriet? Alle leietakerne våre med sine bedre halvdeler er invitert selvsagt. Dere har møtt Snorre ikke sant?» Akkurat. Som jeg tenkte, konspirasjon. Hadde Haroun kontaktet meg direkte hadde jeg som vanlig funnet på en unnskyldning for ikke å komme. Så nok en gang hadde han gått via Marianne. Marianne satte opp en mine som skulle virke uskyldig, men jeg merket hvor morsomt hun syntes det hele var gjennom båndet vårt. «Joda, vi har møtt Snorre,» sa Marianne leende. Jeg nikket bare med et glis. «Så bra,» sa Haroun, «kan dere komme på julelunsjen da? Vi tenkte enten 10. eller 15.?» Marianne tenkte seg om. «15. tror jeg passer bra, da jobber jeg halv dag for å justere for nattskiftjobbingen den siste tiden,» sa hun. «Det passer for deg også, ikke sant? Du har ingen store jobber planlagt da?» Jeg trakk på skuldrene. «Jeg må jo gi meg når det kommer et sånt bakholdsangrep. Jeg har ingen store jobber så langt frem i tid, nei,» sa jeg. Marianne smilte bredt. «Da så, da passer den 15. for oss begge Haroun,» sa hun. Haroun klappet hendene sammen i et gledesutbrudd. «Så flott! Da blir Torunn og Nils glade!» sa han smilende. Vi tok farvel og kjørte hjem til middag og felles middagshvil.

Gundersen katt

Dagen etter ble jeg med Marianne og hentet Gundersen hjem til Kråkelia. Hun hadde fridag fordi denne uka jobbet hun halvt nattskift og halvt ettermiddag. Gundersen viste seg å være en stor katt, to år gammel, men jeg fant senere ut at størrelsen kom av mye pels. Et eller annet sted i stamtreet til Gundersen må det befinne seg norsk skogskatt. Pelsen hans var mørk grå med sorte tegninger som kunne minne om tigerstriper. Personligheten var av det beskyttende slaget, som vel var grunnen til at han hadde fått jobb som terapikatt. Gundersen selv så ut til å finne meg akseptabel som ny samboer, Marianne kjente han jo fra før av, så kanskje jeg ble godkjent så raskt siden Marianne gikk god for meg. Han gikk inn i transportburet sitt uten noen spesielle protester, men likte dårlig bilturen. Han kom med mange høylytte protester. Heldigvis er det ikke mer enn fem minutter med bil fra sykehjemmet til Kråkelia, så han rakk ikke å bli skikkelig bilsyk. Han forsvant som en pil ut av buret så fort vi åpnet det i stua. Det tok en litt tid før han forsiktig kom frem fra under der han hadde gjemt seg, Marianne lokket ham ut med ekstra god bløtmat. Gundersen ble fort husvarm, noe som selvsagt bød på visse utfordringer når Marianne og jeg ville være alene på soverommet. Jeg forsøkte å informere Gundersen om at kjærestepar gjerne vil ha litt alenetid innimellom, men som katter flest lot han som om han ikke forsto. Marianne bare lo og sa at vi fikk ta det som trening for den dagen vi får barn og den nyfødte sover på samme rom som oss.

Fortsettelse følger i kapittel 18, Bør Børson (28.12.2017)

 

Anubis Noir kapittel 17, del 1

Fortsettelse fra kapittel 16, del 2. Kapittel 1 kan leses her.

Katten, sjamanen og banken

Jeg dro på jobb relativt tidlig mandag morgen, jeg var hjemme til jeg hadde fått gjort klar frokost/ nattmat til Marianne som kom hjem litt over klokka sju fra nattskift. Hun ga meg først en klem og så et langt kyss etter å ha spist. «Takk for maten, jeg går og legger meg litt nå, ha det fint på jobb. Og vær forsiktig når du renser det huset! Jeg vil ikke ha noen gjentakelse av det som skjedde på fabrikken!» sa hun med et bestemt smil. Jeg smilte tilbake og ga henne en bjørneklem og trakk inn duften av henne. Det luktet en blanding av institusjonsluft, såpe og kaffe. Jeg ga henne et avskjedskyss og låste etter meg. Bussen ned til sentrum var i rute, så jeg rakk en tur innom kiosken på torget for å kjøpe meg en kaffe før jeg måtte være på kontoret. Når jeg svingte inn i bakgården til galleriet så jeg at døra sto på vidt gap og en varebil sto med åpen bakdør inntil. Et par flyttefolk drev og bar ting opp trappen. Så ut som om et av de ledige kontorene hadde fått en leietaker. Jeg ventet litt med å gå inn til jeg så flyttefolkene rundet toppen av trappen. Så gikk jeg opp, fant frem nøkkelen til kontordøra samtidig som jeg tok en slurk av kaffen min. Jeg hørte det kom noen gående, men regnet med at det var flyttefolkene som var på vei ned igjen. Istedenfor stoppet skrittene en meter eller så fra meg. Jeg kikket opp i det jeg låste opp. Det var en mann på min egen alder med digert skjegg ikledd en slags skinnbukser og skinnstøvler med frynser. Han hadde også på seg en hvit bomullsskjorte med frynser og perler på. «Hallo nabo!» sa han med en glede som bare a-mennesker kan greie en mandagsmorgen. «Hei?» sa jeg. Han nærmest spratt bort til meg og strakk frem hånden, så jeg satte fra meg kaffen på en krakk som sto ved siden av meg. «Snorre heter jeg,» sa han, «Snorre Sprett kan du jo kalle meg,» fortsatte han og lo en støyende latter av sin egen vits. Jeg smilte høflig av vitsen hans og presenterte meg. Snorre kikket nysgjerrig på kontordøra mi. «Livets hus? Spennende! Egyptiske tradisjoner?» sa han. Jeg åpnet døra og vinket ham inn og rasket til meg kaffen igjen. «Jeg bruker for det meste egne metoder, men de er inspirert av de gamle egyptiske tradisjonene, så litt rett har du.» sa jeg. «Hva driver du med da?» spurte jeg. «Jeg er sjaman!» sa Snorre stolt. «Ok, er det healing det går mest i da eller?» sa jeg. Han nikket ivrig. «Og kanaliseringer, en og annen spådom og så har jeg fundert på å prøve meg på husrens også nå som jeg endelig har fått ferdiggjort tromma mi.» sa han. Jeg hevet et øyenbryn. «Jeg driver også med husrens, det er i grunnen hovedgeskjeften min.» Snorre ble svært så ivrig når han hørte det. «Virkelig? Kan jeg slå følge med deg en gang og se hvordan du gjør det? Bruker du tromme, eller kanskje bare røkelse?» sa han og kikket nysgjerrig rundt på kontoret mitt. «Jeg bruker kun egne mentale intensjoner, ikke noe annet,» sa jeg. «Men du kan sikkert bli med en gang, så lenge jeg har klarert det med huseier først.» Snorre smilte bredt og nærmest hoppet opp og ned av glede. «Så fint! Når passer det da?» sa han. Jeg holdt opp en hånd mens jeg drakk opp kaffen min. «Aner ikke ennå, har ikke fått sjekket mailen og sosiale medier ennå,» sa jeg mens jeg koblet opp laptopen og slo den på. Snorre så litt skuffet ut, men nikket. «Kan du ikke gi meg visittkortet ditt, så kontakter jeg deg når jeg har funnet en sak hvor huseier gir grønt lys for at jeg har med meg en ekstra.» sa jeg. Han lyste opp igjen og fiklet i lommen på buksa si mens han mumlet for seg selv. Noen ropte på ham ute i gangen. «Hva?» gaulet han ut døra. En av flyttefolkene kom inn, «Det skrivebordet ditt, hvor vil du ha det?» spurte han Snorre. Snorre strøk hånden gjennom skjegget. «Det må jeg nesten vise dere. Kan jeg ikke stikke innom med visittkort etterpå, Tord?» sa han. «Joda, er jeg ikke på kontoret kan du jo bare stikke kortet under døra eller noe.» sa jeg. «Skal du ut på oppdrag?» sa Snorre håpefullt. «Ja, jeg skal av gårde på en husrens, men den er allerede avtalt. Jeg kan ikke begynne å mase på klienten en halvtime før jeg skal være der om det er ok at jeg tar med meg en observatør.» sa jeg. Snorre nikket ettertenksomt og gikk ut for å vise flyttefolkene hvordan han ville ha skrivebordet. Fem minutter etterpå banket det på døra og han stakk hodet inn. «Forstyrrer jeg?» sa han. Andre hadde ventet til det ble sagt ‘kom inn’, jeg forutså at jeg kanskje måtte gå til innkjøp av et ‘ikke forstyrr’-skilt i nær fremtid. «Nei, det går greit, sjekker bare mail og sånn før jeg skal ut igjen.» sa jeg. Snorre kom inn og satte seg ned på klientstolen med et sukk. «Chi’en der inne er ikke bra ennå, jeg må nok kjøre en trommehealing når ting er på plass,» sa han. «Javel?» sa jeg nøytralt. Han nikket alvorlig. «Det må ha vært noe fælt som hadde det kontoret tidligere, energien er ikke balansert.» sa han. Jeg trakk på skuldrene. «Hele etasjen her var tom når jeg begynte å leie her for en måneds tid siden, så aner ikke hva som har vært her før. Det må du spørre huseierne om.» sa jeg. Snorre så tankefullt ut i luften. «Det var noe jeg skulle…. Åja! Visittkort!,» sa han og rakte meg visittkortet sitt. ‘Snorre Larsen, sjaman’ sto det sammen med et telefonnummer og en e-postadresse. Bakgrunnsbildet på visittkortet var av det de fleste tenker på når man sier sjaman, amerikansk urinnvåner, komplett med fjær så å si overalt. Tror ikke kunstneren hadde sett en ekte sjaman noen gang og heller ikke tatt seg bryet med å gjøre skikkelig research. Det forsterket i grunnen inntrykket mitt av at Snorre muligens prøvde for hardt. De sjamanene jeg kjente var ikke kledd slik Snorre var kledd. De gikk i jeans stort sett. Satte opp visittkortet med tegnestift på en korktavle jeg hadde hengt på veggen ved siden av skrivebordet. Skummet gjennom nyheter, mailer og andre ting. Ingen oppdragsforespørsler, bare reklame. «Funnet noe?» spurte Snorre. Jeg skvatt, jeg hadde gått inn i min helt egne boble og glemt at han var der. «Beklager, jeg var litt i min egen verden der. Nei, det har ikke kommet inn noen forespørsler ennå, bare reklame,» sa jeg. Han spratt opp fra stolen og gikk litt rundt seg selv der han kikket på maleriene som fortsatt hang på veggene. Nils og Haroun insisterte fortsatt på at de skulle henge der og ikke selges. «Vet du hvor dette er hen?» spurte Snorre og pekte på maleriet av Helleren på Lauvøy. «Ja, det er fra Lauvøy her i kommunen. Ikke så langt fra der vikingbyen lå om du husker den de fant under utgravningene for noen år siden?» sa jeg. Snorre snurret rundt og tok to steg bort til skrivebordet og satte seg igjen. Øynene hans lyste av iver. «Vikinger sier du? Må være mange spøkelser der ute eller?» sa han. Jeg trakk på skuldrene. «Ikke som jeg husker, var på Lauvøy for fem-seks uker siden, merket ikke noe særlig til vikingånder eller andre der ute.» sa jeg. Snorre så litt skuffet ut. «Men du er ikke helt sikker? Det kan være noen der?» sa han. «Ja, det kan være noen der, jeg har ikke sjekket så veldig grundig. Men om du planlegger å ta turen ut dit for å rense området, må du sjekke med grunneier først. Funnstedet ligger på privateid jord.» sa jeg. Snorre nikket fraværende. Jeg kikket på klokka. Snorre tok hintet og reiste seg brått opp. «Nei, jeg får gå og sjekke hvordan det går med flyttefolkene. Hyggelig å snakke med deg nabo! Si i fra når du har funnet noen oppdragsgivere som er åpne for at du har med en observatør da?» sa han. «Det skal jeg gjøre, jeg har jo nummeret ditt,» sa jeg og vinket med hånden i retning korktavlen. Snorre nikket fornøyd og forsvant ut døra mi uten å lukke etter seg.

chief

Jeg sukket og funderte på hva jeg skulle ta med meg av lærdom av denne kontornaboen. Jeg trodde det skulle være en som drev med akupunktur og en ernæringsekspert med aurafotografi som bigeskjeft. Ikke en wannabe-sjaman. Men siden klokka nærmet seg avtalen med Børresen, kledde jeg på meg og låste kontoret etter meg. I det jeg gikk ned trappen hørte jeg tydelig lyden av noen som slo på en tromme. Snorre hadde begynt å fikse på chi’en tydeligvis. Jeg var halvveis nede i trappen når Snorre satte i sang ved siden av trommingen. Ikke noe gjenkjennelig språk, det hørtes mer ut som noen som tror det er slik sjamaner synger. «Haaa-yaa, haaa-yaa! Ya, ya, ya, ya!» gaulet Snorre og tok til å tromme raskere. Jeg gikk fort ned resten av trappa før Snorre evt. fant på å komme for å spørre meg om hva jeg syntes om sjamansangen hans.

Jeg hadde god tid, så jeg fant ut at jeg kunne gå til banken fremfor å bli hentet utenfor kontoret. Børresen møtte meg i døra i det jeg skulle til å gå inn i banken. «Ah, der er du Tord, presis på slaget. Er du klar for jobb?» sa han. Han var som vanlig kledd i det jeg tenker på som eiendomsmeglerantrekk av den lett gamle skolen, dress, skjorte og slips. Men dressen var lysgrå og skjorta lilla. «Ja, jeg er klar,» sa jeg. Børresen kikket på meg. «Utstyret ditt da?» sa han. «Utstyr? Jeg bruker ikke noen spesielle hjelpemidler annet enn evnene mine når jeg renser hus,» sa jeg. Børresen så nesten skuffet ut. Jeg noterte meg bak øret at neste jobb for Børresen fikk jeg spørre om jeg kunne ta med meg Snorre som observatør. «Nei, da så, trodde kanskje du hadde tromme og sånn med deg.» sa han. Vi satte oss inn i bilen hans, jeg merket meg at det var en skikkelig firehjulstrekker og ikke børstraktor. Denne hadde han kjøpt med tanke på å komme frem på ulendte steder, ikke vise frem at han tjente godt. «Liker du bilen min?» sa han litt stolt. «Ja,» sa jeg, denne ser ut som en doning som kommer seg frem nesten overalt. Har du mye eiendommer utenfor allfarvei i porteføljen?» sa jeg. Børresen startet motoren og loset oss pent ut av bankens parkering. «Neida, men jeg elsker å gå tur utenfor allfarvei og da holder det ikke med en standard personbil for å komme frem,» sa han. Jeg nikket og kikket nysgjerrig på dashboardpynten. En Elvis-bobblehead av alle ting, Elvis fra sin glamfylte periode med den karakteristiske hvite dressen. «Er du Elvis-fan?» sa Børresen når han så hvor blikket mitt var festet.

7d12551aed01d1c152a10dc929321022

«Eh, nei, det kan jeg vel ikke påstå at jeg er. Min musikksmak er av det langt mer melankolske og til dels mørke slaget.» sa jeg. Børresen humret. «Hva sier den skjønne Marianne til musikksmaken din da? Kona mi sier jeg er Elvisfanatiker og har truet med å bytte ut alle Elvis cd’ene mine med Vikingarna om jeg ikke roer ned spillingen av Blue Suede Shoes,» sa han. Jeg gliste, det hørtes ut som et musikkhelvete, kona hans var av det utspekulerte slaget, visste akkurat hvor hun skulle treffe for å få inn poenget sitt. «Marianne har ikke truet med noe lignende det kona di har gjort, men hun har påpekt at musikksmaken min er litt dyster til tider. Samtidig så er visst noe av det dansbart, det går greit så lenge hun får være med å bestemme når vi skal høre på musikk. Men jeg tviler ikke på at hun hadde byttet ut musikken min med tyggegummipop eller noe sånt om jeg bare spilte sånt jeg likte,» sa jeg. Børresen lo godt. «Fornuftig av deg å høre på dama di, kommunikasjon er viktig i et forhold,» sa han og giret ned før en bakketopp. Vel over bakketoppen flatet det ut med skog på den ene siden og utsikt til sjøen på den andre siden. Vi nærmet oss huset som skulle renses. Børresen kjørte en kilometer eller så til på hovedveien før han tok av til venstre inn på en sidevei som førte til en rekke andre sideveier og et tettbebygd strøk med glissen skog rundt og glimt av sjøen mellom trestammene. Inne i skogen lå en liten kolle. Jeg merket med en gang at den var blitt brukt som offerplass i oldtiden. Men ingen av husene lignet huset fra prospektet og Børresen svingte inn på en annen og langt smalere sidevei som gikk i nedoverbakke før den flatet ut og svingte til høyre. Foran oss åpnet det seg en flott eiendom som en landskapsarkitekt helt sikkert har fikset på. Selve huset raget opp foran oss, en bygning i tre etasjer i gammel stil. Pusset mur med ymse pynt på hjørnene med solide avsatser her og der og høye, smale vinduer ut mot veien. Døra var diger og i solid treverk som ga meg middelalderassosiasjoner. Jeg ble nesten skuffet når dørklokken ikke var en gedigen dørhammer, men vanlig, men estetisk tilpasset, trykknapp. Børresen trykket på klokken og få sekunder etterpå åpnet døren seg og en dame i 60-årene med håret samlet i en knute i nakken kledd i grå bukse og hvit genser vinket oss inn. «God dag, Børresen. Hvem er den unge mannen?» sa hun. Børresen introduserte oss. Damen het Eloise, et navn hun ikke var særlig fornøyd med betrodde hun meg. Fikk litt Bestavibber fra henne, det var en understrøm av spøk og moro bak den konservative fasaden. «Så det er du som skal hjelpe Jurij hjem?» sa hun. Jeg blunket et par ganger og kikket spørrende på både henne og Børresen. Han dro fingrene nervøst gjennom skjegget. «Nå, nå, vi vet jo ikke om det har noe med Russland å gjøre Eloise,» sa han. Aha, han hadde ikke fortalt meg at huseieren var åpen nok til å fange opp ånderiket så tydelig. Eloise fnøs av Børresens kommentar. «Selvsagt er den ene ånden her russer, det har han selv sagt til meg i opp til flere drømmer.» sa hun. Jeg benyttet anledningen til å strekke ut sansene, jeg hadde alt vært inne på samme tanke som Eloise når jeg bladde gjennom prospektet. Det var noe med Russland i huset, mest sannsynlig fra krigens dager, en krigsfange.

01941_von_der_roten_armee_1939_gefangengenommene_polnische_soldaten2c_die_wc3a4hrend_des_deutschen_vormarsches_1941_in_der_ukraine_von_der_wehrmacht_aufgegriffen_wurden

Men det var mer her. Børresen og Eloise hadde sluttet å snakke sammen og kikket på meg. «Hva er det for noe, Tord?» spurte Børresen. Jeg gliste, det var en russisk krigsfange som gikk igjen her og han het ganske riktig Jurij. «Vel, Eloise har rett, det er blant annet en russisk krigsfange som går igjen her. Veldig tydelig energi og det er stor sjanse for han heter Jurij. Men det er ikke han som lager uhygge her, det er noe annet.» sa jeg. Børresen og Eloise kikket på meg med store øyne og så brøt Eloise ut i et stort smil. «Vel, fagmannen din bekrefter jo drømmen min om Jurij, Alfred,» lo hun. Børresen holdt hånden opp, han ga seg. «Du sa det var noe mer, Tord?» sa han. Jeg nikket. «Det er mer fra krigens dager og så er det noe underliggende i hele området fra langt eldre tider som også påvirker. Akkurat hva det er for noe er litt uklart ennå, så jeg får begynne med Jurij og fangevokteren hans. Så vil vel resten avsløre seg etter hvert.» sa jeg. «Fangevokter?» spurte Eloise. «Ja, det er en nokså intens og negativ tysk soldat som også går igjen her. Han var fangevokter for de russiske krigsfangene som ble innkvartert her. Får ikke helt klart for meg hvorfor han ikke har gått videre, men det skal jeg finne ut,» sa jeg med en bestemt mine. Børresen kikket undrende på meg. Eloise derimot så ut som hun forsto. «Ikke se så forvirret ut, Alfred, har du aldri vært med fagmannen din på jobb før?» sa hun. Børresen dro hånden smånervøst gjennom skjegget. Dette var en ny opplevelse for ham. «Nei, jeg har ikke vært med Tord ut på oppdrag før. Dette er bare andre gangen jeg bruker ham, men siden han og teamet hans gjorde det så bra første gang, tenkte jeg på problemene dine. At han kunne finne en løsning på dem slik at du får solgt huset snart,» sa han. «Men Tord, du snakker ikke Eloise etter munnen her vel? At du sier ånden er russer for å tekkes henne?» Eloise ble stram i maska. Jeg bare flirte. «Hvorfor skulle jeg snakke Eloise etter munnen? Det vil jo bare ødelegge for meg siden jeg fremstiller meg selv som seriøs i bransjen. Jeg så koblingen til russiske krigsfanger allerede når du viste meg prospektet. De ble internert i kjelleren på huset som sto her før og mange av dem døde der nede på grunn av dårlig behandling fra tysk side, selv om noen av vaktene forsøkte å være greie når nazitro befal ikke var til stede. Men, det er bare en av dem som går igjen her, det må ha vært noe spesielt mellom russeren og den tyske soldaten som fungerte som fangevokter her. Får ikke helt tak i hva som ligger bak ennå, tror ikke det var noe forbudt kjærlighetsforhold. Fangevokterens energi er ganske guffen, ikke noen beskyttende følelser ovenfor den ånden som Eloise mener heter Jurij.» sa jeg mens jeg kikket meg rundt. Sansene fortalte meg at jeg måtte ned i kjelleren, det er der sentrum for aktivitetene er. «En annen ting er det underliggende som er ennå eldre som er i hele området. Det er koblet til offerstedet fra vikingtiden lenger opp i gata.» Børresen så litt flau ut. «Jeg beklager kommentaren min, men jeg måtte spørre. Dette er første gangen jeg er med på noe slikt. Jeg må si at du jobber ganske annerledes enn det jeg forventet. Overhodet ikke som på tv,» sa han. Eloise nikket smilende. Jeg trakk på skuldrene. «Alle som driver med dette har forskjellig måte å gjøre det på, noen er til tider ekstremt utadvendt og danser rundt med tromme og synger. Som du skjønner er den metoden ganske langt fra hvordan jeg gjør ting. I første omgang skal jeg forsøke å få kontakt med begge åndene og vise dem veien. Hjelper ikke det må det litt hardere metoder til verks. Men den russiske krigsfangen virker klar for å gå videre, fangevokteren hans derimot…» jeg stoppet der, det var noe som kilte antennene mine, noe jeg ikke hadde merket med en gang. «Hva er det?» spurte Eloise med en bekymret mine. Børresen så forvirret fra meg og i den retningen jeg kikket og tilbake til meg. «Det er jo ikke noe der, eller?» sa han. «Joda,» sa jeg,

Fortsettelse følger i del 2 hvor vi får møte hhv. Jurij og etterhvert katten Gundersen (30.11.2017)

Anubis Noir kapittel 16, del 2

Fortsettelse fra del 1. Kapittel 1 kan leses her.

Roger så nesten vantro på Besta, men Uffe lo. Han hadde tydeligvis forventet at denne ville komme før eller senere. «..Ja..?» sa Roger spakt. Beate skjøt noen sure blikk i retning Besta, men hun lot som om hun ikke så dem. «Det var bra, og jobben da?» sa Besta. «Vel, det går jo bra, men vi skjønner fortsatt ikke hvorfor alarmsystemene slår seg på midt på natta uten grunn. Vi har lagt nye kabler hele veien på det sykehjemmet nå og alarmene fungerer som de skal, men allikevel hender det at det kommer alarmer fra tomme rom. Det gir ingen mening og vi kan ikke med god samvittighet si oss fornøyd med jobben når det fortsatt skjer slikt.» sa Roger og ristet på hodet før han tok en slurk av glasset sitt. Både Marianne og Besta snudde seg mot meg. «Kanskje Tord kan finne det ut for deg?» sa Marianne og Besta i kor. Roger kikket spørrende på meg. «Har du greie på alarmsystemer? Jeg visste ikke at du var i den bransjen?» sa han. Marianne lo. «Det er han ikke, men det du beskriver høres ikke ut som om det er alarmsystemet som feiler, heller at det er noe annet.» sa hun. Roger så forvirret ut. «Noe annet…?» sa han. Jeg sukket, jeg måtte til pers. Jeg hadde på en måte ikke regnet med å måtte fortelle hva jeg drev med under middagen, men den gang ei. «Hun mener at det antageligvis spøker der, at noen som går igjen har det moro med å trykke på alarmknapper.» sa jeg. Roger begynte å le, før han så ansiktsuttrykket på Marianne og meg. «Dette er visst ikke en spøk? Dere mener det alvorlig?» sa han. Jeg nikket. «Jeg tror ikke på spøkelser,» sa han bestemt. «Det behøver du ikke heller, allikevel kan det være noen som ikke har gått videre som har det moro på deres bekostning.» sa jeg. «Og hva kan du gjøre for å få det bort? Svime rundt med røkelse og denge på ei tromme?» sa Roger oppgitt. Jeg lo. «Det er ikke sånn jeg jobber, men du behøver ikke ta mitt ord for det. Kontakt Alfred Børresen i Eiendomsbanken her i Lillevik, Marianne, jeg og to andre i teamet mitt, har akkurat gjort en stor jobb for dem ute på den gamle malingsfabrikken. Børresen kan fortelle deg om han er fornøyd med jobben eller ikke.» sa jeg. Alle rundt bordet kikket nysgjerrig på Marianne og meg. Hun smilte lurt. «Je visste itte at du også drev med detta Marianne?» sa Besta. «Joda, etter at jeg møtte Tord, har jeg vært med på noen av sakene hans. Fabrikken var nok den verste så langt,» sa Marianne. Roger og Uffe kikket på hverandre. «Børresen? Er det han som…?» sa Uffe. Roger nikket. «Jeg tror det, hvis det er samme fyren, er hans mening noe jeg respekterer høyt.» sa han. Marianne og jeg kikket nysgjerrig på ham. «Kjenner du Børresen?» spurte jeg. Roger nikket. «Jeg jobbet for en som het Alfred Børresen for noen år siden på et større leilighetskompleks her i Lillevik faktisk. Og han jobbet for Eiendomsbanken som var med på investorsiden på bygget sammen med det lokale boligbyggelaget. Et av styremedlemmene i boligbyggelaget ville sparke meg fra prosjektet fordi jeg var homofil. Lurer på om han var medlem av noe misjonsgreier. Uansett så gikk Børresen i mellom og sa rett ut at sånn oppfører man seg ikke mot ansatte. Jeg fikk være i fred etter det.» sa Roger. «Det får’n si, ante ikke at Børresen var en bekjent. Verden er sannelig liten noen ganger.» sa jeg og dro på smilebåndet. Beate hadde visst benyttet tiden til å tenke ut nye klager. «Hva vil naboene si om dere ikke gifter dere da, Marianne?!» sa hun.

KONICA MINOLTA DIGITAL CAMERA
Cat’s lullaby av Ugly Baka girl. Denne kimonoen minner om Bast sin i «bryllupsfotoet» 🙂

Marianne så forvirret ut. «Naboene? De nye naboene mine er ateister og samboere, så jeg tviler på at de bryr seg noe om at Tord og jeg ikke er gift.» sa hun. De andre gliste, men Beate så veldig forvirret ut. «Er de? Det er uansett ikke så viktig, jeg mente mine naboer.» sa hun. Marianne trakk på skuldrene med et lite smil. «Jeg kjenner ikke naboene dine, så de har da uansett ikke noe med om jeg er gift eller ei?» sa hun og nippet til vinen sin. Beate ville visst ikke gi seg. «Men hva skal jeg si om de spør da?» sa hun i en tone som begynte å gjøre nervene mine lett frynsete. Jeg var visst ikke den eneste som reagerte på tonefallet, Marianne gjorde en grimase og Besta kikket opp fra tallerkenen og satte øynene i Beate. «Du sier sjølsagt sannheta om dom spør, men Marianne har helt rett. Nabo’n din har itte noe med om barna dine er gift eller ei. Og je bryr meg itte heller, så lenge Tord gjør Marianne lykkelig, gir je beng i om dom er gifte eller samboere.» sa Besta i et bestemt tonefall. «Men, men, men…..» sa Beate. Så snudde hun seg mot Arnulf som hadde vært stille under hele Beates tirade. «Si noe da Arnulf! Du er jo tross alt faren hennes. Hva synes du om dette?» sa hun. Arnulf smilte et unnskyldende smil til Marianne og meg. «Solveig har rett, det er ikke vår sak å blande oss i kjærlighetslivet til barna våre så lenge de ikke spør om hjelp. Og i Mariannes tilfelle er det ikke vanskelig å se hvor høyt hun elsker Tord og det er like tydelig at Tord føler det på samme måte. Så om de velger å forbli samboere eller gifte seg er hipp som happ så lenge de har det godt sammen.» Besta smilte bredt, nikket som for å si at saken herved er avsluttet. Beate bare satt der og så lett sjokkert ut. Som om hun ikke kunne tro det hun akkurat hadde hørt. Besta skjøv stolen tilbake og reiste seg, «Er dekk klar for dessert? Det blir kaffe og kaker litt senere også.» sa hun. «Vi kan hjelpe til med å bære ut,» sa Marianne og ga meg et megetsigende blikk. Tallerkener og bestikk ble behørig samlet sammen og båret ut på kjøkkenet, Marianne begynte å skylle av med en gang, så jeg tok en ny runde ut i stua og hentet resten. Jeg kunne føle at Marianne ikke hadde det så godt akkurat nå. Morens kommentarer må ha gått hardt inn på henne til tross for Bestas og farens forsvar. Jeg la armene rundt livet hennes og holdt henne inntil meg. Marianne strakk hals og lente seg inntil meg og strøk en hånd over kinnet mitt. «Takk, den der trengte jeg,» sa hun med et smil. «Går det bra med deg, eller skal vi takke for oss nå?» sa jeg. Besta kom inn på kjøkkenet, så oss stå der sammen og smilte lurt. «Itte la Beates holdninger ødelegge kvelden Marianne. Je skar få litt kustus på a.» Marianne smilte et litt slitent smil til Besta. «Hvis jeg kan bli litt her inne på kjøkkenet med Tord sånn at han får hjulpet meg i balanse igjen, skal jeg nok greie resten av kvelden.» sa hun. Besta klappet henne lett på armen. «Selvsagt skar dekk få lov tel det.» sa hun og kikket på meg. «Du er et grepa mannfolk du Tord, både i senga og ellers skjønner je.» sa Besta. Marianne ble litt rød og kom med et fnis som gikk over til latter når hun så ansiktsuttrykket mitt. «Øh….javel?» sa jeg ikke så rent lite rød om ørene. Besta så på oss med sin beste uskyldsmine. «En liten fuggel fortalte meg at a Marianne var fornøyd med innsatsen din i senga, og så ser je jo at du står her og trøster og holder om a også,» sa hun. Marianne greide ikke holde seg lenger, hun begynte å gapskratte av Bestas uskyldige mine kombinert med tema for samtalen og mine særs røde ører. Hun snudde seg og la armene rundt halsen min og så meg dypt i øynene. «Jeg er fornøyd med innsatsen din, men jeg har ikke fortalt det direkte til Besta altså. Noen ting ved kjærlighetslivet vårt synes jeg er for privat.» sa hun. Besta bare humret. «Je har mine metoder. Når’n har passert søtti og væl så det, lærer man da seg å lese kroppsspråk om man gidder. Og kroppsspråket ditt Marianne, er veldig tydelig på at du liker å være tett innpå’n Tord,» sa hun med et glis.

anubis_and_bast_by_willawanda-d3atx7s

Marianne nikket med et smil som fikk frem smilehullene hennes. «Går det bedre med deg?» spurte jeg. Hun la hodet i halsgropen min. «Mmm… snart,» svarte hun. Besta lo litt for seg selv og begynte å styre med å finne frem dessertskåler og slikt noe. Roger kom inn på kjøkkenet, så meg holde rundt Marianne. «Går det bra med deg Marianne?» spurte han med en bekymret mine. Marianne løftet på hodet og smilte. «Det hjelper seg, uten Tord hadde jeg nok kastet inn håndkleet for lengst. Mammas energier er ganske ille i dag,» sa hun. Roger gjorde en grimase. «Ja, lurer på hva som har stukket henne denne gangen. Meg har hun tydeligvis gitt opp, så du fikk alle skyllebøttene i dag.» sa han. Marianne lo lavt. Besta snudde seg mot oss. «Så fint du kom Roger, du kan jo bære ut litt mens Marianne henter seg inn igjen. Og ikke tenk så mye mora deres, je har en plan som kommer tel å sjokkere a så mye at dekk får være i fred,» sa Besta med et noe fandenivoldsk flir. Roger hevet et øyenbryn, Mariannes øyne funklet, det så ut som om hun gledet seg over tanken ved at Besta skulle sjokkere Beate. Roger bare nikket med glimt i øyet og tok med seg diverse dessertskåler med bestikk ut igjen. Besta åpnet kjøleskapet mens hun nynnet fornøyd for seg selv. Jeg kikket på Marianne. Et uuttalt spørsmål føk mellom oss, visste hun hva Besta hadde tenkt å gjøre? Marianne bare trakk på skuldrene uten å slippe taket om halsen min og smilte lurt. «Jeg vet ikke, men jeg har en sterk forutanelse om at det kan komme til å bli underholdende,» hvisket hun i øret mitt. Besta romsterte litt i kjøleskapet og hentet frem noen boller. Etter lukten å dømme var desserten sjokoladebasert, men nesen min greide ikke å skille ut om det var pudding eller mousse. «Marianne, orker du å hjelpe meg litt?» spurte Besta. «Selvsagt,» sa Marianne og slapp taket i meg og gikk bort til Besta. Desserten ble flyttet over i serveringsboller og når Roger kom tilbake fikk han med seg en bolle og så kom Marianne og jeg etter med resten.

Desserten viste seg å være sjokolademousse, veldig luftig og fin og hjemmelaget både mousse og vaniljesaus. Til og med Beate skrøt av hvor godt det var og det var visst innfallsvinkelen Besta hadde ventet på. «Tusen takk kjære deg, du får hive innpå, detti er jo nesten like bra som sex.» sa Besta med sin sedvanlige uskyldige mine. Beates hånd med en ny porsjon i skjeen stoppet opp mens hun kikket lett sjokkert på Besta. Det virket som om hun ikke trodde sine egne ører. «Det stemmer det, gjør det itte Marianne?» fortsatte Besta. Marianne smilte bredt. «Jo, det stemmer det, men jeg er jo så heldig at klemmene til Tord alene er verdt minst ti sjokoladebiter. Så sexen er minst det dobbelte. Så jeg har ikke så stort behov for sjokolade,» sa hun. Beate satt der med åpen munn. Besta kikket bort på Marianne og meg og blunket. «Åssen er det Beate, er det lenge sia det har blitt no på deg?» sa hun, «Sjøl om du itte har noen faste, har du vel tatt med deg en og annen hjem fra byen for litt sengekos opp gjennom åra?» Beate ble sakte men sikkert veldig rød, alle tanker om å komme med spydigheter til Marianne, var glemt. «Øhm….» fikk Beate frem før Besta fortsatte utspørringen sin. «Det må jo ha vært en og annen kar innom senga di på alle disse åra Beate? Har du noen date til cruiseturen du skar på tel jul? Eller satser du på å finne en om bord kænskje?» sa hun. «Hvorfor lurer du på det?» fikk Beate stotret frem til slutt. «Nei, je bare synes det er på tide at du får deg ditt eget sexliv istedenfor å forsøke å styre barna dines kjærlighetsliv eller sexliv,» sa Besta med sitt mest uskyldige smil. Den satt visst. Beate holdt seg til trygge temaer resten av kvelden og så ut til å ta det pent med vinen også. Når kaffen og kakene kom frem bar hun ut vinglasset sitt sammen med dessertoppvasken og holdt seg til kaffe. Det var like før vi skulle takke for oss. Avskjedsklemmer og håndtrykk ble utvekslet. Til og med Beate fikk en klem av Marianne, om enn mest for høflighetens skyld. Jeg holdt meg til håndtrykk stort sett, men Besta insisterte på en klem. Etter hvert kom vi så langt at vi skulle ta farvel med Roger og Uffe, det så ut til at Roger hadde noe på hjertet. «Kan du bli med å se på saken en dag?» spurte han meg. «Ja, selvfølgelig, uka som kommer er ikke fylt opp ennå utenom mandagen. Så bare ta kontakt når det passer deg, så kan vi avtale nærmere.» sa jeg og ga ham visittkortet mitt. Han nikket. «Jeg skal sjekke med sjefen når vi skal ha ny inspeksjon av anlegget, så ringer jeg.» «Den er grei,» sa jeg og hjalp Marianne med kåpen. Vi sa farvel nok en gang og kom oss ut til bilen. Vel hjemme etter bursdagen tok vi av oss ytterklærne og satte oss i sofaen. Marianne så veldig anspent ut etter selskapet, selv etter Bestas inngripen etter middagen. Hun lente seg inntil meg og tok bena opp under seg. «Hold rundt meg,» sa hun. Jeg la armen rundt henne og holdt henne inntil meg. Hun skalv og skjøv skuldrene opp. «Skal jeg hente et teppe til deg?» spurte jeg. Marianne bare ristet smilende på hodet. Etter noen minutter ga skjelvingen seg, men skuldrene var fortsatt høyt oppe. Så jeg gjorde mitt beste for å sende over healing i form av min indre ro. Det virket fordi Marianne senket skuldrene etter hvert og fikk et ertelystent glimt i øynene. Hun lente seg inntil øret mitt og hvisket, «Skal vi ta tidlig kvelden i dag kjære? Vi kan jo gjøre det Mamma ikke ville vi skulle gjøre?» så lo hun lavt. Jeg gliste og akte meg opp av sofaen og løftet Marianne. Hun la armene rundt halsen min med en fornøyd mine. «Du kan hjelpe meg med å ta av meg kjolen på soverommet, jeg gidder ikke å skifte først,» sa hun. Som sagt så gjort, jeg bar henne ut på soverommet og satte henne pent ned på sengen hvor jeg hjalp henne av med kjolen. Marianne sparket av seg skoene også og krøp under dyna og gjorde tegn med pekefingeren at jeg skulle gjøre det samme. Så jeg krøp under dyna jeg også og kysset Marianne før jeg slukket lyset.

75eaddca5e721e7b023e4868203601a9

Fortsettelse følger i kapittel 17, Katten, sjamanen og banken del 1 (21.11.2017)

Anubis Noir Kapittel 16, del 1

Fortsettelse fra kapittel 15, del 2. Kapittel 1 kan leses her.

Bestas bursdag

Det tok noen dager for Marianne å få meg på bena igjen, men jeg var nesten tilbake til mitt vanlige jeg når Bestas bursdag nærmet seg. Jeg hadde overlevert verneutstyret sammen med en grundig skrevet rapport til Børresen i Eiendomsbanken. Jeg utelot slangeangrepet, det hørte ikke hjemme i fabrikken i det hele tatt, det var rettet mot oss som var der for å rense. Børresen kommenterte at jeg så litt blek ut når han fikk rapporten, jeg bare sa at det hadde gått tungt innpå meg de historiene vi hadde fanget opp der ute. Han godtok det som forklaring, selv om det så ut som om han mistenkte at det kanskje var noe mer. Resten av uka forløp greit uten noen store saker og Marianne og jeg pusset opp kontordøra mi slik jeg hadde spurt Nils og Haroun om. Noen dager etter var Børresen innom kontoret mitt med en sjekk og var overstrømmende glad. «Rivingen er over og det har ikke skjedd noen uhell overhodet. Arbeiderne kommenterte at det føltes mye lettere å jobbe der ute nå. Så jeg er imponert over hva du og teamet ditt fikk til på en dag. Derfor får dere en bonus.» sa Børresen og overrakte sjekken. Jeg hadde stusset litt over hvorfor han kom med en sjekk, fakturaen var jo i posten. «Bonus? Hvorfor det? Jeg ga deg jo en fastpris på oppdraget?» sa jeg. Børresen viftet det vekk med hånden. «Det gjorde du, men jeg er tilhenger av å belønne ekstra og så tok jeg med en sak jeg lurte på om du kunne gi et kort innspill på.» Han dro frem et boligprospekt fra dokumentmappen sin og la den på skrivebordet. Jeg kikket nysgjerrig på forsidebildet. Jeg kjente igjen huset, en luksuseiendom det hadde vært mye skriverier om i avisa, den hadde stått til salgs i lang tid uten at noe hadde skjedd. Den vanligste unnskyldningen var at økonomien var nede i en bølgedal akkurat nå, så luksuseiendommer var ikke så lett å selge. Børresen tenkte tydeligvis noe helt annet. «Kjenner du det igjen?» spurte han. Jeg nikket. «Ja, det har vært mye skriverier om den eiendommen i avisa. Siden du kommer til meg med den regner jeg med at det foregår ting der som faller innenfor min ekspertise?» sa jeg. Børresen gliste. «Det stemmer, det har vært en rekke visninger, men ingen bud og jeg har selv sett interessenter komme raskere ut av huset enn vanlig ved visninger.» Jeg bladde i prospektet, jeg merket raskt dårlig stemning fra blant annet stuen, men spesielt kjelleren. Jeg lukket mappen med prospektet og skjøv den tilbake til Børresen. Han kikket spørrende på meg. «Tar du saken? Og hvor mye?» sa han. Jeg bladde litt i kalenderen min. «Ja, jeg tar saken, jeg har tid førstkommende mandag, da er jeg ledig hele dagen. Det huset der trenger jeg ikke hele teamet på, så det blir langt lavere pris. 1 500,-.» sa jeg. Børresen nikket. «Gjør det noe om jeg blir med deg? Eller foretrekker du å bare hente nøkkelen og dra dit alene?» «Du må gjerne bli med,» sa jeg, «En til eller fra gjør meg ingenting så lenge du ikke forventer at jeg er sosial hele tiden. Jeg vil være ganske så fokusert når jeg jobber og kan være stille mens jeg jobber.» Han nikket igjen. «Det forstår jeg, jeg kan plukke deg opp her mandag formiddag? Si klokka ti?» sa han. «Klokka ti er helt ok, jeg er tidlig oppe mandag uansett fordi samboeren min jobber nattskift den uka.» sa jeg. «Åja, du er samboer med den skjønne Marianne,» humret Børresen, «Gutta og damen i første etasje skryter fælt av henne og deg skal du vite.» Jeg ble litt flau. «Ja…. Litt skummelt det der, det er jo nesten heltedyrkelse bare fordi vi hjalp dem med et par ånder og at jeg nå og da underviser dem i deres egen vei innenfor det åndelige.»

brown_lady

Børresen lo. «Vel, jeg lover å ikke bedrive heltedyrkelse, men om du klarer brasene mandag også, har jeg flere saker som kanskje faller innunder din ekspertise.» han strakk frem hånden for å ta farvel. Jeg tok den. «Vent og se om du får solgt eiendommen kanskje? Jeg skal nok få vekk plageåndene der ute men det er jo ikke sikkert det er de alene som er årsaken til at eiendommen har stått usolgt så lenge.» Børresen nikket. «Det var en god idé, blir lettere å forsvare bruken av deg som konsulent når det er resultater å vise til. Vi snakkes mandag!» sa han og gikk. Jeg ble sittende og kikke på sjekken. Dobbelt beløp av den summen jeg hadde oppgitt som pris. Litt av en bonus, jeg sjekket klokka, om jeg gikk nå, ville jeg rekke innom banken min og sette sjekken inn på konto slik at jeg fikk betalt teamet. Bonusen bestemte jeg meg for at skulle fordeles likt på alle fire. Etter å ha gjort det og benyttet nettbanken i bankens lokaler, tok jeg bussen hjem og satte i gang med middagen. Marianne hadde jobbet litt over i dag, så hun ville ikke være hjemme før etter fire. Marianne ble glad for å komme hjem til ferdig middag og kysset meg på kinnet. «Vi er invitert i bursdag til helgen.» sa hun. «Hvem er det som har bursdag?» spurte jeg. «Besta,» sa Marianne med et glis. «Siden Besta fyller år i midten av november inviterer hun til bursdagsfeiring helgen samme uke som hun hadde bursdag. Og hun sa jeg gjerne måtte ta med sussebassen min. Hun lo godt når hun sa det,» sa Marianne. Jeg kikket på henne. «Jeg føler at du både har lyst og ikke lyst til å gå i bursdag? Hvorfor det?» sa jeg. «Vel når jeg fikk høre at både Mamma og Pappa var invitert i tillegg til Roger og ektefelle, mistet jeg litt lysten.» sa hun med en grimase. «Jeg trodde du kom godt overens med faren og broren din?» sa jeg. Marianne nikket smilende når hun tenkte på dem. «Ja, de har jeg ikke noe problem med, det er heller det at Mamma også er invitert,» sa hun. Jeg hadde jo hørt fra henne tidligere at hun ikke kom så godt overens med moren sin. Men det var visst altfor pent sagt. Det mest korrekte er kanskje at det hersket en tilstand av kald krig mellom dem. «Den megga!» freste Marianne. «Vet du hva hun sa om Roger når han kom ut av skapet?!» Jeg ristet på hodet. «Nei, du har aldri fortalt meg noe detaljert. Bare at du og moren din ikke kommer særlig godt overens.» Marianne smilte tynt når jeg nevnte moren. «Den burugla sa rett ut til Roger at han vær så god fikk slutte med sånt tull. Hva ville naboene si? Og om han ikke fikk orden på det, kunne han bare finne seg et annet sted å bo.» Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Stod der lettere sjokkert. «Truet hun virkelig med å kaste ut broren din hvis han ikke sluttet å være homofil?!» sa jeg. Marianne nikket. «Meg hakket hun på konstant, hver gang jeg gjorde noe hun mente var galt kom hun med nedsettende kommentarer om klessmaken min, frisyren min og kroppsfasongen også. At jeg aldri ville få meg noen kjæreste om jeg så sånn ut.» sa hun. Nå var jeg både sjokkert og forbannet. Slik oppførsel kunne jo ha presset Marianne ut i anoreksi. At moren hennes fikk seg til å si sånt om barna sine var uforståelig. Jeg gikk bort til Marianne og ga henne en skikkelig bamseklem og vi sto sånn en stund. «Vi behøver jo ikke å gå i Bestas bursdag?» sa jeg. Marianne smilte til meg, «Vi må ikke, men jeg er veldig glad i Besta, så for hennes skyld synes jeg vi skal gå. Mmm… bamseklemmene dine er verdt ti sjokolader, minst.» sa hun. Jeg lo. «Store sjokoladeplater eller sånne småbiter?» sa jeg. Marianne fniste og kysset meg på nesetippen. «Ikke dra det for langt kjekken, ti sjokolader i sånn passe størrelse.» sa hun.

84f7ed300d38129c107def9f241cb228

Dagen for festen kom og vi ankom Bestas hus et litt før tiden for å se om det var noe vi kunne hjelpe til med. Besta hadde insistert at hun kunne greie å ordne til fest helt alene, ellers takk, når Marianne hadde spurt henne over telefon tidligere i uka. Men Marianne kan være særs sta hun også, så derfor dette snikhjelpeangrepet. Det virket ikke som om det at vi kom før tiden overrasket Besta i det hele tatt. Hun strålte når hun så oss stå på trappa. «Marianne, så fint å sjå deg! Og så tok du med sussebassen din!» sa hun med et blunk til meg og vinket oss inn. «Hei Besta,» sa Marianne, «er det noe du trenger hjelp til?» Besta bare gliste. «Dekk får ta av dere ytterklær først, så skar jeg se om jeg kan sette dere i arbe.» sa hun. Så vi gjorde som Besta sa, hang av oss jakke og kåpe. Marianne var flott i en nyinnkjøpt rød aftenkjole med en viss egyptisk stil og tynne skulderstropper. Over kjolen hadde hun en kort sort jakke. Hun skiftet fra støvletter til pensko som så ut som sandaler med høy hæl. Jeg hadde for anledningen tatt på meg skjorte, men jeg trakk grensen ved slips og noen penbukse var uaktuelt, men hadde på meg sorte jeans. Marianne hadde ikke protestert over antrekket mitt overhodet, ikke en gang over at jeg hadde en liten diskré sølvmedaljong med Anubis på rundt halsen. Når det gjaldt arbeid så hadde i grunnen Besta kontroll på det meste, men ba meg om hjelp til å få ned noe fra toppen av det ene kjøkkenskapet mens Marianne dekket på ute i stua. «Så Tord, je hører dere har fløtte sammen?» sa Besta der hun passet på ymse gryter på komfyren. «Ja, vi flyttet sammen for snart en måned siden,» sa jeg. «Det er bra, je ser at Marianne trives sammen med deg. Når kan je forvente oldebarn da? Je regner med at dekk fikk trent litt på sånt på hytta mi?» sa Besta og lo. Marianne kom inn på kjøkkenet, hun hadde tatt av seg den lille jakken slik at de bare skuldrene syntes. «Hva er det som er så morsomt Besta?» sa hun. «Å je bare plager’n Tord litt med å mase om når je blir oldemor. Dere fikk trent ute på hytta mi vel?» sa Besta med glimt i øyet. Marianne ble ikke særlig rød denne gangen, det var forventet at Besta ville ta opp dette hadde vi kommet frem til før vi dro. «Joda, vi har trent, men det blir ikke noe oldebarn riktig ennå,» sa Marianne og smilte lurt til meg der hun sto inntil meg. Med de høye hælene nådde hun meg nå såpass at hun så meg rett i øynene. Jeg jobbet hardt med å motstå trangen til å lene meg inn for et kyss og kanskje noe mer. Besta så på oss med et skøyeraktig smil. «Nei, nei, je kæn vente litt til, men itte vent for lenge da. Lurer på hvor langt’n Roger har kømmi med adopsjonsprosessen nå forresten? Je får spørre’n etterpå.» sa hun. «Forresten, om dere må ta en kjapp en, må dere gjøre det før dom andre kommer, Beate skær overnatte på gjesterommet, så ingen hobbyflekker takk!» så lo Besta høyt. Marianne og jeg ble litt røde om ørene. Jeg kremtet. «Det går nok bra, det er kort vei hjem etterpå, så vi trenger ikke låne gjesterommet.» sa jeg. Marianne gliste og Besta humret. «Nei da så, je husker da hvordan det er å være nyforelska.» sa hun.

Mariannes far og samboer kom sammen med Mariannes bror og ektemannen hans Ulf, eller Uffe, opprinnelig fra Malmø. De hadde kjørt sammen siden de ikke bodde så langt fra hverandre i nabobyen. Mariannes far het Arnulf og var bare så vidt et par centimeter høyere enn datteren. Øyne som strålte av humor og en ekte glede over å endelig få hilse på datterens kjæreste strømmet fra ham når vi håndhilste. Samboeren hans Anja fikk en god klem av Marianne. Anja var nok ikke stort over 1,60 med lyst kort hår. Mariannes bror Roger tok etter faren i høyden, men hadde Bestas øyne og mørkt hår med rødskjær i seg. Uffe var omtrent like høy som meg, men hadde fippskjegg og lyst, nesten hvitt hår. Både Uffe og Roger fikk noen skikkelige bamseklemmer av Marianne. «Du ser lykkelig ut små’n,» sa Roger. Marianne bare smilte bredt med funklende øyne og tok et grundig tak i meg. «Jeg så ham først brodern, dessuten trodde jeg du var lykkelig med Uffe?» sa hun. Uffe satte i et digert latterbrøl. «1-0 til Marianne, Roger!» sa han. Roger holdt opp begge hendene. Dette var visst en pågående spøk mellom bror og søster skjønte jeg. «Ok, du tok meg der,» sa Roger med et glis. Uffe kikket på meg, jeg må ha sett forvirret ut fordi han følte for å forklare nærmere. «Roger og Marianne har spøkt med hverandre om dette i mange år, at de begge har det med å falle for høye menn. Så de konkurrerer liksom om de samme kjærestene. I hvert fall frem til Roger møtte meg,» sa han med et lurt smil. Besta sto og så på samlingen av familiemedlemmer med et tilfreds smil. «Da mangler vi berre a Beate, så kan vi sette oss å spise.» Beate viste seg å være Mariannes mor, det skjønte jeg fort på grimasen Marianne gjorde, Roger så ikke helt fornøyd ut han heller. Arnulf og Anja så mer ut som om de var klare til kamp om det skulle være nødvendig. «Så, så, barn,» sa Besta, «Vi kæn da greie å være høflige med hverandre en kveld et par-tre gonger i året?» Marianne smilte tynt og Roger nikket. «Så lenge hun ikke lager noe drama, skal jeg være flink pike jeg,» sa Marianne med en grimase. «Så bra!» sa Besta med et smil.

Mariannes mor kom bittelitt for sent, om det var fashionably late eller bare dårlig planlegging er noe uklart, men hun klaget på at det hadde vært mye trafikk. Før jeg hilste på henne, rakk jeg å ta henne raskt i øyensyn. Marianne er høyere, moren var nok ikke mer enn 1,75 eller så og i motsetning til Marianne hadde hun lyst hår samlet i en hestehale som nådde ned til skulderbladene. Hun var også tydeligvis stor fan av solarium, hun hadde en overdreven solariumbrunfarge. Det kombinert med glorete leppestift, mascara og eyeliner fikk henne til å se ut som Hollywoods versjon av Cleopatra. Men antrukket i en sort kjole som nådde henne til knærne. Møtet mellom mor og datter var ikke særlig hjertelig, men det var ikke noe umiddelbart drama, bare kjølig høflighet. Besta sto litt til siden sammen med de andre, det er mulig jeg innbilte meg ting, men det så ut som om hun så ekstra nøye på Mariannes mor. Marianne snudde seg mot meg og vinket meg bort til henne. «Mor, jeg vil du skal hilse på kjæresten min, Tord,» sa hun. Moren hennes kikket først på meg som om jeg var noe rart man hadde funnet dusjavløpet, før hun klistret på et høflig smil og strakk frem en hånd full av diverse ringer med nylakkerte, kunstige negler. «Hyggelig, Beate heter jeg,» sa hun før hun så fra Marianne og tilbake til meg. «Så det er du som knuller datteren min?» sa hun beskt. Marianne ble stram i maska, men rakk ikke å åpne munnen før Besta grep inn. «Beate, kæn du komme ut på kjøkkenet hjølpe meg litt?» sa hun i en honningsøt tone med stål i undertonen. Mariannes mor kikket seg rundt i stua som for å utfordre de andre, men fulgte lydig Besta ut på kjøkkenet. Besta lukket døra forsiktig etter dem.

d297ddff58840af567ea828247c587cb-carnival-makeup-character-makeup

Roger humret, «Nå kommer mor til å være ekstremt høflig resten av kvelden, Besta vet å sette henne på plass. Så ikke bry deg så mye om hva moren vår sa, hun har alltid vært skeptisk til Mariannes og mine kjærester. Og hun klikket i vinkel når jeg kom ut av skapet. Hadde ikke Besta og Bessfar grepet inn, hadde jeg blitt kastet ut av huset,» sa han og tok et solid grep i hånden til Uffe. Jeg blunket et par ganger og tok Mariannes hånd og klemte den forsiktig. «Eh, ok, det kan ikke ha vært lett å vokse opp sånn,» sa jeg. Marianne og Roger nikket. «Det var derfor jeg søkte meg til sykepleierskolen i et helt annet fylke når sjansen kom og siden har jeg ikke bodd hjemme,» sa Marianne. Fra kjøkkenet hørtes lyden av Mariannes mor som snakket høyt og Bestas lavmælte argumentasjon. Jeg forsøkte å ignorere dem, det var uansett ikke lett å høre hva de sa. Men så gikk kjøkkendøra bittelitt opp og vi hørte Besta. «Men Beate da, Marianne er ei voksen kvinne nå, du har itte noe mæ å blande deg inn i livsvalga hennes!» «Jeg sier bare at han ikke er god nok for henne, så du ikke hvordan han gikk kledd? Og, og, langt hår har han også!» sa moren til Marianne. Hvem var det som hadde satt kjøkkendøra på gløtt, neppe Besta? Utspekulert er hun, men det var jo tydelig at hun ville ta et oppgjør med datteren under fire øyne. Jeg strakk ut sansene mine litt ekstra. Da så jeg at det sto en eldre herremann med et digert glis ved kjøkkendøra. Han så på meg og blunket og holdt en finger opp mot leppene. Dette kunne jo ikke være noen andre enn Arnt, Mariannes bestefar som sto bak den solide dobbeltsengen på hytta og mye annet i følge Besta. Etter alt å dømme gikk han ikke igjen her, han var på besøk og syntes tydeligvis vi andre skulle få høre diskusjonen mellom Besta og Mariannes mor. «Det er itte utseendet det kommer an på Beate! Tord gjør Marianne lykkelig, han er en mann som er innstilt på å dele resten av livet med ho. Det siste han ønsker er å gjøre a ulykkelig. Han elsker henne med hvert eneste attom av seg, han har kænskje itte no’n fancy bil eller stilig tittel. Men han hjølper mennesker uten å flå dem for alt de har, det sier meg at han er et godt menneske. Det er mer enn en kæn si om mange av de du helst vil at Marianne skær gifte seg med!» sa Besta. Det ble stille i noen sekunder. Så hørtes Beates stemme igjen. «Hva mener du med hjelper mennesker? Jeg trodde han var en arbeidsledig skribent?» sa hun iltert. Besta humret. «Har du itte snakka med Marianne i det siste? Tord hjelper mennesker med problemer av spøkelsesmessig art. Nesten som på tv. Han og Marianne og to andre har akkurat rydda opp ute ved den gamle malingsfabrikken på oppdrag av utbygger. Og banken vil gjerne at Tord ser på noen flere eiendommer de sliter med.» sa hun. Det ble veldig stille. «Mener du at han er et sånt medium? Det er jo ikke noe respektabel jobb akkurat!» sa Beate. «Nå ror du bare Beate!» sa Besta indignert, «Du er rett og slett misunnelig på at a Marianne har funni den store kjærligheten.» «Det er jeg vel ikke!» kom det raskt fra Beate. «Hvorfor er du da så opptatt av hva slags jobb Mariannes kjæreste har? Unner du itte henne å ha et lykkelig kjærlighetsforhold? Det burde du med tanke på at den forrige kjæresten hennes som du likte så godt, viste seg å være en skikkelig drittsekk som bare tenkte på seg sjøl.» Beate mumlet et eller annet. «Ja?» sa Besta, «Skær du oppføre deg ordentlig nå i kveld i hvert fall? Og ja, jeg veit du er sur på Arnulf fortsatt, men det er min bursdag og jeg inviterer dom je vil. Arnulf er Mariannes far og strengt tatt burde du ha kømmi deg videre etter nesten tjue år. Det er itte hans feil at du itte har funni en ny kar etter skilsmissen.» Mer mumling. «Bra,» sa Besta.

Besta kom ut av kjøkkenet med Beate hakk i hel, begge bar på hver sin bolle som duftet godt. Vi andre lot som om vi ikke hadde hørt noe av samtalen dem i mellom. «Bare sett dekk, meddan er klar. Tord, kæn du bære ut den store bollen som står ved siden av komfyren?» sa hun. «Såklart,» sa jeg og satte kursen mot kjøkkenet hvor jeg fant bollen som sto klar. Det var hovedretten og lukten av den fikk tennene til å løpe i vann. Gryterett av noe slag, jeg fant et par grytelapper og tok tak i bollen og gikk forsiktig ut igjen og satte den fra meg på anvist plass. Besta smilte og vinket meg på plass. «Vælkømmin tel bursda’n min ælle samme!» sa hun fra hedersplassen ved kortenden av bordet. «Det er plenty med mat, je har laga te to fulle gryter, så hogg innpå.» Bollene med gryterett, ris og salat gikk runden rundt bordet og glassene ble fylt opp med vin eller mineralvann etter eget ønske. Jeg holdt meg til mineralvann siden jeg kjørte, Marianne tok seg et glass vin, moren også. Uffe kjørte tydeligvis og Roger holdt seg til mineralvann han også. Arnulf og Anja så ut til å være i tvil, men gikk for vin de også når Uffe og Roger sa at de bare kunne la bilen stå hos dem, de kunne kjøre Arnulf og Anja til døra etterpå. Det smakte godt og praten gikk relativt høflig for seg, ikke noe drama. Så da syntes Besta det var på tide å live opp samtalen litt. «Så Roger, har dekk kømmi noe lenger med adopsjonsprosessen?» spurte hun. «Øhmm…..,» sa Roger og kikket på Uffe som satt der og gliste. «Nei, det har vi ikke, vi fikk beskjed om at inntekten vår for fjoråret ikke var bra nok, så vi må vente til et nytt regnskapsår over nyttår og prøve igjen.» Besta kikket nøye på ham og brøt ut i latter. «Ja, ja, bare dere får dere unge før je kreperer eller blir borte i huet så,» sa hun. Mariannes mor så ikke helt fornøyd ved tanken om at hennes homofile sønn skulle adoptere, men sa ikke noe.

2351_10

Arnulf og Anja satt bare og smilte av samtalen. «Marianne?» sa Besta? «Ja?» sa Marianne med et lurt smil. «Når skar du og Tord få dere barn da? Må je vente lenge på dekk også, eller har du bolle i ovnen allerede?» sa Besta. Dette fikk Beate til å spytte ut vinslurken hun akkurat hadde tatt og hun fikk ei solid hostekule så Roger måtte dunke henne i ryggen. «Mamma da!» utbrøt hun sjokkert. Besta bare kikket uskyldig på henne. «Hva? Je bare spurte om a Marianne var gravid?» sa Besta. Marianne bet seg i leppa for ikke å le. Hun kremtet litt før hun svarte Besta. «Nei Besta, jeg er ikke gravid ennå.» sa hun. Bestas øyne skinte av humor. Hun var ikke ferdig med emnet på langt nær tydeligvis. «Men dekk må da ha brukt opp kondomene dere fikk av meg for lengst?» sa Besta. Ny hostekule fra Beate etter å ha fått vinen i vrangstrupen. «Kjøpte du kondomer til Marianne? Har du oppfordret datteren min til å ha sex?!» sa hun. Besta smilte bredt. «Je trur da Marianne eller Tord greier å kjøpe kondomer sjøl, men je ga dem tre pakker som gave før dom dro på hytteferie. Og je trur da Marianne har hatt sex før je kjøpte de kondomene, hu er tross alt ei voksen kvinne nå Beate.» sa Besta i en vennlig tone. «Dessuten husker je da at du hadde sex opptil flere gonger før du hadde fylt tredve.» Roger og Marianne kikket på hverandre med lure smil, Besta var i full gang igjen. Marianne kremtet. «Jeg bruker p-piller nå Mamma,» sa hun henvendt til Beate, «Men på sikt vil jeg ha barn sammen med Tord.» Beate så ut som om hun hadde spist noe surt. «Jeg håper da inderlig dere gifter dere først før dere får barn?!» sa hun. Marianne sukket. «Det er ikke 1950 lenger Mamma, det er mange som har barn sammen som bare er samboere, ikke ektefeller,» sa hun. «Skal dere ikke gifte dere heller?!» kom det fra Beate. De andre kikket interessert på Marianne og meg. Besta kikket dog på Beate med et overvåkent blikk. «Det har vi ikke diskutert ordentlig ennå, men Tord har sagt at han vil fri om det er det jeg ønsker,» sa Marianne med et lurt smil. Beate blunket forvirret. Dette var ikke helt det svaret hun hadde ventet. «Men er det det du ønsker da?» sa hun. Marianne trakk på skuldrene. «Som sagt, vi har ikke diskutert det ordentlig ennå. Det viktigste var å komme på plass i leiligheten og så har vi vært opptatt med jobb begge to. Så vi har fokusert mest på å kose oss disse få ukene siden vi flyttet sammen. Ekteskap haster ikke.» sa hun. Besta fant ut det var på tide å styre samtalen inn på noe annet. «Og dekk da Roger? Er sexen bra?» sa hun med glimt i øyet.

Fortsettelse følger i del 2 (07.11.2017)

Bloggen 6 år og nytt fra Kheopspyramiden

Atlantisbloggen fyller 6 år i dag 2. november 2017. For 6 år siden var planen å skrive bok om Atlantis, underveis har den havnet litt på vent etterhvert som Anubis Noir kom klarere frem. Men det blir Atlantisbok til slutt. Det har blant annet blitt oppdaget noe interessant i Kheopspyramiden, et større hulrom over kongens kammer. Selve saken kan leses her.

Pyramids

Anubis Noir kapittel 15, del 2

Fortsettelse fra del 1. Kapittel 1 kan leses her.

«Hvordan gjorde dere det?!» utbrøt Siri. Marianne trakk på skuldrene og kikket på meg. «Aner ikke,» sa jeg, «jeg hentet ikke frem sjakalen bevisst, den bare dukket opp. Vanligvis er den langt sintere når den kommer, så bra at den endrer humør etter åndens behov.» Marianne nikket ivrig. «Jeg har aldri sett den katten før nå i dag, er det det de kaller totemdyr?» sa hun. «Ja, totemdyr er et populært navn, men litt misvisende i vårt tilfelle, det er ikke tilfeldig at det kom en sort katt fra deg tross alt,» sa jeg. Marianne brøt ut i et stort smil. «Så klart, Bast! Det forklarer mye,» sa hun, «Og det forklarer sjakalen fra deg og ikke minst hvorfor de var så store.» Siri ut som om hun hadde fått en åpenbaring, mens Trine bare sto der og gliste. «Så Marianne er Bast?! Hvorfor har du ikke fortalt det Tord?!» sa Siri. Jeg så forvirret på henne, jeg hadde da fortalt henne det hadde jeg ikke? Eller hadde jeg bare fortalt det til Trine? «Jeg må ha glemt det eller vært så distré at jeg trodde jeg hadde fortalt deg det alt. Men nå som det er gjort, Nut hils på Bast.» sa jeg. Marianne bare ristet smilende på hodet. «Du fortalte ikke meg at Siri var Nut.» sa hun. «Gjorde jeg ikke? Vel, da går jo glemskheten min begge veier tydeligvis.» sa jeg. Siri og Marianne lo. Jeg tror det var like mye lettelse over å ha kommet så langt i fabrikken så vel som det at jeg er til tider svært distré som fikk dem til å le. Trine smilte lurt, men kikket seg mistenksomt rundt. Hun lyste ut i gangen med lommelykten sin. «Jeg tror vi skal videre innover,» sa hun, «jeg føler en sterk dragning den veien,» sa hun og pekte med lommelykten. Marianne og jeg reiste oss og fulgte etter Trine og Siri ut i gangen. Jeg skjønte hva Trine mente så fort vi kom ut av spiserommet. Det var som en magnet dro i meg i den retningen Trine hadde pekt med lommelykten. Så hele teamet trasket inn i gangen og rett ut i et stort rom med store vinduer. Det sto noen arbeidsbenker her og der og noen overskap var også blitt etterlatt. «Malingslaboratoriet?» sa jeg til de andre. «Ja, men før i tiden lå det noe annet her, veldig rart, jeg ser rad på rad med badekar?» sa Siri. Hun må ha sendt det hun så til oss andre også fordi jeg så for mitt indre øye akkurat hva hun mente. «Det å utsette pasientene for lange, varme bad uker i strekk var visst en populær behandlingsform i psykiatrien tidlig på 1900-tallet.» sa Trine. Jeg nikket bare. Stemningen i lokalet var rar, men ikke spesielt guffen. Mulig de verste pasientene ikke ble badet her. «Hva er det for noe nede ved døra?» spurte Siri. Jeg så antydningen til åndelig nærvær nede ved en annen dør i laben. Det luktet brent, som et bål som ikke har brent ordentlig ned og har blitt slukket med vann, en litt sur lukt. Etter hvert så jeg at det var en mann som satt inntil døra, han hadde en skygge rundt seg, som han ikke ville bli sett. Så ut som han var dypt konsentrert om noe, plutselig blusset det opp en flamme mellom hendene hans og han satt og stirret henført på den til den sluknet igjen. Men så merket han oss og så ut til å få panikk fordi han forsvant plutselig som om han hadde lagt på sprang. Jeg kunne merke ham lenger innover i bygget. Tydeligvis knyttet til det gamle sykehuset. Jeg snudde meg mot de andre. «Var det han som slang takplaten etter meg?» sa jeg. Siri ristet på hodet. «Den ånden har vi ikke støtt på ennå,» sa hun. Vi gikk videre til neste rom, der var stemningen langt verre. Ekstrem smerte kombinert med sløvsinn, kaos, forvirring, savn og en ekstrem frykt. Det siste var rettet mot en spesifikk person. Trine freste. «Det var her han legen fra tidligere eksperimenterte. Han drev med sovekurbehandling blant annet. Det var det som drepte flere av pasientene hans, de ble lagt i kunstig søvn med et kraftig narkotisk stoff og vekket en gang om dagen for flytende føde før de ble dopet ned igjen. Det var få av de han behandlet på denne måten som overlevde.» Jeg grøsset ved tanken på grusomhetene som var blitt gjort her. I det minste var det ingen av pasientene som døde under denne behandlingen som hang igjen her, de hadde funnet fred. Men det var noe som nærmet seg utenom fyren med fascinasjonen for ild, han holdt seg fortsatt langt unna. Marianne snudde seg mot døren vi var kommet inn gjennom. Hun stilte seg bredbent opp som hun gjorde seg klar til kamp. «Nå kommer han, han som kastet takplaten etter deg.» sa hun, «Gjør deg klar, jeg tror ikke jeg klarer å holde ham fast særlig lenge.» Ånden viste seg etter hvert som en mann med spisse tenner hele veien og et rimelig vilt blikk. Han her visste han var død og benyttet anledningen til å vise seg slik han så på seg selv. «Kom dere vekk, dere får ikke ta meg med videre!» ropte han og tok sats og hoppet i retning Siri. Jeg tok to skritt og stilte meg i veien for ham, Marianne kom like etter og holdt ham fast noe ånden likte dårlig. Han strittet i mot alt han kunne. Han forsøkte også å angripe meg telepatisk, merket at jeg ble svimmel et par ganger. Sånt godtar jeg ikke, jeg slo tilbake, det hadde han ikke ventet seg. Han sluttet å stritte i mot båndene til Marianne og stirret forvirret på meg. «Hvem er du?» sa han. «»Anubis og nå skal du videre, du har bedre ting å foreta deg enn å hjemsøke en fabrikk.» sa jeg. «Men jeg har jo ikke gjort noe galt?» begynte han å syte. «Virkelig? Skjønner du ikke hva du har gjort mot andre ved å springe rundt og angripe dem?» freste Marianne. «Jeg har ikke gjort noe galt,» fortsatte sytingen fra ham. Marianne ble ennå sintere, nå kunne jeg se auraen rundt henne gløde gulhvit. «Du har angrepet mennesker, skremt dem vekk og sendt minst en på sykehus. Ikke kom her og si at det ikke var galt gjort!» sa hun. Nå sa ikke ånden noe, han bare forsøkte å gjøre seg liten samtidig som han så på meg som for å få meg til å redde ham fra Marianne-Bast. Jeg gliste og lot mer av Anubis’ energi vise seg rundt meg. Ånden svelget et par ganger og kikket ned i gulvet. «Jeg har visst en del å rette opp i,» mumlet han. Tre sinte kvinneblikk ble sendt hans vei. Han krympet seg ennå mer. «Hva skjer nå?» pep han. «Nå sender jeg deg videre til den andre siden, der møtes du av noen kjente og så vil du etter hvert finne ut av hvordan du kan rette opp alt det gale du har gjort.» sa jeg. «Vil jeg få møte Mamma der?» sa han håpefullt. «Ja, selvsagt vil du møte moren din der, for alt jeg vet er det hun som møter deg når du går over. Er det det du vil?» sa jeg. Ånden kikket på meg, borte var de spisse tennene, tilbake sto en barnlig utseende ung mann. «Ja, jeg vil gjerne møte mammaen min igjen,» sa han spakt. «Da så, det skal jeg ordne.» sa jeg og åpnet en portal og viste ham vei og der i åpningen sto en kvinne, moren hans tydeligvis siden han sprang henne i møte. Portalen lukket seg, han var helt over.

Nå var det bare mannen med en forkjærlighet for ild igjen i bygget av ånder, resten var gamle avtrykk fra sykehuset som sitter igjen selv om det ble revet for å gjøre plass til malingsfabrikken. Å fjerne avtrykkene blir barnemat sammenlignet med det vi har fått unna tenkte jeg for meg selv. Vi tok en liten pause for å samle oss og også strekke ut sansene for å se om det var flere ånder i bygget. Det kjentes tomt ut, men det var fortsatt en trykkende stemning, som jeg der og da tenkte var avtrykk av alt som hadde vært der før. Så vi satte fornøyd kursen tilbake mot hovedinngangen med planer om å stoppe i fabrikkhallen for å sette i gang avtrykksrens. Tilbake i hallen syntes jeg det var blitt mørkere, noe jeg ikke fikk til å stemme, det var jo flere store vinduer der og det var mange timer til sola skulle gå ned. Jeg sveipet over rommet med lommelykten, men det var liksom som om det var en fortetting av mørke inn mot bakerste kortvegg der det ikke var noen vinduer. Jeg snudde meg mot de andre. «Er det bare meg, eller synes dere det har blitt mørkere her siden sist?» sa jeg. Marianne, Siri og Trine nikket. «Det er ikke bare deg,» sa Trine, «Det har blitt mørkere, noe åndelig tror jeg?» Jeg snudde meg tilbake og gransket skyggene med alle sanser åpne. Plutselig kom noe ut av skyggene, noe stort noe som buktet seg. Etter hvert som det manifesterte seg, så jeg at det var en rød-rosa slange på størrelse med en liten bil. Slangen reiste seg som for å hugge, det dunkle lyset i fabrikken hadde ingen innvirkning på fargen på den. Enten en gudeskikkelse eller et slags magisk konstrukt laget for å angripe. Jeg hentet frem lyssabelen min igjen og den smaragdgrønne klingen lyste opp øynene på slangen der den så ut til å ha stoppet opp for å tenke. Tungen spilte ut og inn der den hevet seg et par meter over meg. «Hold dere bak meg!» hveste jeg til de andre. «Ikke tale om,» sa Marianne iltert og trakk sverdet sitt fra astralplanet. Det lyste opp ennå mer enn lyssabelen min. Slangen likte ikke sverdet hennes, den trakk seg vekk fra henne samtidig som den forsøkte å finne en åpning for å angripe meg. Snodig, jeg kan ikke huske å ha tråkket noen så grundig på tærne at de konstruerer en marionett gjennom astralplanet kun med det for øye å angripe meg. Loke er nok sur på meg, men han er jo innesperret hos Surt og dette er uansett ikke hans stil.

Snake God, (c) ellieokamoto.deviantart.com

Så slo det meg at det kanskje var en tjener av Apep siden den reagerte så veldig på Mariannes sverd. Den likte ikke solens kraft det var tydelig. Den gjorde et utfall mot meg med kroppen holdt så langt unna Mariannes sverd som mulig. Jeg parerte og fikk inn et par hugg, som førte til at kroppen slo sprekker der jeg traff. Slangen ga ikke lyd fra seg, men det var tydelig at den ikke hadde forventet denne typen motstand. Og Marianne ga den et solid hugg over nakken, og mens den snudde seg mot Marianne fikk jeg satt inn nådestøtet gjennom øyet. Begge øynene begynte å ryke før den falt sammen som en tomsekk. Slangekonstruktet lå stille, vi hadde tatt kraften fra den, hvorfor løste den seg ikke opp? «Tord, pass deg!» ropte Siri. Jeg snudde meg mot henne og rakk så vidt å se nok en slange, like stor og fæl som den første hugge til utfra skyggene. Den traff høyre skulderen min og selv om den kun eksisterte i dimensjonene mellom astralplanet og den fysiske verden, var det som om jeg kjente tennene dens skjære inn i kroppen. Og det gjorde vondt som om jeg virkelig var blitt bitt. Smerten gikk gjennom meg med isnende fingre. Kreftene mine ebbet ut, men jeg langet ut et hugg mot den andre slangen. Så greide jeg ikke stå på beina lenger, det var som om la et teppe rundt sansene mine, som om alt plutselig var langt borte. «Nei!» Hørte jeg Marianne hyle ut der jeg satt på knærne. Jeg kunne ikke skjønne hvorfor hun ropte, tankene mine gikk veldig tregt, som når man har migrene og skal forklare noe og bare snubler i ordene. «Trine! Siri! Sjekk om det går bra med Tord, jeg tar meg av denne!» kommanderte Marianne.  Trine og Siri kom til unnsetning der jeg var nære på å besvime. De støttet meg opp og ga meg noe healing så jeg våknet til, reiste meg opp og fikk se hva Marianne drev med. Hun danset rundt slangen og ga den flere overfladiske kutt som bare gjorde den sint og uforsiktig. Glemt var tydeligvis solens kraft, den satte etter Marianne som fortsatt danset unna på katters vis. Hun tok til slutt knekken på den ved å gi den flere sikk-sakk hugg med sverdet sitt, hvert hugg åpnet sår som lyste av solens kraft. Det siste hugget hennes kløyvde slangens hode og den falt rett ned. Så forsvant både den og den andre slangen. Marianne snudde seg mot meg og tok to raske skritt bort til meg der Siri og Trine forsøkte å få meg til å sitte. «Sett deg! Du er veldig blek, hva skjedde?» sa hun. Jeg ga henne noe jeg mente som et tøft smil, men det nytter ikke å lure Marianne med slikt, det telepatiske båndet vårt avslørte hvordan jeg egentlig hadde det. Hendene hennes strøk over ansikt og hele meg. «Du blør jo energi! Slangen må ha fått inn et alvorlig treff,» sa hun bekymret. Jeg nikket og gjorde en ufrivillig grimase når nok et kuldegys gikk gjennom meg. Jeg tok et par dype pust for å skyve smerten vekk og så hentet jeg inn energi utenfra for å forsøke å reparere skaden på energifeltet mitt. «Kutt ut det der, kanalisering av energi gjør deg bare mer sliten!» sa Marianne hoderystende og mumlet noe om «Mannfolk!» Trine og Siri lo. Alle tre hjalp til med å få meg på beina og støttet meg ut av fabrikken. «Vent,» sa jeg, «vi må gjøre noe med restenergiene der inne.» Og før Marianne rakk å protestere satte jeg i gang med å lage en slags tidsinnstilt bombe av lys, den skulle gå av når vi var ute ved bilen. Jeg holdt ut til vi kom frem til bilen, da måtte jeg støtte meg inntil den en liten stund. Verden snurret rundt meg og det flimret for øynene mine. Kjente at Marianne la en hånd på skulderen min, jeg snudde på hodet for å se på henne. Det skulle jeg ikke gjort fordi da protesterte nakkemusklene og satte i gang et lite fyrverkeri av smerte og synsfeltet mitt snevret seg inn. «Kjør!» hørte jeg Marianne si til noen, «Jeg tar meg av Tord.» Det neste jeg husker er at vi parkerte utenfor Siris hus. Hun, Trine og Marianne kikket bekymret på meg. «Hva skjedde? Sovnet jeg?» spurte jeg. «Du svimte av,» sa Trine kort. Siri nikket. Marianne satte pekefingeren i brystet på meg. «Aldri, aldri, skrem meg sånn igjen! Trodde du skulle dø fra meg denne gangen!» sa hun. «Det var ikke meningen å skremme deg,» protesterte jeg, «De slangene sto ikke på programmet, de hørte ikke til fabrikken, det er noe mer som stikker under. Noe vi ikke helt ser ennå.» Marianne sukket. «Så klart, som om vi ikke hadde nok å gjøre, nå er det noen som holder seg i skjul og sender åndelige slanger etter oss.» Så satte hun blikket i meg. «Du våger ikke å dra på noe astralreise eller noe sånt før jeg sier du er frisk nok. Vi tre har gitt deg healing nå på hjemveien, men en del må kroppen og sinnet ditt gjøre selv. Du må hvile.» sa hun. Jeg forsøkte å nikke, men da kom fyrverkeriet tilbake, men jeg forble bevisst i det minste. «Eh, ja, du har visst rett kjære,» sa jeg. Marianne fniste og ga meg en klem. «Selvsagt har jeg rett dummen. Greit nok at du skal være en lyskriger, men du er ikke til hjelp for noen i den tilstanden du er i nå.» sa hun. Vi gikk ut av Siris bil og tok farvel, det vil si Marianne gikk ut, jeg kravlet meg ut og støttet meg til bilen. Svimmelheten var forbi, men jeg hadde svært lite energi igjen. Knærne føltes ut som gelé, så det ble en avart av gammelmannstabbing bort til Mariannes bil. Siri og Trine så bekymret på meg, men Marianne ga dem et strålende smil. «Ta det med ro, jeg skal passe godt på ham og få ham på benene igjen like hel. Nå som vi bor sammen kan han ikke snike seg unna heller.» sa hun. De andre lo. «Jeg kjører Trine hjem,» sa Siri, «Bare få Tord hjem du Marianne.» Marianne nikket takknemlig.

Fortsettelse følger i kapittel 16, Bestas bursdag (01.11.2017)

Anubis Noir kapittel 15, del 1

Fortsettelse fra kapittel 14 del 2. Kapittel 1 kan leses her.

Spøkelsesfabrikken

Marianne hadde tatt sin selvsagte plass som en del av teamet etter turen til Siri, vi tok et møte et par dager før avreise til den hjemsøkte fabrikken. Jeg hadde hentet vernesko og hjelmer etter et kort møte med Alfred Børresen i Eiendomsbanken tidligere i uken. Så alle fikk prøvd dem for å se om alt passet. Det gjorde det heldigvis. Det ble litt komikk av en hjelm som opprinnelig var alt for stor for Trine og alle lo godt. Men innerst inne tror jeg det var vel så mye nervøsitet som feiljusterte hjelmer som gjorde at vi lo. Spaningen vår gjennom astralplanet hadde vist det Alfred hadde fortalt meg om takplater som raste og maskiner som ble sabotert. Men vi oppdaget noe annet også, en bakenforliggende skygge, som om det var noen som trakk i trådene. Men hva eller hvem det var som trakk i trådene kom ikke frem under forarbeidet vårt, det ville forhåpentligvis avsløre seg på stedet. Jeg hadde en stygg anelse om at dette kunne komme til å bli et skikkelig vrient oppdrag. Fabrikken hadde stått forlatt i nærmere 30 år og Eiendomsbanken ville rive alt sammen og heller bygge en hyttelandsby der. Alt var på plass av godkjenninger fra kommunen og rivingen hadde startet. Sykehuset som var der før fabrikken tror jeg hadde vært bygd med tanke på tuberkulosepasienter, men at de senere også tok inn psykiatriske pasienter. Man mente sjøluften ville gjøre pasientene godt. Dette var sent 1800-tall en gang, så kom nyvinninger innenfor medisin og man fant ut at sykehuset lå for avsides til, derfor ble det nedlagt. Rett etter krigen kom det nye krefter til som rev sykehuset og bygde fabrikk der istedenfor og nå skal det bli hyttelandsby der, noe som ikke var særlig populært blant åndene på stedet hvis hendelsene Alfred i Eiendomsbanken fortalte om var virkelige. Så tidlig en fredagsmorgen i oktober møtte Marianne, Trine og jeg opp hos Siri, hun hadde større bil. Så Trine og Siri satt foran mens Marianne og jeg satte oss inn bak i bilen hennes og kjørte til fabrikken. «Hva tror du vi finner der ute?» spurte Siri mens hun manøvrerte bilen langs de smale og svingete veiene utover mot fabrikken. «Mange plagede sjeler. Spesielt fra den psykiatriske delen av det gamle sykehuset.» sa Trine med en alvorlig mine. Marianne så litt blek ut. «Det er flere barn som går igjen der ute.» sa hun stille. Jeg tok hånden hennes og klemte den forsiktig. «Ja, det er nok flere tuberkulosebarn som døde der ute. Men det er neppe de som kaster takplater i hodet på rivningsfolka,» sa jeg, «Vi bør være forberedt på at dette oppdraget blir skikkelig guffent.» De andre sa ikke noe, de var nok som meg preget av stemningen og det at vi nærmet oss. Vi fant frem uten store vanskeligheter og fabrikken trådte frem fra litt dis som hang igjen etter en kald natt. Gravemaskiner, et par traktorer og noen brakker sto litt ensomt utenfor fabrikken, ikke et menneske å se.

IMG_20170820_190518

Etter takrasulykken hadde arbeidstilsynet vært der og undersøkt og mens man ventet på konklusjonen derfra, satte man stopper for all riving. Bra for oss at ingen andre sprang oss i hælene og påvirket hva vi fikk opp under søket. Vi gikk ut av bilen alle sammen og kikket opp på fabrikken. Flesteparten av vinduene i første etasje var spikret igjen, malingen flasset av muren her og der og den eldste delen av bygget så ut som om det knelte og en silo på stylter sto på halv tolv inntil. Helt klart lurt å bruke hjelmer her. De første følelsene som kom var en sterk følelse av at vi ikke var velkomne og et forsøk på å skyve oss vekk. Vi skiftet til vernesko og tok på oss hjelmene og sto litt og nærmest været, søkte etter energiene i området. I periferien merket jeg noen fra småfolket, men de holdt behørig avstand fra fabrikken, som om noe der inne skremte dem. Jeg bet meg merke i det, men fortsatte å se hva jeg kunne fange inn fra selve fabrikken. Det var vanskelig å sortere ut her ute, men at det var langt mer enn en ånd som laget problemer der, var nokså tydelig. Jeg dro inn luft gjennom sammenbitte tenner, dette vil bli tøffere enn jeg opprinnelig trodde. Jeg snudde meg og kikket på de andre som man vel kan kalle på grensen til blek men fattet. Var det nå jeg liksom skal gi en peptalk? Tankene raste gjennom hodet mitt med diverse forslag, men kom ikke på noe jeg syntes passet. «Da er vi her, denne jobben blir tøff, men jeg er sikker på at vi greier det. Vi må bare være litt brå mot de verste åndene der inne,» sa jeg. Siri og Trine lo. Marianne kikket forvirret på dem. «Tord mener han må ta noen ånder over kort og brutalt til åndeverdenen fremfor å overtale dem. Både Trine og jeg har sagt til ham at han er litt brå noen ganger,» sa Siri. Marianne dro på smilebåndet. Når jeg tok et steg vekk fra bilen i retning hovedinngangen, var det som om jeg gikk i sirup, jeg måtte hele tiden presse mot noe som skjøv meg tilbake. Et veldig tungt mentalt press, heldigvis så det ut som hva det nå enn var konsentrerte seg om meg og lot de andre slippe unna der de kom gående rett bak meg. Men presset på hodet vekket også en følelse av å være på nippet til å spy. Etter hvert ble jeg irritert og dro frem lyssabelen fra astralplanet og den smaragdgrønne klingen kuttet gjennom presset. Jeg harket et par ganger og spyttet for å bli kvitt kvalmefølelsen som hang igjen. Det var veldig mye negativ energi allerede flere meter fra hovedinngangen.

1437680-luke_skywalker1
Luke Skywalker (C) Lucasfilm/ Disney

De andre ropte ut, jeg hørte en skrapende lyd og tok to skritt tilbake. En bølgeblikkplate fra taket ramlet ned foran døra. Marianne sprang bort til meg, kritthvit i ansiktet. «Går det bra med deg? Er du skadet?» Jeg ga henne en klem, hjertet hennes hamret. Den nestenulykken hadde gitt henne en kraftig støkk. «Jeg er ikke skadet annet enn i stoltheten. Skulle følt den der komme mye tidligere, men jeg fokuserte så mye på det som forsøker å presse oss vekk at jeg ikke la merke til aktiviteten over inngangen.» Trine og Siri kom andpustne og en smule bleke like etterpå. Jeg forsøkte meg på en liten oppmuntring. «Vi har å gjøre med flere nokså sinte ånder, men de forsøker ikke å drepe oss, bare skremme oss vekk. Ville de ta livet av meg hadde de ventet til jeg var nærmere hovedinngangen. Men vi må nok forvente oss flere fysiske og åndelige hinder i veien. Tror de har tatt retrett inn i fabrikken akkurat nå, så skal vi få ryddet her, må vi nesten gå inn. Men vi kan godt snu, og så drar jeg heller tilbake hit alene senere?» Alle tre ristet tydelig på hodet. «Ikke tale om at du går inn dit alene, vi har kommet hit for å gjøre en jobb, vi gir ikke opp så lett gjør vi vel?» sa Marianne dels til meg og dels til de andre. Trine og Siri ristet bestemt på hodet. Jeg nikket. «Da så, ta på hjelm alle sammen og ut med antennene, dette blir ingen lystreise. Tror det verste fortsatt er foran oss.» Siri lo og fikk ‘liten, men tøff’ uttrykket i ansiktet. Hadde ikke regnet med at noen ville gi seg, men ville gi dem sjansen til å trekke seg. Marianne bare kikket bestemt på meg og ga meg et kort nikk og Trine smilte syrlig. «Det er alltid det verste som ligger foran oss, i hvert fall når du er med.» sa hun. Jeg bare lo. «Det er ikke sikkert vi får mulighet til å gå inn i skjebnen til alle som går igjen her, vi må nok kjøre en grovrens først. Det ligger mye faenskap der inne i veggene kombinert med noen spøkelser som helt klart ikke spiller med full kortstokk. De som døde av tuberkulose er nok lettere å hanskes med.» De andre bare nikket og stålsatte seg. Jeg tok tre skritt frem, ikke noe mer takras, så da fant jeg frem nøkkelen og satte den i døra, fikk jeg prompte støt, ikke noe verre en statisk elektrisitet. Nå begynte irritasjonen å gå over til kaldt sinne, ja åndene har gjort det nokså tydelig at vi var uønsket, men det stopper ikke oss. Marianne skjøv meg til side og la hånden på glasset i inngangsdøra, hun sendte solens kraft innover i lokalet. «Prøv nå,» sa hun.

IMG_20170804_191532

Jeg tok i døra igjen og fikk ikke noe støt denne gangen. Jeg gliste og dro opp døra. Strømmen var for lengst koblet fra, så vi dro frem lommelykter alle sammen. Resepsjonsområdet så ikke ille ut, mye støv og noe flassete maling her og der bare. Men i periferien merket jeg noe, jeg bråsnudde meg mot venstre og så en skygge som forsvant. Rart. Den var ikke menneskeformet, de hadde da ikke bedrevet dyreeksperimenter her i sykehustiden? Slo det hele fra meg som innbilning pga. de dårlige energiene i bygget. Vi gikk inn en dør til produksjonslokalet, en solid metalldør som nok har isolert mot støy fra maskinene. Synet som møtte oss var knuste vinduer, hull i taket et par steder og en masse betongfundamenter med bolter som stakk opp, men ingen maskiner. De var for lengst demontert og solgt. Aktiviteten i lokalet var merkelig lavmælt. Trine kikket seg rundt med store øyne. «Dette var oppholdsrommet for tuberkulosepasientene,» sa hun. Jeg kikket meg forvirret rundt. Var ikke noe som minnet noe om oppholdsrom på et sykehus akkurat. Men så forsto jeg hva hun mente. Produksjonslokalet er bygd på grunnmuren etter dagstuen eller oppholdsrommet på sykehuset. Siri bøyde seg ned på huk, likblek. «Så mye smerte… og sorg!» sa hun. «Ja,» sa Trine, «her har mange pasienter bare ventet på døden. De hadde gitt opp å bli friske.» Marianne gikk bort til dem og spredte ut hendene for å gi dem litt ekstra styrke. Jeg kikket meg rundt med alle sanser strekt ut. Det var et par ånder her nå som romsterte ute i periferien, de visste ikke helt hva de skulle mene om oss. Det var ikke disse som hadde slengt takplaten ned, disse var langt mer tilbakeholdne. Jeg stoppet opp og lukket øynene og snudde meg sakte rundt, for å fokusere sansene i dybden. Der! Fant deg, tenkte jeg for meg selv. En veldig sint ånd, men også full av kaos, det føltes ut som om han tok sats og begynte å løpe mot de andre. Så jeg åpnet øynene igjen og tok de få skrittene bort til dem som plasserte meg i veien for ånden. Marianne kikket nysgjerrig på meg, før hun fikk en alvorlig mine. Hun merket ånden hun også nå. «Det er bra du oppdaget han der, jeg føler han er ute etter å angripe Trine og Siri. Han vil ikke at de skal finne ut av bakgrunnshistorien hans,» sa hun. Jeg nikket. Jeg kunne se at denne ånden var en mann slik jeg hadde følt innledningsvis. Gammeldags kledd i dress med store jakkeslag, hvit skjorte og slips. Han hadde det grå håret strøket bakover, vannkjemmet muligens og en bart han tydeligvis var stolt av. Muligens en lege eller administrator fra sykehustiden. Jeg stoppet ham fra å gå løs på de andre, Marianne sto klar ved min side til å dra sitt eget sverd fra astralplanet merket jeg. Mannen kikket indignert på meg, og stakk en pekefinger opp i ansiktet mitt. «Hvem er De og hva gjør dere her?!» nærmest skrek han i tankene mine. Energien hans eller følelsene hans om du vil, var veldig intense. Dette var hans domene, fremmede ingen adgang. Jeg skjøv tilbake intensiteten hans telepatisk, noe som forvirret ham, og så virket det som om han innså hvem han sto ovenfor fordi han bråsnudde og prøvde å stikke av. Marianne holdt ham igjen, noe som gjorde ham ennå mer sint. Et forsøk å skjule redselen sin. «Du er vel klar over at du er død, er du ikke?» spurte jeg. «Det er jeg aldeles ikke og vi er overhode ikke dus!» sa han sint. Jeg gliste. «Alle er dus med Anubis og døden generelt min gode mann,» sa jeg. Marianne lo. Mannen forsøkte å vri seg løs fra grepet hennes. «Er det du som har angrepet rivningsarbeiderne?» spurte jeg. Mannen så forvirret ut. «Rivningsarbeidere? Dette sykehuset skal da ikke rives?» sa han. «Se deg om, ser dette ut som et sykehus?» sa jeg og lot ham få se lokalene slik de var nå. «Du har nok vært død i mangfoldige tiår, sykehuset ble nedlagt rett etter annen verdenskrig.» Mannen så forvirret ut. Nå begynte andre ånder å komme til her og der, det virket som om mannens energi hadde trykket de andre ned, men nå som Marianne holdt ham fast, hadde han mistet grepet. Siri og Trine så opp og rundt seg. «Bli kvitt ham Tord, det er flere som trenger hjelp. Historien hans kjenner jeg nå, selv om han helst ikke vil ha den frem. Eksperimentene hans på psykiatriske pasienter førte til flere dødsfall som han rapporterte inn som naturlige dødsfall. Flesteparten av dem kvinner.» sa Trine. Mannen så både sjokkert og sint ut når han hørte Trine avsløre hans innerste hemmelighet sånn helt uten hans tillatelse. Jeg kikket på Marianne. «Klar?» sa jeg. Hun nikket med et lurt smil. Jeg åpnet en portal til den andre siden og vi tok begge ekstra godt tak i mannen og sendte ham videre og forsikret oss om at han gikk helt over før vi vendte bevisstheten tilbake til fabrikken.

IMG_20170820_190448

Den sinte mannen var borte, men de andre åndene som nå kom mot oss, hadde mye på hjertet, så mye at jeg kjente presset på tinningene, nesten som et begynnende migreneanfall. De andre så ikke særlig pigge ut de heller. På tide å bli brå. Jeg fikk ordnet dem i en slags kø og sendt dem videre en etter en. En følelse av takknemlighet hang igjen en liten stund før den forsvant. Jeg satt meg ned på et betongfundament og gjorde noen korte pusteøvelser for å komme i balanse igjen. Trykket var mindre, men det hang igjen avtrykk i veggene også selv om de som hadde laget avtrykket var borte. Marianne satte seg på huk foran meg og så bekymret på meg. «Går det bra med deg? Du virker veldig sliten gjennom båndet vårt. Skal vi gi oss for i dag og heller komme tilbake en annen dag og gjøre oss ferdige?» sa hun. Jeg løftet hodet og så på henne. Hun utstrålte healingenergier uten å tenke over det. Jeg kikket bort på Siri og Trine og tilbake på Marianne. «Trenger bare fem minutter, så skal nok resten gå greit. Forsiktig så du ikke tømmer deg selv for energi når du gir meg healing,» sa jeg til Marianne. Hun ristet litt oppgitt på hodet. «Mannfolk! Kan ikke innrømme at de har gått på en smell,» sa hun. Jeg lo litt av den tonen. «Det er vel mer det at jeg er sta, jeg så for meg å bli ferdig her i dag og har ikke tenkt å gi meg riktig ennå. Det er noe som ligger til familien,» sa jeg. Trine smilte av den kommentaren. «Det stemmer nok, foreldrene våre var sta og det har vi blitt også,» sa hun. Marianne kikket på meg med smale øyne. «Skal du la staheten gå på bekostning av helsen din?» sa hun irritert. Jeg ristet på hodet. «Neida, men om vi drar herfra uten å gjøre oss ferdig, blir neste gang ennå verre. Da vil de åndene som henger igjen trekke til seg nye ånder i områdene rundt her som resonnerer med energiene som allerede er tilstede,» sa jeg, «Det kommer til å gå bra, vi har jo Trine og Siri med oss også.» Marianne så fortsatt litt bekymret ut, men lot til å godta argumentasjonen min inntil videre. «Javel, men husk å kanalisere energi utenfra kjære, ellers blir du utbrent veldig fort,» sa hun. Jeg nikket bare og ga henne tommelen opp. Det var underlig stille utenom det som satt i veggene. Stille før stormen? Dette lover ikke godt for resten av fabrikken, det er noe som ligger på lur føltes det ut som. Jeg snudde meg mot Marianne og de andre. «Det er noe som ikke stemmer her, det må være noe mer enn han sinna legen og pasientene hans. Vær på vakt, denne stillheten er bare lureri,» alle tre nikket alvorstynget. Marianne gjorde en bevegelse ned mot venstre hofte som om hun trakk et sverd. God idé, jeg hentet fram lyssabelen fra astralplanet igjen for å være på den sikre siden. Alle fire fortsatte ferden videre innover i lokalet, selve fabrikkhallen så ut til å være tom, men det var jo andre rom innenfor, flere kontorer, laboratorie av noe slag visstnok med mere. Og sykehusets grunnmur lå under kjellergulvet til fabrikken. Den var større en sykehuset, så grunnmuren derfra var bare blitt revet sammen med resten og brukt som fyllmasse. Vi gikk ut døren som førte ut i resten av bygningen. Det første vi møtte på var en garderobe, skapene var borte, men man kunne se avtrykkene i gulvet der de hadde stått i alle år. Her inne var vinduene knust, så diverse høststormer hadde gjort slik at gulvet råtnet. Nå vokste det et lite tre opp gjennom gulvet mot vinduet. Garderoben var tom for det vi lette etter, så ferden fortsatte videre. Plutselig løp en ånd, en ung mann med et vilt blikk, rett inn i meg og satte i et vræl som gikk over i en hysterisk latter. Når vi bare kikket rart på ham, så han først forvirret ut og så fornærmet. Det kom en sterk følelse av at vi skulle ha blitt skremt. Jeg holdt ham fast og siden tålmodigheten med ånderiket nå var ganske tynnslitt, snerret jeg nesten til ham. «Hold kjeft og kom deg videre!» sa jeg og sendte ham over. Marianne begynte å le, «Nå skjønner jeg hva Siri mente med at du var brå!» sa hun. Jeg trakk på skuldrene. «Har litt kort lunte nå, spesielt ovenfor sånne som tydeligvis synes det er morsomt å plage folk.» sa jeg. Siri og Trine bare gliste. Dette er ikke første gangen de har sett meg sånn ute på oppdrag. Vi stoppet opp for å samle oss litt. «Vi må være der den psykiatriske avdelingen var før,» sa Trine med en grimase. «Betyr det at vi kommer til å møte på flere som han der?» sa Marianne. Trine lukket øynene litt og kjente på grundig på energiene i denne delen av bygget. «Jeg tror ikke det, det er noen flere her, men det føles mer som ekstrem depresjon eller noe,» sa hun. «Får du noe opp på hvorfor de henger igjen her?» spurte jeg. Trine ristet på hodet. «Ikke ennå, vi må nærmere.» sa hun og pekte i retning av en korridor til venstre for oss. Den så ut til å lede til spiserom og møterom, her hadde ikke moder natur herjet så mye ennå, men det bar preg av å ikke  ha vært i bruk på mange år. Det sto et enslig bord på tre ben inne på spiserommet, det fjerde benet lå slengt borte i en krok. Det luktet urin og avføring og en sterk følelse av at det bare var å gi opp kom over meg. Jeg kikket meg rundt før jeg snudde meg mot de andre. De følte tydeligvis det samme, Siri sto der med tårer i øynene. «De, de…,» hun famlet etter ordene, «De stengte dem inne og lot dem ligge i sin egen skitt i timesvis!» Så det var der lukten av urin og avføring kom fra. Jeg satte meg ned på huk og strakk ut sansene, jeg merket tre voksne og et barn i rommet. Alle må ha vært innlagt på psykiatrisk, de så ikke ut. Kledd i gammeldagse sykehusklær, huløyde og duknakket. Det endte opp med at jeg satte meg i lotusstilling for ikke å skremme dem vekk, her ville det ikke nytte å være brå. Marianne kikket anerkjennende på meg og satte seg ved siden av meg. Barnet var ei lita jente så jeg nå, kledd i enten likskrud eller nattskjorte, kan ikke ha vært stort eldre enn åtte-ni år når hun døde. Hun kom nervøst nærmere Marianne og meg der vi satt, Siri og Trine holdt seg litt i bakgrunnen. Jenta så på meg. «Ehm… kan jeg leke med vovva?» sa hun. Jeg kikket meg forvirret rundt. Lette hun etter hunden sin eller noe? Jeg kikket dit hun pekte. Der satt en av dyrehjelperne mine, en sjakal, selvsagt. Sortere enn natten, men for jenta var den en vovve, selv om den var større enn en st Bernhard. «Ja, selvsagt kan du leke med den,» sa jeg. Det så ikke ut til at hverken fargen eller størrelsen på sjakalen skremte henne. Jenta kikket interessert bort på Marianne som smilte til henne. Dette så ut til å gjøre de andre gjenferdene trygge på oss, at den lille jenta ikke var skremt av oss. Hun snudde seg mot de andre, «Kom da, vovva er ikke farlig,» sa hun og vinket dem ivrig til seg. Sjakalen så på meg før den så på jenta og så på meg igjen. Jeg nikket. Så da satte den seg på bakbena som en hund som venter på noe.

74eaff05308d2f793598b340d2715046

Jeg merket noe som strøk seg inntil knærne mine og kikket ned. Der sto det en stor sort katt fra ånderiket. Marianne lo lavt. «Beklager, hun kom bare frem helt plutselig,» sa hun. Jeg gliste. Selvsagt. Dyrehjelpere relatert til gudedyrene våre. «Ikke noe å beklage, det skaper balanse, sjakal fra meg og katt fra deg,» sa jeg. Katten hadde nå spankulert videre bort til jenta hvor den strøk seg inntil henne der hun sto og smeiket sjakalen. Jenta strålte lykkelig. «En kattepus også! Se dere!» sa hun henvendt til de andre som fortsatt holdt seg litt igjen, men som sakte krøp bort til jenta og satte seg rundt henne med store øyne som studerte både katt og sjakal. Så falmet liksom alle sammen, de ble mer og mer gjennomsiktig før de til slutt var helt borte. Dyrene tok dem med seg over til den andre siden. Jeg pustet lettet ut. Evnene til Marianne og meg viste seg på nye måter, det hadde jeg ikke forventet når vi gikk løs på dette oppdraget.

Fortsettelse følger i del 2 (19.10.2017)

Litt om Anubis Noirs fremgang

snoopy_writingTenkte å informere litt om hvor i boka jeg er, lengden på den og slikt noe siden jeg får spørsmål om dette fra tid til annen.

Tanken er at boka skal være på et sted mellom 20-22 kapitler. Sideantall hadde jeg ikke tenkt så altfor mye på før min krimforfattende fetter påpekte at hans bøker pleier å ligge på 330 sider og 75 000 ord. Anubis Noir er i skrivende stund på litt over 90 000 ord, og jeg er langfra ferdig selv om jeg har skrevet litt på noen kommende kapitler når jeg sto fast. Det vil si at jeg egentlig har en hel bok allerede rent ordmessig, men den mangler jo en skikkelig slutt og det er jo andre hendelser også som skal fortelles, så jeg har ikke tenkt å gi meg før jeg er i mål med Marianne-Bast og Tord-Anubis’ historie. Og når den er ferdig har jeg planer for et barnebokprosjekt i samme fantasyunivers og ikke minst tidsmessig også, så Marianne og Tord vil være med i barneboka også, men det er ikke de som er fortelleren.

Når det gjelder utgivelse og sånn har jeg ingen datoer eller år å melde, først må boka bli ferdig, så redigeres, trimmes og omskrives her og der før en ny runde hos testlesere, ny redigeringsrunde før den evt. blir klar for å sendes til et forlag.

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

opp ↑