Anubis noir, del 1

Tidenes morgen en gang, universet skapte seg selv og bryter så seg selv opp i mindre bevisstheter for å lære noe nytt. Noen av disse bevissthetene tar etter hvert form basert delvis på oppgavene de pålegger seg selv. Slik blir aspekter av Livet og Døden til gudinnen Bast og guden Anubis. Eldgamle sjeler som fra tid til annen fødes som mennesker for å utføre oppgaver relatert til større planer for den åndelige utviklingen til livsformer.

andromeda_stort

Sånn omtrentlig nåtid. Det var en mørk og stormfull natt i en liten by et sted på østlandskysten, vel det kunne ha vært en mørk og stormfull natt. Men stormen var over, og vinden hadde løyet, mørket derimot hadde ikke dratt sin vei. Og asfalten var fortsatt mørkere av regnet enn den vanlige betonggrå fargen. Gatelysene speilet seg i vanndammene langs veien. Jeg, Anubis var på vei til en jobb, noen hadde kontaktet meg angående åndelig tilstedeværelse av særs negativ sort. Det er der jeg kommer inn i mitt aspekt av Anubis, dødsgud og venn av de døde. Jeg sørger for at de som dør kommer seg videre og at de som henger igjen også får ræva i gir, spesielt når de plager de levende. Sånt kan man ikke ha noe av, jeg gir blaffen i om ånden som herjer i huset er den forrige eieren, vekk skal den.

it_was_a_27dark_and_stormy_night27_-_-_geograph-org-uk_-_718913

Når jeg sier aspekt mener jeg det faktisk, på et høyere, åndelig plan er jeg Anubis, den egyptiske dødsguden, de dødes venn og guide. Men jeg er også menneske, det er ikke slik at jeg tok form som voksen. Jeg har blitt født og vokst opp på vanlig vis, men i voksen alder kom tilknytningen til mine høyere aspekter sterkere frem.

Anubis også kjent som Yinpu

Hvem som fikk den gode idéen om å la meg reinkarnere som menneske husker jeg ikke, men ånde- og gudeverdenen er veldig strikse på dette med fri vilje, så jeg har tydeligvis valgt det selv på et vis;

– Hallå Anubis, har du lyst til å redde verden?

-Nææh, skeptisk, er ikke det en jobb for Horus og den gjengen? Jeg har nok å henge fingrene i, folk og dyr stryker med som aldri før.

Jeg skal røpe en hemmelighet her og nå som mange religioner nok ikke liker at jeg røper, men det bryr jeg meg lite om. Det spiller ingen rolle hva du tror på, alle som dør kommer til samme sted/ dimensjon/ eksistensnivå. Helvete og tilsvarende straffesteder er mer enn sinnstilstand enn noe sted, Djevelen og lignende entiteter er enten misforstått eller oppskrytt, personifisert ondskap og for den sakens skyld personifisert godhet, finnes ikke. Det er dog mye kjærlighet på den s.k. andre siden, ingen straffes for handlinger gjort mens de levde, de må derimot ta lærdom av alt de har foretatt seg før de tar en ny runde i fysisk form.

Huset som var plaget var nok en mørk og stormfull natt hele tiden for de som bodde der. Huset var nærmest som et åndelig sort hull, det trakk i meg med sine negative energier. Og en vag lukt av brent treverk kom til meg, jeg kikket meg rundt, men kunne ikke se at noen i gaten drev og fyrte, dessuten luktet det mer som et nylig slukket bål. Da husket jeg plutselig byhistorien, denne gata brant ned til grunnen for litt over hundre år siden. Jeg luktet de slukkede restene fra en svunnen tid. Ikke noe rart i at folk her var plaget!

8195125327_76a02ca12d_b

Jeg gikk inn porten og ringte på døra, jeg ble litt paff når jeg så hvem som åpnet døra. En vakker ung kvinne som jeg husket fra busspendlingen i sommer. Hun hadde mørke øyne, paff som jeg ble, husker jeg ikke om de var mørkeblå eller brune, men husker at håret hennes var mørkebrunt, nesten sort og at det rakk henne ned til nakken omtrent. Jeg hadde spurt de andre gudene om henne, det var noe med henne som gjorde at jeg ikke fikk henne ut av hodet. Men alle forsøk på å få gudene i tale om dette var min tilkommende som jeg har visst om en liten stund kom bare tilbake som enten «vent og se» eller at denne kvinnen var en «plassholder».

Jeg hadde en stund visst at min stund som ensom ulv gikk mot slutten, at en gudinne og jeg skulle finne hverandre. En gudinne som har gjort det samme som meg, tatt en runde som menneske.

Gudinnen jeg snakker om her er ingen ringere enn Bast (uttales med lang a), gudinnen i oldtidens Egypt som var kattenes beskytter, den høye beskytter av barn, kvinner og hjem, gudinne for den som ønsket å bli gravid, gudinne for medisin i form av salver og blomsteressenser og solgudens beskytter mot urkaoset når Ra sov. Vanligvis fremstilt som en ung kvinne med kattehode eller en sort hunnkatt. Hun ble sett på som en av de store modergudinnene i Egypt. Og kanskje viktigst av alt for meg, min store kjærlighet uansett dimensjon.

Goddess Bastet

Hvor hun var født og oppvokst vet jeg ikke, men der sto hun, jeg kunne se at hun og kvinnen nå faktisk var blitt ett. Da skjønte jeg hintet om plassholder, hun har vært en plassholder for seg selv, at hun nå visste hvem hun var på et høyere plan. Jeg sto der som et fjols og forsøkte å si noe fornuftig.

Hun smilte et blendende smil og sa hei.

Fortsettelse følger i del 2.

Advertisements
Featured post

Anubis Noir kapittel 15, del 1

Fortsettelse fra kapittel 14 del 2. Kapittel 1 kan leses her.

Spøkelsesfabrikken

Marianne hadde tatt sin selvsagte plass som en del av teamet etter turen til Siri, vi tok et møte et par dager før avreise til den hjemsøkte fabrikken. Jeg hadde hentet vernesko og hjelmer etter et kort møte med Alfred Børresen i Eiendomsbanken tidligere i uken. Så alle fikk prøvd dem for å se om alt passet. Det gjorde det heldigvis. Det ble litt komikk av en hjelm som opprinnelig var alt for stor for Trine og alle lo godt. Men innerst inne tror jeg det var vel så mye nervøsitet som feiljusterte hjelmer som gjorde at vi lo. Spaningen vår gjennom astralplanet hadde vist det Alfred hadde fortalt meg om takplater som raste og maskiner som ble sabotert. Men vi oppdaget noe annet også, en bakenforliggende skygge, som om det var noen som trakk i trådene. Men hva eller hvem det var som trakk i trådene kom ikke frem under forarbeidet vårt, det ville forhåpentligvis avsløre seg på stedet. Jeg hadde en stygg anelse om at dette kunne komme til å bli et skikkelig vrient oppdrag. Fabrikken hadde stått forlatt i nærmere 30 år og Eiendomsbanken ville rive alt sammen og heller bygge en hyttelandsby der. Alt var på plass av godkjenninger fra kommunen og rivingen hadde startet. Sykehuset som var der før fabrikken tror jeg hadde vært bygd med tanke på tuberkulosepasienter, men at de senere også tok inn psykiatriske pasienter. Man mente sjøluften ville gjøre pasientene godt. Dette var sent 1800-tall en gang, så kom nyvinninger innenfor medisin og man fant ut at sykehuset lå for avsides til, derfor ble det nedlagt. Rett etter krigen kom det nye krefter til som rev sykehuset og bygde fabrikk der istedenfor og nå skal det bli hyttelandsby der, noe som ikke var særlig populært blant åndene på stedet hvis hendelsene Alfred i Eiendomsbanken fortalte om var virkelige. Så tidlig en fredagsmorgen i oktober møtte Marianne, Trine og jeg opp hos Siri, hun hadde større bil. Så Trine og Siri satt foran mens Marianne og jeg satte oss inn bak i bilen hennes og kjørte til fabrikken. «Hva tror du vi finner der ute?» spurte Siri mens hun manøvrerte bilen langs de smale og svingete veiene utover mot fabrikken. «Mange plagede sjeler. Spesielt fra den psykiatriske delen av det gamle sykehuset.» sa Trine med en alvorlig mine. Marianne så litt blek ut. «Det er flere barn som går igjen der ute.» sa hun stille. Jeg tok hånden hennes og klemte den forsiktig. «Ja, det er nok flere tuberkulosebarn som døde der ute. Men det er neppe de som kaster takplater i hodet på rivningsfolka,» sa jeg, «Vi bør være forberedt på at dette oppdraget blir skikkelig guffent.» De andre sa ikke noe, de var nok som meg preget av stemningen og det at vi nærmet oss. Vi fant frem uten store vanskeligheter og fabrikken trådte frem fra litt dis som hang igjen etter en kald natt. Gravemaskiner, et par traktorer og noen brakker sto litt ensomt utenfor fabrikken, ikke et menneske å se.

IMG_20170820_190518

Etter takrasulykken hadde arbeidstilsynet vært der og undersøkt og mens man ventet på konklusjonen derfra, satte man stopper for all riving. Bra for oss at ingen andre sprang oss i hælene og påvirket hva vi fikk opp under søket. Vi gikk ut av bilen alle sammen og kikket opp på fabrikken. Flesteparten av vinduene i første etasje var spikret igjen, malingen flasset av muren her og der og den eldste delen av bygget så ut som om det knelte og en silo på stylter sto på halv tolv inntil. Helt klart lurt å bruke hjelmer her. De første følelsene som kom var en sterk følelse av at vi ikke var velkomne og et forsøk på å skyve oss vekk. Vi skiftet til vernesko og tok på oss hjelmene og sto litt og nærmest været, søkte etter energiene i området. I periferien merket jeg noen fra småfolket, men de holdt behørig avstand fra fabrikken, som om noe der inne skremte dem. Jeg bet meg merke i det, men fortsatte å se hva jeg kunne fange inn fra selve fabrikken. Det var vanskelig å sortere ut her ute, men at det var langt mer enn en ånd som laget problemer der, var nokså tydelig. Jeg dro inn luft gjennom sammenbitte tenner, dette vil bli tøffere enn jeg opprinnelig trodde. Jeg snudde meg og kikket på de andre som man vel kan kalle på grensen til blek men fattet. Var det nå jeg liksom skal gi en peptalk? Tankene raste gjennom hodet mitt med diverse forslag, men kom ikke på noe jeg syntes passet. «Da er vi her, denne jobben blir tøff, men jeg er sikker på at vi greier det. Vi må bare være litt brå mot de verste åndene der inne,» sa jeg. Siri og Trine lo. Marianne kikket forvirret på dem. «Tord mener han må ta noen ånder over kort og brutalt til åndeverdenen fremfor å overtale dem. Både Trine og jeg har sagt til ham at han er litt brå noen ganger,» sa Siri. Marianne dro på smilebåndet. Når jeg tok et steg vekk fra bilen i retning hovedinngangen, var det som om jeg gikk i sirup, jeg måtte hele tiden presse mot noe som skjøv meg tilbake. Et veldig tungt mentalt press, heldigvis så det ut som hva det nå enn var konsentrerte seg om meg og lot de andre slippe unna der de kom gående rett bak meg. Men presset på hodet vekket også en følelse av å være på nippet til å spy. Etter hvert ble jeg irritert og dro frem lyssabelen fra astralplanet og den smaragdgrønne klingen kuttet gjennom presset. Jeg harket et par ganger og spyttet for å bli kvitt kvalmefølelsen som hang igjen. Det var veldig mye negativ energi allerede flere meter fra hovedinngangen.

1437680-luke_skywalker1
Luke Skywalker (C) Lucasfilm/ Disney

De andre ropte ut, jeg hørte en skrapende lyd og tok to skritt tilbake. En bølgeblikkplate fra taket ramlet ned foran døra. Marianne sprang bort til meg, kritthvit i ansiktet. «Går det bra med deg? Er du skadet?» Jeg ga henne en klem, hjertet hennes hamret. Den nestenulykken hadde gitt henne en kraftig støkk. «Jeg er ikke skadet annet enn i stoltheten. Skulle følt den der komme mye tidligere, men jeg fokuserte så mye på det som forsøker å presse oss vekk at jeg ikke la merke til aktiviteten over inngangen.» Trine og Siri kom andpustne og en smule bleke like etterpå. Jeg forsøkte meg på en liten oppmuntring. «Vi har å gjøre med flere nokså sinte ånder, men de forsøker ikke å drepe oss, bare skremme oss vekk. Ville de ta livet av meg hadde de ventet til jeg var nærmere hovedinngangen. Men vi må nok forvente oss flere fysiske og åndelige hinder i veien. Tror de har tatt retrett inn i fabrikken akkurat nå, så skal vi få ryddet her, må vi nesten gå inn. Men vi kan godt snu, og så drar jeg heller tilbake hit alene senere?» Alle tre ristet tydelig på hodet. «Ikke tale om at du går inn dit alene, vi har kommet hit for å gjøre en jobb, vi gir ikke opp så lett gjør vi vel?» sa Marianne dels til meg og dels til de andre. Trine og Siri ristet bestemt på hodet. Jeg nikket. «Da så, ta på hjelm alle sammen og ut med antennene, dette blir ingen lystreise. Tror det verste fortsatt er foran oss.» Siri lo og fikk ‘liten, men tøff’ uttrykket i ansiktet. Hadde ikke regnet med at noen ville gi seg, men ville gi dem sjansen til å trekke seg. Marianne bare kikket bestemt på meg og ga meg et kort nikk og Trine smilte syrlig. «Det er alltid det verste som ligger foran oss, i hvert fall når du er med.» sa hun. Jeg bare lo. «Det er ikke sikkert vi får mulighet til å gå inn i skjebnen til alle som går igjen her, vi må nok kjøre en grovrens først. Det ligger mye faenskap der inne i veggene kombinert med noen spøkelser som helt klart ikke spiller med full kortstokk. De som døde av tuberkulose er nok lettere å hanskes med.» De andre bare nikket og stålsatte seg. Jeg tok tre skritt frem, ikke noe mer takras, så da fant jeg frem nøkkelen og satte den i døra, fikk jeg prompte støt, ikke noe verre en statisk elektrisitet. Nå begynte irritasjonen å gå over til kaldt sinne, ja åndene har gjort det nokså tydelig at vi var uønsket, men det stopper ikke oss. Marianne skjøv meg til side og la hånden på glasset i inngangsdøra, hun sendte solens kraft innover i lokalet. «Prøv nå,» sa hun.

IMG_20170804_191532

Jeg tok i døra igjen og fikk ikke noe støt denne gangen. Jeg gliste og dro opp døra. Strømmen var for lengst koblet fra, så vi dro frem lommelykter alle sammen. Resepsjonsområdet så ikke ille ut, mye støv og noe flassete maling her og der bare. Men i periferien merket jeg noe, jeg bråsnudde meg mot venstre og så en skygge som forsvant. Rart. Den var ikke menneskeformet, de hadde da ikke bedrevet dyreeksperimenter her i sykehustiden? Slo det hele fra meg som innbilning pga. de dårlige energiene i bygget. Vi gikk inn en dør til produksjonslokalet, en solid metalldør som nok har isolert mot støy fra maskinene. Synet som møtte oss var knuste vinduer, hull i taket et par steder og en masse betongfundamenter med bolter som stakk opp, men ingen maskiner. De var for lengst demontert og solgt. Aktiviteten i lokalet var merkelig lavmælt. Trine kikket seg rundt med store øyne. «Dette var oppholdsrommet for tuberkulosepasientene,» sa hun. Jeg kikket meg forvirret rundt. Var ikke noe som minnet noe om oppholdsrom på et sykehus akkurat. Men så forsto jeg hva hun mente. Produksjonslokalet er bygd på grunnmuren etter dagstuen eller oppholdsrommet på sykehuset. Siri bøyde seg ned på huk, likblek. «Så mye smerte… og sorg!» sa hun. «Ja,» sa Trine, «her har mange pasienter bare ventet på døden. De hadde gitt opp å bli friske.» Marianne gikk bort til dem og spredte ut hendene for å gi dem litt ekstra styrke. Jeg kikket meg rundt med alle sanser strekt ut. Det var et par ånder her nå som romsterte ute i periferien, de visste ikke helt hva de skulle mene om oss. Det var ikke disse som hadde slengt takplaten ned, disse var langt mer tilbakeholdne. Jeg stoppet opp og lukket øynene og snudde meg sakte rundt, for å fokusere sansene i dybden. Der! Fant deg, tenkte jeg for meg selv. En veldig sint ånd, men også full av kaos, det føltes ut som om han tok sats og begynte å løpe mot de andre. Så jeg åpnet øynene igjen og tok de få skrittene bort til dem som plasserte meg i veien for ånden. Marianne kikket nysgjerrig på meg, før hun fikk en alvorlig mine. Hun merket ånden hun også nå. «Det er bra du oppdaget han der, jeg føler han er ute etter å angripe Trine og Siri. Han vil ikke at de skal finne ut av bakgrunnshistorien hans,» sa hun. Jeg nikket. Jeg kunne se at denne ånden var en mann slik jeg hadde følt innledningsvis. Gammeldags kledd i dress med store jakkeslag, hvit skjorte og slips. Han hadde det grå håret strøket bakover, vannkjemmet muligens og en bart han tydeligvis var stolt av. Muligens en lege eller administrator fra sykehustiden. Jeg stoppet ham fra å gå løs på de andre, Marianne sto klar ved min side til å dra sitt eget sverd fra astralplanet merket jeg. Mannen kikket indignert på meg, og stakk en pekefinger opp i ansiktet mitt. «Hvem er De og hva gjør dere her?!» nærmest skrek han i tankene mine. Energien hans eller følelsene hans om du vil, var veldig intense. Dette var hans domene, fremmede ingen adgang. Jeg skjøv tilbake intensiteten hans telepatisk, noe som forvirret ham, og så virket det som om han innså hvem han sto ovenfor fordi han bråsnudde og prøvde å stikke av. Marianne holdt ham igjen, noe som gjorde ham ennå mer sint. Et forsøk å skjule redselen sin. «Du er vel klar over at du er død, er du ikke?» spurte jeg. «Det er jeg aldeles ikke og vi er overhode ikke dus!» sa han sint. Jeg gliste. «Alle er dus med Anubis og døden generelt min gode mann,» sa jeg. Marianne lo. Mannen forsøkte å vri seg løs fra grepet hennes. «Er det du som har angrepet rivningsarbeiderne?» spurte jeg. Mannen så forvirret ut. «Rivningsarbeidere? Dette sykehuset skal da ikke rives?» sa han. «Se deg om, ser dette ut som et sykehus?» sa jeg og lot ham få se lokalene slik de var nå. «Du har nok vært død i mangfoldige tiår, sykehuset ble nedlagt rett etter annen verdenskrig.» Mannen så forvirret ut. Nå begynte andre ånder å komme til her og der, det virket som om mannens energi hadde trykket de andre ned, men nå som Marianne holdt ham fast, hadde han mistet grepet. Siri og Trine så opp og rundt seg. «Bli kvitt ham Tord, det er flere som trenger hjelp. Historien hans kjenner jeg nå, selv om han helst ikke vil ha den frem. Eksperimentene hans på psykiatriske pasienter førte til flere dødsfall som han rapporterte inn som naturlige dødsfall. Flesteparten av dem kvinner.» sa Trine. Mannen så både sjokkert og sint ut når han hørte Trine avsløre hans innerste hemmelighet sånn helt uten hans tillatelse. Jeg kikket på Marianne. «Klar?» sa jeg. Hun nikket med et lurt smil. Jeg åpnet en portal til den andre siden og vi tok begge ekstra godt tak i mannen og sendte ham videre og forsikret oss om at han gikk helt over før vi vendte bevisstheten tilbake til fabrikken.

IMG_20170820_190448

Den sinte mannen var borte, men de andre åndene som nå kom mot oss, hadde mye på hjertet, så mye at jeg kjente presset på tinningene, nesten som et begynnende migreneanfall. De andre så ikke særlig pigge ut de heller. På tide å bli brå. Jeg fikk ordnet dem i en slags kø og sendt dem videre en etter en. En følelse av takknemlighet hang igjen en liten stund før den forsvant. Jeg satt meg ned på et betongfundament og gjorde noen korte pusteøvelser for å komme i balanse igjen. Trykket var mindre, men det hang igjen avtrykk i veggene også selv om de som hadde laget avtrykket var borte. Marianne satte seg på huk foran meg og så bekymret på meg. «Går det bra med deg? Du virker veldig sliten gjennom båndet vårt. Skal vi gi oss for i dag og heller komme tilbake en annen dag og gjøre oss ferdige?» sa hun. Jeg løftet hodet og så på henne. Hun utstrålte healingenergier uten å tenke over det. Jeg kikket bort på Siri og Trine og tilbake på Marianne. «Trenger bare fem minutter, så skal nok resten gå greit. Forsiktig så du ikke tømmer deg selv for energi når du gir meg healing,» sa jeg til Marianne. Hun ristet litt oppgitt på hodet. «Mannfolk! Kan ikke innrømme at de har gått på en smell,» sa hun. Jeg lo litt av den tonen. «Det er vel mer det at jeg er sta, jeg så for meg å bli ferdig her i dag og har ikke tenkt å gi meg riktig ennå. Det er noe som ligger til familien,» sa jeg. Trine smilte av den kommentaren. «Det stemmer nok, foreldrene våre var sta og det har vi blitt også,» sa hun. Marianne kikket på meg med smale øyne. «Skal du la staheten gå på bekostning av helsen din?» sa hun irritert. Jeg ristet på hodet. «Neida, men om vi drar herfra uten å gjøre oss ferdig, blir neste gang ennå verre. Da vil de åndene som henger igjen trekke til seg nye ånder i områdene rundt her som resonnerer med energiene som allerede er tilstede,» sa jeg, «Det kommer til å gå bra, vi har jo Trine og Siri med oss også.» Marianne så fortsatt litt bekymret ut, men lot til å godta argumentasjonen min inntil videre. «Javel, men husk å kanalisere energi utenfra kjære, ellers blir du utbrent veldig fort,» sa hun. Jeg nikket bare og ga henne tommelen opp. Det var underlig stille utenom det som satt i veggene. Stille før stormen? Dette lover ikke godt for resten av fabrikken, det er noe som ligger på lur føltes det ut som. Jeg snudde meg mot Marianne og de andre. «Det er noe som ikke stemmer her, det må være noe mer enn han sinna legen og pasientene hans. Vær på vakt, denne stillheten er bare lureri,» alle tre nikket alvorstynget. Marianne gjorde en bevegelse ned mot venstre hofte som om hun trakk et sverd. God idé, jeg hentet fram lyssabelen fra astralplanet igjen for å være på den sikre siden. Alle fire fortsatte ferden videre innover i lokalet, selve fabrikkhallen så ut til å være tom, men det var jo andre rom innenfor, flere kontorer, laboratorie av noe slag visstnok med mere. Og sykehusets grunnmur lå under kjellergulvet til fabrikken. Den var større en sykehuset, så grunnmuren derfra var bare blitt revet sammen med resten og brukt som fyllmasse. Vi gikk ut døren som førte ut i resten av bygningen. Det første vi møtte på var en garderobe, skapene var borte, men man kunne se avtrykkene i gulvet der de hadde stått i alle år. Her inne var vinduene knust, så diverse høststormer hadde gjort slik at gulvet råtnet. Nå vokste det et lite tre opp gjennom gulvet mot vinduet. Garderoben var tom for det vi lette etter, så ferden fortsatte videre. Plutselig løp en ånd, en ung mann med et vilt blikk, rett inn i meg og satte i et vræl som gikk over i en hysterisk latter. Når vi bare kikket rart på ham, så han først forvirret ut og så fornærmet. Det kom en sterk følelse av at vi skulle ha blitt skremt. Jeg holdt ham fast og siden tålmodigheten med ånderiket nå var ganske tynnslitt, snerret jeg nesten til ham. «Hold kjeft og kom deg videre!» sa jeg og sendte ham over. Marianne begynte å le, «Nå skjønner jeg hva Siri mente med at du var brå!» sa hun. Jeg trakk på skuldrene. «Har litt kort lunte nå, spesielt ovenfor sånne som tydeligvis synes det er morsomt å plage folk.» sa jeg. Siri og Trine bare gliste. Dette er ikke første gangen de har sett meg sånn ute på oppdrag. Vi stoppet opp for å samle oss litt. «Vi må være der den psykiatriske avdelingen var før,» sa Trine med en grimase. «Betyr det at vi kommer til å møte på flere som han der?» sa Marianne. Trine lukket øynene litt og kjente på grundig på energiene i denne delen av bygget. «Jeg tror ikke det, det er noen flere her, men det føles mer som ekstrem depresjon eller noe,» sa hun. «Får du noe opp på hvorfor de henger igjen her?» spurte jeg. Trine ristet på hodet. «Ikke ennå, vi må nærmere.» sa hun og pekte i retning av en korridor til venstre for oss. Den så ut til å lede til spiserom og møterom, her hadde ikke moder natur herjet så mye ennå, men det bar preg av å ikke  ha vært i bruk på mange år. Det sto et enslig bord på tre ben inne på spiserommet, det fjerde benet lå slengt borte i en krok. Det luktet urin og avføring og en sterk følelse av at det bare var å gi opp kom over meg. Jeg kikket meg rundt før jeg snudde meg mot de andre. De følte tydeligvis det samme, Siri sto der med tårer i øynene. «De, de…,» hun famlet etter ordene, «De stengte dem inne og lot dem ligge i sin egen skitt i timesvis!» Så det var der lukten av urin og avføring kom fra. Jeg satte meg ned på huk og strakk ut sansene, jeg merket tre voksne og et barn i rommet. Alle må ha vært innlagt på psykiatrisk, de så ikke ut. Kledd i gammeldagse sykehusklær, huløyde og duknakket. Det endte opp med at jeg satte meg i lotusstilling for ikke å skremme dem vekk, her ville det ikke nytte å være brå. Marianne kikket anerkjennende på meg og satte seg ved siden av meg. Barnet var ei lita jente så jeg nå, kledd i enten likskrud eller nattskjorte, kan ikke ha vært stort eldre enn åtte-ni år når hun døde. Hun kom nervøst nærmere Marianne og meg der vi satt, Siri og Trine holdt seg litt i bakgrunnen. Jenta så på meg. «Ehm… kan jeg leke med vovva?» sa hun. Jeg kikket meg forvirret rundt. Lette hun etter hunden sin eller noe? Jeg kikket dit hun pekte. Der satt en av dyrehjelperne mine, en sjakal, selvsagt. Sortere enn natten, men for jenta var den en vovve, selv om den var større enn en st Bernhard. «Ja, selvsagt kan du leke med den,» sa jeg. Det så ikke ut til at hverken fargen eller størrelsen på sjakalen skremte henne. Jenta kikket interessert bort på Marianne som smilte til henne. Dette så ut til å gjøre de andre gjenferdene trygge på oss, at den lille jenta ikke var skremt av oss. Hun snudde seg mot de andre, «Kom da, vovva er ikke farlig,» sa hun og vinket dem ivrig til seg. Sjakalen så på meg før den så på jenta og så på meg igjen. Jeg nikket. Så da satte den seg på bakbena som en hund som venter på noe.

74eaff05308d2f793598b340d2715046

Jeg merket noe som strøk seg inntil knærne mine og kikket ned. Der sto det en stor sort katt fra ånderiket. Marianne lo lavt. «Beklager, hun kom bare frem helt plutselig,» sa hun. Jeg gliste. Selvsagt. Dyrehjelpere relatert til gudedyrene våre. «Ikke noe å beklage, det skaper balanse, sjakal fra meg og katt fra deg,» sa jeg. Katten hadde nå spankulert videre bort til jenta hvor den strøk seg inntil henne der hun sto og smeiket sjakalen. Jenta strålte lykkelig. «En kattepus også! Se dere!» sa hun henvendt til de andre som fortsatt holdt seg litt igjen, men som sakte krøp bort til jenta og satte seg rundt henne med store øyne som studerte både katt og sjakal. Så falmet liksom alle sammen, de ble mer og mer gjennomsiktig før de til slutt var helt borte. Dyrene tok dem med seg over til den andre siden. Jeg pustet lettet ut. Evnene til Marianne og meg viste seg på nye måter, det hadde jeg ikke forventet når vi gikk løs på dette oppdraget.

Fortsettelse følger i del 2 (19.10.2017)

Litt om Anubis Noirs fremgang

snoopy_writingTenkte å informere litt om hvor i boka jeg er, lengden på den og slikt noe siden jeg får spørsmål om dette fra tid til annen.

Tanken er at boka skal være på et sted mellom 20-22 kapitler. Sideantall hadde jeg ikke tenkt så altfor mye på før min krimforfattende fetter påpekte at hans bøker pleier å ligge på 330 sider og 75 000 ord. Anubis Noir er i skrivende stund på litt over 90 000 ord, og jeg er langfra ferdig selv om jeg har skrevet litt på noen kommende kapitler når jeg sto fast. Det vil si at jeg egentlig har en hel bok allerede rent ordmessig, men den mangler jo en skikkelig slutt og det er jo andre hendelser også som skal fortelles, så jeg har ikke tenkt å gi meg før jeg er i mål med Marianne-Bast og Tord-Anubis’ historie. Og når den er ferdig har jeg planer for et barnebokprosjekt i samme fantasyunivers og ikke minst tidsmessig også, så Marianne og Tord vil være med i barneboka også, men det er ikke de som er fortelleren.

Når det gjelder utgivelse og sånn har jeg ingen datoer eller år å melde, først må boka bli ferdig, så redigeres, trimmes og omskrives her og der før en ny runde hos testlesere, ny redigeringsrunde før den evt. blir klar for å sendes til et forlag.

Anubis Noir kapittel 14, del 2

Fortsettelse fra del 1. Kapittel 1 kan leses her.

Vi dro rett hjem til Marianne etter møtet på galleriet. «Er det noe jeg kan hjelpe til med av middagsforberedelser? Skrelle poteter eller noe?» spurte jeg når vi hadde tatt av oss ytterklærne. Marianne rynket pannen. «Øhmm… nei, men du kan jo fylle et par flytteesker med kjøkkenting? Det står en eske på kjøkkenbordet, alt i overskapet på benken ved kaffetrakteren kan pakkes ned. Det er bare sånt som jeg ikke trenger til vanlig middagslaging. Bakeutstyr og diverse.» Jeg nikket. «Det fikser jeg, skal det pakkes inn med noe ekstra eller er det bare å putte i esken?» spurte jeg. Marianne lente seg frem og kysset meg på kinnet. «Takk for at du spør, men det trengs ikke, det er hverken glass eller krystall blant det som skal pakkes ned.» Så gikk hun bort til kjøleskapet og tok ut et par boller og gikk bort til komfyren og tok ut litermål fra overskapet. Alt innholdet i bollene helte hun opp i kjelen som sto klar. Så målte hun opp riktig vannmengde og helte det opp i kjelen også og skrudde på platen før hun fortsatte med å tilsette noe som så ut som currypulver. Skulle hun lage curry på japansk vis? Interessant. Hun snudde seg mot meg, «Liker du curry?» sa hun. Jeg trakk på skuldrene, «Har aldri prøvd det før, men har jo sett en mengde animé hvor det spises og det ser godt ut, så jeg er villig til å prøve jeg.» sa jeg med et smil. Marianne smilte tilbake, «Jeg lager den ikke sterk, jeg fant en oppskrift på nettet for en stund siden og har hatt lyst til å prøve å lage det fordi jeg også har sett det på diverse animé. Kyllingkjøtt og grønnsaker og sånn gjorde jeg klar i går kveld før jeg la meg.» sa hun. «Når får du tid til å sove da?» sa jeg. Marianne lo. «Jeg gjorde det samtidig som jeg ordnet middag til meg selv i går, må jo sørge for at du får i deg skikkelig mat når du hjelper meg å pakke. Eller hadde du regnet med pizza?» lo hun. «Eh, der tok du meg, jeg tenkte vi gikk for pizza eller lignende for å slippe å lage mat selv.» sa jeg. Marianne lo mer. «Pizza kan vi ta på fredag når sengen skal på plass, det er kosemat for helger synes jeg. Jeg har jo sett kjøleskapet ditt, du spiser forholdsvis sunt til å ha vært singel så lenge. Men jeg skal lære deg noen triks sånn at vi kan spise hjemmelaget og sunt selv på travle dager hvor jeg jobber sent.» sa hun. «Høres bra ut,» sa jeg og begynte så smått å tømme skapet for ting. Jeg pakket noen store ting nederst i esken og sorterte litt i mengden utstyr og fant noen mindre gjenstander som jeg kunne stable mellom de større tingene. «Har du kjøpt alt dette selv?» spurte jeg Marianne. Hun snudde seg mot meg og kikket på det jeg hadde tatt ut av skapet. «Nei, mesteparten har jeg fått av min mor som er noe gammeldags i tankegangen. Hun mente jeg burde ha alskens bakeutstyr for å være en god kone når jeg fant meg en mann.» sa hun med skjevt smil. Det forklarte jo litt hvorfor mesteparten så ubrukt ut, Marianne hadde tatt det i mot og stablet det vekk fordi det minnet henne om moren. Jeg kikket ned i flyttekassen. «Åja, såpass. Vel du kan jo hilse moren din at det ikke var bakingen din som fikk meg interessert.» sa jeg. Marianne lo godt. «Det tror jeg Besta har forklart henne allerede,» sa hun mens hun passet på kjelen. Jeg fortsatte å fylle opp flyttekassen og satte den ned på gulvet og satte sammen en ny en og fortsatte med å fylle den opp med flere kjøkkenting fra skapet. Jeg rakk så vidt å begynne på en tredje eske før middagen var klar, vi spiste ute i stua slik som sist og Marianne tente stearinlys ‘for stemningens skyld’ som hun sa. Curryen smakte godt og var veldig mettende, spesielt med ris ved siden av, men jeg forsynte meg to ganger allikevel og stoppet der klok av skade. Marianne så på meg med et lurt smil. «Skal du ikke forsyne deg en gant til?» sa hun. «Nei takk, nå er jeg veldig mett og jeg kjenner det klør i nesa, du vil vel ikke at jeg skal gjøre meg selv like syk som på den første middagsdaten vår?» sa jeg. Marianne lo godt. «Nei, det vil jeg ikke, jeg trenger ikke noen flere sånne overraskelser, selv om det ga meg en åpning til å kysse deg.» sa hun med en liten latter. Etter at middagen hadde fått synke litt, fylte vi opp Mariannes bil med kjøkkeneskene og et par esker med andre ting hun hadde pakket dagen før. Så kjørte vi alt opp til meg og bar det inn, jeg ryddet raskt plass i klesskapene slik at Marianne fikk egne hyller til klærne sine og plass til jakker og sånt på hengere.

2351_10

Plutselig var klesskapet gått fra å være ganske så ensfarget, til å få inn lysere farger. På kjøkkenet fant jeg også plass, men Marianne foreslo at baketingene godt kunne settes vekk et helt annet sted, det var ikke noe hun brukte. Jeg sa ikke noe på det og skjøv de eskene til side og konsentrerte meg om å finne plass til diverse kjeler som Marianne sa hun ikke hadde tenkt å bruke denne uken uansett. Jeg benyttet sjansen til å gå over egne kjeler og stekepanner og luket ut noen som nok var modne for skraphaugen. Noterte meg bak øret at jeg skulle benytte sjansen til å kjøre et lass på avfallsmottaket til uka når jeg lånte varebil. «Når på fredagen skulle de komme med sengen?» spurte Marianne. Jeg tenkte meg om, «Mellom tolv og fire en gang sa de, noe nærmere enn det kunne de ikke si, det avhenger litt av hva de leverer for noe før tolv og hvor mye av det som må monteres.» sa jeg. Marianne tenkte seg om. «Da kan det jo hende jeg er hjemme når de kommer med sengen,» sa hun, «Jeg mener ferdig på jobb.» Jeg smilte bare. «Det er jo ditt hjem også nå, synes det er flott jeg, at du tenker på Kråkelia som hjemme alt nå,» sa jeg. Marianne lente seg inntil ryggen min og hvisket «Hjemme er der du er kjære.» Sånn sto vi en liten stund, før jeg kremtet. «Rekker vi et lass til før du må tenke på å finne senga?» sa jeg. Marianne smilte med funklende øyne. «Senga står nok der jeg forlot den, men om du vil, så kan du jo bli med tilbake til meg og overnatte? Så pakker vi utover kvelden slik at vi kan kjøre flere lass i morgen?» sa hun, «Jeg kan slippe deg av hjemme hos deg på vei til jobben?» Jeg smilte fårete. «Er sengen din stor nok da?» sa jeg. Marianne smilte bredt. «Vent og se kjekken. Kanskje vi kan ta litt tidligere kveld i dag? Vi har jo ikke sovet sammen på dagevis,» sa hun med et skjelmsk smil. Jeg kjente jeg ble litt rød om ørene, selv om Marianne og jeg for lengst hadde brutt isen rundt det å ha sex. Marianne kan kanalisere Besta når hun føler for det. «Ehm… jo selvsagt kan vi det, jeg har kjøpt flere kondomer siden vi brukte opp alle på Bestas hytte.» sa jeg. Marianne lo godt. «Det er jo bra, men håper du har kjøpt de tynne,» sa hun. «Selvsagt,» sa jeg, «og jeg liker planen din for morgendagen. Du kan jo eventuelt overnatte videre hos meg frem til fredag fra i morgen av? Eller er du lei av campingmadrassen?» sa jeg med et lurt smil. Marianne smilte lurt. «Det passer bra det, fordi i morgen ettermiddag kommer det noen og skal kjøpe sengen min antageligvis. Så tenkte vi kunne gi den en ordentlig avskjed.» sa hun. Så jeg ble med tilbake til Marianne og vi pakket til et godt stykke utpå kvelden, så det ble ikke fullt så tidlig kveld som opprinnelig planlagt, men sengen fikk da kjenne på Marianne og min sin kjærlighet for hverandre allikevel. Morgenen etter kjørte vi tilbake til Kråkelia med et nytt lass før Marianne dro videre til jobben og tidligskift. Jeg satte på en kanne kaffe og ryddet på plass diverse fra flyttelasset og vasket attpåtil kjøkkengulvet. Etter det var det lunsj og så kom Marianne hjem, så onsdag tidlig ettermiddag ble liksom dagen hun flyttet inn selv om sengen ikke var kommet ennå. Vi dro til hennes leilighet og møtte de som skulle kjøpe sengen hennes, de kastet et blikk på den og så var den solgt og ute av leiligheten på under halvtimen. «Det var raskt avgjort,» sa jeg imponert. Marianne gliste. «Tror kanskje ditt nærvær hjalp på. Det føltes ut som om han var innstilt på å prute, men turte ikke når han så deg.» sa hun. Jeg rynket pannen. «Ser jeg så skummel ut?» sa jeg, «Dessuten vet jeg at du fint hadde hamlet opp med prutingen hans alene.» Marianne trakk på skuldrene, «Joda, men nå slapp jeg jo det og sengen ble solgt uten noe drama og energien i leiligheten forblir kjærlighetsfylt,» sa hun med en liten latter. «Har du fått noen interessenter på sofaen da? Spisestuemøblementet skal du vel beholde?» sa jeg. Marianne dro frem mobilen og sjekket noe på nettet. «Det har vært flere innom og kikket på annonsene for sofaen og bordet, men ingen bud så langt.» sa hun, «Har du plass til spisestuemøblene da?» Jeg nikket. «Jeg har allerede vært i kontakt med gjenbrukskontoret, de kommer og henter spisestuemøblementet mitt sammen med kjøkkenbord og stoler tirsdag formiddag. Da blir det plass. Og da låner vi jo varebilen til Nils og Haroun så vi kan kjøre både kjøkkenmøbler og spisestuemøbler opp til Kråkelia på et lass.» Marianne kikket bekymret på meg. «Sikker på at du vil kvitte deg med alt det der da? Du må jo ha noen gode minner fra dem?» sa hun. Jeg trakk på skuldrene. «Jeg kjøpte dem pent brukt av en kompis i sin tid og har egentlig aldri brukt spisestuemøblene noe særlig utenom når det kommer fler på besøk enn det er plass i sofaen og stolene rundt salongbordet. Så har ingen spesielle minner knyttet til dem. De eneste minnene jeg har fra kjøkkenet utenom diverse tidlige morgener alene med kaffekoppen, er jo de to-tre dagene du overnattet hos meg før vi dro på hytta. Det er gode minner, men kjøkkenmøblene dine er i bedre stand.» Marianne dunket pekefingeren mot leppene mens hun tenkte. «Da får vi lage noen gode minner på kjøkkenmøblene jeg tar med meg istedenfor,» sa hun med et ertelystent smil før hun lente seg frem og kysset meg på nesetippen.

img_1859

Vi pakket og kjørte et par lass før kvelden innhentet oss og ramlet slitne, men fornøyde ned på campingmadrassen. Marianne lo når jeg skled av madrassen fordi jeg hadde glemt å feste lakenet skikkelig denne gangen også. «Hold ut,» sa hun, «bare i natt og en natt til, så har vi ny og stor dobbeltseng på plass.» Jeg ga henne et litt flaut smil. «Jeg har jo bare meg selv å skylde, burde ha lært nå å dobbeltsjekke at lakenet sitter skikkelig på plass.» sa jeg. Marianne fikk på plass lakenet og det tok ikke lang tid før søvnen innhentet oss. Dagene som fulgte gikk i samme hektiske tempo, jeg sto opp samtidig med Marianne og fikset frokost mens hun tok en rask dusj, så spiste vi frokost sammen og hun dro på jobb mens jeg puslet med å rydde soverommet for å få plass til sengen som skulle komme på fredag. Skrudde likeså godt den gamle sengen min fra hverandre og flyttet campingmadrassen inn på soverommet. Benyttet også anledningen til å gå gjennom klesskap nr to for å rydde vekk sånt jeg ikke brukte lenger, puttet det i poser som jeg la i nærmeste returcontainer når Marianne hentet meg etter jobb. Hos henne fortsatte pakkingen av ting vi kunne få med i bilen hennes. Det dukket opp flere velmenende ‘gaver’ fra hennes mor som så omtrent helt nye ut, Marianne bare trakk på skuldrene. «Hva i all verden skal jeg med et fonduesett? Jeg liker det jo ikke en gang. Men det er dyrt og mor liker å vise frem at hun gir dyre gaver til jul.» sa hun. «Du har ikke vurdert å selge det?» sa jeg. Marianne gliste. «Stadig vekk, spesielt de gangene jeg akkurat har lagt på etter en lang samtale med moren min. Hun går meg på nervene noen ganger. Men så husker jeg at dette jo var gaver så…» sa Marianne med et skuldertrekk. Jeg nikket. Jeg hadde plenty av plass i kjelleren, så det bød ikke på noe problem å stable alle ubrukte gaver fra Mariannes mor der. Jeg slo fra meg diverse tanker som dukket opp, jeg så for meg tidenes oppgjør mellom Marianne og moren på julaften. At min kommende svigermor ikke ville godta meg. Marianne kikket rart på meg. «En tier for tankene dine? Jeg fanget bare opp at du gruet deg for noe?» sa hun. Jeg ga henne et skjevt smil. «Jeg kom til å tenke på at jeg jo etter hvert må omgås mora di i sosiale sammenhenger som julaften og sånt noe.» sa jeg. Marianne lo. «Ta det med ro, julaften i år er hun bortreist, tror hun har kjøpt billett til et eller annet cruise. Hun kommer ikke hjem før over nyttår en gang.» sa hun. «Åja, kanskje du vil feire jul på min side av familien da? Eller skal du feire sammen med Besta eller faren din?» sa jeg. Marianne grublet litt. «Tror faktisk jeg jobber på julaften, så det må jeg sjekke. Besta tror jeg skulle til søsteren sin på Hamar i jula og pappa er heller ikke hjemme, tror han og samboeren skulle feire hos hennes familie på Senja.» sa hun. Jeg merket en viss glede over å høre dette. Jeg ville få Marianne for meg selv mesteparten av juleferien utenom når hun jobbet selvsagt. Marianne kikket nysgjerrig på meg, hun merket sikkert gleden jeg følte. «Hvorfor ble du så voldsomt glad nå? Var det fordi du slipper å møte familien min i jula?» sa hun. Jeg ristet på hodet. «Mer det at jeg får deg for meg selv så å si i juleferien,» sa jeg. Marianne lyste opp og ga meg en skikkelig bamseklem. «Det var fint sagt, men du blir vel invitert i familieselskaper i juleferien?» sa hun. «Jo, men du er jo kjæresten min og samboeren min, da er jo du en selvskreven gjest hvis jeg inviteres. Men jeg har ikke noe problem med å si nei til et par selskaper og heller bare være hjemme sammen bare vi to.» sa jeg. Marianne gliste. «Ikke tale om at du får bruke meg som unnskyldning for ikke å gå i juleselskap hos familien, jeg blir selvsagt med om det er ok.» sa hun. Hun slapp taket i meg og så meg inn i øynene. «Dette var fint og romantisk, men vi får vel fortsette pakkingen,» sa hun med et lurt smil. Jeg gliste og nikket. Sånn gikk resten av dagen og kvelden, pakking og kjøring av flyttelass til Kråkelia med kinesisk take-away til middag. Marianne likte at jeg hadde flyttet campingmadrassen inn på soverommet. «Det var akkurat slik jeg så for meg at vi skulle plassere sengen i morgen!» sa hun opprømt. Og en følelse av takknemlighet, glede og kjærlighet kom over meg. Hadde ikke regnet med Marianne skulle bli så begeistret bare fordi jeg intuitivt så for meg hvordan sengen burde stå. Men så slo det meg, Marianne følte alt dette fordi det tydet på at båndet vårt nå gikk ennå dypere, selv om det bare var underbevisst ennå. «Da har du kanskje sendt det over til meg, da,» sa jeg, «Jeg følte bare at dette var rette plasseringen.»

deluxe-readybed-fact_main_bed-580x298

Marianne lente seg inntil meg, hun kysset meg kort og lidenskapelig på munnen før hun fortsatte nedover halsen. Så snek hun en hånd under t-skjorten min og kjærtegnet brystkassen min. Jeg lente meg inntil hodet hennes og luktet på henne. En svak duft av honning fra håret hennes blandet seg med lukten av henne. Hånden hennes beveget seg ned mot beltet og buksesmekken. Hun nærmest røsket av meg buksa og hoppet ut av sine egne klær og dro meg med ned på campingmadrassen. Kyssene hennes ble villere og det kom et og annet bitt der hun dro meg inntil seg. Følelsene jeg fanget opp fra henne var at hun ga seg hen til meg fordi hun hadde intenst lyst. Jeg forsøkte å holde igjen, roe tempoet litt. «Hvorfor holder du igjen?» sa Marianne andpustent. «Jeg er redd for at om jeg slipper meg helt løs, kan jeg skade deg,» sa jeg. Marianne var ikke enig i det og slo bena sine i lås over ryggen min og fortsatte den ville dansen av kyss og kjærlighetsbitt. Det varte ikke lenge før hun fikk meg til å slippe løs og tempoet økte. Jeg fokuserte på å kjærtegne henne ved siden av å holde rytmen og satte meg opp på knærne og dro Marianne opp og inntil meg. Holdt godt rundt henne der hun satt overskrevs. Plutselig rykket hun til og strammet grepet rundt meg og begravde ansiktet i halsgropen min og bet til. Jeg kjente en lykkerus som kom i bølger fra henne, kombinert med at hun var tilfreds over å ha greid å få løsnet litt på lidenskapen min. Marianne kikket på meg med glitrende øyne og ga meg et intenst kyss. Svett og med glødende kinn holdt hun fortsatt rundt meg og lente hodet sitt mot skulderen min. Først da merket jeg at skulderen informerte meg om at Mariannes bitt hadde vært litt vel lidenskapelig. Jeg strøk et par fingre over kragebenet og kjente at det nok var et lite sår der. Marianne så opp fra kosingen og rett på såret. «Oj, gjorde jeg det der? Unnskyld! Jeg ble så revet med.» Hun løsnet seg fra omfavnelsen min. «Jeg skal fikse det, straks tilbake.» Hun forsvant splitter naken ut soveromsdøra, mest fordi hun var fokusert på å finne plaster og sårrens, men også litt for å vise seg litt frem for meg fanget jeg opp. Marianne kom raskt tilbake og kravlet opp på madrassen med både bomull, pyrisept og diverse plaster. Hun studerte såret en kort stund og dryppet pyrisept på bomullsdotten og vasket såret grundig. «Gjør det vondt?» spurte hun bekymret. Jeg ristet forsiktig på hodet for ikke å forstyrre Marianne i arbeidet. «Nei, det svir bare litt nå.» Jeg grøsset litt når jeg kjente fingrene hennes stryke varmt rundt såret. Så plastret hun såret grundig og omfavnet meg og så meg dypt i øynene. Jeg ble med ett veldig var over at vi jo var nakne fortsatt. Mariannes følelser rundt det hele var en blanding av skam og bekymring. Så jeg holdt henne tett inntil meg og kikket tilbake i øynene hennes og gjorde mitt beste for å sende følelser som skulle forsikre henne om at jeg ikke var sint på henne og at hun ikke burde skamme seg. Såret var ikke dypt og hun hadde jo lappet meg sammen etter alle kunstens regler. Marianne begynte plutselig å fnise. «Ehm, har du tilgitt meg så fort?» sa hun og presset seg mykt mot min voksende ereksjon. Jeg lo lavt. «Ja, selvsagt er du tilgitt, men Jeg trodde vi skulle spare oss til sengen kom i morgen.» Marianne bare fniste og dro meg ned over seg. Det ble ikke noe mer flyttelass den dagen. Dagen etter gikk slik Marianne hadde håpet på, sengen ble levert etter at hun var ferdig på jobb slik at vi kunne gå i gang med å få den manøvrert helt på plass og gjort den klar for senere bruk. Resten av helgen gikk med til mer flyttelasskjøring og vi fikk kjørt vekk mine gamle møbler og hentet Mariannes spisestue- og kjøkkenmøblement på mandagen etter å ha hentet varebilen til Nils og Haroun.

Marianne møter Siri

Jeg kontaktet søster som ikke er søster, Siri, om Marianne og jeg kunne ta en tur over helgen slik at de fikk møte hverandre. Jeg la til at jeg hadde en jobb til teamet vårt. Fikk til svar at de skulle være hjemme på tirsdag, så var bare å stikke innom etter klokka fire en gang. Samme dag som når vi skulle til Siri, fikk jeg en mail fra Alfred Børresen i Eiendomsbanken om at han var interessert i å hyre meg til å fikse den gamle malingsfabrikken. Fikk spørsmål om jeg kunne komme innom på kontoret hans en dag neste uke for å avtale nærmere og få utlevert vernesko og hjelmer til alle fire etter krav fra HMS-avdelingen.

Når vi ankom Siri var det rett før middag, det hadde jeg ikke regnet med, men hun tok det på strak arm og inviterte oss inn, vi var jo ventet. Det ble litt trangt rundt kjøkkenbordet, men det gikk fint. Sønnene til Siri var nysgjerrige på Marianne, hva var det for slags kjæreste filleonkelen deres hadde fått seg mon tro? Den mellomste sønnen, Sigurd, kikket lenge på henne, jeg tror han var litt betatt. «Har dere vært kjærester lenge?» spurte han. Marianne smilte til ham, «Snart to måneder, men vi møtte jo hverandre på bussen før det.» Siri lo. «Du får passe godt på henne Tord, ellers vil Sigurd stjele henne fra deg.»  Sigurd vred seg på stolen når brødrene snudde seg og kikket på ham. «Mamma da!» sa han. Jeg gliste og Marianne humret litt. «Du skal jobbe hardt om du skal greie å utkonkurrere Tord.» sa hun til Sigurd, som ble litt rød om ørene. Etter middagen satte Siri på kaffen og guttene hennes forsvant for å gjøre lekser. Vi ble igjen på kjøkkenet og hjalp til med oppvasken, men eldstemann Knut kom inn på kjøkkenet igjen. «PC’n min streiker, kan du hjelpe meg Tord?» Jeg tørket hendene og klemte Marianne. «Straks tilbake,» sa jeg. Jeg ble med ham opp på rommet og så at skjermen var helt på vidvanke. Litt for mange programmer fremme samtidig kanskje, å bla gjennom aktive programmer funket ikke. Så da restartet jeg maskinen kort og godt og kjørte søpleprogrammet for å fjerne mest mulig av temp-filer og cookies. Så nok en restart og en pc som oppførte seg som den skulle. Knut lyste opp. «Du fikser alltid pc’en min Tord, du er et geni!» sa han. Jeg trakk på skuldrene, «Geni er jeg nok ikke, men det var heldigvis ikke så ille som det så ut til, så det var relativt enkelt å fikse.» Jeg så på klokka, det hadde tatt nesten et kvarter, fikk dårlig samvittighet over å strande Marianne alene med Siri som hun jo nettopp hadde møtt. Men jeg hadde ikke behøvd bekymre meg, de satt og snakket leende sammen ved kjøkkenbordet over hver sin kaffekopp. «Beklager at det tok så lang tid,» sa jeg til Marianne. Hun bare ristet på hodet og smilte. «Fikk du fikset pc’en hans?» Jeg satte meg ned og Siri skjenket opp en kopp kaffe til meg også. «Jada, en restart, fjerning av temp-filer og cookies og en ny restart senere, så var pc’en til Knut frisk igjen,» sa jeg og tok en slurk av kaffen. «Har dere snakket om noe interessant mens jeg var borte?» Siri og Marianne kikket på hverandre og brøt ut i latter. «Bare om deg kjekken,» sa Siri. «Det var jo kjedelig tema å snakke om,» sa jeg. «Langt derifra!» sa Marianne, «Siri fortalte meg om hvordan du tok vekk den avdøde voldtektsmannen som hadde plaget henne i mange år.» Siri nikket ivrig. «Å, den hendelsen,» sa jeg. Marianne satte blikket i meg, strakk frem hendene og tok mine i sine. «Helten min,» sa hun stolt. Siri brøt ut i latter over grimasen jeg gjorde og Marianne slo følge. «Ta det til deg kjære,» sa Marianne, «Du er en helt, en som tør å gå der ingen ridder i skinnende rustning tør gå.» Jeg var på nippet til å le det vekk, men jeg følte at Marianne mente hvert ord, så da holdt jeg latteren tilbake. «Javel da, om du ser på meg som helten din, så er jeg det.» sa jeg med et smil. Siri lo. «Du har oppdratt ham bra på de få ukene dere har vært sammen Marianne! Jeg har slitt i årevis med å få ham til å ta steget ut av skyggene.» sa hun. Marianne lo også. «Jeg kommer ikke til å kalle meg helt foran andre altså,» sa jeg. Marianne og Siri bare lo ennå mer. «Hva mente du med at dere trigget hverandres evner forresten?» sa Marianne. Siri gliste. «Skal jeg eller du fortelle det?» sa hun til meg. Jeg trakk på skuldrene, «Jeg kan begynne, så får du heller rette på meg eller fylle ut der du synes jeg går for fort frem,» sa jeg. Marianne kikket spørrende på Siri og meg. Jeg tok et ekstra dypt pust og satte i gang å fortelle. «Det begynte vel på jobbsøkerkurset hvor jeg møtte henne for noen år siden. Jeg gjorde mitt beste for å holde meg i bakgrunnen som vanlig, men etter at vi ble flyttet ut i egenaktivitetsrommet, havnet vi vis-á-vis hverandre og ble litt bedre kjent. Jeg hjalp til med ymse pc-problemer som dukket opp fra tid til annen og Siri fikk lese Atlantisnotatene mine. Det var vel hun som satte i gang og pushe meg litt, at dette måtte jeg fortsette med. Husker ærlig talt ikke helt hvordan vi kom inn på det alternative, men vi gjorde nå en gang det. Underveis i kurset begynte Siri å få rare drømmer og syner og sendte meg prompte meldinger på Facebook eller ringte meg fordi hun mente jeg kunne forklare hva i huleste det var for noe. Og ofte kunne jeg det, mye fra Atlantis for eksempel.» sa jeg. Siri nikket. «Han var god å ha når jeg satt lys våken midt på natta og ikke skjønte meteren av hva jeg fikk av rare bilder. Til og med noe så vagt som en pyramide som ikke er en pyramide skjønte han!» sa hun. Marianne smilte. «Hva var den pyramiden for noe da?» sa hun. «Det var solpyramiden i Teotihuacan i Mexico, noe jeg senere har funnet ut er en kopi av hovedstaden i Atlantis. Den pyramiden var tempelet vi jobbet i, alle vi som sitter her. Etter hvert fikk jeg også rare drømmer og i noen tilfeller ba jeg Siri om å tolke dem fordi jeg ikke skjønte dem selv og hun fikk beskjed om at hun skulle tolke dem for meg.» sa jeg. Siri nikket. «Fortsett til kvelden med Thoth, detaljene om de gryende evnene kan vi ta senere,» sa hun.

it_was_a_27dark_and_stormy_night27_-_-_geograph-org-uk_-_718913

Jeg gliste. «Det var en kveld sent i oktober, Siri ringte meg kort tid etter at jeg hadde trent ferdig hos en kompis. Siri ba meg komme med en gang, hun hadde en bekjent på gang som hadde noen opplysninger om Atlantis, så hun følte jeg måtte komme med en gang. Jeg kledde på meg og skiftet t-skjorte, men rakk ikke dusje. Vel fremme hos Siri fikk jeg hilse på en litt yngre kar, lyshåret og med skjegg. Det var Thoth, nokså nylig inne i det alternative han også. Selve Atlantisgreiene viste seg å ikke være det store, men vi ble sittende og prate for det og Siri og jeg fikk opp diverse informasjon til ham. Så begynte Siri å bli dårlig, hun følte seg nærmest kvalt og måtte gå og sette seg i sofaen, hun sa noe om at hun følte det var noen utenfor vinduet. Hun kom seg til sofaen, men ble bare dårligere. Da så jeg også ånden utenfor, men når jeg gikk ut på verandaen for å finne ut mer gaulet Thoth på meg, Siri hadde svimt av. Vi fant senere ut at det var den doble påkjenningen av ånden utenfor og voldtektsmannen som gjorde at hun svimte av. Ånden utenfor stakk av når jeg ble ropt inn, men senere på kvelden fikk jeg tak i ham og sendt ham videre. Det viste seg at han egentlig bare ville ha hjelp til å komme over og han hadde dødd av kvelning eller henging ved å bli slept etter en hest. Et par dager senere var Thoth på besøk igjen og da fortalte Siri meg om voldtektsmannen som fortsatt plaget henne. Så da bestemte jeg meg for å ta vekk han også. Han prøvde også å stikke av, men denne gangen var jeg forberedt og holdt ham fast. Han påstod han ikke hadde gjort noe galt, men etter at jeg spurte ham to ganger om han virkelig ikke forsto hvorfor jeg hadde fanget ham, innså han all faenskapen han hadde gjort og gikk over frivillig. Etterpå fikk Siri healing av Thoth. Så min første og andre husrens gjorde jeg hos Siri. Hjelperne mine mente jeg var klar selv om jeg selv ikke følte jeg var det. Derfor ble jeg kastet ut på dypet og måtte finne ut av ting på egenhånd.» Marianne kikket på meg med store øyne. I tillegg til ordene mine, hadde jeg nok sendt over følelsene mine fra denne hendelsen også. «Da hadde jeg rett, du er en helt!» sa hun og lo. Siri lo med når hun så min sedvanlige reaksjon til å bli kalt helt. «Ta det til deg Tord, du sa jo at om Marianne mente du var en helt, så var du jo det?» sa hun. Oops, tatt på fersken av mine egne ord. «Ja, jo, det har du jo rett i,» sa jeg, «Forresten, hvordan jobber du uka som kommer Siri? Spesielt torsdag og fredag? Det har kommet inn et oppdrag hvor jeg trenger deg og Trine i tillegg til Marianne. Det er en tidligere malingfabrikk bygd på grunnmuren til et tuberkulosesykehus som senere også tok i mot psykiatriske pasienter. Stedet er visst ikke interessert i å bli revet, en rivningsarbeider havnet på sykehus etter at en takplate raste ned.» Siri gjorde store øyne. «Det… høres jo spennende ut,» sa hun, men hørtes ikke helt overbevist ut. «Vi får låne hjelmer og vernesko av oppdragsgiver, det var visst et krav fra hms-avdelingen om at innleide konsulenter måtte forholde seg til sikkerhetsforskriftene de som alle andre,» sa jeg, «Og så vil jo jeg gå først, så hovedangrepet vil vel evt. komme mot meg.» Nå så både Marianne og Siri bekymret på meg. «Det sa du ikke noe om til meg,» sa Marianne litt strengt, «Jeg liker ikke at du skal bli angrepet.» Jeg trakk på skuldrene, «Det kom til meg akkurat nå, og med angrep mener jeg ikke fysisk angrep, mer av den åndelige sorten,» sa jeg. Marianne bare ristet på hodet. «Det gjør ikke saken noe bedre.» sa hun. «Det er jo derfor jeg ikke vil dra dit alene. Sammen vil vi være sterke nok til å fjerne det som lager trøbbel uten å bli for utkjørt selv.» sa jeg. «Fire stykker burde kunne hamle opp med det som er der ute.» Marianne så fortsatt litt tvilende ut, men nikket til slutt. Siri smilte. «Ta det med ro Marianne, Tord pleier å vite hva han driver med selv om han har noen mannfolktendenser.» sa hun. Marianne lo godt. «Det har jeg merket, men det er jo småtteri sammenlignet med tidligere kjærester, så det er egentlig ikke særlig irriterende.» sa hun. Jeg kikket nysgjerrig på henne. «Hvilke mannfolktendenser tenker du på?» sa jeg. «Dolokket for eksempel og en tendens til å ikke flytte på ting når du skal lete etter noe. Står det ikke rett foran nesa di, er det ikke der.» sa hun. Jeg flirte. «Ok, jeg ser den.» sa jeg. Siri lo. «Dere oppfører dere som noen som har hatt et langt samliv allerede, så artig å se dere så trygge på hverandre.» Marianne og jeg kikket på hverandre og brøt ut i latter. «Det er akkurat det der jeg mener,» sa Siri med et lurt smil, «Dere har jo tydeligvis en solid connection allerede.» Jeg nikket. «Sånn er det når man har holdt sammen gjennom alle livene her på jorda og er gjenfødte guder.» sa jeg. Siri og Marianne nikket. Så husket tydeligvis Siri på spørsmålet mitt om ledig tid og sveipet seg gjennom kalenderen på mobilen. «Skal vi se…jeg har fri hele fredagen faktisk, i hvert fall frem til guttene er ferdig på skolen.» sa hun. Jeg kikket på Marianne. «Hvordan jobber du fredag neste uke?» sa jeg. Hun smilte lurt. «Jeg følte på meg at den fredagen var viktig på noe vis, så jeg har byttet vakt med noen, jeg tar lørdagsvakten hennes mot at hun tar fredagsvakten min.» sa hun. Spennende, tenkte jeg for meg selv, nå følger Marianne den delen av intuisjonen sin uten masing fra meg. Hun må ha fanget opp deler av tankene mine fordi hun smilte hemmelighetsfullt. «Ok,» sa jeg, «da ser det til at det blir førstkommende fredag, skal vi ta det så fort du har sendt guttene dine på skolen Siri?» Siri nikket. «Skal jeg hente dere og Trine eller hvordan gjør vi det?» spurte hun. «Kan ikke vi plukke opp Trine og møtes her da? Du bor jo nærmere fabrikken, og det er kortere å kjøre dit fra deg enn å kjøre helt ut forbi Vollen,» sa Marianne. «Jeg sjekker med Trine om det funker for henne,» sa jeg og skrev en tekstmelding til henne. Fem minutter etterpå fikk jeg svar, Trine hadde som Marianne følt at det var noe med neste fredag, så det passet fint. «Alt ok,» sa jeg, «Trine hadde også på følelsen av at den fredagen var spesiell, så den hadde hun satt av. Skrev at vi henter henne halv ni?» Marianne nikket. En etter en dukket sønnene til Siri opp på kjøkkenet igjen, de var ferdig med leksene og nysgjerrigheten tok overhånd. De fikk fortalt hele historien om hvordan Marianne og jeg møtte hverandre først på bussen og senere under en husrens, uten at jeg gikk i detaljer på hva som romsterte i huset jeg hadde renset. De to yngste syntes ikke den historien var så veldig spennende, men Knut fulgte ivrig med. Etter hvert som kvelden snek seg på, fant vi ut at det var på tide å vende nesa hjemover så vi tok farvel med Siri og familien hennes. Vi ble enige om å forsøke å få til et møte for å diskutere fabrikken før neste fredag, rett og slett bedrive litt forhåndsspaning gjennom astralplanet.

Fortsettelse følger i kapittel 15 –  Spøkelsesfabrikken (12.10.2017)

Anubis Noir kapittel 14, del 1

Fortsettelse fra kapittel 13 del 2. Kapittel 1 kan leses her.

Marianne flytter inn

Jeg hadde avtalt å møte Nils og Haroun på galleriet etter ferien for å ta lokalene i øyensyn og også avtale nærmere når de første timene med dem skulle finne sted. Haroun sendte meg en mail om jeg kunne stikke innom samme uken som Marianne og jeg var og shoppet seng. Jeg foreslo tirsdag formiddag og fikk svar tilbake at det passet bra. Tirsdagen kom og jeg tok bussen ned til sentrum av Lillevik. Galleriet var enkelt å finne, Lillevik sentrum er ikke akkurat noen verdensmetropol. Jeg gikk inn døra og kom rett inn utstillingslokalet, det var digert, veldig hvitt og sparsomt møblert utenom en og annen pidestall med noe jeg antok var kunst. Veggene derimot var fulle av diverse malerier. Stemningen i lokalet var en blanding av bibliotekstille og vag forvirring. Ingen kunder å se, hvis det da ikke var flere utstillingsrom. Ikke noen resepsjon å spore i det første rommet, så jeg vandret videre innover i lokalene. Syntes jeg hørte stemmer lenger inne, hvis det da ikke var en radio. Fant nok et utstillingslokale hvor Nils, Haroun, Torunn og et par andre var i en litt opphisset diskusjon. Det var Nils som så meg først. Ansiktet hans sprakk opp i et digert smil. «Hei Tord, du kommer i grevens tid.» Jeg hevet på et øyenbryn. «Javel? Har dere fått gjenferd i galleriet også?» sa jeg. Haroun snudde seg når han hørte Nils hilse. Han smilte også, men Torunn ga seg ikke i diskusjonen. Det virket ikke som en krangel. «Jeg sier jo det, han er ekte vare, han har vært og ordnet opp både hos meg og hos Nils og Haroun!» sa hun. Ekte vare? Snakker de om meg?! Den ene av de to ukjente menneskene, en mann, holdt opp hendene med håndflaten ut. «Jeg sier ikke at han ikke er ekte vare, bare at jeg er skeptisk til slikt.» sa han. Den andre personen som var en litt eldre mann med skjegg ignorerte diskusjonen og kikket nysgjerrig på meg. «Er det han som er fagmannen Haroun?» spurte han. Haroun lo en liten tørr latter. «Det kan man si, ja, du har jo selv vært på besøk hos oss etter at Tord hadde gjort sitt der, du merket jo forskjell gjorde du ikke?» sa han. Jeg så bare forvirret fra den ene til den andre, jeg hadde tydeligvis ramlet midt opp i en samtale som hadde noe med husrens å gjøre. Var det kanskje regnskapsføreren til Nils og Haroun som satte seg på bakbena om å leie ut kontor og kurslokale til meg? Mannen brummet et eller annet i skjegget som hørtes ut som en motvillig bekreftelse. Haroun så ut som om han hadde vunnet noe stort noe fordi han smilte fra øre til øre. «Ehm…hva skjer?» spurte jeg. Nils humret. «Det du ser foran deg er en diskusjon vi har hatt noen ganger før, men den ble litt hissig akkurat i dag.» sa han og viftet med hånden i retning den eldre mannen som hadde snakket til Haroun. «Det der er sjefen for eiendomsavdelingen i banken ved siden av. Han har et problem av den typen du er god på å løse. Men den yngre fyren som diskuterer så lidenskapelig med Torunn er broren min, han er som du kanskje har forstått ikke særlig åpen for slikt.» sa Nils. Den yngre mannen sluttet å diskutere med Torunn og snudde seg mot Nils. «Hva sa du Nils? Sier du at jeg er lukket?» sa han og lo. «Neida, brutter, du er ikke lukket utenom for det åndelige kanskje,» sa Nils med et glis. Torunn skjøv panneluggen opp og blåste ut som om hun hadde løpt fort. «Hei, Tord, jeg forsøkte å skaffe deg noen nye klienter når de først var innom og fortalte om problemet sitt.» sa hun. Jeg kikket på alle sammen som sto foran meg. «Det var jo hyggelig gjort, men du behøvde ikke å kjøre på så hardt for å overbevise dem. Hvis de virkelig har prøvd alt annet, har de med å kontakte meg eller en av de andre i bransjen uansett.» sa jeg. Torunn lo litt. «Gunnar og jeg har diskutert dette mange ganger, denne gangen ble jeg kanskje litt revet med fordi jeg visste du skulle komme i dag.» sa hun. Den eldre mannen kom bort til meg og tok meg i hånden. «Alfred Børresen,» presenterte han seg som, «Jeg har hørt mye om deg fra kunstnerne her og jeg har et problem som ser ut til å falle innenfor ditt fagområde.» Nysgjerrigheten min var vekket, bankfolk som trenger hjelp av en husrenser? Kanskje det var noen eiendommer de ikke ble kvitt siden Alfred var sjef for eiendomsavdelingen. «Javel? Er det et hus eller noe sånt som dere sliter med å få solgt?» sa jeg. «Mneeei, ikke helt. Du har kanskje hørt om den gamle malingfabrikken utover mot Nils og Haroun? At den skal rives og det skal bygges hyttelandsby der?» sa Alfred.

man-1399961_1920

Jeg tenkte meg om, det virket kjent, så kom jeg på at jeg hadde lest noe om det i lokalavisa for et par uker siden. «Jo, jeg leste noe om det i avisa for litt siden. Har dere problemer der ute?» sa jeg. Nå kom den yngre mannen bort til Haroun, Alfred, Nils og meg med Torunn hakk i hel. «Det er sikkert bare guttestreker eller noe,» sa han. Alfred fnøs av kommentaren. «Guttestreker er grafitti, knuste vinduer og sånt noe. Dette er noe helt annet.» sa han. «Så det er noen som angriper rivemannskapet?» sa jeg etter å ha fått noen bilder av ting som raser fra tak. Den yngre mannen, Gunnar?, så på meg med åpen munn og Alfred hevet et øyenbryn. De tre andre sto der med selvtilfredse glis og en ‘hva sa jeg’ mine. «Hvordan visste du det?» spurte Gunnar, «Har du snakket med Nils og Haroun om fabrikken tidligere?» Jeg ristet på hodet. «Nei, jeg kom hit i dag fordi jeg skal leie kontorplass og kurslokale av dem, de har ikke nevnt noe som helst om den gamle malingfabrikken.» sa jeg. «Jeg sa jo han var ekte vare!» sa Torunn. Alfred humret. «Jeg hørte det, opptil flere ganger faktisk.» sa han. Gunnar så fortsatt ganske forvirret ut. «Du har helt rett Tord, rivemannskapet har opplevd noe som nok kan karakteriseres som angrep. Ting faller ned fra taket og i et tilfelle ble en av arbeiderne skadet. Det har også vært skader på maskiner. Men det alvorligste er jo han som ble skadet, en takplate skled ned av taket og gjennom vinduet på gravemaskinen hans,» sa han. Jeg ynket meg i sympati. Tankene begynte å fare, hva slags fenomen kan det være snakk om her? Småfolket pleier ikke å være så brutale hvis de vil ha noen vekk, de vil bare stjele og låne ting og sabotere maskiner, svært sjeldent at de går til angrep. Torunn, Haroun og Nils så håpefullt på meg. «Ser du hva som forårsaker problemene Tord?» spurte Haroun. «Ikke konkret, mer at jeg luker ut hva som ikke årsaken. For meg høres det ut som om noen ikke ønsker fabrikken revet. Småfolket bryr seg sjeldent om sånt etter min erfaring. Så sannsynligheten er stor for at det er noe eller noen fra gamle dager i fabrikklokalene som står bak. Men siden det er såpass brutalt, er det ikke helt normalt for vanlige gjengangere som bare vil ha stedet sitt i fred. Nesten som om noen er psykisk syke.» sa jeg. Dette fikk både Alfred og Gunnar til å måpe, men jeg skjønte ikke hvorfor. Jeg hadde ikke studert historien til fabrikken så nøye, men husket jo historier min far fortalte om hvordan lastebåter hadde kommet inn fjorden ved Lauvøy og fortsatt videre innover til fabrikken når han var ungdom. Torunn begynte å småle og Haroun og Nils sto begge med et lurt smil. Alfred fikk summet seg først. «Visste du at fabrikken er bygd på et gammelt sykehus?» sa han. Jeg hevet begge øyenbrynene. «Nei, det var jeg ikke klar over, men det forklarer jo noe av fenomenene. Enkelte av pasientene går igjen der ute og vil ikke ha noe av at det de oppfatter som sitt hjem skal rives.» sa jeg. «Ikke bare sykehus, det hadde en psykiatrisk avdeling en gang i tiden også, i tiden før annen verdenskrig. Under krigen ble stedet overtatt av tyskerne til soldatsykehus, men etter krigen sto stedet tomt. Så ble sykehuset revet og malingsfabrikken bygd på 50-tallet som var i drift frem til sent 90-tall et sted.» fortalte han. Jeg nikket ettertenksomt. «Det forklarer oppførselen til åndene.» sa jeg. Gunnar mumlet noe om at dette sikkert hadde en naturlig forklaring, men Alfred viftet det vekk. «Det er jeg som er sjef, så jeg tar ansvaret, uansett så skal han vel ikke ha forhåndsbetalt?» sa han. Jeg ristet på hodet. «Nei, hvis jeg tar oppdraget sender jeg alltid faktura i etterkant, men en sånn jobb som denne vil kreve flere til å få balansert energiene skikkelig, og ikke minst en som kan fungere som back-up sjåfør om noe går galt.» sa jeg. Alfred bare nikket som om han syntes dette virket rimelig. «Og tar du timesbetalt eller har du fastpris?» sa han. Jeg gliste. «Fastpris, timespris opererer jeg ikke med på husrens, på mentorbiten derimot må jeg vel ha en pris per time når jeg kommer så langt.» sa jeg. «Og hvor mange regner du med å måtte ha med deg på en sånn jobb som dette?» spurte Alfred. «Jeg har tre andre som jeg har jobbet med før som jeg vet er dyktige, så vi blir totalt fire stykker.» sa jeg. Haroun og de andre så nysgjerrig på meg. «Tre andre?» spurte Haroun, «Jeg trodde du bare jobbet sammen med Marianne?» Jeg ristet på hodet. «Jeg har ei søster og ei god venninne også som jeg har jobbet en del sammen med før Marianne ble en del av livet mitt. Så de tre sammen hører til teamet mitt.» sa jeg og minnet meg selv på at Marianne og Siri måtte treffe hverandre før vi tar på oss fabrikkjobben. «Hva tenker du prisen blir? Kommer reiseutgifter i tillegg?» lurte Alfred på. «»10 000,- og da er reiseutgifter og alt annet inkludert, det følger med to oppfølgingsrenser i den pakken også. Altså tar vi og renser to ganger ekstra gratis om det er behov for det,» sa jeg. Alfred nikket. «Når kan dere begynne?» spurte han. «Tidligst over helgen, kjæresten min og jeg flytter sammen i løpet av denne uka og resten av teamet må forberedes på jobben. Jeg kan gi deg beskjed om når det passer om du kan gi meg mail-adressen din? Hvis du vil hyre oss?» sa jeg. Alfred så ut til å grunne litt på det. «Kan ikke du gi meg visittkortet ditt og så tar jeg kontakt når jeg har fått sjekket et par ting? Det er ikke prisen jeg reagerer på, den er langt lavere enn mange konsulenter som har vært innom banken, men jeg må sjekke med regnskapsavdelingen om hvordan dette skal bokføres.» Jeg dro frem lommeboka og fant frem visittkortet mitt og ga det til ham.

 

Tord visittkort

Alfred tok i mot og leste nysgjerrig på det. «Frilansskribent? Du kaller ikke deg selv ghostbuster altså? Eller hva det nå heter..Medium?» sa han. Jeg ristet på hodet. «Ghostbuster er et beskyttet varemerke, så det styrer jeg unna, vil ikke komme på kant med et Hollywoodstudio. Og selv om det jeg driver med helt klart faller innenfor det som et medium gjør, føler jeg meg ikke helt hjemme i den tittelen. Uansett så er visittkortet fra før jeg begynte å jage spøkelser, har ca 100 igjen, så har litt tid på å tenke på en yrkestittel.» Alfred humret. «Vel, jeg skal bare sjekke med regnskapsavdelingen, så tar jeg garantert kontakt,» sa han til meg. «Er du klar Gunnar?» henvendte han seg til Nils’ bror. Gunnar som hadde mistet interessen for samtalen hadde stått og beundret et maleri og skvatt til. «Høh? Ja, jeg er klar,» sa han og gikk bort til døren sammen med Alfred. De tok farvel med de andre og gikk ut. Jeg snudde meg mot mine kommende studenter og kikket på dem. «Hva dreide det der seg om egentlig? Pleier ansatte i Eiendomsbanken å ramle inn døra her og snakke om spøkelser stadig vekk?» sa jeg. Nils og Haroun gliste, Torunn kikket litt ned i gulvet. «Vetle jobber der som eiendomsmegler og hadde nevnt deg for Alfred halvveis for spøk når dette med malingsfabrikken kom opp,» sa Haroun. «Så når de fikk høre at du skulle komme på besøk i dag, lurte de på om de kunne få møte deg. Beklager frontalangrepet fra svoger’n, han er bare veldig skeptisk til slikt.» Jeg trakk på skuldrene. «Jeg hadde satt pris på å bli informert om sånne møter på forhånd, jeg hadde ikke forberedt meg til noe annet enn å se på kurslokaler,» sa jeg. «Ja, men du gruset dem skikkelig!» sa Nils. Jeg kikket forvirret på ham. «Gruset? Jeg bare forklarte saken slik jeg så den, ikke noe mer,» sa jeg. «Det er akkurat derfor Alfred ba Gunnar om å roe seg ned, du så jo håndbevegelsen hans? Det er Alfreds måte å be medarbeidere om å ti stille uten å si noe. Du imponerte ham,» sa Torunn med et lite smil. Jeg ristet på hodet. «Det føltes ikke sånn ut, jeg var jo bare meg selv.» «Ja, nettopp,» skjøt Haroun inn, «det la Alfred merke til, han liker ikke folk som gjør seg til.» Jeg gliste, «Så om jeg hadde kommet kledd ut som sibirsk sjaman eller jedi, hadde han trodd jeg var gal?» Nils humret, men Torunn og Haroun så rart på meg. «Har du sånne klær?» lurte Haroun på. «Sibirsk sjaman? Nei, men jeg har både jedikappe og lyssabel,» sa jeg med et glis, «men jeg bruker det ikke på jobb.» «Du vil vel se på kurslokalene når du først er her?» sa Nils for å skifte emne og kanskje også redde meg fra å måtte være for sosial.

1410419306820_wps_1_shamans_siberia_4_must_cr

Alle tre førte an, kurslokalet lå innenfor utstillingsrommet jeg hadde vært i, en gang med flere kontorer og ymse lagerrom og et stort konferanserom som var opplyst med noe som for mine øyne så ut som fullspektrum lys i tillegg til et vindu ut mot bakgården. Selve rommet hadde en sånn tusjtavle og flip-over og et ovalt konferansebord med plass til tolv. I mitt stille sinn undret jeg på hvor jeg skulle finne så mange som ville veiledes av meg. Men lokalene var flotte, det skal de ha. Og energien i rommet var god, ganske så positiv faktisk. «Hva synes du?» spurte Nils. «Det er kjempeflott lokale og god energi der, så folk vil føle seg bra når de er der inne,» sa jeg. Det kvitret i mobilen min, tekstmelding fra Marianne, hun lurte på om hun skulle hente meg i byen etter jobb og om jeg kunne hjelpe henne med å pakke etterpå. Jeg skulle få middag som takk for hjelpen skrev hun. Jeg smilte for meg selv og svarte at jeg selvsagt ville hjelpe henne med å pakke. Torunn la visst merke til smilet mitt. «Var det fra Marianne?» spurte hun. «Ja, hun henter meg her etter jobb og så drar vi til henne for å pakke flyttelasset hennes,» sa jeg. «Så koselig, når skal dere flytte sammen da?» sa hun. «Det er mulig hun snikinnflytter allerede på fredag selv om hun skal jobbe i helgen, det er da dobbeltsengen blir levert fra møbelbutikken.» sa jeg. Torunn lo mens Haroun og Nils dro på smilebåndet. «Trenger du å låne en større bil enn Mariannes så har vi en liten varebil?» sa Haroun. «Åja, gjerne, selv om Marianne skal selge mesteparten av stuemøblementet og senga, så er det jo litt kjøkkenstoler og sånn som skal flyttes opp til meg, hennes er mye finere så jeg gir bort kjøkkenbord og stoler til gjenbrukskontoret i kommunen.» Haroun nikket, «Det er en god idé, de er flinke der ute med å pusse opp gamle møbler og selge dem billig til folk som akkurat har flyttet for seg selv og sånt noe.» sa han. «Når passer det å låne varebilen da?» spurte jeg. «Du sa at Marianne offisielt flytter inn til uken? Det er da dere trenger stor bil?» sa Haroun. Jeg nikket. Han forsvant inn på kontoret sitt rett over gangen og kom ut med noe som så ut som en kalender eller ordrebok. «Skal vi se….ikke da og ikke da….der er det ledig….» mumlet han mens han bladde gjennom boka. «Du kan få låne bilen fra mandag ettermiddag og frem til onsdag kveld? Vi skal ha vernissasje for en annen kunstner den kvelden, så vi vil være her en stund utover kvelden. Han har egen varebil, så vi trenger ikke bilen før torsdag morgen egentlig, men da blir det vel plunder med busser og sånn?» sa Haroun. Jeg nikket. «Første buss fra byen i retning Kråkelia går ikke før kl halv åtte på morran omtrent. Og så er det en time å vente på neste igjen. Men å levere bilen onsdag kveld går fint, er det en postkasse eller noe jeg putte nøklene i så jeg slipper å bry dere under vernissasjen?» sa jeg. Haroun gliste, mens Nils bare nikket gjenkjennende til hva jeg sa mellom linjene. Torunn så litt forvirret ut med en gang. «Har dere et hemmelig språk eller noe? Hvorfor var den kommentaren så morsom?» sa hun. «Tord er introvert, akkurat som Nils,» sa Haroun. «Åja,» sa Torunn med en liten latter, «da skjønner jeg hvorfor han ikke vil ‘’være til bry’’,» og gjorde hermetegn i lufta. «Når kommer Marianne og henter deg da? Rekker dere en kopp kaffe så hun også får se lokalene før dere skal til henne og pakke?» spurte Torunn. Jeg dro frem mobilen for å kikke på klokka. «Hun slutter om et kvarters tid, så da er hun vel her om tjue, femogtjue minutter tenker jeg. Hun jobber på sykehjemmet oppe i sentrum, men må jo skifte til sivile klær først.» sa jeg.

Light commercial vehicle

«Så bra,» utbrøt Haroun, «da kan vi jo vise deg det andre lokalet også.» Andre lokale? «Hvilket andre lokale?» spurte jeg, «Det var jo bare snakk om å leie kurslokaler fra tid til annen?» Alle tre så på hverandre med et hemmelig smil. Ikke bra at elevene rotter seg sammen på den måten, men jeg mistenkte at det er i beste mening. «Vi har et ledig kontor i annen etasje, det står bare og støver ned, du trenger vel et sted å forberede kursene på også?» sa Haroun. Jeg trakk på skuldrene. «Forberedelsene kan jo fikses på hjemmekontoret, der har jeg jo tilgang til internett og alt sammen,» sa jeg, «Det var i hvert fall planen. Jeg har jo ikke råd til å leie kontor her i sentrum, det er jo veldig opp og ned med antall oppdrag i løpet av en måned. Skal jeg ha et kontor utenom hjemmekontoret vil jo det spise av inntekten min.» «Kan du ikke se på kontoret i det minste? Så tar vi det med leien etterpå?» sa Haroun. «Jo, selvsagt kan vi det, jeg ville bare legge fakta på bordet først,» sa jeg. Jeg ble med opp trappen til annen etasje, her var det ikke like fancy pusset opp, noe av den gamle stilen i bygget var blitt beholdt, med mintgrønne dører og mørke vegger. Dette var neppe gjort av Haroun og Nils, dette så mer ut som noe fra 60-70 tallet en gang. De viste meg bort til en dør i enden av en korridor ved siden av en dør merket lager. Nils åpnet den ivrig og ledet an. Kontoret var langt større enn jeg hadde trodd, og ikke minst langt lysere. Det var et vindu ut mot bakgården her også, men i en litt eldre stil. Allikevel virket det som om det var holdt godt ved like, ikke noe trekk å spore. Veggene her inne så ut til å ha blitt malt i nyere tid, de var vite og det hang noen malerier på veggene her og der. Utfra stilen tror jeg det var verker av både Nils og Haroun som hang der, jeg gjenkjente bla. gården deres og skogholtet bak. Et av dem så for øvrig ut til å være et motiv fra Helleren på Lauvøy ved den berømte kjærlighetsbenken. Det sto allerede et skrivebord og stol der og jeg skimtet et wi-fi aksesspunkt på høyrevegg ved vinduet. Det var til og med et par stoler for besøkende eller klienter, der. Jeg klødde meg i hodet. «Veldig flott kontor, det er det ingen tvil om, men som sagt er det nok langt utenfor min prisklasse.» sa jeg. Alle tre så på hverandre og brøt ut i latter. «Du gir deg ikke, gjør du vel? Du vil helst ha hjemmekontor?» sa Haroun. «Hva om jeg sa at du kan leie gratis her, strøm og internett inkludert, i to år?» fortsatte han. «Det er et veldig godt tilbud, men vil ikke det gå på bekostning av inntektene deres?» sa jeg. Nils ristet på hodet. «Torunn har regnet på det, vi har flere ledige rom her i annen etasje og det at vi allerede har en leietaker innenfor det alternative vil lokke til seg flere i beslektede fagområder som er villige til å betale for å leie her. Det er til og med heis her, slik at healere og lignende fint kan ha praksis her oppe og allikevel ta i mot pasienter som er skrøpelige til beins. Det er nemlig en bakdør som leder ut i bakgården. Vi tenkte å gjøre om den til hovedinngang for alternativbiten slik at de slipper å trampe gjennom galleriet for å komme opp i annen etasje.» sa han. Torunn nikket ivrig. «Vi har allerede et par interessenter utenom deg til de andre ledige kontorene, en akupunktør og en ernæringsekspert som pusler med aurafotografi på si.» sa hun. Jeg var imponert, de hadde tenkt nøye gjennom dette skjønte jeg. «Og hva skjer om jeg sier opp leieavtalen før to år har gått?» spurte jeg. «Ingenting, du skal ikke betale leie før det har gått to år og den vil være rimelig, vi har satt opp skikkelig kontrakt selvsagt,» sa Haroun. «Det høres jo veldig bra ut, men vil dere ikke heller ha inn noen som kan betale leie fra dag én da?» sa jeg i et siste forsøk på å komme meg unna på diplomatisk vis. «Pfft,» blåste Nils, «du bare forsøker å finne en måte å si nei på som ikke fornærmer oss nå,» sa han med et glis. Torunn og Haroun lo. Jeg trakk på skuldrene. «Sant nok, fra en introvert til en annen kjenner man jo til dels hvordan man selv ville reagert i en tilsvarende situasjon.» sa jeg. Nils bare nikket. «Når må jeg bestemme meg da?» sa jeg. «Kan du ikke snakke med Marianne om det og gi tilbakemelding i løpet av uka?» sa Haroun. Jeg nikket. «Det er greit.» sa jeg. Nils kikket på klokka, «Jeg stikker og setter på kaffe sånn at den er klar til Marianne kommer. Kan ikke dere vise Tord inngangen, heisen og sånn?» sa han. Så forsvant han ned trappen og lot oss andre stå igjen på kontoret. Jeg fisket frem mobilen og sendte en melding til Marianne om at vi var invitert på kaffe i galleriet og en liten omvisning. «Denne veien,» sa Haroun og ledet vei tilbake til trappen vi kom opp og så til høyre bort en ny gang. Der var det nok en trapp som han og Torunn gikk ned før meg. Trappen endte nede i et slags bakrom for atelieret med en dobbeltdør ut til et mindre rom med nok en dobbeltdør som ledet ut til bakgården jeg hadde sett fra konferanserommet og kontoret. Det var plass til et par-tre biler ute i gården og så var det en garasje eller bod i motsatt ende samt en port som ledet ut i gaten. Med porten lukket, var trafikkstøyen ganske lav. Jeg skimtet bygget som huset banken bak garasjen. Mobilen min ringte, det var Marianne. «Hei,» sa hun, «jeg står utenfor galleriet nå, blir gjerne til kaffe, men er det noe sted i nærheten jeg kan parkere?» Jeg snudde meg mot Haroun, «Kan Marianne parkere i bakgården så lenge?» Haroun nikket. «Klart hun kan det.» «Hei, du kan parkere i bakgården sier Haroun, jeg kan gå ut i Torggata ned mot den gamle brannstasjonen så du ser hvor du skal kjøre inn.» «Fint, da snakkes vi veldig snart kjekken,» sa Marianne med en liten latter og la på.

1107065_h628681500a6c27693034_v1255016761_1024x1024

Jeg gikk ut av porten og stilte meg opp på fortauet for å se etter Mariannes bil, hun kom rundt hjørnet ved kjøkkenbutikken rett etterpå og smilte når hun så meg der jeg sto og vinket som en galning. Hun svingte pent inn porten og jeg fulgte etter inn. Marianne parkerte rett ved døren. Så gikk hun bort til meg og ga meg en skikkelig klem før Haroun og begge Torunn fikk en klem og ‘takk for sist’ av Marianne. «Så fint det er her,» sa hun, «har dere eid det lenge?» Haroun ristet på hodet. «To år bare, vi har investert en del i oppussing, men er ikke helt ferdig.» Han og Torunn ledet an inn i galleriet gjennom bakrommet. Duften av nytraktet kaffe kilte i nesen min når vi kom inn. Vi ble vist inn på noe som viste seg å være spiserom med et lite tekjøkken hvor Nils akkurat holdt på finne frem kaffekopper til alle sammen mens kaffetrakteren gurglet fornøyd på benken. Han lyste opp når han så Marianne. «Hei Marianne, har Tord fortalt deg om tilbudet han har fått?» sa han. Marianne så forvirret på meg. «Nei, det har han ikke, hvilket tilbud?» sa hun. Jeg gliste, «Jeg har ikke rukket å snakke med henne om det, hun kom jo akkurat. Skal dere bruke henne til å få meg til å si ja?» sa jeg. «Si ja til hva?» spurte Marianne med en anelse irritasjon i stemmen. Jeg tok hånden hennes og klemte den lett. «I tillegg til konferanserommet til kursvirksomhet, har de også tilbudt meg kontorplass i annen etasje med gratis leie, strøm og internett i to år.» sa jeg. Marianne lo godt når hun skjønte sammenhengen. «Og du er i tvil om du skal si ja fordi du helst liker deg langt unna folk.» sa hun. «Noe sånt, ja.» sa jeg. Torunn, Haroun og Nils sto der og smilte bredt av Marianne og meg. Marianne ristet på hodet. «Det er klart du må si ja, da kan du få klienter til å besøke deg på kontoret, noen foretrekker å se folk ansikt til ansikt før de får dem hjem til seg tross alt. Og et sånt tilbud er jo fantastisk!» sa hun med et smil. Vi satte oss alle sammen og Nils skjenket opp kaffe til alle. «Vel,» sa jeg, «Det ser ut at til at jeg nok en gang er utmanøvrert.» Marianne lo. «Det er til ditt eget beste og så kan vi jo gjøre om hjemmekontoret ditt til barnerom når tiden kommer?» sa hun. Gi fra meg kontoret hjemme? Vel, det er klart får vi barn mens vi fortsatt bor i Kråkelia, må jo noe gjøres. Marianne lo igjen når hun hvor hardt jeg tenkte. «Jeg mente ikke nå med en gang kjære, men etter hvert.» sa hun. «Jeg skjønte såpass, men så begynte overtenkingen med planleggingen.» sa jeg. Marianne ristet leende på hodet. «Du må leve mere i nuet, kjære.» sa hun. De andre så på oss som om dette var dagens høydepunkt. Vi drakk opp kaffen. «Vil du se kontoret til Tord?» spurte Nils Marianne litt forlegent. Hadde jeg ikke visst at han var homofil, hadde jeg kanskje vært litt sjalu, men jeg satt med inntrykket av at Nils var glad i Marianne på samme måte som han likte meg. Det er vel gudeenergien som gjør noe med folk og mange føler seg ekstra vel etter å ha snakket med Marianne. Jeg lurer på om ikke Nils ville ha godt å ha henne som mentor fremfor meg, eller i det minste kanskje få noen leksjoner i healing av henne. Vi gikk opp trappen fra vindfanget ut mot bakgården og gikk opp til kontoret som nå tydeligvis var mitt i alles øyne. Marianne kikket seg nysgjerrig rundt i annen etasje. «Vi skal pusse opp her også altså,» skyndte Nils seg å si. Marianne bare smilte. «Jeg liker stilen litt, veldig tidlig 70-tall. Men om vi får lov kan sikkert Tord og jeg pusse opp kontoret hans, så dere slipper.» sa hun. Jeg kremtet. «Selve kontoret tror jeg ikke trengs å pusses opp.» sa jeg. Marianne kikket spørrende på meg. «Det har de faktisk pusset opp for ikke så lenge siden tror jeg?» sa jeg dels henvendt til de andre. Haroun nikket. «Vi malte det for en ukes tid siden, fikk en innskytelse om å begynne på det kontoret av en eller annen grunn.» sa han. Torunn kikket nysgjerrig på ham. «Det har dere ikke fortalt, at dere fikk en innskytelse om å ta det kontoret først. Til meg sa du bare at det var noe med lyset der inne som gjorde at du ville male det først.» sa hun. Haroun gliste og nikket. «Ja, det også.» sa han. Nils åpnet døren inn til kontoret og viste oss inn. Han fulgte veldig med på Marianne, om hun likte det hun så. Hun gikk rundt og kikket storøyd på rommet og veggene. Hun smilte bredt når hun så maleriet fra Helleren på Lauvøy. «Den var kjent, ikke sant Tord?» sa hun. De andre kikket fra Marianne til meg. «Har dere vært på Lauvøy?» spurte Nils overrasket. «Åja, vi var der på ferie når dere tok kontakt om rensen. Vi lånte hytta til Mariannes bestemor.» sa jeg. Marianne nikket ivrig. «Vi har sittet på den benken, det var herlig. Den er fylt opp med kjærlighet og forelskelse fra alle de som har sittet der før.» sa hun med et bredt smil rettet mot meg. Jeg smilte tilbake og nikket. «Da blir maleriet hengende der for å minne Tord på kjærligheten,» sa Nils, «Ikke sant Haroun?» Haroun så tankefull ut, men så opp når ektefellen hans nevnte navnet hans. «Hva? Å, ja så klart det bildet skal bli her.» sa han og nikket. Torunn så ikke ut til å være overrasket over arbeidsgiverne sine, fordi hun bare smilte og dro frem en notatblokk og noterte noe. «Så det skal ikke ned i utstillingen dere har planlagt for bildene fra Lillevik og omegn?» sa hun. Både Nils og Haroun ristet på hodet. «Det skal henge her oppe så lenge, jeg kan alltids male et til fra samme sted før utstillingen neste uke, bare med høstlig bakgrunn,» sa Haroun. Hjelpes å mye de skal lesse over på meg, nå til og med egne malerier på kontoret jeg får leie gratis! «Taper dere ikke penger på å bare ha kunsten hengende på kontoret til en leietaker da?» sa jeg. Marianne gliste. «Hmm….? Neida, maleriet er ikke lagt til i katalogen ennå, så det går bra det,» sa Haroun. Jeg funderte på å gå videre med saken, men jeg følte gjennom båndet til Marianne at hun syntes jeg bare skulle ta i mot gaven. «Da så, da må jeg bare si tusen takk for tilbudet om å leie her gratis i to år med alt inkludert, til og med kunst på veggen. Ikke at jeg vil glemme kjærligheten til Marianne, men det er veldig fint på Lauvøy.» sa jeg. Haroun humret, Nils nærmest strålte og Torunn smilte lurt. Marianne ga meg en klem, «Dette blir bra skal du se, det er jo til og med egen inngangsdør så du slipper å møte andre enn de som jobber her og klientene dine,» sa hun leende. «Du må gjerne male litt her inne om du vil og så må du jo få deg et dørskilt eller noe sånt,» sa Nils ivrig. «Vel, er det ok om jeg gir døra noen malingstrøk? 70-talls mintgrønn er ikke helt meg,» sa jeg. Marianne og de andre lo. «Selvsagt er det ok,» sa Haroun, «hvilken farge hadde du tenkt deg?». Jeg tenkte meg om, sort var antageligvis ikke innafor. «Atlantisblå og en ankh? Ankhen kan jeg skrive ut og tape fast sammen med dørskiltet eller navnelappen?» sa jeg. «Det var en god idé,» sa Marianne, «en ankh for å annonsere at her er en representant for Livets hus.» Jeg nikket. Haroun og de andre så litt forvirret ut. «Livets hus?» sa Torunn. «Ja, det var det de templene som ikke var direkte relatert til gudene i Egypt ble kalt. I Livets hus fikk du legehjelp, veiledning i drømmer, historiearkiv og en del ting som i dag anses som alternativ behandling. Pr.ankh het det på gammelegyptisk om jeg ikke husker feil, det vi tenker på som tempel ble kalt gudens eller gudenes hus, pr.netjer.» sa jeg. «Da forstår jeg ankhen,» sa Haroun, «kjør på med både blå dør og ankh sammen med dørskilt.» De andre nikket ivrig. Jeg kikket på klokka. «Det er kanskje snart på tide å dra om vi skal få pakket ned noe hos deg før kvelden kommer?» sa jeg til Marianne. Hun lo, «Ja, skal jeg rekke å lage middag også, må vi vel dra snart.» Jeg ble forvirret, jeg hadde regnet med at vi bare bestilte pizza eller noe, ikke at Marianne skulle lage full middag. De andre ga oss et sånt ‘er de ikke søte sammen’ blikk. «Dere har vel tid til en kaffekopp til?» spurte Nils ivrig. Jeg så på Marianne som smilte lurt og nikket. «Jada, så dårlig tid har vi ikke,» sa jeg. Nils så lettet ut og vi gikk ned hovedtrappen til galleriet og ut på pauserommet.

Følg med neste gang i del 2, da får vi endelig møte Tords søster som ikke er søsteren hans (29.09.2017)

Anubis Noir kapittel 13, del 2

Fortsettelse fra del 1. Kapittel 1 kan leses her.

Onkelbarn og søster får møte Marianne hos mor

Middagen hos mor ble utvidet til at min søster og hennes familie også ble invitert. Så nå hadde jeg en halvveis nøytral arena å introdusere Marianne for søster, hennes mann og onkelbarna mine. Jeg møtte Marianne ute søndagen middag skulle være, hun kom rett fra jobb omtrent. På telefon dagen før hadde hun lurt på om hun burde ta med noen skikkelige finklær og skifte til det på jobb. Men jeg fikk forsikret henne om at min mors middagsselskaper ikke var spesielt formelle. Allikevel troppet hun opp i fotsidt skjørt og en flott genser. «Du trengte ikke å pynte deg bare for en kjøtttkakemiddag hos Mamma,» sa jeg med et smil. Marianne besvarte smilet med et eget. «Middag hos svigermor sammen med svigersøster og dennes familie som jeg aldri har møtt? Møter ikke opp i blekede jeans og hettegenser da vet du.» sa hun. Vel fremme hos mor var det niesen min Sandra som møtte oss i døren når jeg ringte på, hun ropte inn i huset. «Mommo! Onkel er her med kjæresten sin tror jeg!» Jeg kunne ikke annet enn å dra på smilebåndet. «Hei Sandra, dette er Marianne og ja hun er kjæresten min.» Sandra som i følge henne selv er så godt som tolv år, selv om hun ikke har fødselsdag før neste år, sto der og kikket alvorlig på Marianne med en litt betenkt mine. «Skal du be onkel om å kvitte seg med Star Wars tingene sine og x-boxen når du flytter inn?» Marianne smilte lurt til Sandra. «Nei, hvorfor skulle jeg det? Jeg liker faktisk Star Wars jeg også, men kanskje ikke like mye som onkelen din.» Sandra kikket på Marianne med beundring i blikket. Dette var stort, en voksen kvinne som innrømmer at hun liker Star Wars! Moren min kom ut i vindfanget og så oss stå utenfor. «Sandra, Hvorfor har du ikke sluppet inn onkel og Marianne da?» sa hun. Hun vinket oss inn og lukket døren. Marianne blunket til Sandra. «Det går bra Sandra, jeg skjønner at du er glad i onkelen din og må sjekke at det er en bra dame han har møtt.» sa hun.

0834719db3d19eca8b598fa67535d514
(c) A. Cardenas

Mamma så fra Marianne til Sandra og brøt ut i en liten latter. «Var det derfor du ikke ba dem komme inn?» Sandra så litt flau ut, men nikket. «Det er greit Sandra,» sa jeg, «jeg skjønner at du var litt redd for at spille- og hjemmekinokveldene våre skulle forsvinne nå som jeg har kjæreste. Men har du tenkt på at kanskje Marianne har lyst til å være med på dem hun også?» Sandra lyste opp og forsvant inn i stua for å fortelle den store nyheten. «Mamma, mamma! Onkels kjæreste liker Star Wars også!» Jeg hørte søsteren min le og at Mortimer, Sandras lillebror komme med et overrasket utbrudd. Marianne og jeg kledde av oss og fulgte moren min inn i stuen hvor søster og hele familien hennes var samlet. Det luktet Mammas hjemmelagede kjøttkaker lang vei. Min søster reiste seg fra sofaen og gikk bort for å hilse på Marianne. Trine hadde klippet seg siden sist så jeg og muligens farget håret også, nå var håret kortere enn Mariannes, men noe lysere enn den vanlige mørkebrune fargen. «Hei, jeg er Tords søster Trine,» sa hun til Marianne og smilte, «jeg hører du har greid å tine opp brodern og vist ham hvor romantikken finnes inne i ham?» Marianne lo godt av dette. «Ja, som jeg sa til Yvonne så hjalp det å få Tord på tomannshånd en ukes tid, men det var jeg som måtte ta initiativet til det første kysset før den tid.» Søsteren min lo rått og lenge. «Det tviler jeg ikke på.» sa hun. Hun snudde seg for å introdusere resten av familien. «Sandra har du hilst på allerede,» sa hun, og Sandra vred seg litt der hun satt, men våget seg på et forsiktig smil til Marianne. «Ved siden av henne har du Mortimer eller Mort,» nevøen min så litt sjenert på Marianne under panneluggen som han insisterte på å ha til tross for farens masing om at jentene ikke liker sånt. Akkurat det så ikke ut til å plage Mort nevneverdig, han hadde informert meg om at jenter i grunnen var uforståelige, så han skulle gjøre som meg. Litt veslevoksent av en niåring, men jeg dro på smilebåndet av minnet. Ville han skifte mening nå som jeg hadde funnet kjærligheten? Min søsters samboer, Liam, en amerikaner, reiste seg og håndhilste på Marianne. «Hyggelig og hilse på deg Marianne, det var på tide at Tord også fant ut at kjærligheten finnes for alle, ikke bare noen få utvalgte slik han sa til meg for et par år siden.» sa han i sin beste hr Nelson aksent. «Jeg heter Liam og er amerikaner her i Norge, men i USA er jeg ire.» Det er standard presentasjonen hans, han drar den for alle han hilser på fordi han synes det er så morsomt. Marianne snudde seg mot meg. «Gå og se om moren din trenger hjelp, jeg klarer meg fint her ute.» sa hun med et lite smil. Som vanlig hadde hun plukket opp følelsene mine, en bekymring om jeg skulle forbli i stua sammen med henne for å se til at introduksjonen ble god, eller gå ut på kjøkkenet til Mamma og se om det var noe jeg kunne hjelpe henne med. Så da overlot jeg Marianne til resten av familien og gikk ut og hjalp til på kjøkkenet, bar ut bollene med mat og fant frem drikke. Når alt var på plass, ropte min mor at nå var det mat. Sandra og Mortimer kom kjapt og satte seg på plassene sine. «Jeg elsker kjøttkakene dine Mommo!» sa Sandra. Marianne og resten kom etter, Trine og Marianne smålo av noe Trine sa. Liam trakk så vidt på smilebåndet han også. Når alle satte fikk satt seg ble bollene sendt rundt bordet slik at alle fikk forsynt seg. Maten smakte fortreffelig og Marianne så ut til å like kjøttkakene godt. Hun lente seg konspiratorisk mot Sandra. «Du har rett Sandra, mormoren din sine kjøttkaker er virkelig gode.» sa hun. Sandra fniste, men det så ut til at Marianne scoret flere poeng der. Mort derimot studerte Marianne grundig som om han ikke helt skjønte dette her. Virkelig mystisk at onkel har fått seg kjæreste. «Liker du virkelig Star Wars?» sa han plutselig med en lett mistenksom mine. «Ja? Er det så rart at jenter liker Star Wars altså?» sa Marianne med et lurt smil. Mort sa ikke noe med en gang, bare gransket Marianne litt. «Nei, det er ikke rart. Sandra liker jo Star Wars. Og Fatima i klassen min også.» sa han ettertenksomt. «Og de er jo jenter begge to!» ropte han nesten, som om han plutselig hadde innsett noe viktig. Marianne strevde litt med å ikke le av Morts utbrudd, så hun nøyde seg med å nikke smilende. Min søster hysjet litt på Mort. Liam bare gliste og Mamma smilte. Sandra bare så på broren sin med et irritert blikk. «Jeg sa jo det! Marianne sa til meg ute i gangen at hun likte Star Wars, men kanskje ikke like mye som onkel! Og onkel sa at vi fortsatt kan komme til ham og spille eller se på film selv om han er sammen med Marianne fordi hun også liker å se på film og spille!» Det brygget opp til søskenkrangel, men Trine fikk roet gemyttene. Så snudde hun seg mot meg. «Jeg tror du har overbevist dem nå, at det med at du har fått kjæreste ikke nødvendigvis er så skummelt.» sa hun. Jeg lo. Trine smilte lurt og snudde seg mot Marianne. «Har han fridd til deg ennå?» Marianne ristet smilende på hodet. «Nei, men han har faktisk spurt meg om å bli samboeren hans, det er jo en begynnelse.» Dette fikk både Trine og Liam til å le, men Sandra og Mort bare kikket rart på foreldrene sine.

kjottkaker

«Nei, det er vel snart tid for dessert er det ikke?» sa Mamma. Marianne og jeg samlet inn tallerkener og bestikk og bar dem ut på kjøkkenet. Mor fulgte etter for å gjøre klar desserten. «Er det noe jeg kan hjelpe til med Yvonne?» spurte Marianne. Mamma kikket opp fra dessertforberedelsene. «Ja, kan du piske kremen for meg?» sa hun. Marianne smilte. «Selvsagt kan jeg det.» Mamma snudde seg mot meg. «Kan du finne frem miksmaster og en bolle for Marianne?» sa hun. Jeg nikket og snudde meg og satte meg på huk foran underskapene og romsterte litt før jeg fant både miksmaster, miksebolle med sprutlokk og en vanlig bolle til kremen. Reiste meg opp og satte det på benken der Marianne allerede hadde funnet frem ingrediensene fra kjøleskapet etter anvisning fra mor. «Tord, du kan gå ut med dessertskåler og skjeer, så ordner Marianne og jeg resten.» var ordren fra mor. Så jeg gjorde som jeg ble bedt om og hørte mor og Marianne snakke sammen ute på kjøkkenet over lyden av miksmasteren. Jeg lyttet kanskje litt ekstra fordi jeg fortsatt var litt redd for skjær i sjøen dem i mellom, men det eneste jeg hørte var at Marianne lo av noe min mor sa. Så jeg gikk ut i stua med skåler og skjeer og distribuerte dem rundt til alle sammen med hjelp fra Sandra og Mortimer. Kort tid etter kom først min mor og så Marianne med hver sin bolle. Jeg måtte glise når jeg så hva desserten var, tilslørte bondepiker, akkurat som på middagsdaten hos Marianne for noen uker siden. Marianne så gliset mitt og smilte bredt hun også. Trine snudde seg mot Marianne når hun satt seg. «Når skal dere flytte sammen da? Trenger dere flyttehjelp?» sa hun. «Om et par uker omtrent, vi skal ut og se på ny seng i morgen etter jobb. Tord har jo bare enkeltseng.» sa Marianne smilende. Hun ble belønnet med et glis fra Trine. «Ja, det har han hatt siden dobbeltsengen hans tok kvelden. Da resonnerte han seg frem til at siden han ikke forsto seg på kjærligheten, ville den aldri komme hans vei uansett, så da var enkeltseng mye bedre og ikke minst plassbesparende.» Marianne lo. «Det har du ikke fortalt meg, at du hadde dobbetlseng før?» sa hun. Jeg trakk på skuldrene. «Det må da være nesten ti år siden og da visste jeg jo ikke om deg, så siden kjærligheten ikke lot seg forstå utfra mine filosoferinger, ga jeg opp hele greia og kjøpte enkeltseng.» sa jeg. «Må man ha dobbeltseng når man er kjærester?» spurte Mortimer. Jeg gliste godt, men overlot forklaringen til Trine og Liam. «Øhm….», begynte Liam. Trine kom ham i forkjøpet. «Når to som er kjærester flytter sammen vil de gjerne sove i samme seng og da er en enkeltseng for liten.» sa hun. Mortimer satt og grublet litt på dette. «Åja, da skjønner jeg hvorfor onkel og Marianne skal kjøpe ny seng.» sa han og konsentrerte seg om desserten igjen. Liam så ut som om han pustet lettet ut. Sandra kikket rart på faren sin og så kikket hun rart på meg. «Hvorfor smiler du så onkel?» sa hun. «Åh, jeg syntes bare det var morsomt at Mortimer fulgte så godt med på hva vi voksne snakket om.» sa jeg. Sandra kikket mistenksomt på meg, det hørte jo fornuftig ut det jeg sa, men hun mistenkte at det var noe mer som ikke ble sagt. Så da fortalte jeg en onkelvits som avledning, en avart av dad jokes. «Hva er det som går og går, men aldri kommer til døra?» spurte jeg. Sandra himlet med øynene men Mortimer gliste. «Klokka!» sa de i kor. «Å, har dere hørt den før?» sa jeg med et glis. Marianne så på meg med funklende øyne. «Du burde vært komiker.» sa hun leende. «Jeg har en til,» sa jeg. Nå hadde jeg fanget oppmerksomheten til Sandra og Mortimer. «Vet dere hvorfor man ikke kan gå gjennom jungelen mellom klokken fire og fem på natta?» sa jeg. Begge to ristet på hodet og de voksne kikket bare rart på meg. «Fordi elefantene øver på å hoppe i fallskjerm.» sa jeg. Sandra fniste litt mens Mortimer stønnet over hvor dårlig vitsen var. «Vet dere hvorfor beveren har flat hale da?» sa jeg. Alle ristet på hodet, men jeg så på Marianne at hun mistenkte at punchline denne gang ville være like dårlig. «Fordi den gikk gjennom jungelen mellom fire og fem på natta.» sa jeg. Det ble stille et sekund eller så, så begynte fnisingen rundt bordet. Moren min bare ristet på hodet og Marianne dro på smilebåndet. Resten av samlingen rundt bordet besto av å nyte desserten og utveksle dårlige vitser. Etter at dessertoppvasken var ordnet med, ble det kaffe og småprat i sofaen. Marianne og Trine utvekslet telefonnummer og Liam lovte meg at han kunne hjelpe til med Mariannes flytting om det trengtes, men han hadde ikke varebil dessverre. «Det ordner seg nok,» sa Marianne, «vi får eventuelt bare kjøre i flere omganger. Sengen min skal jo ikke bli med, den legger jeg ut til salgs på nettet, det samme med sofaen. Men kanskje Tord kjenner noen med varebil?» Jeg grublet litt. «Kanskje noen av elevene?» sa jeg. Marianne smilte bredt. «Elever?» sa Liam. «Ja, jeg har fått noen elever eller hva jeg nå skal kalle det innenfor bransjen min. Jeg skal vise dem hvordan de skal finne sin vei innenfor det åndelige. Alle tre har tilknytning til galleriet nede i sentrum faktisk, en er daglig leder og de to andre eier stedet.» sa jeg. Trine og mor kikket interessert på meg. «Hvordan kom du over disse da?» spurte mor. «Det var nå i ferien, første feriedag faktisk, eierne av galleriet ringte og bestilte husrens. Det viste seg at daglig leder av galleriet hadde anbefalt meg til dem etter at jeg renset hos henne og mannen en ukes tid før.» sa jeg. «Er det de som eier Niha galleri?» spurte Trine. Jeg nikket. «Hva står Niha for da?» lurte hun på. «Ikke hundre prosent sikker, men siden jeg har hilst på begge to, regner jeg med at det er avledet av navnene deres, Nils og Haroun.» sa jeg. «Åja, sånn og forstå. De bor sammen altså?» sa hun. «Ja, de bor sammen på en gård ute i nærheten av Lauvøy. Men jeg tror de er gift om jeg ikke husker feil. Uansett, det er der ute de har atelieret sitt. Den daglige driften er det Torunn som har, hun som jeg renset hos før Nils og Haroun.» sa jeg. «Og disse tre vil bli elevene dine?» spurte Trine. «Ja,» sa jeg. Marianne syntes det var for kort, så hun utbroderte det litt. «Det var Torunn som sa det til broren din først at hun ville stå først i kø når han startet med kurs og så hev Nils og Haroun seg på når de fikk vite at Tord kunne vise vei for dem. Selv om han var veldig skeptisk til å gjøre noe slikt.» Trine lo. «Det kan jeg tenke meg.» sa hun. Sandra og Mortimer benyttet sjansen til få et ord med i spillet. «Kan vi ha en spillkveld hos deg snart onkel?» spurte Mortimer. «Ja så klart dere kan det, dere må bare ha gjort leksene deres og sånn og spørre mamma og pappa om lov først.» sa jeg. «Ikke før på lørdag,» sa Trine, husk at dere har skole hele uka.» «Ååh,» utbrøt både Sandra og Mortimer. Jeg gliste. «Lørdag er greit, men kan hende dere må dele oppmerksomheten min med Marianne altså.» sa jeg. Trine og Liam gliste også, mens barna så ut som de funderte og veide for og i mot. Det så ut til at muligheten til å spille hos onkel overvant det at de måtte dele min oppmerksomhet med Marianne så fort. De hvisket litt sammen og så kikket Sandra opp på Marianne. «Hva er favorittspillet ditt?» spurte hun. «Ehm… jeg vet ikke, så langt har vi ikke spilt noe når jeg har vært hos onkelen din. Vi har for det meste sett på film.» sa Marianne, «Men kan ikke dere vise meg favorittspillene deres når dere kommer på besøk da? Og så la meg få prøve litt kanskje?» Litt mer hvisking mellom Sandra og Mortimer, men mye kortere denne gangen. «Ja, det er en avtale,» sa Sandra veslevoksent. Marianne smilte og rakk frem hånden for å ta Sandras utstrakte hånd. De håndhilste ganske voksent og Marianne greide å la være å le av hvor alvorlig Sandra var. «Det blir hyggelig,» sa Marianne, «jeg ser frem til å prøve favorittspillene deres.» Vi rundet av kort tid etter, Marianne skulle tidlig på jobb mandag. Både mor, Trine og Liam fikk hver sin klem av Marianne, men hun spurte Sandra og Mortimer først. «Kan jeg få en klem av dere?» sa Marianne med et smil. Det fikk hun, det var greit sånn, får onkel klem, må kjæresten hans få det også var resonnementet. Når vi satte oss i bilen begynte Marianne å le. «Hva er det?» spurte jeg. «Du har en herlig familie, kjære. Spesielt onkelbarna dine, de forguder deg nærmest.» sa Marianne. Jeg smilte. «Det kan så være, men det ser ut til at du er godkjent, du har et godt lag med barn. De kommer til å forgude deg også siden du både liker Star Wars og viser interesse for spillene de liker.» sa jeg. Marianne lente seg frem og kysset meg på nesetippen. «Det skulle bare mangle og dessuten er jeg oppriktig nysgjerrig, du har aldri villet spille med meg?» sa hun leende. Jeg kremtet. «Det er kanskje fordi vi har hatt andre ting å drive med?» sa jeg. Marianne bare lo. «Det skal være sikkert og visst.» sa hun. Vel fremme hos meg, ga jeg Marianne et avskjedskyss. «Vi sees i morgen,» sa jeg. «Åja, det gjør vi, du slipper ikke unna å bli med meg på å shoppe etter seng,» sa hun med en liten latter. Så gikk jeg ut av bilen, lukket døren og vinket farvel der hun kjørte avgårde.

Sengen

Mandag dro vi på en runde til møbelbutikkene i byen som avtalt, sengen skulle være stor var vi enige om, men den måtte også være på lager slik at den kunne være på plass til riktig tidspunkt. Møbelbutikk nr 1 var av den sorten der man må betale for å puste nærmest, men Marianne ville gjerne kikke uansett. «Det kan da ikke være så dyrt?» sa hun. Jeg trakk på skuldrene. «Jeg synes hundre tusen for ei seng er dyrt hvis den ikke kan klatre i trær og reise i rommet.» Marianne ga meg en leken dytt i skuldra og lo. «Ta det med ro, de må da ha senger som koster mindre enn det.» Så vi gikk inn og kikket oss rundt. Det tok ikke lang tid før en selger dukket opp, det var ikke slik at det lyste ‘kr’ i øynene hans, det bare virket sånn. «Hva kan jeg hjelpe dere med?» sa han. «Vi er på jakt etter en dobbeltseng,» sa jeg. «En med god bredde og solid madrass og bunn,» sa Marianne. Selgeren skrudde på ‘åh så romantisk’ smilet og slo ut med hånden mot en himmelseng. «Denne er vår bestselger, kopi av en dobbeltseng på Windsor slott fra århundreskiftet.» Århundreskiftet? «Jeg visste ikke at de brukte himmelsenger på Windsor i slutten det 20. århundre,» sa jeg før jeg rakk å stagge meg selv. Selgeren ble stiv i maska et par sekunder, før salgsinnstinktet tok over. «Jeg mente selvsagt forrige århundreskifte,» sa han litt tvert. Marianne smilte det lure smilet sitt, men sa ikke noe. «Vil dere ikke prøve sengen?» fortsatte selgeren. Jeg kikket på Marianne som nikket og kippet av seg skoene, jeg gjorde det samme. Det føltes ut som å drukne i fjær, den madrassen var i mykeste laget, men sengen var da bred nok. Marianne bakset seg opp av sengen igjen med meg krabbende etter. «Absolutt ikke!» sa hun lett irritert. Selgeren nikket og så ut til å like å få en utfordring for en gangs skyld. «Vi har selvsagt en rekke andre modeller som passer til kravene deres,» sa han og gjorde en ‘følg meg’ bevegelse med hånden.

746269width1067height800resize_modefill

Ny seng, ikke noe fancy tak denne gangen, men fortsatt litt gammel stil. Jeg trykket på madrassen, denne virket mer solid, men jeg likte ikke helt designet på sengen. Litt for mye fancy dilldall som antageligvis ikke vil tåle besøk av små barn når den tid kommer. Marianne så ut til å være i samme tanker som meg der hun sto med en rynket panne. Selgeren skrudde på tusenmetersgliset sitt igjen, «Denne selger godt, den har tom. fått en pris for å etterleve stilen fra et grevegods her i Lillevik.» Jeg nikket, det stemte sikkert det. «Den er vel ikke særlig barnevennlig?» sa Marianne. Selgerens smil forsvant igjen, før det kom tilbake. «Må sengen være barnevennlig? Hvorfor sa dere ikke det med en gang, vi har et lite eksklusivt utvalg her borte.» Vel, selgerens oppfatning av barnevennlig var ikke helt den samme som min og Mariannes. Vi kastet et blikk på dem. Alle hadde kanskje mer solide hodegjerder, men det var fortsatt ymse åpne områder som barns små fingre kan sette seg fast i når de klatrer over mor eller far. Marianne gikk bort til en av dem og puttet fingeren gjennom utskjæringen og så på meg. Jeg trakk på skuldrene, jeg hadde jo ikke vært særlig interessert i å gå inn her uansett. Marianne smilte et lurt smil igjen som ga henne smilehull. Mer trengtes ikke å si. Hun snudde seg mot selgeren. «Går det an å bytte hodegjerder på noen av disse?» Selgeren så lettere sjokkert ut. «Å nei, sengene leveres og monteres på stedet, det finnes ikke noen andre deler som vil passe.» Det endte opp med at vi tok høflig farvel og vel ute av butikken lo Marianne høyt. «Så du uttrykket hans når jeg spurte om bytte av hodegjerdet?» hikstet hun frem. «Var det eneste grunnen til at du ville inn der? For å spørre om det var mulig å modifisere noen av luksussengene de selger?» sa jeg. Marianne gliste. «Ikke bare, jeg var oppriktig nysgjerrig og nå som leiligheten min blir solgt, har vi råd til en sånn fancy seng, selv om den hverken kan klatre i trær eller reise i rommet. Men det var nokså tydelig at den butikken ikke er ordentlig rettet mot barnefamilier.» sa hun med et smil. Til slutt falt valget på en solid, men modifiserbar seng hos butikk nr 3, lokal tilknytning, men ingen senger i verdensrompris-spekteret. Men det var motorisert sengebunn for å kunne sitte ordentlig i sengen for eksempel og bunnen var todelt slik at ikke begge måtte sitte samtidig hvis de ikke ville. Sist men ikke minst, sengen var på lager og kunne leveres før helgen, noe som fikk Marianne til å få et tankefullt uttrykk som brøt ut i et digert smil. Hun ville ikke si hvorfor, men jeg hadde en anelse om at hun kom til å stikke innom etter jobb på fredag for å se hvordan sengen ble og kanskje likesågodt overnatte selv om hun jobber denne helgen. Så jeg noterte meg bak øret at fredag kveld bør holdes åpen for kjærestebesøk.

Fortsettelse følger i kapittel 14 del 1 hvor Marianne skal flytte inn.

Anubis noir kapittel 13, del 1

Fortsettelse fra kapittel 12 del 2. Kapittel 1 kan leses her.

Hytteferieslutt

Det regnet ute på torsdagen, så da hadde vi innedag på Bestas hytte. Satte på bakgrunnsmusikk, fyrte i peisen og satte oss i sofaen med hver vår bok. Marianne satt med bena opp i sofaen lent inntil meg. Hun spisset ørene når de svært så melankolske musikkinnslagene kom. «Hvorfor all den triste musikken?» sa hun. «Fordi jeg er en trist faen,» sa jeg med et glis. «Det er du ikke!» sa Marianne iltert, «Hvor har du hørt det?» Gjennom båndet vårt kjente jeg at hun ikke var irritert over spøken, mer at hun trodde jeg snakket meg selv ned. «Det er en gammel spøk fra en tidligere kollega den gangen jeg jobbet i godsbransjen. Jeg satte på Depeche Mode på radioen, Walking in my shoes. Da sa kollegaen til meg ‘Du er en trist faen du Tord.’» Marianne smilte litt av det. «Ok, så det er ikke sånn at du går rundt og ser på deg selv om en trist faen hele tida?» sa hun. Jeg humret litt. «Neida og etter at jeg møtte deg har jo solen virkelig kommet inn i livet mitt,» sa jeg. Marianne kikket på meg med et smil som laget flotte smilehull i kinnene hennes. «Du vet virkelig hvordan du skal gi komplimenter til en jente,» sa hun fornøyd. «Nåja, sa jeg, hadde det ikke vært for at vi har telepatisk kontakt også, hadde jeg nok ikke helt skjønt hvordan jeg skulle gi deg komplimenter.» Marianne smilte bare igjen og sukket fornøyd der hun la seg inntil meg igjen. «Hva skal vi gjøre i dag da?» sa hun. Jeg tenkte meg litt om. «Minst mulig? I hvert fall ikke noe sosialt utenom oss to, det har jeg ikke overskudd til etter i går.» Marianne lo godt. «Ta det med ro, jeg ser det på deg at du muligens brukte for mye av deg selv i mentorrollen i går. Så jeg hadde ikke tenkt å foreslå noe sosialt. Men kanskje vi kan ta en filmkveld med pizza? Det er to pizzasjapper bare ti minutter unna med bil faktisk.» Jeg ga henne et kyss på nesen. «Det høres ut som en god plan, men jeg tok ikke med noen filmer.» Marianne smilte lurt. «Det er noen filmer i skapet under tv-benken, skal vi se etter hva som er der? Hvis vi ikke finner noe har sikkert matbutikken noen av de nyeste filmene til salgs.» Vi gikk bort til tv-benken og satte oss på gulvet foran og åpnet skapet. Noen filmer var en underdrivelse, skapet var fullt av dvd’er, sirlig ordnet i hyller. Både romantiske filmer så vel som tegnefilmer, actionfilmer og noen få science fiction filmer. Det kunne virke som om Besta hadde kjøpt inn en del av disse av den enkle grunn at de sto på bestselgerlista i butikken. Jeg lurte litt på om Besta faktisk hadde en forkjærlighet for Denzel Washington for det var ganske mange filmer med ham her. «Har Besta kjøpt inn alle disse filmene eller har dere barnebarna bidratt også?» spurte jeg Marianne. Hun kikket på bunken jeg satt med og gliste. «De der har nok hun og bestefar kjøpt inn, de likte begge Denzel Washington som skuespiller, uansett genre han spilte i,» sa hun. Jeg kikket på filmsamlingen med fornyet interesse. «Så hun har altså sett Deja Vu?» sa jeg. Marianne humret. «Åja, det er favoritten hennes faktisk.» Jeg blunket et par ganger. «Ble du overrasket nå?» spurte Marianne med en liten latter. «Ja, det skal jeg ærlig innrømme at jeg ble. Hadde ikke trodd at Besta likte tidsreisefilmer.» sa jeg. Marianne holdt opp Dirty Dancing. «Skal vi se denne og Deja Vu i dag da?» «Ja, den dealen tar jeg,» sa jeg med et smil, «vi kan til og med se Dirty Dancing først om du vil.» Marianne lo hjertelig. «Så du vil ofre deg for mitt filmvalg først siden du får se sci-fi etterpå?» Jeg trakk på skuldrene. «Jeg har ikke noe spesielt i mot Dirty Dancing som sådan, men du har rett i at det nok ikke er en film jeg ville ha valgt først,» så lo jeg, «jeg har ikke noe i mot romantikk i filmer, men mer eller mindre ren romantikk er gjerne noe jeg styrer unna.» Marianne kikket på meg med tindrende øyne. «Hva ville du kalt historien om forholdet vårt da?» sa hun. Jeg tenkte meg om. «Paranormal romanse?» sa jeg. Marianne knakk sammen av latter. «Kanskje vi skulle se Ghost istedenfor?» foreslo jeg, «Den har jo både romantikk, spøkelser og Patrick Swayze.» Marianne ristet smilende på hodet. «Det er ikke på grunn av Patrick Swayze jeg vil se Dirty Dancing.» sa hun. «Er det dansingen? Eller småbytrangsyntheten?» sa jeg med et hevet øyenbryn. Marianne krøp inntil meg og ga meg en klem. «Du sa du ikke hadde sett filmen jo?» sa hun. «Jeg har ikke det, men jeg har jo lest om filmen her og der.» sa jeg med et glis. Marianne kikket på meg med et smil. «Vel kjekken, vi har noen kondomer igjen å teste ut og bare noen dager igjen av ferien, så vi må ikke legge oss så sent at vi ikke orker. Det ble jo ikke noe avkledning av undertøy i går kveld.» Jeg hevet et øyenbryn igjen. «Tror ingen av oss var i form til noe sengehygge etter middagen i går.» sa jeg. Marianne bare lo og klemte meg igjen. «Nettopp! Derfor må vi legge oss tidligere i dag. Så jeg synes vi fremskynder filmkvelden til å bli en filmdag istedenfor, men vi skal selvsagt ha pizza uansett.» sa hun med glitrende øyne. Vi rakk å se begge filmene og spise opp pizzaen og allikevel legge oss tidlig. Så Bestas gaver ble brukt den kvelden. Fredagen brukte vi på å ligge og dra oss i sengen til langt ut på formiddagen og fortsette litt på forrige kvelds øvinger med Bestas andre gave. Resten av fredagen gikk med til litt huslige sysler som klesvask. Det var en vaskemaskin som sto fast på hytta, så det var ikke tilbake til vaskebrett og balje.

Bast Anubis Valentine
(c) A. Cardenas

Lørdag gikk vi lang tur rundt Lauvøy før middagen som vi laget sammen. Litt mer avansert enn bare la fisken trekke i vann, ovnsbakt laks med diverse tilbehør. Etter oppvasken var det ny film og tidlig kveld igjen. Søndag sto vi tidlig opp og gikk ny tur etter frokost, værgudene viste seg fra sin beste side siste feriedag. Sola varmet fra nesten skyfri himmel og nattens dogg steg som røykskyer opp når solens stråler varmet opp trærne. Marianne og jeg ble stående og se på fra broen nedenfor vikingboplassen. Hun holdt rundt armen min og lente seg inntil meg, så jeg holdt en arm rundt livet hennes. Sånn sto vi en stund. «Det er vel snart på tide at jeg får treffe familien din, er det ikke?» sa hun med et lite smil. «Joda,» sa jeg, «jeg har nok holdt igjen fordi jeg kanskje ubevisst var redd for at det skulle skjære seg, at du ikke likte familien eller omvendt.» Marianne kikket på meg med et lurt smil. «Jeg er sikker på at jeg vil komme overens med familien din. Det føler jeg på meg.» sa hun. Jeg lente meg frem og kysset henne.  «Jeg har jo fått noen spørsmål fra mor og søster og ikke minst ekstrasøster. Forsiktige spørsmål om hva slags kvinne dette er som jeg har møtt. Og når de vil få møte deg og om du hadde barn fra før av kanskje?» sa jeg med en liten latter. Marianne smilte lurt. «Hva sa du da?» sa hun. Jeg dro henne inntil meg og hvisket, «At du var en fantastisk vakker kvinne som av en eller annen mystisk grunn vil være kjæreste med meg. Og at du ikke har noen barn fra før av.» Marianne humret fornøyd. «Hvem er ekstrasøster? Jeg trodde du bare hadde en søster?» sa hun. Jeg nikket. «Det stemmer det, Trine er søsteren min, hun er nesten fire år yngre enn meg. Men jeg har en god venninne, Siri, som jeg kaller for ekstrasøster fordi det føles sånn ut. Jeg møtte henne på et jobbsøkerkurs for en del år siden og vi trigget hverandres evner kan man si. Det føles ut som om jeg har kjent henne hele livet.» Marianne kikket på meg med glitrende øyne. «Burde jeg bli sjalu?» sa hun. Jeg ristet kraftig på hodet. «Nei, overhodet ikke, jeg har aldri følt noe annet enn en slags søskenkjærlighet for henne. Og du og jeg har jo samme greia, at vi føler at vi har kjent hverandre veldig lenge selv om vi bare har vært kjærester i noen uker.» Marianne lo. «Jeg tullet bare, jeg vet jo hva du føler for meg.» sa hun. Tilbake på hytta tok vi en grundig rydde- og sjekkerunde før vi lastet opp bilen med bagasje og vasket oss ut. Jeg tok også en telefon til min mor og spurte om Marianne og jeg kunne komme innom en dag til uken. Moren min ble veldig glad for at jeg endelig ville introdusere Marianne, så vi ble invitert på kaffe onsdag formiddag. Når hytta var ferdigvasket dro vi hjem til meg og Marianne overnattet hos meg igjen. Det var mest praktisk sånn siden det var blitt sent syntes jeg og Marianne protesterte ikke. Så søndag kveld tok jeg motet til meg og spurte henne det store spørsmålet. «Marianne, vil du bli samboer med meg?» Marianne gjorde store øyne og nærmest hev seg om halsen på meg. «Ja! Jeg vil gjerne bo sammen med deg. Vi må bare kjøpe en ny seng til soverommet, vi kan ikke sove i stua i all evighet.» sa hun. Nå var det min tur til å gjøre store øyne, samtidig som hjertet gjorde noen ekstra hopp. «Vil du flytte inn her?!» sa jeg. Marianne kikket rart på meg, før hun lo hjertelig. «Så klart, det er jo ikke nødvendig å kjøpe eller leie en helt ny leilighet. Denne er stor nok for oss begge er den ikke? Og så er det så stille og rolig her oppe i Kråkelia, nesten så en ikke merker at det er nærme byen.» Jeg holdt rundt henne og lot alle følelsene mine om hvor glad dette gjorde meg skinne gjennom båndet vårt. Marianne så veldig fornøyd ut selv. «Vi kan dra og se på senger til uken? Jobber tidligskift da, slutter rundt kl 13. Rekker fint innom møbelbutikkene før de stenger.» sa hun. Jeg bare nikket. «Ja, kjære,» sa jeg. Marianne dultet lekent til meg. «Vil du ha meg, får du tåle å gå på møbelshopping kjekken!» sa hun leende. «Når passer det å flytte inn da?» spurte jeg. Marianne tenkte seg litt om. «Par-tre uker? Jeg kan jo flytte inn selv om leiligheten min ikke har blitt solgt ennå. Men ikke på heltid før en ordentlig dobbeltseng er på plass på soverommet. Så tidligst neste uke en gang?» Jeg gliste. «Det ser jeg frem til.» sa jeg.

Marianne møter mor

Onsdagen kom og Marianne hentet meg. Hun virket litt nervøs foran det store møtet virket det som. Vi kom frem til min mor et par minutter før avtalt tid og ringte på. Moren min åpnet døra og smilte stort når hun så meg stå der sammen med Marianne. Hun strakk frem hånden for å hilse på Marianne. Marianne tok hånden med et stort smil. «Hei, jeg heter Marianne og har falt for sønnen din.» sa hun. Moren min lo godt og dro Marianne inntil seg for en klem. «Velkommen Marianne, jeg heter Yvonne.» Vi ble behørig føyset inn og dirigert til bords hvor det var dekket på med det jeg gjenkjente som superdupergjesteservice. Mamma hadde satt alle kluter til foran møtet med hennes sønns kjæreste. Det luktet godt av ferske vafler og nytraktet kaffe. Mor skjenket opp kaffe til oss begge og skjøv frem fatet med nystekte vafler i retning Marianne. Marianne smilte høflig og tok en plate og la på tallerkenen sin før hun sendte fatet videre til meg. Mor tok opp kaffekoppen og blåste på den og kikket nysgjerrig på Marianne. «Jeg har hørt mye om deg, Tord sa han aldri greide å få deg ut av hodet etter at han sluttet å ta bussen til Tønsberg.» sa hun. Marianne smilte så bredt at smilehullene kom frem, dette syntes hun var morsomt. Hun kikket på meg. «Jaså? Akkurat den biten har du aldri fortalt meg.» sa hun og lo. Auda, mor og Marianne har funnet tonen og rotter seg sammen mot meg allerede. Jeg ble litt varm rundt ørene. «Eh, har jeg ikke?» sa jeg noe beklemt. Min mor lo godt. Marianne gliste godt over ubekvemheten min. Jeg var blitt for vant til å være åpen rundt henne når vi var alene. «Jeg nevnte vel at jeg ikke helt visste hvem du var når gudinnen din sa du var en plassholder?» sa jeg. Marianne nikket, med gliset på plass fortsatt. «Men jeg er sikker på at du ikke nevnte noe om at du ikke greide å glemme meg altså. Du var småforelsket i meg allerede den gangen skjønner jeg.» Så ga hun meg en skikkelig klem, jeg var blitt vant til klemming i full offentlighet fra henne nå, men det var litt kleint foran min egen mor. Dette merket Marianne tydeligvis fordi hun lente seg inn og kysset meg kinnet også, liksom for å understreke. Mamma bare kikket på oss med latter i blikket. «Du får unnskylde sønnen min Marianne, han er litt tilbakeholden bare.»

kaffi_vaffel-300x125

Marianne lo. «Det har jeg merket, men han har blitt bedre, i hvert fall når det bare er oss to.» sa hun. Min mor hevet et øyenbryn og smilte bredt. «Er det noe du vil føye til Tord? Noe jeg bør vite?» sa hun. Jeg kikket forvirret på henne. «Hva da? At Marianne og jeg er kjærester? Det har jeg jo fortalt allerede?» sa jeg. Marianne fniste. «Det er ikke det hun mener Tord, hun lurer på om hun skal bli bestemor.» Jeg må ha sett rimelig forvirret ut fortsatt fordi både Marianne og Mamma lo godt av ansiktsuttrykket mitt. «Nei, du skal ikke bli bestemor ennå, hvis det ikke er slik at Marianne har glemt å fortelle meg noe? Uansett brukte jeg jo kondom, utenom den ene gangen. Jeg vet jo at det er nok med en gang. Men da hadde du vel sagt noe Marianne?» Marianne ble litt rød og kikket ned i bordplaten et par sekunder. Virket som om hun ikke hadde regnet med at jeg skulle være fullt så åpen om hva vi hadde bedrevet på hytta til Besta. «Ehm,» sa hun, «nei, jeg er ikke gravid. Og joda kjære, jeg hadde nok sagt i fra om jeg var det.» Så lo hun litt. «Men, du må jo fortelle henne den andre nyheten!» sa hun. Min mor kikket nysgjerrig på meg. «Andre nyhet?» sa hun. «Åja, jeg spurte Marianne om hun ville bli min samboer og hun sa ja. Hun skal flytte inn i Kråkelia om et par uker, så vi skal ut og se på seng til uken.» Mamma brøt ut i et stort smil. «Så flott! Når skal du fri til henne da?» sa hun lurt. Marianne lo. «Vi får vel komme på plass i leiligheten først slik at jeg kan gjøre det på en ordentlig måte.» sa jeg. Dette hadde visst ikke Marianne regnet med fordi hun kikket på meg med store øyne. «Har du tenkt å fri til meg altså?!» sa hun overrasket. Jeg tok en slurk av kaffen min mens jeg smilte lurt. «Ja, jeg har vært inne på tanken. Har på følelsen av at du godt kan tenke deg å bli gift, ikke bare være samboer. Og er det noe du virkelig ønsker, vil jeg fri til deg. Men det bør være en overraskelse og jeg må gjøre det på min måte.» Marianne bare stirret på meg med åpen munn. Jeg følte at hun nesten var i lykkerussjokk nå. Moren min kikket på oss begge med begeistring og dårlig skjult humor på våre vegne. «Det må jeg si. Du har virkelig fått tint opp sønnen min Marianne. Trodde ikke han hadde det i seg å være så romantisk.» sa hun. Marianne lo litt. «Det hjalp å få ham på tomannshånd en ukes tid, bare oss to nesten hele tiden. Han har hjulpet meg også. På disse få ukene har han vist meg en verden som jeg bare så vidt sanset tidligere.» Moren min kikket interessert på Marianne. «Så han har dratt deg inn i den alternative verdenen sin altså, håper det var frivillig?» sa hun. Marianne smålo. «Jeg var allerede godt på vei inn i den verdenen, første gangen vi virkelig hilste på hverandre var jo hos et vennepar av meg som slet med spøkerier. Jeg merket dem også, men hadde ikke kunnskapen om hvordan få det vekk. Så kom Tord på døra, jeg visste jo at det kom en husrenser, bare ikke at det var ham jeg husket fra ekspressen til Tønsberg.» Mamma kikket på oss begge med et smil. «Så romantisk! Nesten som om dere var ment for hverandre!» Jeg kikket på Marianne og hun kikket på meg før vi begge brøt ut i latter. Moren min kikket forvirret på oss begge. «Hva? Sa jeg noe morsomt?» Jeg ristet leende på hodet. «Vi ler ikke av deg, bare det at du sa at vi var nesten som ment for hverandre?» Moren min kikket spørrende på meg. «Ja?» sa hun. «Vi er ment for hverandre, det har kommet tydeligere og tydeligere frem etter hvert som vi ble skikkelig kjent. Marianne og jeg bestemte oss for å bli et par allerede før vi ble født eller reinkarnert i dette livet.» sa jeg. Mamma bare ristet på hodet med et smil. «Det der er litt for avansert for meg, men til og med jeg ser at dere virkelig elsker hverandre.» sa hun. Jeg nikket bare mens Marianne smilte og holdt godt rundt meg. Klokka nærmet seg jobbetid for Marianne så vi drakk opp kaffen og tok farvel, med et løfte om å komme på middag til helgen. Mamma lovet å lage kjøttkaker fordi Marianne hadde nevnt at det var det lenge siden hun hadde spist. Mamma og Marianne ga hverandre en god hadet-klem, alle bekymringer om at det skulle skjære seg dem i mellom kunne jeg bare kaste på havet.

Fortsettelse følger i kapittel 13, del 2 hvor søster  introduseres for Marianne.

Anubis Noir kapittel 12, del 2

Fortsettelse fra del 1. Kapittel 1 kan leses her.

Haroun så tankefull ut. «Var det pyramider i Atlantis? Sånne trappepyramider nærmest?» sa han. «Ja, det stemmer,» sa Marianne, «har du sett noe lignende i drømme eller noe?» Haroun satt med et litt fjernt blikk, så Nils dultet til ham. «Hva?» sa Haroun. «Marianne spurte deg om noe.» sa Nils. Marianne bare lo av det hele, men Haroun ble litt flau over å ha vært så fjern når de hadde gjester. Han kremtet. «Det var i en slags drøm, ja, jeg sto på noe som så ut som en diger fjellhylle, men den var altfor flat til å være naturlig. Det er en mann der som lærer bort et eller annet, noe med å finne sin indre kobling til universet. Han likner litt på deg Tord. Men han hadde lengre hår og kunne vært fra et eller annet sted i Middelhavet kanskje, men han hadde den ekstra hudfolden ved øynene som er mer typisk for øst-asiatiske folk. Og så tror jeg han hadde blå øyne….» Marianne snudde seg mot meg. «Skal du eller jeg fortelle det?» sa hun. Jeg trakk på skuldrene, men det kjentes ut gjennom båndet vårt som at Marianne ville at jeg, den o store mentoren, skulle fortelle det. Utfordring av komfortsoner, ja, akkurat. Jeg tok en slurk vann for å kjøpe meg selv litt tid mens jeg tenkte over hvordan jeg skulle forklare dette. «Det var antageligvis meg du så, ikke at jeg så helt ut som jeg gjør nå den gangen, mer at ansiktstrekkene mine i dette livet blandet seg med ansiktstrekkene fra meg i Atlantis. Du venner deg til det etter hvert, syner fungerer på den måten noen ganger. En salig blanding av symbolikk, direkte beskjeder og kombinasjoner av dette.» Jeg ble bombardert med spørsmål om jeg kunne se noe om tidligere liv på de andre. «Det må jeg ta under fire øyne, det blir for mye kryssende energier når alle er til stede og er like nysgjerrige slik som nå.» sa jeg. Jeg kjente at noe hadde løsnet hos de andre, ting de hadde holdt nede ubevisst var i ferd med å komme boblende til overflaten. En drøss negative tanker flommet over meg, jeg kjente en vag kvalme stige samtidig som jeg fikk en stikkende hodepine. Marianne fanget opp et eller annet hun også fordi hun tok tak i høyre hånden min som jeg ubevisst hadde knyttet og la begge hendene sine over den. En varme som en behagelig sommerbris suste gjennom meg og blåste vekk de negative tankene jeg fikk inn, hodepinen forsvant som dugg for solen og jeg kjente meg som om jeg kunne holde ut et dusin slike middagsselskaper. Marianne visste virkelig hvordan hun skulle kanalisere kraften sin for å gi meg healing og styrke. Jeg sendte henne et slitent, men takknemlig smil. Så snudde jeg meg mot de andre. «Jeg kan ta en kort runde med alle sammen utover kvelden hvis det er ønskelig, men som sagt må det være under fire øyne for å være sikker på at ikke andres energier blander seg inn ubevisst.» Haroun lyste opp og de andre så rimelig ivrige ut også. «Du kan bruke kjøkkenet? Funker det?» sa Haroun. «Ikke før vi har spist dessert og overraskelsen er presentert!» sa Nils bestemt. Haroun smilte mot Nils. «Ok, jeg kan vente såpass lenge, jeg vet hvor mye arbeid du har lagt ned i begge deler.» sa Haroun. Akkurat da kom barn og hund ramlende inn, hørte romstering av sko og yttertøy som ble tatt av i en fart ute i vindfanget og så kom alle tre løpende inn i stua i og snublet nesten ben på hverandre av iver. Sara og Niklas snakket i munnen på hverandre og Bolivar tasset ivrig rundt bordet. Etter å ha sortert litt virket det som de hadde støtt på noe morsomt ute i skogen og også om desserten var klar. Vetle la armene sine på skuldrene til barna. «Ro dere ned unger, en av gangen.» sa han leende. «Vi møtte på en nisse!» sa Sara. Broren nikket ivrig. «Men det var ikke julenissen altså, han var altfor liten og så hadde han ikke røde klær heller.» Kommentarene utløste lett humring rundt bordet fra de fleste voksne. Jeg kikket bare interessert på barna. «Sa nissen noe til dere?» sa jeg. Ungene gjorde store øyne, en voksen som ikke lo av dem. «Mener du det på årntli eller bare tuller du?» spurte Niklas med en alvorlig mine. «Jeg mener det alvorlig, kors på halsen. Jeg kjenner noen av småfolket fra før av. De er ikke farlige, men de liker å tulle med oss mennesker fra tid til annen. Bare spør faren deres.» Barna snudde seg mot Vetle som så ut som om han ville synke i jorden. «Pappa?» sa Sara. Vetle så på Torunn som for å få hjelp, men hun bare smilte. «Ok da,» mumlet Vetle, «Dere husker kanskje at den samleboksen med Star Wars-filmer plutselig en dag var borte og jeg spurte om dere hadde tatt den?» Ungene nikket. «Vel, etter at Tord var hos oss og ehm… ryddet opp i skogen på andre siden av veien, sa han at det var småfolket som hadde lånt filmboksen fordi jeg hadde kastet hageavfall i skogen deres.» Sara og Niklas kikket rart på meg før de snudde seg mot faren sin igjen. «Fikk du filmboksen tilbake pappa?» lurte Niklas på. Vetle nikket. «Dagen etter at Tord hadde fortalt meg det, tok jeg vekk hageavfallet fra skogen. I forgårs dukket filmboksen opp igjen som om den aldri hadde vært borte.» Barna kikket på meg igjen. «Nissen sa noe om å takke Anubis for hjelpen med Tor. Hva mente han med det?» sa Sara. Marianne kikket på meg med et lurt smil og jeg merket vel en aldri så liten rykning i munnvikene jeg også. «Vel, Anubis hjalp nissene med noe Tor hadde gjort mot dem for en uke eller så siden. Så siden de takker nå, har vel Tor gjort opp for seg slik han sa han skulle.» Alle utenom Marianne kikket rart på meg. «Mener du Tor med hammeren Tor?» spurte Nils. «Ja, det stemmer,» sa jeg. Jeg kunne se på ansiktsutrykkene rundt bordet at dette var vanskelig å ta inn over seg. «Men hvorfor ba nissene om å hilse til Anubis, han er vel ikke her nå? Det er ikke noen som skal dø her vel?!» sa Haroun. Nils sa ikke noe, han bare kikket ettertenksomt på meg. Som om noe han hadde grublet over plutselig var avslørt. «Nei, det er ingen som skal dø her nå så vidt meg bekjent. Men det med hilsingen til Anubis får vi ta etter at vertene våre har fått vist frem overraskelsen sin,» sa jeg. Nils nikket ivrig og reiste seg opp. «Hvem er klar for karamellpudding og kaffe?» Barna gjorde en grimase når de hørte ordet kaffe, men lyste opp når Haroun hvisket «Dere slipper kaffen, men dere vil vel ha karamellpudding?» «Ja!» ropte Sara og Niklas i kor og forsvant ut på kjøkkenet med Nils hakk i hæl. Jeg kunne høre en del skramling med bestikk og servise fra kjøkkenet og høylytt barnelatter. Nils sa et eller annet til barna, men det var såpass lavt at det ikke gikk an å høre hva han sa. Barna kom i full fart tilbake til stua og rasket med seg middagstallerkener og forsvant ut på kjøkkenet igjen hvor Nils lo over barnas iver. Så kom alle tre ut igjen, barna med dessertskåler og bestikk og Nils med et serveringsfat med desserten. Ungene føk rundt bordet ivrig etter å dekke på og Nils holdt på å snuble men, reddet seg inn i siste liten og fikk plassert desserten på bordet uten uhell. Dessert og kaffe ble inntatt i relativ stillhet, men jeg kunne merke en viss utålmodighet og spenning fra flere av de voksne. Barna derimot var fornøyd med å få dessert og et glass brus hver, dette med Anubis og nissene hadde mistet litt nyhetens interesse for dem. Torunn snudde seg mot Haroun, «Hvordan greide du å overtale Tord til å komme på middag forresten? Han er jo tydeligvis introvert akkurat som Nils?» Haroun tok av seg brillene og pusset dem med en ren serviett. «Vel, nettopp fordi jeg er gift med en introvert, vet jeg jo hvordan man skal overtale dem. Eller rettere sagt få dem til å tro at det var deres idé først.» Torunn kikket på ham i noen sekunder før hun utbrøt, «Du jukset, gjorde du ikke? Du ringte Marianne og lot henne gjøre jobben for deg?» Haroun tok på seg brillene og smilte bredt. Marianne lo en trillende latter. «Det stemmer, Haroun ringte meg og inviterte oss på middag. Det var ikke lett å overtale Tord, det har du helt rett i.» sa hun. Alle snudde seg og så på meg. Trangen til å finne på en unnskyldning og gå fra selskapet var sterk igjen. Jeg trakk på skuldrene. «Introverte liker å spise god middag de som alle andre, men ikke nødvendigvis selskapet som følger med. Uansett hvor hyggelig det måtte være blir vi jo tappet for overskudd. Så det er på mange måter enklere og bare si at det ikke passer når noen inviterer til middag.» Marianne tok armen min i sin. «Men nå har han jo meg med seg som kan fylle på energi om det trengs.» sa hun med en liten latter. «Dessuten har jeg lovet ham at om han sier vi må dra, så drar vi.» Haroun lo godt av dette, han måtte ta av seg brillene og tørke lattertårer. «Den der skal jeg legge på minnet, det vil vel funke på deg Nils?» Nils smilte lurt. «Men nå som du har sagt det, vet jeg jo det allerede hva slags argumentasjon du vil bruke for å få meg med på sosiale sammenkomster.» Haroun gliste, «Jeg skal nok finne andre argumenter også.»

fjosnisse

Den store overraskelsen viste seg å befinne seg ute i atelieret, noe som egentlig ikke overrasket meg. Men motivet for overraskelsen derimot, det tok meg skikkelig på senga. Haka gikk rett i gulvet. Hadde ikke trodd at Haroun eller Nils skulle ha greid å se slikt såpass tidlig i utviklingen av evnene sine. Maleriets motiv var Anubis ikledd sin blå prestekappe fra Atlantis, men med faraos krone på hodet stående slik at han ser rett på deg. Få detaljer rundt, så ut som om det var skumring, men en eller annen lyskilde som fikk Anubis til å komme frem fra skumringen. «Ro deg ut av den du,» hvisket Marianne leende til meg. Nils kikket nervøs på meg. «Liker du det? Jeg mediterte litt slik du nevnte om mandagen og så tenkte jeg at jeg ville male noe som hadde med deg å gjøre. Da kom dette motivet til meg fra et eller annet sted.» Jeg snudde meg mot Nils og smilte. «Jeg liker det veldig godt, du har truffet spikeren mer på hodet enn du kan ane.» Alle utenom Marianne kikket rart på meg, hun bare stod der og forsøkte å holde tilbake en latterkule. Hun syntes det var morsomt at jeg var så utilpass og at universet så ut til å presse meg til å avsløre dette med Anubis langt tidligere enn planlagt. «Altså,» sa jeg, «den blå kappen er slik prestene i Atlantis gikk kledd og kronen er jo den til de egyptiske kongene. Og jeg har vært begge deler, i samme liv attpåtil.» En viss grad av forståelse kunne leses av de andres ansikter. Marianne sto der med funklende øyner og et lurt smil. «Men,» sa Nils, «hva har Anubis med alt dette å gjøre? Er han hjelperen din eller noe?» Marianne brøt ut i latter når hun så ansiktsuttrykket mitt. De andre sto der som digre spørsmålstegn. «Hva er det som er så morsomt?» spurte Torunn. Nils på sin side så plutselig ut som om han skjønte det. «Åh,» sa han bare. Jeg rensket halsen. «Ehm, jeg hadde ikke tenkt å nevne dette før jeg hadde veiledet dere litt. Det har med høyere jeg å gjøre, noen kaller det også for oversjel. Men greia er at jeg er Anubis på et høyere nivå kan man si. Jeg er også Tord. To sider av samme sak. I Atlantis var jeg en av lederne blant de som skjønte at Atlantis ville ødelegge seg selv og hjalp til med å organisere flukten for de som trodde på oss. Når Atlantis gikk under til sist, dro flere av oss til det som i dag kalles Egypt hvor jeg etter en del år ble bedt om å bli konge. Jeg har ikke nevnt dette før fordi det fort kunne mistolkes som selvforherligelse.» Fortsatt en del rare blikk utenom Nils og Marianne, og hun sto bare der med verdens største glis. «Så…du er en gud i menneskeform?» spurte Haroun. Ah, der kom spørsmålet jeg hadde gruet meg til selvsagt. Komfortsoner skal visst herses skikkelig med i dag. «Jeg foretrekker å se på meg selv som en veldig, veldig gammel sjel. Og da plukker man jo opp noen evner underveis og etter noen tusen år, minnet om presten og senere kongen med atlantisk bakgrunn ble jo opphøyd til gud av egypterne. Sånn går det når man ikke sjekker kilder lenger.» Torunn så ut som om hun tenkte nøye. «Så hilsenen til Anubis fra nissene i skogen her var til deg? Det var du som hjalp nissene med Tor?» Jeg trakk på skuldrene. «Jeg var tilstede, ja, nissene gikk med på å la Tor få reise hjem til Åsgard så lenge jeg gikk god for at han ville gjøre opp for seg slik som lovet.» Jeg kunne se at dette muligens var i meste laget for resten av selskapet. De skulle bare visst hva de har begitt seg ut på, tenkte jeg for meg selv.

TRK561815

Etter dessert og den store avsløringen av overraskelsen opprettet jeg slik Haroun foreslo, veiviserkontor på kjøkkenet. Først ut var Haroun. Han kom inn på kjøkkenet og satte seg. Jeg kunne føle at han var like spent som en førsteklassing på første skoledag nærmest. «Ser du noe mer om Atlantis på meg?» sa han. «Vel,» sa jeg, «du har vært elev av meg tidligere tydeligvis. Skulle trodd du gikk lei etter fjorten tusen år.» Haroun lo så tårene trillet. Kommentaren min var da ikke så morsom? Forløsning av nervøsitet kanskje? Jeg fortsatte. «I Atlantis gikk du etter hvert inn i gruppen i presteskapet som så hvor det gikk hen og forsøkte å advare myndighetene og folket. Og når det ikke fikk skikkelig gehør, tok vi skjeen i egne hender og organiserte fluktruter på egenhånd med det vi fikk tak i av skip, undervannsbåter og fly. Spesialiteten din på evnesiden tror jeg ligger i å helbrede sjelelige sår. Det er ikke noen morsom evne å ha, men veldig viktig. Nå er det jo slik at vi gamle sjeler gjerne får de tyngste oppgavene, så derfor vil nok kommende klienter om du ønsker å gå den veien, ha mye å slite med.» Haroun fiklet med brillene sine. «Så det blir ingen lyse tilfeller, hvor alt er fryd og gammen?» Jeg trakk på skuldrene. «Vanskelighetsgraden vil sikkert variere fra klient til klient, men de som har det bra med seg selv pleier sjeldent å oppsøke det alternative. Det er ikke ofte disse tør å innse at de faktisk har ting som burde vært tatt tak i. Gleden ved å se de som får et bedre liv takket være healing og veiledning fra deg, burde veie opp for dritten de legger for dine føtter. Og så må du huske at du legger fra deg andres problemer på kontoret, ikke ta det med deg hjem.» Jeg merket en vag følelse av at det var noe mer han lurte på. Han tok motet til seg. «Du nevnte høyere jeg tidligere, kan du se noe slikt på meg?» spurte Haroun. «Du er Xolotl, aztekernes gud for solnedgang og lyn, bror av Quetzalcoatl og beskytter av solen. Det er nok mer å hente der hvis du graver litt i historikken bak. Blant annet dette med maisplanten i Teotihuacan.» Haroun kikket på meg med hakeslipp, men han fikk summet seg. «Øh, akkurat. Og hvor er Teotihuacan?» Jeg smilte. «Mexico. Den er en direkte kopi av sentrum av Atlantis’ hovedstad. Søk det opp på nettet og se hva du får inn. Du ble ikke med meg til Egypt etter Atlantis’ fall, du dro sammen med flere til Mellom-Amerika og derfra spredte dere hjelp og kunnskap til alle som trengte det etter katastrofen.» Haroun så tankefull ut, så la han hendene på stollenene og skjøv seg opp. «Takk for informasjonen, det var mye å ta inn over seg. Skal jeg sende inn neste person?» Jeg nikket.

Teotihuacan
Utsikt fra månens pyramide i Teotihuacan

Andre person ut var Torunn, jeg merket at hun var veldig spent på hva jeg ville få frem. «Nervøs?» spurte jeg henne. «Ja, sånn spent-nervøs, hva om du får opp at jeg var Hitler eller noe annet fælt i et tidligere liv?» sa hun mens hun drev og vred på glasset sitt. «Hitler? Han er tatt ut av sirkulasjon så vidt jeg har forstått det, så du er garantert ikke Hitler gjenfødt som Torunn i Norge i det 21. århundre.» Hun så både lettet og skuffet ut. «Hva så du for deg skulle skje i denne samtalen? At jeg så at du var dronning Kleopatra i et tidligere liv?» sa jeg. Torunn ristet på hodet, «Hvis noen av oss her i kveld har vært Kleopatra må det ha vært Marianne, hun har utstrålingen til en leder. Akkurat som deg, men allikevel på en annen måte.» Jeg smilte bare. «Du aner ikke hvor nær du er ved å treffe spikeren på hodet, men Marianne har aldri vært Kleopatra. Men hun har hersket i Egypt en gang i tiden det har du rett i. Men nok om det, på deg ser jeg ikke Egypt i det hele tatt. Hva føler du hvis jeg sier Irland?» Torunn så på meg med åpen munn i lett sjokk. «Hvordan…hva…du kan jo ikke vite….» fikk hun frem. Så, blinkskudd på Irland, intuisjonen var ikke helt ute på tur i kveld allikevel. «Du var i Atlantis også for øvrig og v en eller annen grunn fikk jeg stadig vekk bilder av Irland opp kombinert med Atlantis. Etter hva jeg kan se var du blant de som hjalp til med å spre advarselen om Atlantis undergang. Men du tok lederskap for en egen gruppe som dro nordover, og tydeligvis var det Irland dere slo dere ned i.» Torunn smilte bredt. «Jeg har alltid vært fascinert av Irland, men også Atlantismyten, men ikke helt skjønt hvordan disse hang sammen. Var jeg prestinne i Atlantis tror du?» Jeg klødde meg i hodet. «Du var mann i Atlantis faktisk så prestinne var du neppe. Men du jobbet nok i tempelet sammen med oss andre, så en slags prest var du nok.» sa jeg. «Var jeg mann?!» utbrøt Torunn. «Ja, er det rart å tenke på?» Torunn vred seg litt på stolen. «Ja, det er rart, så du sier at man kan bli reinkarnert som mann eller kvinne fra liv til liv? Man er ikke det samme gjennom hvert liv?» Jeg ristet på hodet. «Nei, det varierer fra liv til liv, jeg var mann i mitt forrige liv også, men da var jeg homofil, bare for å ta et eksempel på hvordan det fungerer. Dette er ting du bestemmer deg for før du reinkarneres, alt som en del av livsplanen du legger for deg selv. Uansett bør du huske på at universet ikke bryr seg om dette med kjønn. På sin vei gjennom livene prøver man ut så mangt, både heterofile forhold fra begge sider så vel som hvordan det er å være homofil eller lesbisk og en rekke andre ting for å utvikle seg.» Hun så ut til å tenke så det knaket. Dette hadde ikke blitt som hun så for seg, såpass skjønte jeg, men på den annen side virket hun fornøyd over det hun hadde fått vite. Hun så opp på meg. «Kan du snakke litt med Vetle om dette for meg? Se om du får noe opp på ham? Jeg tror han har lyst, men han er samtidig skeptisk. Selv om dette med den returnerte Star Wars-boksen fikk ham på andre tanker.» Jeg lo når Torunn dro frem dette med DVD-boksen som hadde forsvunnet på mystisk vis. «Ja, det er klart jeg skal ta en prat med Vetle også hvis han har lyst, men jeg tror Nils er neste på lista. Men han er vel den siste, så du kan jo sende inn Vetle når Nils kommer ut i stua igjen?» Hun reiste seg. «Ja, det skal jeg gjøre, det er best jeg kommer meg ut og ser om ungene har overtalt Nils til å finne frem sjokolade. Det har blitt merkverdig stille der ute.» Hun gikk ut i stua igjen og jeg hørte noe lavmælt samtale, men ikke noe som tydet på at barna hadde fått i seg sjokolade i smug.

2315490

Nils kom forsiktig inn fra stua og satte seg. «Du ser sliten ut,» sa han. Jeg trakk på skuldrene, «Det er jo ikke bare tidligere liv jeg fanger opp når jeg sitter sånn en til en med noen. Det kommer jo ubevisste tunge tanker også, det er ikke bevisst fra min side å løsne på dem, men det ser jo ut til at folk har det bedre med seg selv etter å ha snakket med meg.» Han nikket. «Skal jeg hente Marianne? Jeg merket hvordan hun healet deg når vi satt ved middagsbordet tidligere.» Jeg tenkte kjapt. «Du skal ikke prøve deg som healer du da?» Nils skvatt til. «Jeg? Healer?!» Jeg nikket. «Det føler jeg ligger for deg, at du i det minste kan fundere litt på det. Som de andre før her har du vært i Atlantis samtidig med Marianne og meg og du var en større healer enn meg.» Han ristet på hodet. «Dette må jeg tenke nøye på. Hvordan skal jeg takle å omgås mennesker med plager slik du gjør?» Jeg smilte. «Det er ikke lett, men som meg er du jo introvert, finn grensa di og hold deg til den, ikke flere pasienter enn at du på slutten av dagen kommer deg sånn passe på beina igjen. Kanskje ikke være healer på fulltid heller, kombinere det med kunsten slik at du får ladet batteriene mellom slagene.» Nils dro seg nervøst i leppa mens han kikket til siden. «Jeg vet ikke jeg,» sa han, «dette er langt utenfor komfortsonen min.» Jeg gliste. «Velkommen i klubben, hvordan tror du det er for meg som introvert å bli kastet utpå dypt vann for å være mentor?» Da lo Nils hjertelig, «Det var et godt poeng, jeg er veldig glad jeg ikke er i dine sko akkurat nå.» Han skulle bare visst. «Er det noe spesielt du lurer på?» sa jeg. Nils kikket vekk før han snudde seg mot meg igjen. «Har Haroun og jeg vært sammen i tidligere liv?» Jeg hadde ikke ventet et kjærlighetsspørsmål, men kanskje Marianne og min historie hadde vekket nysgjerrigheten til Nils. Det kom opp noen bilder, noe som antageligvis var en ubåt, men ikke noe lignende dagens teknologi. Men det var rimelig tydelig hvem som styrte den og hvem som fungerte som navigatør. Jeg gliste. «Åjada, dere var med på en ubåt som evakuerte en del mennesker fra Atlantis. Etter hva jeg kan se var dere begge menn den gangen også faktisk. Og utfra hvordan dere står inntil hverandre, var dere et par på den tiden også.» Nils så fornøyd ut. «Tusen takk for readingen, jeg skal gi plass til Vetle, før du sliter deg helt ut.» Så gikk han ut i stua.

13001079_1161404437244796_5452237885719965435_n
Anubis with Sparrows av Joanna Karpowicz (https://joannakarpowicz.pl/)

Vetle kom inn på kjøkkenet med bestemte skritt. Jaså, ikke helt komfortabel med situasjonen? Han satte seg ned like bestemt. Så, avsløringen av returnert DVD-boks var ikke noe han var komfortabel med å innse hadde noe å gjøre med det jeg drev med. Slike ting er helst noe man ser på trygg avstand på tv for eksempel. «Du tror egentlig ikke på dette gjør du vel, selv om du har fått bevis i form av å få tilbake Star Wars-boksen?» sa jeg. Vetle bare gapte. «Hvordan visste du det?!» Jeg trakk på skuldrene. «Det syntes veldig tydelig på kroppsspråket ditt at du ikke hadde så veldig lyst til å være her. Ikke noe overnaturlig bak i det hele tatt. Og om du ikke vil at jeg skal se på tidligere liv eller evner, så har jeg ikke tenkt å tvinge deg. Du har fri vilje som innebærer å både ta skrittet inn i denne verdenen så vel som å la være.» Vetle grunnet litt på dette. «Jeg har jo lyst til å lære mer om hva det er med dette som Torunn synes er så fascinerende, men….» Jeg satte blikket i ham. «Du er ikke klar ennå,» sa jeg, «det kan du si til Torunn fra meg.» Vetle lyste opp. Jeg hadde gitt ham en sjanse til å trekke seg uten å miste ansikt ovenfor kona. «Tusen takk!» sa han og tok hånden min og ristet den energisk opp og ned. Så reiste han seg og gikk ut av kjøkkenet med lettelse i ganglaget. Jeg dro en hånd over ansiktet og drakk opp mineralvannet mitt og tok noen pusteøvelser og en minimeditasjon. Så reiste jeg meg og gikk ut til de andre og satte meg ved siden av Marianne i sofaen hvor hun satt og snakket med Torunn. Marianne smilte til meg og ga meg en rask klem. «Jeg har savnet deg,» hvisket hun i øret mitt, før hun slapp taket. De andre voksne så på oss med en sånn ‘er de ikke søte’-mine. Jeg bare smilte tilbake, at Marianne er en klemmer i full offentlighet er ikke noe jeg synes er flaut lenger. Det ble servert litt mer kaffe og sammen med den kom Nils ut med en kake han hadde bakt, men barna fikk allernådigst lov til å få sjokolade når Nils spurte Torunn, ‘selv om det egentlig er vanlig skoledag i morgen’ som hun sa. Det så ikke ut til at noen ville snakke om det jeg hadde sett på dem, ikke ennå i hvert fall, men kanskje til sine respektive partnere senere. Så da ble det løst sosialt snakk igjen, noe jeg ikke er særlig god på. Marianne derimot er god på det, så jeg fulgte hennes metode så godt jeg kunne. Jeg svarte selvsagt på spørsmål til meg, men det å spørre tilbake for å være høflig uten å egentlig være interessert, den har jeg aldri helt skjønt, men takket være Mariannes eksempel så det ut til at jeg besto denne prøven også. Kvelden begynte å tære på, nå var det i grunnen tid for å runde av merket jeg, men Marianne så ut til å kose seg, så jeg ville ikke ødelegge kvelden for henne. Allikevel merket hun visst at energilageret mitt begynte å bli litt vel lavt fordi hun smilte til meg og la hånden sin på min. «Jeg tenker det er på tide at vi sier takk for oss,» sa hun. Vi tok farvel med alle sammen og det ble ytret noe om at dette burde gjentas fra Torunn. Marianne smilte og sa seg enig og jeg sa sikkert noe lignende, selv om jeg nok der og da ikke var særlig lysten på sosiale sammenkomster på en lang stund. Haroun og Nils ble med oss ut i gangen og småpratet med oss mens Marianne og jeg tok på oss ytterklærne. Jeg ble enig med Haroun at han satte opp en dato til uken en gang for et møte på galleriet og omvisning i lokalene for kursvirksomheten. Vi gikk ut og satte oss i bilen for å kjøre tilbake til Bestas hytte. Marianne og jeg vinket farvel til vertene våre. «Hvordan synes du det gikk?» spurte Marianne mens hun styrte bilen ut på hovedveien. «Har ikke anelse, hvordan så folk ut når de kom ut fra kjøkkenet da? Tror ingen av dem fikk høre det de forventet å høre for å si det sånn.» Marianne lo. «Stakkars Nils så nesten sjokkskadet ut. Hva sa du til ham?» Jeg smilte lurt. «Vel, egentlig er jo dette hemmelig, men mellom deg og meg så sa jeg til ham at han var en healer og en langt bedre healer enn meg.» Marianne lo hjertelig. «Det er ikke noe rart i at han var sjokkert etter en sånn avsløring. Både han og Haroun forguder deg etter det vi gjorde på mandagen, så når en med-introvert mentor sier noe sånt, blir det plutselig veldig virkelig. Ingen selskapslek.» Jeg blåste ut et småfrustrert sukk. «Var det selskapslek de ville ha, skulle de spurt noen andre. Jeg sier bare det jeg får opp, resten er opp til klientens frie vilje. Spesielt Torunn burde vite bedre.» Marianne smilte lurt der hun styrte bilen gjennom svingene i høstmørket. «Ta det med ro, Torunn så ikke på dette som en selskapslek hun heller, men du skremte henne litt tror jeg. Hun snakket lenge med meg om Egypt og Kleopatra av alle ting.» Nå var det min tur til å le. «Hva er det?» spurte Marianne. «Jeg kan ha kommet i skade for å nevne at du nok har hersket i Egypt, men ikke som Kleopatra. Torunn mente nemlig at om noen i middagsselskapet hadde vært Kleopatra måtte det være deg.» Marianne lo. «Du sa ikke noe mer om deg og meg i Egypt til henne altså?» Jeg ristet på hodet. «Nei, det får evt. komme ved neste samling av alle sammen, sånt noe har ingenting i en mentorsamtale å gjøre. Hvis du ikke velger å fortelle henne det selv da.» Marianne sa ikke noe, men jeg merket gjennom båndet vårt at hun var fornøyd med innsatsen min i kveld og hadde kost seg veldig. Vi svingte av hovedveien igjen og inn på gårdsveien inn til Lauvøy. Jeg strakk ut sansene mine mot området der det var gjort store vikingfunn. Jeg var nysgjerrig på hvor mye eller lite energier det var igjen, de siste gangene på denne veien var det jo jeg som hadde sittet bak rattet, da settes de paranormale sansene på lavere nivå automatisk. Det var ikke særlig ille, mest vanlig dagligliv av ymse sort. Men på motsatt side av hovedveien var det noe grums. Marianne kikket nysgjerrig på meg når vi stoppet ved bommen. «Merker du noe ekstra? Du så så fjern ut?» sa hun. «Selve boplassen var rimelig grei men på motsatt side av hovedveien var det et eller annet, kanskje noe som har blitt røsket opp i når de gjorde så stort innhogg i skogen ved åsen der oppe.» sa jeg. Tilbake i Bestas hytte igjen slappet Marianne og jeg av med te i sofaen. Vi var fortsatt nokså oppspilte etter middagsselskapet, men jeg følte meg litt overtrøtt også.

Fortsettelse følger i kapittel 13 del 1 (28.08.2017)

Anubis Noir kapittel 12, del 1

Fortsettelse fra kapittel 11. Kapittel 1 kan leses her.

Middag med studentene

Onsdagsmorgen en gang. Jeg våknet opp i dobbeltsengen med Marianne inntil meg, hun sov fortsatt, så jeg forsøkte å ligge stille en liten stund for ikke å vekke henne. Tenkte på hva jeg skulle briljere med til frokost, mest sannsynlig bare lesse på med pålegg på kjøkkenbordet. Eller kanskje speilegg og bacon? Hvis vi hadde kjøpt bacon da, jeg gikk gjennom matvareinnkjøpet mentalt for å se bacon var blitt handlet inn. Marianne strakte på seg og mumlet et eller annet i søvne og krøp tettere inntil meg. Hun hadde et lite, hemmelighetsfullt smil på leppene der hun lå. Hva nå? Jeg vil jo ikke vekke henne, men nå som jeg har våknet får jeg ikke sove igjen. Jeg slapp å tenke så mye lenger på det fordi hun glippet med øynene kort tid etter. Hun kikket på meg med et smil og gjespet før hun la seg inntil meg for en klem. «God morgen sexy, takk for i går kveld.» sa jeg. Mariannes øyne funklet selv om hun også rødmet litt. «Morn, og selv takk kjekken.» sa hun. Sånn lå vi et par minutter, før jeg fant ut at det kanskje var på tide å starte frokosten. «Vil du ha egg og bacon til frokost?» spurte jeg Marianne. Hun kvalte en gjesp og strakte seg og så på meg med et smil. «Tar du frokosten i dag altså?» sa hun. «Javisst, du ordnet jo frokost i går. Bare bli liggende en stund til du, så skal jeg fikse kaffe til deg mens resten av frokosten blir klar.» sa jeg. Marianne smilte, lente seg over og kysset meg på nesetippen. «Takk.» sa hun. Jeg sto opp og fikk på meg joggebuksa eller kosebuksa som Marianne kaller den og trasket ut på kjøkkenet og satte på kaffen. Etter litt romstering i kjøleskapet fant jeg frem baconet og eggene. Jeg kastet et blikk på trakteren, kolben var ikke særlig full ennå, bare en halv kopp. Så jeg puttet noen brødskiver i brødristeren før jeg fant frem en kopp til Marianne. Nå var det traktet nok kaffe til en kopp, så jeg tok kjapt ut kolben, helte opp kaffe til Marianne og satte kolben på plass igjen. Duften av nytraktet kaffe spredde seg gjennom hytta mens jeg gikk tilbake til soverommet hvor Marianne satt oppreist i sengen. Jeg ga henne kaffen og hun trakk inn lukten med halvlukkede øyne før hun tok en slurk. «Mmm….perfekt.» sa hun. Jeg gikk tilbake til kjøkkenet for å gjøre ferdig resten av frokosten, romsterte litt i kjøkkenskapet etter flere stekepanner, før jeg kom på et tips om å steke baconet på bakepapir i stekeovn. Så jakten endret seg til å se om det var bakepapir noe sted. Det var det, så komfyr ble skrudd på og bacon dandert utover bakepapiret på en stekeplate som prompte ble satt inn i stekeovnen. Så begynte jeg å dekke på bordet, helte resten av kaffen over på en kanne og helte opp en halv kopp til meg selv. Først da satte jeg på stekepannen for speileggene. Marianne kom tuslende inn på kjøkkenet med kaffekoppen i hånda rett etterpå. «Bare sett deg, maten er straks klar,» sa jeg. Så hun satte seg med et lite smil. Speileggene ble behørig dandert på hver sin tallerken og så fordelte jeg baconet likeså. Marianne snuste inn lukten av nystekt bacon. «Du skjemmer meg bort, blir alle frokoster sånn når vi flytter sammen?» sa hun. Jeg lo, «Antageligvis ikke, dette er feriefrokost, i ferier har vi jo god tid. Jeg er redd for at hverdagsfrokost fort kan komme til å bestå av brødskiver og kaffe.» Marianne hevet kaffekoppen som hun skålte, «Så lenge det gjøres med kjærlighet er brødskiver og kaffe en fullverdig frokost.» sa hun leende. Jeg skålte tilbake med min kaffekopp. Vi gjorde oss ferdig med frokosten og tok oppvasken. Det var en stund til vi behøvde å begynne å gjøre oss klare til selskap, så vi satt oss i sofaen med hver vår bok etter å ha fyrt opp litt i peisen. Sånn satt vi tett inntil hverandre oppslukt i hver vår bok. Et par timer senere var forberedelsene til å gå i middagsselskap hos Haroun og Nils i full sving. Jeg hadde barbert meg og dusjet, så satte meg ned i stuen for å meditere mens Marianne tok over badet. Klær hadde jeg funnet frem for lengst, alt i sort selvsagt, både jeans, genser og ytterjakken. Enkelt, greit og typisk meg. Marianne brukte ikke så veldig lang tid i dusjen, hørte føneren bli slått på, før hun kort tid etterpå kom ut fra badet i undertøyet. Hun rufset til håret mens hun gikk forbi meg. Jeg måtte snu meg en gang til, hun hadde på seg litt annen type undertøy enn jeg hadde sett henne i så langt. Dette var sort og langt mere sexy. At hun kledde det var det ingen tvil om og Marianne kom tilbake mens hun dro på seg en t-skjorte. Stoppet opp og ga meg et blendende smil og snudde seg sakte rundt for meg. Så lente hun seg frem og kysset meg. «Du skal få lov til å hjelpe meg med å ta det av i kveld.» sa hun og forsvant inn på badet med lette skritt og en liten latter. Marianne kom ut fra badet igjen etter en liten stund, nå hadde hun tatt på seg dagens antrekk. Det besto av et ankellangt sort skjørt og en sort høyhalset genser med fargede striper på tvers over brystet. «Dæven, du ser flott ut!» sa jeg. Marianne rødmet litt, men jeg merket gjennom båndet vårt at hun likte komplimentet. Hun kikket på meg der jeg satt i joggebukse og t-skjorte. «Du skal vel ikke gå i det der?» Jeg gliste, «Neida, har funnet frem vanlige klær.» Marianne kikket på klokka over kjøkkendøren. «Vi må dra om tjuefem minutter altså, senest.» Jeg reiste meg og kysset henne på kinnet. «Jeg skal gå og kle på meg nå.» sa jeg og forsvant ut på soverommet hvor alt lå klart på senga.

anubis-and-bast
(C) Alejandro Cardenas

Når jeg kom ut i stua igjen, satt Marianne klar i sofaen. Hun hadde sminket seg ørlite grann, dyprød leppestift og mascara. «Har du bare sorte klær?» sa hun med en liten latter. Jeg trakk på skuldrene. «Jeg har ei grå bukse hjemme og noen hvite t-skjorter og et par grå også, hvordan det?» Marianne bare ristet smilende på hodet. «Du er jo Anubis, sorte klær hører vel med til jobben.» Da måtte jeg le. «Ikke nødvendigvis, men i dette livet liker jeg mørke farger og aller helst sort, så garderoben min er ikke akkurat fargesprakende.» Vi satte kursen mot utgangsdøren og tok på oss ytterklærne. Marianne trakk på seg et par ankelhøye støvler med solide såler. Det var jo praktisk med støvler som passet til både hverdags og fest tenkte jeg for meg selv mens jeg trakk på meg de sorte turstøvlene mine. Jeg hadde pusset dem tidligere på dagen i anledning middagen. Om de passet til middagsselskap brydde jeg meg derimot mindre om, ikke minst fordi jeg ikke hadde tatt med meg noen andre sko til hytteferien. Jeg kjente ekstra på hvor mye komfortsonen var i ferd med å utfordres. Det spilte ingen rolle at jeg hadde hilst på og spist lunsj hos vertene før, heller ikke at jeg også har vært på et oppdrag hos Torunn og mannen og dermed har hilst på disse også. Oppdrag er jobb og jeg ser sjelden noe til klientene etter at jeg har vært der og ryddet opp. Og nå skal jeg plutselig være sosial med flere av dem?! Marianne merket tydeligvis nervøsiteten min fordi hun snudde seg og omfavnet meg ute på trammen. Så kysset hun meg på kinnet og hvisket meg i øra. «Dette kommer til å gå så fint så. Husk at de andre ser opp til deg, så de er nok like nervøse.» Jeg trakk pusten et par ganger. Så kikket jeg på Marianne. «Det at de ser opp til meg hjelper ikke akkurat på nervøsiteten. Det gjør det i grunnen bare verre. Da er jeg jo i rampelyset.» sa jeg. Mariannes øyne glitret og et lurt smil lekte over leppene hennes. Hun sa ikke noe, bare tok meg i hånden og så gikk vi bort til bilen hvor Marianne ga meg bilnøkkelen og satte seg inn på passasjersiden etter at jeg hadde låst opp. Jeg startet opp bilen og manøvrerte ut på hovedgårdsveien mens jeg forsøkte å huske veien til Haroun og Nils. Vi fant veien og kom frem med et par minutter til gode. Vel fremme steg vi ut av bilen, men rakk ikke frem til huset før det kom en bil til, Torunn og Vetle med barn. Haroun og Nils kom ut og møtte oss og hilste på alle. Men Torunn lyste opp når hun hilste på Marianne. «Så det er deg han skulle på middag hos!» sa Torunn. «Det tok ikke lang tid før dere ble sammen skjønner jeg.» Marianne smilte og tok et godt tak rundt armen min. «Vi hadde jo møtt hverandre før, for mange måneder siden.» sa hun. Torunn så nysgjerrig på oss, men rakk ikke å grave noe mer om historien til Marianne og meg fordi Nils kom bort og tok hånden min i neven sin og håndhilste ivrig. «Det har blitt et helt annet sted å bo etter at dere var her! Haroun og jeg har fått jobbet masse med kunsten vår nå og vi har en liten overraskelse til dere senere.» Overraskelse? tenkte jeg for meg selv. Vet ikke om jeg liker overraskelser jeg ikke vet hva er for noe, og jeg er fullstendig klar over at det da ikke er noen overraskelse lenger. Nils må ha sett eller fanget opp noe fra meg fordi han insisterte på at det var noe fint. Vi ble så introdusert for Torunn og Vetles barn som jeg ikke hadde hilst på før, datteren Sara på ni år og sønnen Niklas på seks år. Sara stirret først på meg og så på Marianne og tilbake til meg der vi sto og holdt hender. Så brøt hun ut i et smil som viste at hun hadde mistet noen melketenner. «Er dere…kjærster?» spurte hun mens hun grov i grusen med skotuppen. Marianne smilte tilbake, «Ja, vi er kjærester.» sa hun. Niklas derimot så ikke særlig interessert ut i slike ting, «Du har stor nese!» informerte han meg om før han sprang bort for å kose med hunden Bolivar. Torunn og Vetle så litt brydd ut av barnas oppførsel. Men vi forsikret dem om at det var helt ok, barn snakker rett ut, sånn er det bare. Vel inne i huset ble vi geleidet til stuen som var i samme stil som kjøkkenet, husets gamle tømmervegger var tatt frem og belysningen var dempet med en blanding av taklampe dimmet til lavt og telys i minilykter på spisebordet. Det i seg selv så ut som en levning fra et par århundrer siden. Digert, med solid bordplate og ben som var nesten like tykke som bordplaten. Hovedretten til middag for de voksne var reinsdyrstek med mandelpoteter og grønnsaker fra vertenes eget drivhus. Men Nils hadde tatt hensyn til at det var barn blant gjestene også, så de fikk egen barnemeny komponert av ham med like mye kjærlighet til matlagingen som de voksnes middag. Kjøttkaker med potetstappe, hjemmelaget dette også selvsagt. Til maten ble det servert mineralvann med og uten smak til de voksne og saft til barna. Torunn og Marianne fant kjemien og pratet om smått og stort mens hovedretten ble fortært. Jeg hadde merket en antydning til nervøsitet og en vag følelse av noe liknende sjalusi gjennom båndet jeg hadde med Marianne. Disse følelsene forsvant etter hvert under middagen, så disse følelsene hadde med Torunn å gjøre. En liten stund skjønte jeg ikke hvorfor, men så slo det meg at det jeg hadde fortalt om kanalisering fra Torunn kanskje kunne høres ut som om hun kunne være en konkurrent for Marianne. Noe som selvsagt ikke var tilfelle overhodet. Det finnes ingen annen kvinne for meg enn Marianne, min Bast.

Bast Anubis Valentine
(C) Alejandro Cardenas

Marianne merket visst disse følelsene fra meg fordi hun tok tak i hånden min og klemte den kjærlig.  Nils var en eksepsjonell kokk og akkurat som gryteretten Marianne og jeg fikk til lunsj, smakte middagen fortreffelig. Kjøttet var mørt og perfekt stekt og sausen hadde den lille ekstra viltsmaken. Han hadde lagt mye arbeid ned i middagen og jeg tror alt var hjemmelaget. «Dette smakte veldig godt, Nils.» sa jeg. Nils ble litt forlegen av komplimentene for matlagingen, men Haroun holdt godt rundt ham, som for å forhindre at Nils fant på en unnskyldning for å forsvinne ut på kjøkkenet. Haroun kikket på mannen sin med kjærlighet i blikket. «Nils ville at alt skulle være perfekt. Han har trålet matbutikkene etter de rette råvarene. Det skulle ikke tas noen snarveier.» Nils ble ennå mer forlegen og satt nesten og vred seg på stolen sin. Var alt dette til ære for oss? Jeg ble forlegen selv, men Marianne smilte til Nils. «Tusen takk for alt arbeidet du har lagt ned i maten Nils, dette er den beste reinsdyrsteken jeg har smakt.» sa hun. Marianne ble belønnet med et øre til øre smil fra Nils. Hun har den effekten på mennesker, hun får dem til å føle seg bra med seg selv. Solens livgivende kraft i aksjon kan gi mange slags effekter har jeg lagt merke til. Etter middagen, men før dessert, kom samtalen raskt inn på hvordan Marianne og jeg hadde møttes. Haroun og Nils kjente jo historien fra før av, men Torunn var veldig nysgjerrig. «Dere kjente hverandre fra før av altså? Han var ikke totalt ukjent når han dukket opp på døra hos vennene dine?» sa hun. Marianne ristet på hodet med et smil. «Helt ukjent var han ikke, nei, vi tok jo ekspressbussen til Tunby sammen en stund.» Torunn så forvirret ut. «Sammen? Og så visste dere ikke navnet på hverandre en gang?» Jeg gliste litt. «Det var fra samme holdeplass, det ble liksom aldri til at jeg turte å spørre henne. Jeg var veldig usikker på om hun var den jeg hadde sett i syner eller ei. Men hun smilte alltid og sa hei når jeg kom.» Sara og Niklas var utålmodige, dette var en kjedelig samtale syntes de. Nils reiste seg og vinket på dem, «Vil dere gå tur med Bolivar? Jeg tror han kjeder seg litt.» «Ja!» utbrøt både Sara og Niklas, så forsvant de ut for å gå tur med Bolivar, dette var visst fast rutine hver gang de var på besøk hos Haroun og Nils, men det var liksom tradisjon at de måtte spørres først. Marianne smålo. «Du skulle sett ham den gangen jeg snakket litt lenger med ham, jeg spurte om han hadde funnet igjen lommeboka etter at han mistet den på bussen noen dager tidligere. Jeg tror han etter hvert ble så nervøs at tungen slo krøll på seg.» Torunn måtte le hun også, hun syntes det hele med bussmøtet og så senere husrens og påfølgende virvelvind-dating var romantisk. Marianne og jeg nevnte jo også dette med tidligere liv som spilte inn. «Har dere virkelig vært sammen i så mange liv tidligere? Så spennende!» sa Torunn. «Det ser sånn ut,» sa jeg. Marianne nikket ivrig. «Tord tok meg med på en astralreise på mandag, da så vi livet vårt i Atlantis.» sa hun. Alle de voksne kikket på Marianne og meg med store øyne. Dette med Bast og Anubis lot jeg være å nevne i denne omgang, det får komme når jeg setter i gang med undervisningen. «Atlantis?!» utbrøt Nils, «det forklarer et og annet jeg opplevde når jeg malte i går.» Jeg kikket spørrende på ham. Han ble litt forlegen og mumlet noe om at han skulle vise oss etter desserten.

Fortsettelse følger i kapittel 12, del 2 (09.08.2017)

Anubis Noir kapittel 11

Fortsettelse fra kapittel 10, del 2. Kapittel 1 kan leses her.

Loke står til rette for Osiris

Morgenen etter våknet jeg og i et mikrosekund var jeg forvirret over hvor jeg var før jeg husket at jeg var på hytteferie med Marianne. Jeg snudde meg rundt i sengen for å se om hun fortsatt sov, men hun var ikke der. Sengen var fortsatt varm etter henne, så hun må ha våknet bare minutter før meg. Jeg hørte dusjen skrus på, så jeg fikk på meg noen klær og slepte meg ut på kjøkkenet. Selv om det er ferie er jeg ikke noe morgenmenneske. Det luktet kaffe, Marianne hadde satt på kaffen før hun gikk i dusjen. Jeg sendte mange takknemlige til tanker henne. Trakteren hadde rukket å trakte sånn omtrentlig en kopp, så jeg fant en kopp i skapet og fylte den opp og satte kolben på plass igjen. Der sto jeg og nøt kaffen og glante ut vinduet. Det så ut til å bli en perfekt høstdag, solens stråler speilet seg i doggen på gresset. Jeg hørte dusjen slås av og kort tid etterpå kom Marianne inn på kjøkkenet med lette skritt iført bare truse og t-skjorte. «Hei kjekken,» sa hun. «Hei sexy,» sa jeg. Marianne rødmet, før hun klemte meg og ga meg et kyss på kinnet. Håret hennes var fortsatt vått og luktet av roser i dag, det luktet i grunnen roser fra resten av henne også. Jeg ble veldig var at jeg antageligvis ikke luktet like godt. Jeg kremtet. «Jeg skal bare drikke opp kaffen, så går jeg i dusjen.» Marianne bare gliste. «Nei, sett deg så lenge, jeg lager frokosten i dag, skal bare hente en bukse,» sa hun og forsvant ut døra i retning soverommet. «Dusje kan du gjøre etterpå,» ropte hun fra soverommet. Så jeg satt meg ned ved kjøkkenbordet og nøt kaffen min. Marianne var raskt tilbake igjen, nå med en joggebukse på seg. Hun snek seg til et skikkelig kyss før hun gikk leende bort til kjøkkenbenken og komfyren. «Jeg tenkte jeg kunne lage eggerøre, du liker det ikke sant?» spurte hun. Jeg bare nikket og hun smilte fornøyd og jeg hørte hun kakket egg og vispet sammen noe i en bolle og helte blandingen over i stekepannen. Jeg reiste meg for å hjelpe til, men Marianne vinket meg ned igjen. Kort tid etter kom hun bort med eggerøren på en tallerken og en skje ved siden av. Så gikk hun bort til brødboksen og fant frem brød, helte resten av kaffen over på kannen og fant frem kopp til seg selv. Alt dette balanserte hun bort til kjøkkenbordet, så jeg reiste meg for å ta i mot brødet i det minste for å avlaste børen. Hun smilte takknemlig og satte seg ned ovenfor meg og gjorde ‘du først’ gest i retning av brødskivene og eggerøren. Så jeg forsynte meg og skjøv så brød og eggerøre over til henne. Kaffen hadde så smått begynt å gjøre magien sin, så jeg var mer tilstede nå. Marianne smurte ferdig brødskivene sine, kikket på meg. Hun nøt situasjonen merket jeg gjennom båndet vårt, det å spise frokost sammen med mannen hun elsket. Og så var det den følelsen av takknemlighet igjen. Takknemlighet for hva? Jeg drakk opp kaffen min mens jeg funderte. Funderingene må ha blitt kringkastet til Marianne fordi hun satt der med et digert glis. «Takk for i går kveld, jeg håper vi kan gjenta det ganske så snart.» sa hun. «Øh, selv takk,» fikk jeg frem, «vi skal jo være her en del dager til, så det blir nok flere sjanser,» sa jeg i mangel av noe mer fornuftig å komme med. Marianne lo. «Sjansene skaper vi selv!» sa hun. Dette var en ny side av Marianne, vel ny er den nok ikke, det er vel heller det at hun nå føler hun kan slippe løs lidenskapen sin rundt meg. Jeg ble litt rød rundt ørene skal jeg innrømme, men innstillingen hennes ga en skikkelig styrketår for selvtilliten min. Etter å ha spist ferdig frokost var jeg inne på min tredje kopp kaffe mens jeg tok oppvasken. Jeg likte følelsen av å ikke ha noen konkrete planer for dagen, bare ta den som den kom sammen med Marianne.

morgenlevering_topp1

Universet syntes tydeligvis jeg fortjente en liten ferie fordi jobbmobilen ikke ga en lyd fra seg, ikke noen e-poster eller meldinger via Facebook heller. Når jeg var ferdig med oppvasken gikk jeg i dusjen. Etter dusjen trasket jeg ut i stuen hvor Marianne satt i en stol hun hadde snudd mot panoramavinduet. Hun satt med en diger kikkert og studerte fjorden utenfor. Hun satte kikkerten ned og snudde seg mot meg og smilte. «Ser du noe spennende?» spurte jeg. Marianne tok opp kikkerten igjen og rettet den rett frem, men det så ut til at hun var mer interessert i stranden nedenfor hytta enn skjærgården og fjorden. «Vel,» sa hun, «det er noe rart som foregår nede på stranden. Det er tre fugler som oppfører seg veldig underlig. Her, se selv.» sa hun og rakte meg kikkerten. Jeg rettet kikkerten dit Marianne pekte og så noe enten var kråker eller ravner og en stor rovfugl, rovfuglen var ikke stor nok til å være en ørn, så det var kanskje en falk eller en hauk. Ved nærmere ettersyn kunne det faktisk se ut som om kråkene ikke var kråker, men ravner. To ravner og en falk?! Plutselig lettet alle tre fuglene fra stranden og fløy mot hytta og landet på plenen foran hytta, men på en høflig avstand. Det var som om de ventet på noe. Jeg satte kikkerten ned. «Det er Hugin, Munin og antageligvis Horus.» Marianne kikket nysgjerrig ut på plenen. «Hvorfor er de her?» sa hun. Jeg tenkte meg om, så slo det meg, Marianne og jeg ble i form av gudene vi er, innkalt for å vitne mot Loke. Odin hadde godtatt Bast-Mariannes krav om at Loke måtte stilles for Osiris’ rett. «Vi må ta en astralreise igjen.» sa jeg til Marianne. «Tiden er inne for rettssaken mot Loke.» Marianne ble øyeblikkelig stram i maska når hun hørte jeg nevnte Loke. «Det var jomen på tide!» sa hun indignert. Vi satte oss ned på stuegulvet slik som sist og det tok ikke lange stunden før vi var fremme.

common-raven-2374948_640

I dommens hall så jeg flere kjente, Sekhmet var der sammen med Khnum og Set og selvsagt Osiris selv som satt på tronen sin på et lite podium i enden av salen. Det så ut som om Thoth måtte ta min jobb ved vektskålene denne gangen, noe annet hadde jo vært urettferdig egentlig. Selv om vi befant oss på astralplanet, fulgte gudene egne lover og regler og om jeg som Basts ektemann hadde passet vektskålene kunne det blitt oppfattet som at Osiris tok side i saken. Jeg så Odin som hadde tatt med seg Tor og Ty for holde Loke i lenker, alle var stivpyntet, Loke så seg nysgjerrig rundt, han virket ikke særlig redd til tross for hva som kanskje ventet ham om han ble funnet skyldig. Ammit sto tross alt klar ved siden av Osiris trone som en lydig hund. Osiris reiste seg og slo staven sin i gulvet en gang. «Retten er nå satt. Saken dreier seg om strafferettslig tilhøriget for Loke: Åsgard eller Duat. Skyldspørsmålet er avgjort allerede?» Osiris hevet et øyenbryn i retning av æsene. Odin kremtet. «Ja, ærede Osiris, Loke innrømmer skyld, dette bestrides ikke. Han har tuklet med hodene til flere barn som bodde i nærheten av bakdøren til fengselet hans.» Osiris snudde seg mot oss. «Lady Bast, du og lord Anubis var vitner til dette og det er du som krever at Loke straffes etter våre lover?» Marianne tok et skritt frem, nikket. «Det er korrekt ærede Osiris, jeg krever at Loke straffes etter våre lover for å ha forbrutt seg mot barn under min beskyttelse.» Loke så opp ved dette, øynene gnistret av morskap, han hadde tydeligvis funnet noe han trodde var et smutthull. «Kan jeg få snakke ærede Osiris?» Tor fant frem Mjølner og var tydeligvis klar for å denge Loke. «Hold tåta forbryter ellers får du smake Mjølner igjen!» Osiris holdt opp en hånd. «La ham få snakke tordengud, jeg kjenner til Lokes rykte for å sno seg.» Osiris smilte et tynt og kjølig smil. Loke så et øyeblikk ut til å angre på at han hadde bedt om ordet, men så ga han full gass. «Jeg vil protestere mot at barna var under Basts beskyttelse, hadde jeg visst dette ville jeg aldri ha gjort det jeg gjorde. Det var ikke markert noe sted og ingen har informert meg om at Bast og Anubis er til stede i Norge i denne syklusen. Derfor mener jeg at jeg ikke kan sees som strafferettslig tilhørende dere. Kun æsene kan dømme meg.» Odin ristet på hodet, Ty gliste og Tor så ut som et spørsmålstegn. Osiris kom med det tynne smilet igjen. «Et interessant argument Loke, men gudenes råd bestemte dette før du ble fengslet av æsene, så argumentet for uvitenhet anses som ugyldig. Det er tross alt din plikt som borger av Åsgard å sette deg inn i nyheter som kan angå deg.» Osiris fortsatte, «Derimot gjenstår straffemetoden, du kan bli med æsene tilbake og la dem fengsle deg under jorda igjen. Jeg forventer at det denne gang blir i et langt sikrere fengsel?» Odin nikket, «Vi har en intensjonsavtale med Surt i Muspelheim om å ta seg av Loke om det skulle bli nødvendig.» Loke så forferdet på Odin. «Men, men, der er det jo bare flammer og… vel, flammer! Ikke noe mjød eller noe.» Ty lo, «Det er derfor det kalles fengsel, det skal være en straff vet du.» Loke snudde seg mot Osiris. «Hva er det andre alternativet?» Osiris slo ut med hånden i retning av Ammit. «Du gis til sjeleslukeren, sjelen din blir fortært, du vil opphøre å eksistere fullstendig.» «Øh,» sa Loke, «jeg vil endre tilståelsen min. Den ble halt ut av meg med vold!» Han skulte bort på Tor som bare så forvirret ut der han sto med Mjølner over skulderen. Så gløttet Loke bort på Marianne. Det berømte ordtaket om at blikk kan drepe kom meg i hu der og da, hadde Marianne hatt det dødelige blikket ville Loke blitt redusert til aske på flekken. Osiris vendte seg mot Thoth. «Stemmer dette?» Thoth konsulterte skrivetavlen sin. «Nei, Loke skrøt av handlingen sin før Bast og senere Tor ga ham juling. Ingen tvangsmidler ble brukt av noen av partene for å få frem en tilståelse.» Loke så litt blek ut. Det å lyve i dommens hall sees ikke på med blide øyne. Odin slo hånden over øynene og ristet på hodet. Tor så for så vidt fornøyd ut over at Loke ikke så ut til å skulle slippe unna, men også litt skuffet over at han ikke fikk denge noen. Tys glis ble muligens ennå bredere. Osiris bare kom med noe som hørtes ut som ‘tsk, tsk’. Han satte blikket i Loke. «Er du klar for veiingen av hjertet? Det er jo en proformasak nærmest siden du har tilstått, men om du absolutt mener at du er uskyldig så vil vekten vise det.» Loke så ut som om han var trengt opp i et hjørne. «Kan jeg ikke forklare meg først? Jeg gjorde dette på ordre fra noen andre skal du vite!» sa han med honning i røsten.» Osiris hevet begge øyenbrynene der han satt. «Så nå har du plutselig gjort det allikevel?» Loke så lur ut. «Kanskje. Får jeg strafferabatt om jeg nevner medsammensvorne?» Osiris kløp seg over neseroten og ristet på hodet. «Nei, når du først står foran meg er det kun det som er relatert til deg personlig som tas hensyn til. Kan du bevise at noen har presset deg til dette, vil det tas til etterretning.» Et lurt smil lekte over Lokes lepper et par sekunder før han tok på seg den angrende synder minen. «Selvsagt kan jeg bevise det, men jeg har ikke bevisene med meg.» Marianne ristet på hodet. Osiris bare smilte det kalde smilet sitt igjen. «Så du må hjem og hente disse bevisene antar jeg?» Loke nikket ivrig. «Avslått,» sa Osiris og dunket staven i gulvet en gang. Loke så himmelfallen ut. «Hvis det er slik at du ble tvunget til dette, vil veiingen av hjertet avsløre det når det legges på vekten sammen med Ma’ats fjær.» sa Osiris. Han vinket på meg. «Anubis, vennligst ta ut Lokes hjerte og plasser det på vektskålen.» Loke så sjokkert ut der jeg nærmet meg ham. «Men, men, men..?! Jeg trenger hjertet for å leve!» Osiris hevet øyenbrynene. «Du får det raskt tilbake og så lenge du er her i Dommens hall, dør du ikke før jeg sier det.» sa han. Jeg tok hånden mot brystkassen til Loke og knyttet den og kjente at jeg hadde hjertet hans i hånden. Loke så forvirret ut, Odin imponert og Tor forvirret mens Ty kikket interessert på hånden min når jeg åpnet den for å vise Lokes hjerte.

1538679_596238277127842_1587543758_n

Det banket fortsatt, men det var ikke noe blod hverken på Loke eller hjertet. Jeg har ikke behov for den slags spesialeffekter for å gjøre jobben min. Jeg la hjertet på vektskålen og Thoth la Ma’ats fjær på den andre vektskålen. Vekten var i bevegelse noe lenger enn for vanlige døde, men jeg antok at Lokes kaosnatur antageligvis hadde en del med det å gjøre. Til slutt var vektskålene nesten i balanse og der stoppet de. Hjertet var et par hakk tyngre enn Ma’ats fjær, langt mindre enn jeg hadde regnet med. Marianne så rasende ut, jeg kunne se solens kraft strømme ut i hendene hennes. Osiris så det også. «Lady Bast! Dette er en rettssal, ikke en arena, vennligst hold temperamentet ditt i sjakk. Loke vil få sin straff, men jeg kan ikke dømme ham til sjeleslukeren. Husk hva din far skrev på våpenet ditt.» Marianne så litt flau ut over å ha nesten mistet kontrollen. Jeg så på henne. «Hva mente han med det din far har skrevet på våpenet ditt? Står det noe om temperamentet ditt på sverdet?» Marianne hysjet på meg, «Senere.» Osiris kremtet. «Det er derfor denne rettens avgjørelse at Loke overlates til æsenes jurisdiksjon for fengsling. Skulle Loke derimot rømme vil forespørselen om å kastes til Ammit tas opp til vurdering igjen.» Osiris slo staven i gulvet to ganger og Thoth skriblet raskt nedover skrivetavlen sin for å registrere dommen. Han rev av en papyrusbit og ga den til Odin, «Vær så god, fangen er din Allfar, bare skriv under her.» Odin skriblet ned runen sin der Thoth pekte og så la han en tung hånd på Lokes skulder. «Da blir du med oss til Surt, det blir ikke så ille som du tror selv om du selvsagt skal være der i all evighet. Men du vil i det minste ikke utslettes.» Lenkene falt av Loke og han satte i et sprang forbi Marianne og meg mot døra. Marianne langet ut og traff Loke med en perfect uppercut som stoppet ham brått, han sank sammen som en tomsekk. Marianne ristet på hånden med en grimase. «Au, jeg hadde ikke trodd han var så hard å slå ned», sa hun. «Kan jeg denge’n nå?» spurte Tor. Osiris ristet på hodet. «Kanskje etterpå om det blir nødvendig.» Tor gliste og kikket på Loke. «Du trodde vel ikke du kunne rømme?» sa Osiris.» Loke gned seg over haken der Marianne hadde truffet ham. Odin så rasende på Loke. «Er det sånn du belønner de som redder det skrantne skinnet ditt?!», han pekte på Loke og mumlet et eller annet og så var det nye lenker på plass. Tor sto og slo Mjølner mot hånden mens han skulte truende på Loke. «Neste gang denger jeg hodet ditt ned i magen din før du gjør mer ugagn!» sa Tor. Så tok han tak i Loke og slang ham over skulderen til høylytte protester fra Loke om hvor uverdig det var å bli behandlet sånn foran andre gudekolleger. Hva ville khemittene tro om æsene når de behandlet fangene sine sånn? Odin skulte på Loke. «Hold tåta, khemittene var klare for å kaste deg til Ammit husker du? Jeg ser ingen protester fra dem over hvordan du behandles.» Loke holdt klokelig kjeft etter den tiraden. Odin tok runden rundt lokalet og takket for rettferdig behandling før han kom bort til Marianne og meg. Han bukket dypt for henne. «Jeg vil på det sterkeste beklage det min fostersønn har gjort og forsikre deg om at han ikke vil slippe ut fra Surts fengsel.» Marianne nikket kongelig. «Unnskyldning godtatt.» sa hun kort, men høflig. Man kunne lett ane en viss kjølig holdning mellom linjene og en advarsel om at hvis Loke slapp ut en gang til, ville Marianne som Bast gjøre sitt til for at Loke ble kastet til Ammit uten ny rettssak slik Osiris hadde sagt i dommen. Odin bare bukket igjen og nikket høflig til meg før han gikk tilbake til Tor som sto og kjedet seg, men med et godt grep om Loke der denne hang over skulderen hans. Så gikk de sammen ut dørene og jeg håpet i mitt stille sinn at det ble en stund til neste gang jeg måtte forholde meg til æsenes påfunn. Osiris gikk ned av tronen og bort til oss, de andre gudene så også ut til å dra sin vei, utenom Set og Sekhmet som også kom bort til Marianne og meg. Osiris henvendte seg til Marianne først. «Jeg beklager at jeg måtte irettsette deg tidligere lady Bast.» Marianne bare viftet det vekk med en håndbevegelse. «Ikke tenk på det, du hadde rett, jeg lot nesten sinnet mitt løpe løpsk.» Når Sekhmet hørte dette lo hun høyt, helt til Set påpekte at Sekhmet ikke burde kaste sten i glasshus. Sekhmet kastet et surt blikk på ham. Så kikket Set nysgjerrig på Marianne og meg. «Så bror, du har funnet Bast igjen ser jeg. Blir du ikke lei av å være menneske så ofte? All denne letingen etter hun som er gjenfødt som Bast og alt det der?» Jeg trakk på skuldrene. «Vi har sjansen til å gjøre rett det som gikk skeis i Atlantis, den muligheten står jeg ikke over selv om det å være menneske har sine utfordringer.» Osiris skulte litt på Set, som om denne hadde begått en gedigen sosial flause. «Er du sikker på at du ikke vil ta over for meg som hersker over dødsriket?» sa Osiris. Jeg ristet bestemt på hodet. «Ikke tale om, du ville være konge, da får du slite det med helsa. Jeg har mye større frihet nå enn når jeg hadde jobben din. Jeg blåser i om jeg er eldst av oss tre.» Osiris så lettere sjokkert ut mens Set bare lo. Sekhmet ristet smilende på hodet og kikket megetsigende på Marianne. «Litt av noen svigerbrødre du har lillesøster.» Marianne trakk smilende på skuldrene. «Man blir vant til dem etter noen millioner år eller så.» Så tok hun et godt tak rundt livet mitt. «Det er uansett verdt prisen.» sa hun med en liten latter. Vi tok farvel med dommens hall og denne gangen kom det ingen avstikkere på astralplanet, vi kom rett tilbake til hytta og oss selv igjen. Marianne åpnet øynene og blåste ut litt frustrasjon i et lite fnys. Jeg tok hendene hennes og holdt dem en liten stund. Hun så opp på meg med et smil. «Det går bra, dommen var rettferdig, Thoth ville aldri latt Loke få tukle med vektskålene. Men jeg lurer på om han snakket sant om at det var noen flere som sto bak?» Jeg trakk på skuldrene. «Jeg kunne ikke lese noe ut av ham i dommens hall, men er det noe større som drar i trådene skal vi nok finne ut av det.» Jeg kvalte en gjesp og kikket på klokka som hang over døra inn til kjøkkenet. Vi hadde vært i dommens hall i nesten tre timer, ikke rart jeg følte meg støl og det stakk som nåler både her og der. Jeg støttet meg til sofaen og kravlet meg opp på beina. Marianne kikket leende på meg. «Det ser ut som om du kunne trenge å strekke på bena.» sa hun. Jeg gjorde noen grimaser etter hvert som musklene løsnet. «Er ikke du støl da?» sa jeg. Hun smilte og nesten spratt opp, før hun plutselig snublet rett inn i favnen min. Jeg forsøkte å kvele et latterbrøl. Marianne bare smilte et litt flaut smil. «Jeg feilberegnet visst litt.» Sånn stod vi en liten stund, jeg kunne kjenne hjerteslagene hennes gjennom genseren hennes. Og hun utstrålte varme som vanlig og luktet fortsatt nydusjet. Jeg ga henne et raskt kyss. «Jeg likte ideen din om å strekke på beina. Skal vi gå en tur?» Marianne lyste opp, lente seg inntil meg igjen og kysset meg på kinnet. «Ja, det gjør vi.» Denne gangen tok vi full runde rundt Lauvøy, vi gikk over brua mot vikingfunnstedet. Det var en tur i ganske frisk høstluft, men sola varmet litt fortsatt, så vi frøs ikke. Etter brua fulgte vi bilveien tilbake til krysset hvor man tok av ned mot Lauvøy og trasket inn på gårdsveien og fulgte den tilbake til hytta. Etter å ha hengt av oss tøyet, gikk jeg ut på kjøkkenet og begynte på middagen. Tenkte vi fikk gå for litt mer avansert middag enn pytt-i-panne, men ikke for avansert. Så det ble fiskemiddag med poteter og grønnsaker, laks som har trukket, ikke kokt. Marianne så fascinert på mens jeg dekket på og snuste ut i luften. «Det lukter godt, jeg visste ikke at du var en sånn gourmetkokk.» sa hun smilende. Jeg gliste bare. «Du får smake først, så kan får du se om du fortsatt mener jeg er gourmetkokk. Jeg har vært ungkar i over tjue år og kun laget middag for egen gane.» Marianne bare ristet leende på hodet, kysset meg raskt på kinnet og satte seg. Jeg silte vann av poteter og grønnsaker og puttet dem i hver sin bolle og puttet fiskestykkene på et fat. Jeg bar bort fisk og poteter først og så grønnsakene, før jeg også satte meg. «Vær så god, forsyn deg,» sa jeg til Marianne. Hun gjorde som jeg foreslo og etter å ha tatt til seg, smakte hun nysgjerrig på fisken. Leppene hennes kruste seg i et lurt smil. Jeg hadde visst lyktes med fisken. Vi spiste oss mette før vi tok det litt roligere med resten av middagen. Vi småpratet litt innimellom andre og tredje forsyning. Marianne fortalte meg at budskapet fra Ra på sverdet hennes kom til henne i natt i en drøm, da så hun hva det sto for noe på skjeden. ‘Måtte du stå mellom fare og de som ferdes på tomme steder’ og så en liten formaning til slutt: ‘Ikke la ilden fortære deg’. Det siste tolket Marianne som et sterkt hint til at hun ikke måtte la temperamentet komme ut av kontroll. Det ga jo mening når jeg husket hva Osiris hadde sagt til Marianne etter at hun begynte å kanalisere solens kraft når hun skjønte at Loke ikke ville dømmes til å slukes av Ammit. Vi tok oppvasken sammen og satte oss ut i stuen etterpå med hver vår kopp urtete. Marianne krøp inntil meg og nippet til teen.

tk
(C) A. Cardenas

Det var i ferd med å mørkne ute og siden dette var på høsten var det ikke så mange på hyttene, så det var få lys å se ute. Vi satt sånn og døste en liten stund, før jeg syntes jeg så tydelig hørte Abba synge ‘Gimme, Gimme’ i et annet rom. Et lite øyeblikk lurte jeg på om vi hadde skrudd på radioen etter middagen, men Marianne føk plutselig ut av sofaen. Så kom jeg på at det jo var ringetonen på Mariannes mobil. Kanskje det var Besta som ringte og lurte på hvor langt vi var kommet i Kama Sutra? Jeg hørte Marianne snakke med noen, noe om at ‘Det vil vi gjerne’. Nok en middag hos Besta? Nei, det ga ingen mening. Jeg rakk ikke å fundere stort mer fordi Marianne kom ut i stua med et lurt smil. «Det var Haroun.» sa hun. «Vi er invitert på middag hos dem i morgen.» Marianne lo når hun så ansiktsuttrykket mitt. «Du må venne deg til å være litt sosial med folk nå som du har kjæreste. De var jo hyggelige, var de ikke?» Jeg trakk på skuldrene. «Joda, de var hyggelige nok de, men jeg liker ikke sånne formelle selskaper.» Marianne bare gliste. «Det er ikke noen formell middag dummen, bare oss også hun Torunn og mannen sa Haroun.» Jeg var fortsatt i tvil. «Kanskje jeg kan si at jeg er syk?» Marianne satte seg ned i sofaen ved siden av meg og satte pekefingeren mot brystkassen min. «Føler du deg dårlig altså? Har du spist noe du ikke tålte igjen?» så lo hun. «Du høres ut som en tiåring som ikke vil på skolen. Synes du virkelig et middagsselskap er så ille?» Jeg smilte tilbake og nikket. «Det tar på å være sosial med så mange mennesker på en gang, samme hvor hyggelige de er. Etter noen timer begynner jeg å tenke ut unnskyldninger for å gå tidlig fordi jeg begynner å bli sliten.» Marianne ga meg en klem. «Da drar vi bare når du begynner å føle deg sliten. Du må jo ha noe overskudd igjen til meg.» sa hun og lo godt. Jeg sukket, det var bare å innse det, hun hadde utmanøvrert unnskyldningene mine og attpåtil gitt meg kontrollen over når vi skulle takke for oss. «Javel da, jeg gir meg denne gangen.» sa jeg. Mariannes øyne glitret med dårlig skjult humor og leppene hennes kruste seg i et lite smil. «Skal vi ta tidlig kveld?» sa hun.

Fortsettelse følger i kapittel 12, del 1 (28.07.2017)

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

opp ↑