Anubis noir, del 1

Tidenes morgen en gang, universet skapte seg selv og bryter så seg selv opp i mindre bevisstheter for å lære noe nytt. Noen av disse bevissthetene tar etter hvert form basert delvis på oppgavene de pålegger seg selv. Slik blir aspekter av Livet og Døden til gudinnen Bast og guden Anubis. Eldgamle sjeler som fra tid til annen fødes som mennesker for å utføre oppgaver relatert til større planer for den åndelige utviklingen til livsformer.

andromeda_stort

Sånn omtrentlig nåtid. Det var en mørk og stormfull natt i en liten by et sted på østlandskysten, vel det kunne ha vært en mørk og stormfull natt. Men stormen var over, og vinden hadde løyet, mørket derimot hadde ikke dratt sin vei. Og asfalten var fortsatt mørkere av regnet enn den vanlige betonggrå fargen. Gatelysene speilet seg i vanndammene langs veien. Jeg, Anubis var på vei til en jobb, noen hadde kontaktet meg angående åndelig tilstedeværelse av særs negativ sort. Det er der jeg kommer inn i mitt aspekt av Anubis, dødsgud og venn av de døde. Jeg sørger for at de som dør kommer seg videre og at de som henger igjen også får ræva i gir, spesielt når de plager de levende. Sånt kan man ikke ha noe av, jeg gir blaffen i om ånden som herjer i huset er den forrige eieren, vekk skal den.

it_was_a_27dark_and_stormy_night27_-_-_geograph-org-uk_-_718913

Når jeg sier aspekt mener jeg det faktisk, på et høyere, åndelig plan er jeg Anubis, den egyptiske dødsguden, de dødes venn og guide. Men jeg er også menneske, det er ikke slik at jeg tok form som voksen. Jeg har blitt født og vokst opp på vanlig vis, men i voksen alder kom tilknytningen til mine høyere aspekter sterkere frem.

Anubis også kjent som Yinpu

Hvem som fikk den gode idéen om å la meg reinkarnere som menneske husker jeg ikke, men ånde- og gudeverdenen er veldig strikse på dette med fri vilje, så jeg har tydeligvis valgt det selv på et vis;

– Hallå Anubis, har du lyst til å redde verden?

-Nææh, skeptisk, er ikke det en jobb for Horus og den gjengen? Jeg har nok å henge fingrene i, folk og dyr stryker med som aldri før.

Jeg skal røpe en hemmelighet her og nå som mange religioner nok ikke liker at jeg røper, men det bryr jeg meg lite om. Det spiller ingen rolle hva du tror på, alle som dør kommer til samme sted/ dimensjon/ eksistensnivå. Helvete og tilsvarende straffesteder er mer enn sinnstilstand enn noe sted, Djevelen og lignende entiteter er enten misforstått eller oppskrytt, personifisert ondskap og for den sakens skyld personifisert godhet, finnes ikke. Det er dog mye kjærlighet på den s.k. andre siden, ingen straffes for handlinger gjort mens de levde, de må derimot ta lærdom av alt de har foretatt seg før de tar en ny runde i fysisk form.

Huset som var plaget var nok en mørk og stormfull natt hele tiden for de som bodde der. Huset var nærmest som et åndelig sort hull, det trakk i meg med sine negative energier. Og en vag lukt av brent treverk kom til meg, jeg kikket meg rundt, men kunne ikke se at noen i gaten drev og fyrte, dessuten luktet det mer som et nylig slukket bål. Da husket jeg plutselig byhistorien, denne gata brant ned til grunnen for litt over hundre år siden. Jeg luktet de slukkede restene fra en svunnen tid. Ikke noe rart i at folk her var plaget!

8195125327_76a02ca12d_b

Jeg gikk inn porten og ringte på døra, jeg ble litt paff når jeg så hvem som åpnet døra. En vakker ung kvinne som jeg husket fra busspendlingen i sommer. Hun hadde mørke øyne, paff som jeg ble, husker jeg ikke om de var mørkeblå eller brune, men husker at håret hennes var mørkebrunt, nesten sort og at det rakk henne ned til nakken omtrent. Jeg hadde spurt de andre gudene om henne, det var noe med henne som gjorde at jeg ikke fikk henne ut av hodet. Men alle forsøk på å få gudene i tale om dette var min tilkommende som jeg har visst om en liten stund kom bare tilbake som enten «vent og se» eller at denne kvinnen var en «plassholder».

Jeg hadde en stund visst at min stund som ensom ulv gikk mot slutten, at en gudinne og jeg skulle finne hverandre. En gudinne som har gjort det samme som meg, tatt en runde som menneske.

Gudinnen jeg snakker om her er ingen ringere enn Bast (uttales med lang a), gudinnen i oldtidens Egypt som var kattenes beskytter, den høye beskytter av barn, kvinner og hjem, gudinne for den som ønsket å bli gravid, gudinne for medisin i form av salver og blomsteressenser og solgudens beskytter mot urkaoset når Ra sov. Vanligvis fremstilt som en ung kvinne med kattehode eller en sort hunnkatt. Hun ble sett på som en av de store modergudinnene i Egypt. Og kanskje viktigst av alt for meg, min store kjærlighet uansett dimensjon.

Goddess Bastet

Hvor hun var født og oppvokst vet jeg ikke, men der sto hun, jeg kunne se at hun og kvinnen nå faktisk var blitt ett. Da skjønte jeg hintet om plassholder, hun har vært en plassholder for seg selv, at hun nå visste hvem hun var på et høyere plan. Jeg sto der som et fjols og forsøkte å si noe fornuftig.

Hun smilte et blendende smil og sa hei.

Fortsettelse følger i del 2.

Featured post

Anubis Noir kapittel 12, del 1

Fortsettelse fra kapittel 11. Kapittel 1 kan leses her.

Middag med studentene

Onsdagsmorgen en gang. Jeg våknet opp i dobbeltsengen med Marianne inntil meg, hun sov fortsatt, så jeg forsøkte å ligge stille en liten stund for ikke å vekke henne. Tenkte på hva jeg skulle briljere med til frokost, mest sannsynlig bare lesse på med pålegg på kjøkkenbordet. Eller kanskje speilegg og bacon? Hvis vi hadde kjøpt bacon da, jeg gikk gjennom matvareinnkjøpet mentalt for å se bacon var blitt handlet inn. Marianne strakte på seg og mumlet et eller annet i søvne og krøp tettere inntil meg. Hun hadde et lite, hemmelighetsfullt smil på leppene der hun lå. Hva nå? Jeg vil jo ikke vekke henne, men nå som jeg har våknet får jeg ikke sove igjen. Jeg slapp å tenke så mye lenger på det fordi hun glippet med øynene kort tid etter. Hun kikket på meg med et smil og gjespet før hun la seg inntil meg for en klem. «God morgen sexy, takk for i går kveld.» sa jeg. Mariannes øyne funklet selv om hun også rødmet litt. «Morn, og selv takk kjekken.» sa hun. Sånn lå vi et par minutter, før jeg fant ut at det kanskje var på tide å starte frokosten. «Vil du ha egg og bacon til frokost?» spurte jeg Marianne. Hun kvalte en gjesp og strakte seg og så på meg med et smil. «Tar du frokosten i dag altså?» sa hun. «Javisst, du ordnet jo frokost i går. Bare bli liggende en stund til du, så skal jeg fikse kaffe til deg mens resten av frokosten blir klar.» sa jeg. Marianne smilte, lente seg over og kysset meg på nesetippen. «Takk.» sa hun. Jeg sto opp og fikk på meg joggebuksa eller kosebuksa som Marianne kaller den og trasket ut på kjøkkenet og satte på kaffen. Etter litt romstering i kjøleskapet fant jeg frem baconet og eggene. Jeg kastet et blikk på trakteren, kolben var ikke særlig full ennå, bare en halv kopp. Så jeg puttet noen brødskiver i brødristeren før jeg fant frem en kopp til Marianne. Nå var det traktet nok kaffe til en kopp, så jeg tok kjapt ut kolben, helte opp kaffe til Marianne og satte kolben på plass igjen. Duften av nytraktet kaffe spredde seg gjennom hytta mens jeg gikk tilbake til soverommet hvor Marianne satt oppreist i sengen. Jeg ga henne kaffen og hun trakk inn lukten med halvlukkede øyne før hun tok en slurk. «Mmm….perfekt.» sa hun. Jeg gikk tilbake til kjøkkenet for å gjøre ferdig resten av frokosten, romsterte litt i kjøkkenskapet etter flere stekepanner, før jeg kom på et tips om å steke baconet på bakepapir i stekeovn. Så jakten endret seg til å se om det var bakepapir noe sted. Det var det, så komfyr ble skrudd på og bacon dandert utover bakepapiret på en stekeplate som prompte ble satt inn i stekeovnen. Så begynte jeg å dekke på bordet, helte resten av kaffen over på en kanne og helte opp en halv kopp til meg selv. Først da satte jeg på stekepannen for speileggene. Marianne kom tuslende inn på kjøkkenet med kaffekoppen i hånda rett etterpå. «Bare sett deg, maten er straks klar,» sa jeg. Så hun satte seg med et lite smil. Speileggene ble behørig dandert på hver sin tallerken og så fordelte jeg baconet likeså. Marianne snuste inn lukten av nystekt bacon. «Du skjemmer meg bort, blir alle frokoster sånn når vi flytter sammen?» sa hun. Jeg lo, «Antageligvis ikke, dette er feriefrokost, i ferier har vi jo god tid. Jeg er redd for at hverdagsfrokost fort kan komme til å bestå av brødskiver og kaffe.» Marianne hevet kaffekoppen som hun skålte, «Så lenge det gjøres med kjærlighet er brødskiver og kaffe en fullverdig frokost.» sa hun leende. Jeg skålte tilbake med min kaffekopp. Vi gjorde oss ferdig med frokosten og tok oppvasken. Det var en stund til vi behøvde å begynne å gjøre oss klare til selskap, så vi satt oss i sofaen med hver vår bok etter å ha fyrt opp litt i peisen. Sånn satt vi tett inntil hverandre oppslukt i hver vår bok. Et par timer senere var forberedelsene til å gå i middagsselskap hos Haroun og Nils i full sving. Jeg hadde barbert meg og dusjet, så satte meg ned i stuen for å meditere mens Marianne tok over badet. Klær hadde jeg funnet frem for lengst, alt i sort selvsagt, både jeans, genser og ytterjakken. Enkelt, greit og typisk meg. Marianne brukte ikke så veldig lang tid i dusjen, hørte føneren bli slått på, før hun kort tid etterpå kom ut fra badet i undertøyet. Hun rufset til håret mens hun gikk forbi meg. Jeg måtte snu meg en gang til, hun hadde på seg litt annen type undertøy enn jeg hadde sett henne i så langt. Dette var sort og langt mere sexy. At hun kledde det var det ingen tvil om og Marianne kom tilbake mens hun dro på seg en t-skjorte. Stoppet opp og ga meg et blendende smil og snudde seg sakte rundt for meg. Så lente hun seg frem og kysset meg. «Du skal få lov til å hjelpe meg med å ta det av i kveld.» sa hun og forsvant inn på badet med lette skritt og en liten latter. Marianne kom ut fra badet igjen etter en liten stund, nå hadde hun tatt på seg dagens antrekk. Det besto av et ankellangt sort skjørt og en sort høyhalset genser med fargede striper på tvers over brystet. «Dæven, du ser flott ut!» sa jeg. Marianne rødmet litt, men jeg merket gjennom båndet vårt at hun likte komplimentet. Hun kikket på meg der jeg satt i joggebukse og t-skjorte. «Du skal vel ikke gå i det der?» Jeg gliste, «Neida, har funnet frem vanlige klær.» Marianne kikket på klokka over kjøkkendøren. «Vi må dra om tjuefem minutter altså, senest.» Jeg reiste meg og kysset henne på kinnet. «Jeg skal gå og kle på meg nå.» sa jeg og forsvant ut på soverommet hvor alt lå klart på senga.

anubis-and-bast
(C) Alejandro Cardenas

Når jeg kom ut i stua igjen, satt Marianne klar i sofaen. Hun hadde sminket seg ørlite grann, dyprød leppestift og mascara. «Har du bare sorte klær?» sa hun med en liten latter. Jeg trakk på skuldrene. «Jeg har ei grå bukse hjemme og noen hvite t-skjorter og et par grå også, hvordan det?» Marianne bare ristet smilende på hodet. «Du er jo Anubis, sorte klær hører vel med til jobben.» Da måtte jeg le. «Ikke nødvendigvis, men i dette livet liker jeg mørke farger og aller helst sort, så garderoben min er ikke akkurat fargesprakende.» Vi satte kursen mot utgangsdøren og tok på oss ytterklærne. Marianne trakk på seg et par ankelhøye støvler med solide såler. Det var jo praktisk med støvler som passet til både hverdags og fest tenkte jeg for meg selv mens jeg trakk på meg de sorte turstøvlene mine. Jeg hadde pusset dem tidligere på dagen i anledning middagen. Om de passet til middagsselskap brydde jeg meg derimot mindre om, ikke minst fordi jeg ikke hadde tatt med meg noen andre sko til hytteferien. Jeg kjente ekstra på hvor mye komfortsonen var i ferd med å utfordres. Det spilte ingen rolle at jeg hadde hilst på og spist lunsj hos vertene før, heller ikke at jeg også har vært på et oppdrag hos Torunn og mannen og dermed har hilst på disse også. Oppdrag er jobb og jeg ser sjelden noe til klientene etter at jeg har vært der og ryddet opp. Og nå skal jeg plutselig være sosial med flere av dem?! Marianne merket tydeligvis nervøsiteten min fordi hun snudde seg og omfavnet meg ute på trammen. Så kysset hun meg på kinnet og hvisket meg i øra. «Dette kommer til å gå så fint så. Husk at de andre ser opp til deg, så de er nok like nervøse.» Jeg trakk pusten et par ganger. Så kikket jeg på Marianne. «Det at de ser opp til meg hjelper ikke akkurat på nervøsiteten. Det gjør det i grunnen bare verre. Da er jeg jo i rampelyset.» sa jeg. Mariannes øyne glitret og et lurt smil lekte over leppene hennes. Hun sa ikke noe, bare tok meg i hånden og så gikk vi bort til bilen hvor Marianne ga meg bilnøkkelen og satte seg inn på passasjersiden etter at jeg hadde låst opp. Jeg startet opp bilen og manøvrerte ut på hovedgårdsveien mens jeg forsøkte å huske veien til Haroun og Nils. Vi fant veien og kom frem med et par minutter til gode. Vel fremme steg vi ut av bilen, men rakk ikke frem til huset før det kom en bil til, Torunn og Vetle med barn. Haroun og Nils kom ut og møtte oss og hilste på alle. Men Torunn lyste opp når hun hilste på Marianne. «Så det er deg han skulle på middag hos!» sa Torunn. «Det tok ikke lang tid før dere ble sammen skjønner jeg.» Marianne smilte og tok et godt tak rundt armen min. «Vi hadde jo møtt hverandre før, for mange måneder siden.» sa hun. Torunn så nysgjerrig på oss, men rakk ikke å grave noe mer om historien til Marianne og meg fordi Nils kom bort og tok hånden min i neven sin og håndhilste ivrig. «Det har blitt et helt annet sted å bo etter at dere var her! Haroun og jeg har fått jobbet masse med kunsten vår nå og vi har en liten overraskelse til dere senere.» Overraskelse? tenkte jeg for meg selv. Vet ikke om jeg liker overraskelser jeg ikke vet hva er for noe, og jeg er fullstendig klar over at det da ikke er noen overraskelse lenger. Nils må ha sett eller fanget opp noe fra meg fordi han insisterte på at det var noe fint. Vi ble så introdusert for Torunn og Vetles barn som jeg ikke hadde hilst på før, datteren Sara på ni år og sønnen Niklas på seks år. Sara stirret først på meg og så på Marianne og tilbake til meg der vi sto og holdt hender. Så brøt hun ut i et smil som viste at hun hadde mistet noen melketenner. «Er dere…kjærster?» spurte hun mens hun grov i grusen med skotuppen. Marianne smilte tilbake, «Ja, vi er kjærester.» sa hun. Niklas derimot så ikke særlig interessert ut i slike ting, «Du har stor nese!» informerte han meg om før han sprang bort for å kose med hunden Bolivar. Torunn og Vetle så litt brydd ut av barnas oppførsel. Men vi forsikret dem om at det var helt ok, barn snakker rett ut, sånn er det bare. Vel inne i huset ble vi geleidet til stuen som var i samme stil som kjøkkenet, husets gamle tømmervegger var tatt frem og belysningen var dempet med en blanding av taklampe dimmet til lavt og telys i minilykter på spisebordet. Det i seg selv så ut som en levning fra et par århundrer siden. Digert, med solid bordplate og ben som var nesten like tykke som bordplaten. Hovedretten til middag for de voksne var reinsdyrstek med mandelpoteter og grønnsaker fra vertenes eget drivhus. Men Nils hadde tatt hensyn til at det var barn blant gjestene også, så de fikk egen barnemeny komponert av ham med like mye kjærlighet til matlagingen som de voksnes middag. Kjøttkaker med potetstappe, hjemmelaget dette også selvsagt. Til maten ble det servert mineralvann med og uten smak til de voksne og saft til barna. Torunn og Marianne fant kjemien og pratet om smått og stort mens hovedretten ble fortært. Jeg hadde merket en antydning til nervøsitet og en vag følelse av noe liknende sjalusi gjennom båndet jeg hadde med Marianne. Disse følelsene forsvant etter hvert under middagen, så disse følelsene hadde med Torunn å gjøre. En liten stund skjønte jeg ikke hvorfor, men så slo det meg at det jeg hadde fortalt om kanalisering fra Torunn kanskje kunne høres ut som om hun kunne være en konkurrent for Marianne. Noe som selvsagt ikke var tilfelle overhodet. Det finnes ingen annen kvinne for meg enn Marianne, min Bast.

Bast Anubis Valentine
(C) Alejandro Cardenas

Marianne merket visst disse følelsene fra meg fordi hun tok tak i hånden min og klemte den kjærlig.  Nils var en eksepsjonell kokk og akkurat som gryteretten Marianne og jeg fikk til lunsj, smakte middagen fortreffelig. Kjøttet var mørt og perfekt stekt og sausen hadde den lille ekstra viltsmaken. Han hadde lagt mye arbeid ned i middagen og jeg tror alt var hjemmelaget. «Dette smakte veldig godt, Nils.» sa jeg. Nils ble litt forlegen av komplimentene for matlagingen, men Haroun holdt godt rundt ham, som for å forhindre at Nils fant på en unnskyldning for å forsvinne ut på kjøkkenet. Haroun kikket på mannen sin med kjærlighet i blikket. «Nils ville at alt skulle være perfekt. Han har trålet matbutikkene etter de rette råvarene. Det skulle ikke tas noen snarveier.» Nils ble ennå mer forlegen og satt nesten og vred seg på stolen sin. Var alt dette til ære for oss? Jeg ble forlegen selv, men Marianne smilte til Nils. «Tusen takk for alt arbeidet du har lagt ned i maten Nils, dette er den beste reinsdyrsteken jeg har smakt.» sa hun. Marianne ble belønnet med et øre til øre smil fra Nils. Hun har den effekten på mennesker, hun får dem til å føle seg bra med seg selv. Solens livgivende kraft i aksjon kan gi mange slags effekter har jeg lagt merke til. Etter middagen, men før dessert, kom samtalen raskt inn på hvordan Marianne og jeg hadde møttes. Haroun og Nils kjente jo historien fra før av, men Torunn var veldig nysgjerrig. «Dere kjente hverandre fra før av altså? Han var ikke totalt ukjent når han dukket opp på døra hos vennene dine?» sa hun. Marianne ristet på hodet med et smil. «Helt ukjent var han ikke, nei, vi tok jo ekspressbussen til Tunby sammen en stund.» Torunn så forvirret ut. «Sammen? Og så visste dere ikke navnet på hverandre en gang?» Jeg gliste litt. «Det var fra samme holdeplass, det ble liksom aldri til at jeg turte å spørre henne. Jeg var veldig usikker på om hun var den jeg hadde sett i syner eller ei. Men hun smilte alltid og sa hei når jeg kom.» Sara og Niklas var utålmodige, dette var en kjedelig samtale syntes de. Nils reiste seg og vinket på dem, «Vil dere gå tur med Bolivar? Jeg tror han kjeder seg litt.» «Ja!» utbrøt både Sara og Niklas, så forsvant de ut for å gå tur med Bolivar, dette var visst fast rutine hver gang de var på besøk hos Haroun og Nils, men det var liksom tradisjon at de måtte spørres først. Marianne smålo. «Du skulle sett ham den gangen jeg snakket litt lenger med ham, jeg spurte om han hadde funnet igjen lommeboka etter at han mistet den på bussen noen dager tidligere. Jeg tror han etter hvert ble så nervøs at tungen slo krøll på seg.» Torunn måtte le hun også, hun syntes det hele med bussmøtet og så senere husrens og påfølgende virvelvind-dating var romantisk. Marianne og jeg nevnte jo også dette med tidligere liv som spilte inn. «Har dere virkelig vært sammen i så mange liv tidligere? Så spennende!» sa Torunn. «Det ser sånn ut,» sa jeg. Marianne nikket ivrig. «Tord tok meg med på en astralreise på mandag, da så vi livet vårt i Atlantis.» sa hun. Alle de voksne kikket på Marianne og meg med store øyne. Dette med Bast og Anubis lot jeg være å nevne i denne omgang, det får komme når jeg setter i gang med undervisningen. «Atlantis?!» utbrøt Nils, «det forklarer et og annet jeg opplevde når jeg malte i går.» Jeg kikket spørrende på ham. Han ble litt forlegen og mumlet noe om at han skulle vise oss etter desserten.

Fortsettelse følger i kapittel 12, del 2 (09.08.2017)

Anubis Noir kapittel 11

Fortsettelse fra kapittel 10, del 2. Kapittel 1 kan leses her.

Loke står til rette for Osiris

Morgenen etter våknet jeg og i et mikrosekund var jeg forvirret over hvor jeg var før jeg husket at jeg var på hytteferie med Marianne. Jeg snudde meg rundt i sengen for å se om hun fortsatt sov, men hun var ikke der. Sengen var fortsatt varm etter henne, så hun må ha våknet bare minutter før meg. Jeg hørte dusjen skrus på, så jeg fikk på meg noen klær og slepte meg ut på kjøkkenet. Selv om det er ferie er jeg ikke noe morgenmenneske. Det luktet kaffe, Marianne hadde satt på kaffen før hun gikk i dusjen. Jeg sendte mange takknemlige til tanker henne. Trakteren hadde rukket å trakte sånn omtrentlig en kopp, så jeg fant en kopp i skapet og fylte den opp og satte kolben på plass igjen. Der sto jeg og nøt kaffen og glante ut vinduet. Det så ut til å bli en perfekt høstdag, solens stråler speilet seg i doggen på gresset. Jeg hørte dusjen slås av og kort tid etterpå kom Marianne inn på kjøkkenet med lette skritt iført bare truse og t-skjorte. «Hei kjekken,» sa hun. «Hei sexy,» sa jeg. Marianne rødmet, før hun klemte meg og ga meg et kyss på kinnet. Håret hennes var fortsatt vått og luktet av roser i dag, det luktet i grunnen roser fra resten av henne også. Jeg ble veldig var at jeg antageligvis ikke luktet like godt. Jeg kremtet. «Jeg skal bare drikke opp kaffen, så går jeg i dusjen.» Marianne bare gliste. «Nei, sett deg så lenge, jeg lager frokosten i dag, skal bare hente en bukse,» sa hun og forsvant ut døra i retning soverommet. «Dusje kan du gjøre etterpå,» ropte hun fra soverommet. Så jeg satt meg ned ved kjøkkenbordet og nøt kaffen min. Marianne var raskt tilbake igjen, nå med en joggebukse på seg. Hun snek seg til et skikkelig kyss før hun gikk leende bort til kjøkkenbenken og komfyren. «Jeg tenkte jeg kunne lage eggerøre, du liker det ikke sant?» spurte hun. Jeg bare nikket og hun smilte fornøyd og jeg hørte hun kakket egg og vispet sammen noe i en bolle og helte blandingen over i stekepannen. Jeg reiste meg for å hjelpe til, men Marianne vinket meg ned igjen. Kort tid etter kom hun bort med eggerøren på en tallerken og en skje ved siden av. Så gikk hun bort til brødboksen og fant frem brød, helte resten av kaffen over på kannen og fant frem kopp til seg selv. Alt dette balanserte hun bort til kjøkkenbordet, så jeg reiste meg for å ta i mot brødet i det minste for å avlaste børen. Hun smilte takknemlig og satte seg ned ovenfor meg og gjorde ‘du først’ gest i retning av brødskivene og eggerøren. Så jeg forsynte meg og skjøv så brød og eggerøre over til henne. Kaffen hadde så smått begynt å gjøre magien sin, så jeg var mer tilstede nå. Marianne smurte ferdig brødskivene sine, kikket på meg. Hun nøt situasjonen merket jeg gjennom båndet vårt, det å spise frokost sammen med mannen hun elsket. Og så var det den følelsen av takknemlighet igjen. Takknemlighet for hva? Jeg drakk opp kaffen min mens jeg funderte. Funderingene må ha blitt kringkastet til Marianne fordi hun satt der med et digert glis. «Takk for i går kveld, jeg håper vi kan gjenta det ganske så snart.» sa hun. «Øh, selv takk,» fikk jeg frem, «vi skal jo være her en del dager til, så det blir nok flere sjanser,» sa jeg i mangel av noe mer fornuftig å komme med. Marianne lo. «Sjansene skaper vi selv!» sa hun. Dette var en ny side av Marianne, vel ny er den nok ikke, det er vel heller det at hun nå føler hun kan slippe løs lidenskapen sin rundt meg. Jeg ble litt rød rundt ørene skal jeg innrømme, men innstillingen hennes ga en skikkelig styrketår for selvtilliten min. Etter å ha spist ferdig frokost var jeg inne på min tredje kopp kaffe mens jeg tok oppvasken. Jeg likte følelsen av å ikke ha noen konkrete planer for dagen, bare ta den som den kom sammen med Marianne.

morgenlevering_topp1

Universet syntes tydeligvis jeg fortjente en liten ferie fordi jobbmobilen ikke ga en lyd fra seg, ikke noen e-poster eller meldinger via Facebook heller. Når jeg var ferdig med oppvasken gikk jeg i dusjen. Etter dusjen trasket jeg ut i stuen hvor Marianne satt i en stol hun hadde snudd mot panoramavinduet. Hun satt med en diger kikkert og studerte fjorden utenfor. Hun satte kikkerten ned og snudde seg mot meg og smilte. «Ser du noe spennende?» spurte jeg. Marianne tok opp kikkerten igjen og rettet den rett frem, men det så ut til at hun var mer interessert i stranden nedenfor hytta enn skjærgården og fjorden. «Vel,» sa hun, «det er noe rart som foregår nede på stranden. Det er tre fugler som oppfører seg veldig underlig. Her, se selv.» sa hun og rakte meg kikkerten. Jeg rettet kikkerten dit Marianne pekte og så noe enten var kråker eller ravner og en stor rovfugl, rovfuglen var ikke stor nok til å være en ørn, så det var kanskje en falk eller en hauk. Ved nærmere ettersyn kunne det faktisk se ut som om kråkene ikke var kråker, men ravner. To ravner og en falk?! Plutselig lettet alle tre fuglene fra stranden og fløy mot hytta og landet på plenen foran hytta, men på en høflig avstand. Det var som om de ventet på noe. Jeg satte kikkerten ned. «Det er Hugin, Munin og antageligvis Horus.» Marianne kikket nysgjerrig ut på plenen. «Hvorfor er de her?» sa hun. Jeg tenkte meg om, så slo det meg, Marianne og jeg ble i form av gudene vi er, innkalt for å vitne mot Loke. Odin hadde godtatt Bast-Mariannes krav om at Loke måtte stilles for Osiris’ rett. «Vi må ta en astralreise igjen.» sa jeg til Marianne. «Tiden er inne for rettssaken mot Loke.» Marianne ble øyeblikkelig stram i maska når hun hørte jeg nevnte Loke. «Det var jomen på tide!» sa hun indignert. Vi satte oss ned på stuegulvet slik som sist og det tok ikke lange stunden før vi var fremme.

common-raven-2374948_640

I dommens hall så jeg flere kjente, Sekhmet var der sammen med Khnum og Set og selvsagt Osiris selv som satt på tronen sin på et lite podium i enden av salen. Det så ut som om Thoth måtte ta min jobb ved vektskålene denne gangen, noe annet hadde jo vært urettferdig egentlig. Selv om vi befant oss på astralplanet, fulgte gudene egne lover og regler og om jeg som Basts ektemann hadde passet vektskålene kunne det blitt oppfattet som at Osiris tok side i saken. Jeg så Odin som hadde tatt med seg Tor og Ty for holde Loke i lenker, alle var stivpyntet, Loke så seg nysgjerrig rundt, han virket ikke særlig redd til tross for hva som kanskje ventet ham om han ble funnet skyldig. Ammit sto tross alt klar ved siden av Osiris trone som en lydig hund. Osiris reiste seg og slo staven sin i gulvet en gang. «Retten er nå satt. Saken dreier seg om strafferettslig tilhøriget for Loke: Åsgard eller Duat. Skyldspørsmålet er avgjort allerede?» Osiris hevet et øyenbryn i retning av æsene. Odin kremtet. «Ja, ærede Osiris, Loke innrømmer skyld, dette bestrides ikke. Han har tuklet med hodene til flere barn som bodde i nærheten av bakdøren til fengselet hans.» Osiris snudde seg mot oss. «Lady Bast, du og lord Anubis var vitner til dette og det er du som krever at Loke straffes etter våre lover?» Marianne tok et skritt frem, nikket. «Det er korrekt ærede Osiris, jeg krever at Loke straffes etter våre lover for å ha forbrutt seg mot barn under min beskyttelse.» Loke så opp ved dette, øynene gnistret av morskap, han hadde tydeligvis funnet noe han trodde var et smutthull. «Kan jeg få snakke ærede Osiris?» Tor fant frem Mjølner og var tydeligvis klar for å denge Loke. «Hold tåta forbryter ellers får du smake Mjølner igjen!» Osiris holdt opp en hånd. «La ham få snakke tordengud, jeg kjenner til Lokes rykte for å sno seg.» Osiris smilte et tynt og kjølig smil. Loke så et øyeblikk ut til å angre på at han hadde bedt om ordet, men så ga han full gass. «Jeg vil protestere mot at barna var under Basts beskyttelse, hadde jeg visst dette ville jeg aldri ha gjort det jeg gjorde. Det var ikke markert noe sted og ingen har informert meg om at Bast og Anubis er til stede i Norge i denne syklusen. Derfor mener jeg at jeg ikke kan sees som strafferettslig tilhørende dere. Kun æsene kan dømme meg.» Odin ristet på hodet, Ty gliste og Tor så ut som et spørsmålstegn. Osiris kom med det tynne smilet igjen. «Et interessant argument Loke, men gudenes råd bestemte dette før du ble fengslet av æsene, så argumentet for uvitenhet anses som ugyldig. Det er tross alt din plikt som borger av Åsgard å sette deg inn i nyheter som kan angå deg.» Osiris fortsatte, «Derimot gjenstår straffemetoden, du kan bli med æsene tilbake og la dem fengsle deg under jorda igjen. Jeg forventer at det denne gang blir i et langt sikrere fengsel?» Odin nikket, «Vi har en intensjonsavtale med Surt i Muspelheim om å ta seg av Loke om det skulle bli nødvendig.» Loke så forferdet på Odin. «Men, men, der er det jo bare flammer og… vel, flammer! Ikke noe mjød eller noe.» Ty lo, «Det er derfor det kalles fengsel, det skal være en straff vet du.» Loke snudde seg mot Osiris. «Hva er det andre alternativet?» Osiris slo ut med hånden i retning av Ammit. «Du gis til sjeleslukeren, sjelen din blir fortært, du vil opphøre å eksistere fullstendig.» «Øh,» sa Loke, «jeg vil endre tilståelsen min. Den ble halt ut av meg med vold!» Han skulte bort på Tor som bare så forvirret ut der han sto med Mjølner over skulderen. Så gløttet Loke bort på Marianne. Det berømte ordtaket om at blikk kan drepe kom meg i hu der og da, hadde Marianne hatt det dødelige blikket ville Loke blitt redusert til aske på flekken. Osiris vendte seg mot Thoth. «Stemmer dette?» Thoth konsulterte skrivetavlen sin. «Nei, Loke skrøt av handlingen sin før Bast og senere Tor ga ham juling. Ingen tvangsmidler ble brukt av noen av partene for å få frem en tilståelse.» Loke så litt blek ut. Det å lyve i dommens hall sees ikke på med blide øyne. Odin slo hånden over øynene og ristet på hodet. Tor så for så vidt fornøyd ut over at Loke ikke så ut til å skulle slippe unna, men også litt skuffet over at han ikke fikk denge noen. Tys glis ble muligens ennå bredere. Osiris bare kom med noe som hørtes ut som ‘tsk, tsk’. Han satte blikket i Loke. «Er du klar for veiingen av hjertet? Det er jo en proformasak nærmest siden du har tilstått, men om du absolutt mener at du er uskyldig så vil vekten vise det.» Loke så ut som om han var trengt opp i et hjørne. «Kan jeg ikke forklare meg først? Jeg gjorde dette på ordre fra noen andre skal du vite!» sa han med honning i røsten.» Osiris hevet begge øyenbrynene der han satt. «Så nå har du plutselig gjort det allikevel?» Loke så lur ut. «Kanskje. Får jeg strafferabatt om jeg nevner medsammensvorne?» Osiris kløp seg over neseroten og ristet på hodet. «Nei, når du først står foran meg er det kun det som er relatert til deg personlig som tas hensyn til. Kan du bevise at noen har presset deg til dette, vil det tas til etterretning.» Et lurt smil lekte over Lokes lepper et par sekunder før han tok på seg den angrende synder minen. «Selvsagt kan jeg bevise det, men jeg har ikke bevisene med meg.» Marianne ristet på hodet. Osiris bare smilte det kalde smilet sitt igjen. «Så du må hjem og hente disse bevisene antar jeg?» Loke nikket ivrig. «Avslått,» sa Osiris og dunket staven i gulvet en gang. Loke så himmelfallen ut. «Hvis det er slik at du ble tvunget til dette, vil veiingen av hjertet avsløre det når det legges på vekten sammen med Ma’ats fjær.» sa Osiris. Han vinket på meg. «Anubis, vennligst ta ut Lokes hjerte og plasser det på vektskålen.» Loke så sjokkert ut der jeg nærmet meg ham. «Men, men, men..?! Jeg trenger hjertet for å leve!» Osiris hevet øyenbrynene. «Du får det raskt tilbake og så lenge du er her i Dommens hall, dør du ikke før jeg sier det.» sa han. Jeg tok hånden mot brystkassen til Loke og knyttet den og kjente at jeg hadde hjertet hans i hånden. Loke så forvirret ut, Odin imponert og Tor forvirret mens Ty kikket interessert på hånden min når jeg åpnet den for å vise Lokes hjerte.

1538679_596238277127842_1587543758_n

Det banket fortsatt, men det var ikke noe blod hverken på Loke eller hjertet. Jeg har ikke behov for den slags spesialeffekter for å gjøre jobben min. Jeg la hjertet på vektskålen og Thoth la Ma’ats fjær på den andre vektskålen. Vekten var i bevegelse noe lenger enn for vanlige døde, men jeg antok at Lokes kaosnatur antageligvis hadde en del med det å gjøre. Til slutt var vektskålene nesten i balanse og der stoppet de. Hjertet var et par hakk tyngre enn Ma’ats fjær, langt mindre enn jeg hadde regnet med. Marianne så rasende ut, jeg kunne se solens kraft strømme ut i hendene hennes. Osiris så det også. «Lady Bast! Dette er en rettssal, ikke en arena, vennligst hold temperamentet ditt i sjakk. Loke vil få sin straff, men jeg kan ikke dømme ham til sjeleslukeren. Husk hva din far skrev på våpenet ditt.» Marianne så litt flau ut over å ha nesten mistet kontrollen. Jeg så på henne. «Hva mente han med det din far har skrevet på våpenet ditt? Står det noe om temperamentet ditt på sverdet?» Marianne hysjet på meg, «Senere.» Osiris kremtet. «Det er derfor denne rettens avgjørelse at Loke overlates til æsenes jurisdiksjon for fengsling. Skulle Loke derimot rømme vil forespørselen om å kastes til Ammit tas opp til vurdering igjen.» Osiris slo staven i gulvet to ganger og Thoth skriblet raskt nedover skrivetavlen sin for å registrere dommen. Han rev av en papyrusbit og ga den til Odin, «Vær så god, fangen er din Allfar, bare skriv under her.» Odin skriblet ned runen sin der Thoth pekte og så la han en tung hånd på Lokes skulder. «Da blir du med oss til Surt, det blir ikke så ille som du tror selv om du selvsagt skal være der i all evighet. Men du vil i det minste ikke utslettes.» Lenkene falt av Loke og han satte i et sprang forbi Marianne og meg mot døra. Marianne langet ut og traff Loke med en perfect uppercut som stoppet ham brått, han sank sammen som en tomsekk. Marianne ristet på hånden med en grimase. «Au, jeg hadde ikke trodd han var så hard å slå ned», sa hun. «Kan jeg denge’n nå?» spurte Tor. Osiris ristet på hodet. «Kanskje etterpå om det blir nødvendig.» Tor gliste og kikket på Loke. «Du trodde vel ikke du kunne rømme?» sa Osiris.» Loke gned seg over haken der Marianne hadde truffet ham. Odin så rasende på Loke. «Er det sånn du belønner de som redder det skrantne skinnet ditt?!», han pekte på Loke og mumlet et eller annet og så var det nye lenker på plass. Tor sto og slo Mjølner mot hånden mens han skulte truende på Loke. «Neste gang denger jeg hodet ditt ned i magen din før du gjør mer ugagn!» sa Tor. Så tok han tak i Loke og slang ham over skulderen til høylytte protester fra Loke om hvor uverdig det var å bli behandlet sånn foran andre gudekolleger. Hva ville khemittene tro om æsene når de behandlet fangene sine sånn? Odin skulte på Loke. «Hold tåta, khemittene var klare for å kaste deg til Ammit husker du? Jeg ser ingen protester fra dem over hvordan du behandles.» Loke holdt klokelig kjeft etter den tiraden. Odin tok runden rundt lokalet og takket for rettferdig behandling før han kom bort til Marianne og meg. Han bukket dypt for henne. «Jeg vil på det sterkeste beklage det min fostersønn har gjort og forsikre deg om at han ikke vil slippe ut fra Surts fengsel.» Marianne nikket kongelig. «Unnskyldning godtatt.» sa hun kort, men høflig. Man kunne lett ane en viss kjølig holdning mellom linjene og en advarsel om at hvis Loke slapp ut en gang til, ville Marianne som Bast gjøre sitt til for at Loke ble kastet til Ammit uten ny rettssak slik Osiris hadde sagt i dommen. Odin bare bukket igjen og nikket høflig til meg før han gikk tilbake til Tor som sto og kjedet seg, men med et godt grep om Loke der denne hang over skulderen hans. Så gikk de sammen ut dørene og jeg håpet i mitt stille sinn at det ble en stund til neste gang jeg måtte forholde meg til æsenes påfunn. Osiris gikk ned av tronen og bort til oss, de andre gudene så også ut til å dra sin vei, utenom Set og Sekhmet som også kom bort til Marianne og meg. Osiris henvendte seg til Marianne først. «Jeg beklager at jeg måtte irettsette deg tidligere lady Bast.» Marianne bare viftet det vekk med en håndbevegelse. «Ikke tenk på det, du hadde rett, jeg lot nesten sinnet mitt løpe løpsk.» Når Sekhmet hørte dette lo hun høyt, helt til Set påpekte at Sekhmet ikke burde kaste sten i glasshus. Sekhmet kastet et surt blikk på ham. Så kikket Set nysgjerrig på Marianne og meg. «Så bror, du har funnet Bast igjen ser jeg. Blir du ikke lei av å være menneske så ofte? All denne letingen etter hun som er gjenfødt som Bast og alt det der?» Jeg trakk på skuldrene. «Vi har sjansen til å gjøre rett det som gikk skeis i Atlantis, den muligheten står jeg ikke over selv om det å være menneske har sine utfordringer.» Osiris skulte litt på Set, som om denne hadde begått en gedigen sosial flause. «Er du sikker på at du ikke vil ta over for meg som hersker over dødsriket?» sa Osiris. Jeg ristet bestemt på hodet. «Ikke tale om, du ville være konge, da får du slite det med helsa. Jeg har mye større frihet nå enn når jeg hadde jobben din. Jeg blåser i om jeg er eldst av oss tre.» Osiris så lettere sjokkert ut mens Set bare lo. Sekhmet ristet smilende på hodet og kikket megetsigende på Marianne. «Litt av noen svigerbrødre du har lillesøster.» Marianne trakk smilende på skuldrene. «Man blir vant til dem etter noen millioner år eller så.» Så tok hun et godt tak rundt livet mitt. «Det er uansett verdt prisen.» sa hun med en liten latter. Vi tok farvel med dommens hall og denne gangen kom det ingen avstikkere på astralplanet, vi kom rett tilbake til hytta og oss selv igjen. Marianne åpnet øynene og blåste ut litt frustrasjon i et lite fnys. Jeg tok hendene hennes og holdt dem en liten stund. Hun så opp på meg med et smil. «Det går bra, dommen var rettferdig, Thoth ville aldri latt Loke få tukle med vektskålene. Men jeg lurer på om han snakket sant om at det var noen flere som sto bak?» Jeg trakk på skuldrene. «Jeg kunne ikke lese noe ut av ham i dommens hall, men er det noe større som drar i trådene skal vi nok finne ut av det.» Jeg kvalte en gjesp og kikket på klokka som hang over døra inn til kjøkkenet. Vi hadde vært i dommens hall i nesten tre timer, ikke rart jeg følte meg støl og det stakk som nåler både her og der. Jeg støttet meg til sofaen og kravlet meg opp på beina. Marianne kikket leende på meg. «Det ser ut som om du kunne trenge å strekke på bena.» sa hun. Jeg gjorde noen grimaser etter hvert som musklene løsnet. «Er ikke du støl da?» sa jeg. Hun smilte og nesten spratt opp, før hun plutselig snublet rett inn i favnen min. Jeg forsøkte å kvele et latterbrøl. Marianne bare smilte et litt flaut smil. «Jeg feilberegnet visst litt.» Sånn stod vi en liten stund, jeg kunne kjenne hjerteslagene hennes gjennom genseren hennes. Og hun utstrålte varme som vanlig og luktet fortsatt nydusjet. Jeg ga henne et raskt kyss. «Jeg likte ideen din om å strekke på beina. Skal vi gå en tur?» Marianne lyste opp, lente seg inntil meg igjen og kysset meg på kinnet. «Ja, det gjør vi.» Denne gangen tok vi full runde rundt Lauvøy, vi gikk over brua mot vikingfunnstedet. Det var en tur i ganske frisk høstluft, men sola varmet litt fortsatt, så vi frøs ikke. Etter brua fulgte vi bilveien tilbake til krysset hvor man tok av ned mot Lauvøy og trasket inn på gårdsveien og fulgte den tilbake til hytta. Etter å ha hengt av oss tøyet, gikk jeg ut på kjøkkenet og begynte på middagen. Tenkte vi fikk gå for litt mer avansert middag enn pytt-i-panne, men ikke for avansert. Så det ble fiskemiddag med poteter og grønnsaker, laks som har trukket, ikke kokt. Marianne så fascinert på mens jeg dekket på og snuste ut i luften. «Det lukter godt, jeg visste ikke at du var en sånn gourmetkokk.» sa hun smilende. Jeg gliste bare. «Du får smake først, så kan får du se om du fortsatt mener jeg er gourmetkokk. Jeg har vært ungkar i over tjue år og kun laget middag for egen gane.» Marianne bare ristet leende på hodet, kysset meg raskt på kinnet og satte seg. Jeg silte vann av poteter og grønnsaker og puttet dem i hver sin bolle og puttet fiskestykkene på et fat. Jeg bar bort fisk og poteter først og så grønnsakene, før jeg også satte meg. «Vær så god, forsyn deg,» sa jeg til Marianne. Hun gjorde som jeg foreslo og etter å ha tatt til seg, smakte hun nysgjerrig på fisken. Leppene hennes kruste seg i et lurt smil. Jeg hadde visst lyktes med fisken. Vi spiste oss mette før vi tok det litt roligere med resten av middagen. Vi småpratet litt innimellom andre og tredje forsyning. Marianne fortalte meg at budskapet fra Ra på sverdet hennes kom til henne i natt i en drøm, da så hun hva det sto for noe på skjeden. ‘Måtte du stå mellom fare og de som ferdes på tomme steder’ og så en liten formaning til slutt: ‘Ikke la ilden fortære deg’. Det siste tolket Marianne som et sterkt hint til at hun ikke måtte la temperamentet komme ut av kontroll. Det ga jo mening når jeg husket hva Osiris hadde sagt til Marianne etter at hun begynte å kanalisere solens kraft når hun skjønte at Loke ikke ville dømmes til å slukes av Ammit. Vi tok oppvasken sammen og satte oss ut i stuen etterpå med hver vår kopp urtete. Marianne krøp inntil meg og nippet til teen.

tk
(C) A. Cardenas

Det var i ferd med å mørkne ute og siden dette var på høsten var det ikke så mange på hyttene, så det var få lys å se ute. Vi satt sånn og døste en liten stund, før jeg syntes jeg så tydelig hørte Abba synge ‘Gimme, Gimme’ i et annet rom. Et lite øyeblikk lurte jeg på om vi hadde skrudd på radioen etter middagen, men Marianne føk plutselig ut av sofaen. Så kom jeg på at det jo var ringetonen på Mariannes mobil. Kanskje det var Besta som ringte og lurte på hvor langt vi var kommet i Kama Sutra? Jeg hørte Marianne snakke med noen, noe om at ‘Det vil vi gjerne’. Nok en middag hos Besta? Nei, det ga ingen mening. Jeg rakk ikke å fundere stort mer fordi Marianne kom ut i stua med et lurt smil. «Det var Haroun.» sa hun. «Vi er invitert på middag hos dem i morgen.» Marianne lo når hun så ansiktsuttrykket mitt. «Du må venne deg til å være litt sosial med folk nå som du har kjæreste. De var jo hyggelige, var de ikke?» Jeg trakk på skuldrene. «Joda, de var hyggelige nok de, men jeg liker ikke sånne formelle selskaper.» Marianne bare gliste. «Det er ikke noen formell middag dummen, bare oss også hun Torunn og mannen sa Haroun.» Jeg var fortsatt i tvil. «Kanskje jeg kan si at jeg er syk?» Marianne satte seg ned i sofaen ved siden av meg og satte pekefingeren mot brystkassen min. «Føler du deg dårlig altså? Har du spist noe du ikke tålte igjen?» så lo hun. «Du høres ut som en tiåring som ikke vil på skolen. Synes du virkelig et middagsselskap er så ille?» Jeg smilte tilbake og nikket. «Det tar på å være sosial med så mange mennesker på en gang, samme hvor hyggelige de er. Etter noen timer begynner jeg å tenke ut unnskyldninger for å gå tidlig fordi jeg begynner å bli sliten.» Marianne ga meg en klem. «Da drar vi bare når du begynner å føle deg sliten. Du må jo ha noe overskudd igjen til meg.» sa hun og lo godt. Jeg sukket, det var bare å innse det, hun hadde utmanøvrert unnskyldningene mine og attpåtil gitt meg kontrollen over når vi skulle takke for oss. «Javel da, jeg gir meg denne gangen.» sa jeg. Mariannes øyne glitret med dårlig skjult humor og leppene hennes kruste seg i et lite smil. «Skal vi ta tidlig kveld?» sa hun.

Fortsettelse følger i kapittel 12, del 1 (28.07.2017)

Anubis Noir kapittel 10, del 2

Fortsettelse fra del 1. Kapittel 1 kan leses her.

Vi satt oss i sofaen med hver vår kopp urtete etter kveldsmat og slappet av etter en lang astralreise. Jeg hadde tent opp i peisen, dels for kosen og dels fordi det begynte å bli småkjølig ute. Marianne ville høre på musikk så hun koblet mobilen sin til anlegget på hytta, det var ganske så nytt. Hun satte på en felles spilleliste vi hadde laget med til dels sprikende genrer kan man jo si, men det fungerte på et underlig vis. Vi satt og nøt musikken en liten stund, en salig blanding av min mørkere smak og Mariannes til tider mer poporienterte smak. Men når Behind the Wheel av Depeche Mode kom på, spratt Marianne ut av sofaen og lot seg rive med av musikken ganske raskt, sto og vugget med hoftene til rytmen og danset mot meg, strakk ut hendene og dro meg opp av sofaen. «Kom igjen, dans med meg!»

tumblr_oqy0wy0dkw1w7vc98o1_500
(C) Kittygodesspurr: https://kittygoddesspurr.tumblr.com/

Jeg ble med henne ut på stuegulvet og forsøkte å herme etter dansetrinnene hennes, og derfor var blikket mitt hovedsakelig rettet mot føttene hennes. Det fungerte ikke helt etter planen, det var vel ikke det at Marianne danset raskt så mye som at hode og føtter ikke alltid er på linje. Jeg snublet i mine egne ben og hadde dratt oss begge ned på gulvet om Marianne ikke hadde reagert raskt. Hun lo, sto helt inn til meg og hvisket meg i øret. «Det handler om å slippe seg løs, husker du? Ikke herm etter meg, la deg rive med av rytmen i musikken. Du elsker jo Depeche Mode?» Jeg stoppet opp, kjente etter og trampet takten og nikket med til låta. Marianne lo hjertelig og gjorde ‘kom hit’ bevegelser med hendene mens hun danset. Jeg kom så smått inn i det, men da var gutta i Depeche ferdig. Heldigvis kom det på en låt av VNV Nation, Retaliate, Marianne likte den med en gang og beveget seg til rytmen i raskt tempo med et par snurr rundt seg selv også. Jeg forsøkte å holde følge uten det store hellet. Men gutta i Depeche Mode var ikke ferdig, Slow kom på etter VNV Nations tempofylte låt. Marianne lyste opp og beveget seg helt inn til meg og denne gangen greide jeg å la meg rive med av rytmen som var sakte slik låttittelen antydet. Marianne la likesågodt armene sine rundt halsen min og lente hodet sitt inn i halsgropen min, så jeg holdt armene mine rundt livet hennes. Slik danset vi svært så tett sammen gjennom flere låter. Etter dansingen var det blitt såpass sent at vi begynte å tenke på å legge oss, men Marianne ville ta en dusj først. Så jeg gikk og la meg på sengen og leste litt mens hun dusjet. Hørte dusjen renne en liten stund, så stoppet den og jeg kunne høre lyden av en føner. Så kom Marianne inn på soverommet og krøp opp i sengen, hun hadde bare et stort badehåndkle på seg, viklet rundt som en sarong. Hun la seg inntil meg og nusset meg forsiktig nedover halsen slik jeg hadde gjort på henne tidligere på kvelden. Så snek hun en hånd under t-skjorten min og kjærtegnet brystkassen min. Jeg lente meg inntil hodet hennes og luktet på håret som fortsatt var varmt. En svak duft av furu fra håret hennes blandet seg med lukten av honningdusjsåpe. Dette sammen med kjærtegnene hennes gjorde meg ennå mer forelsket og ikke minst veldig, veldig opphisset. Jeg kunne føle gjennom båndet vårt at Marianne i grunnen var like forelsket og opphisset med klare hint om hva hun ønsket. Jeg strøk forsiktig hånden på utsiden av det ene låret hennes og kysset henne, først på munnen, så nedover halsen og ned mot halsgropen. Marianne strakte hals som for å la meg komme bedre til og smålo fornøyd. Jeg kunne kjenne at hun nærmest sitret av forventning. Så jeg lot hånden stryke videre oppover låret og bak på rumpeballene hennes. Hun hadde ikke noe under håndkleet skjønte jeg fort. Marianne fniste og lente seg inn mot brystkassen min, tok tak i t-skjorten min og med litt samarbeid dro hun den av meg. Så lente hun seg inn igjen og lot leppene sine kjærtegne brystkasse og mage. Jeg mistet konsentrasjonen et lite øyeblikk fordi ringen min satt seg fast i en løs tråd i Mariannes håndkle. Den satt veldig godt fast til tråd å være, så hånden satt fast halvveis utenpå håndkleet og halvveis nedenfor Mariannes korsrygg. «Hvorfor stopper du nå?» spurte hun. Jeg dro forsiktig hånden vekk, men ringen satt fast like fullt. «Ringen har satt seg fast, jeg ville ikke røske for hardt.» Marianne lo og løsnet håndkleknuten slik at det falt av og avslørte at hun var fullstendig naken under. Jeg glemte både ring og tråd en liten stund og bare lot blikket hvile ved denne fantastisk sexy kvinnen som av en eller annen grunn ville ha meg. Hun hadde flotte bryster som var akkurat passe store og det så ut som venusberget var pent trimmet i motsetning til mitt eget villniss. Så husket jeg hva jeg hadde holdt på med og fikk løsnet ringen og fortsatte kjærtegnene av Marianne. Hun presset seg inntil meg igjen så jeg kjente de stive brystvortene hennes og hvor varm og myk hun var. Duften av honning og furunål blandet seg med feromonene til noe enestående som definerte Marianne.

Bast Anubis Valentine
(C) A. Cardenas

Jeg kjente hvordan leppene hennes kjærtegnet halsgropen min, slik at jeg fikk grøsninger og ennå mer lyst på henne. Hun fortsatte med lette kjærlighetsbitt opp mot øra mi og hvisket. «Legg deg ned, jeg vil ta av deg buksa.» Jeg var ikke vanskelig å be, så jeg la meg ned slik at Marianne fikk løsnet på belte og glidelås og så dro hun sakte av meg buksa og kysset meg rett over trusekanten før hun strøk hendene langs utsiden av lår og ankler etter hvert som buksa nærmet seg føttene mine. Hadde aldri trodd at det gikk an å bli så opphisset kun av kyssing og kjærtegn, om det fortsatte slik ville jeg måtte ta en liten pause før vi i det hele tatt kom i gang med akten. Jeg ble mer og mer tungpustet, varm og hjertet slo hardere. Marianne dro buksa helt av og strøk seg inntil meg med hele kroppen mens hun jobbet seg oppover igjen. Det var en herlig følelse av å kjenne huden hennes mot min. Marianne lo fornøyd når hun kom til trusa hvor lemmet mitt for lengst hadde slått opp telt. Hun gjorde det samme med trusa som med buksa, dro den sakte av meg og kysset sin vei nedover. Så satte hun seg overskrevs igjen og gned seg mot reisningen min. Det fylte meg med en lykkerus uten like og jeg måtte ta meg selv mentalt i nakken for ikke å sette i gang og pumpe med en gang. Jeg fortsatte kjærtegnene av henne og Marianne strakk ut hendene og dro overkroppen min opp og inntil seg. Hun sitret virkelig nå, pustet tungt med rødmende i kinn. Hun kikket på meg med glitrende øyne og ga meg et kyss som må ha tatt sats fra tærne hennes for å få til den intensiteten og kjærligheten jeg følte. Båndet vårt gjorde det lettere å komme inn en sakte og felles rytme. Jeg kysset henne på halsen igjen mens jeg holdt rundt henne slik hun holdt rundt meg. Rytmen skiftet tempo, jeg bet forsiktig i brystvortene hennes og kunne kjenne den litt salte smaken av svetten hennes, før hun løftet hodet mitt opp og presset seg inntil meg. Marianne stønnet og jeg følte en voldsom lykkerus iblandet kjærlighet og takknemlighet gjennom båndet vårt. Svett og med glødende kinn holdt hun fortsatt rundt meg og lente hodet sitt mot skulderen min. «Og du som trodde du ikke kunne tilfredstille meg,» hvisket Marianne i øret mitt med en liten latter. Jeg kunne ikke annet enn å le litt selv, ord fikk jeg ikke frem ennå. Jeg lente meg tilbake og la hodet på puten og holdt rundt Marianne med en arm mens jeg dro dyna over oss. Hun nærmest malte der hun lå over meg, hun kysset meg og la seg over på siden av meg med et fornøyd smil. Sånn lå vi og småklinte og pratet frem til vi sovnet.

Fortsettelse følger i kapittel 11, Lokes rettssak.

Anubis Noir kapittel 10, del 1

Fortsettelse fra kapittel 9, del 2. Kapittel 1 kan leses her.

Minner fra Atlantis

Jeg våknet før Marianne. Gløttet ut vinduet, det var fortsatt litt lys ute, så enten hadde vi sovet rundt eller så var det ikke så sent på kvelden. Snek meg forsiktig ut på kjøkkenet og sto og grublet på om jeg skulle sette på noe kaffe, begynne på middagen og ikke minst hva vi skulle ha til middag. Kjøkkenklokka viste kvart på seks, da hadde vi sovet noen timer etter å ha kommet tilbake fra oppdraget på Bikjholet. Jeg hørte sokkekledte skritt bak meg, Marianne kom inn på kjøkkenet og gned søvnen ut av øynene. «God kveld. Vil du ha kaffe?» sa jeg. Jeg snudde meg mot kjøkkenskapet hvor jeg trodde jeg hadde satt fra meg kaffe og filter på morgenen. Marianne lente seg inntil meg og fniste litt og snek armene sine rundt livet mitt. Hun gned nesen langs halsen min og nusset meg i nakken. «Mmmm… ja, takk. Er det kveld allerede? Jeg elsker å våkne opp og finne at du er her. Ennå bedre å våkne opp sammen med deg.» Jeg lo litt, la mine hender over hennes der de flettet seg sammen over magen min. «Jeg har ikke vært oppe lenge, men tenkte du kanskje var sulten eller kaffetørst. Men så greide jeg ikke å bestemme meg for hva vi skulle spise, så da falt valget på kaffe.» Marianne bare lo fornøyd der hun sto bak meg. «God plan, kaffe først og så finner vi ut hva vi skal spise etterpå.» Jeg fylte opp kaffetrakteren med vann og lempet oppi kaffe i filteret og skrudde på trakteren. Marianne rikket seg ikke, hun bare sto inntil meg og holdt godt rundt meg. Det kom en og annen fornøyd lyd, men hun sa ikke noe før kaffetrakteren hadde gurglet seg ferdig og jeg fant frem kopper og fylte opp den første og snudde meg halvveis rundt for å gi den til Marianne som smilte bredt. «Takk,» sa hun og tok i mot, blåste litt på koppen før hun tok en slurk. Jeg sto der litt i min egen verden og studerte henne. «Skal ikke du ha kaffe?» sa hun med en liten latter. Jeg skvatt der jeg sto og helte opp en kopp til meg selv. Marianne smilte lurt. «Jeg har ikke noe i mot at du ser sånn på meg altså, men du fortjener jo en kopp selv også.» Etter at første kopp var drukket opp så Marianne langt mer våken ut. «Er du sulten?» sa jeg. Hun ristet på hodet og holdt frem koppen for påfyll. Jeg fylte den opp igjen og gjorde det samme for meg selv. «Skal vi utsette middagen og heller gå en tur mens det fortsatt er dagslys igjen?» spurte jeg. Marianne lyste opp. «Ja! Det gjør vi, så spiser vi etterpå, noe lettvint. En av ferdigrettene i fryseren kanskje?» Jeg smilte for meg selv der jeg sto og så på henne. «Da sier vi det sånn, skal jeg helle kaffen over på termos og så tar vi den med oss?» Marianne ristet på hodet, kikket rundt og åpnet et gulv til tak-skap. Hun fant en tv-kanne og rakte den mot meg. «Fyll opp resten på denne, så har vi noe å varme oss på når vi kommer tilbake fra turen.» Så satte hun fra seg den tomme koppen i oppvaskkummen og forsvant inn på soverommet, etter lyden å dømme romsterte hun i kofferten sin. Så kom hun tilbake med en litt varmere jakke enn den hun hadde brukt tidligere over armen. Jeg skulle til å bøtte nedpå resten av kaffen, men hun la hånden på armen min. «Ikke stress, vi er på ferie, drikk opp kaffen i ditt tempo, jeg måtte bare finne en varmere jakke mens jeg husket det.» Jeg drakk opp kaffen og satte den ved siden av Mariannes kopp. Hun lente seg frem og ga meg et raskt kyss før hun snudde og gikk mot inngangsdøren med glade skritt. Etter å ha fått på meg varm jakke og sko selv, gikk vi ut. Marianne tok armen min i sin og så gikk vi ut forbi bilen. Luften var frisk, det duftet sterkt av høst, men det var ikke rukket å bli skikkelig kaldt ennå. Det ble en nærmest en rundtur av Lauvøy, vi fulgte bilveien tilbake til gården og svingte til høyre inn på bilveien som fører til andre siden av halvøya. Det var denne veien jeg kjente best, selv om vi barna hadde utforsket Lauvøy på kryss og tvers sommerstid. Noen hytter hadde ikke endret seg stort siden sist jeg var her ute, men bet meg merke i at det var ryddet mye skog her og der. Veien gikk rett forbi mine besteforeldre gamle hytte, så jeg pekte den ut for Marianne. Så at de nye eierne hadde bygd den kraftig om, noe jeg følte var helt ok. Vi gikk videre og ut på fellesområdet kalt Helleren hvor det var badeplass, strand og brygger. Området var preget av et fjell på høyre side, en liten grasslette og svaberg på venstre siden. Helleren lå midt mellom hyttene fant vi ut, Bestas hytte lå bak fjellet med helleren som hadde gitt navn til området. Vi gikk bort til en benk som sto på svaberget over bryggene og satte oss ned og kikket utover skjærgården i skumringen. Jeg husket benken som en kjærlighetsbenk hvor ungdommen gjerne satt i den varme sommernatten og var romantiske. Noe av denne energien lå igjen merket jeg og Marianne sukket henført og la hodet på skulderen min. Jeg la armen min rundt livet hennes og holdt henne inntil meg. Sånn satt vi en liten stund og bare nøt hverandres nærvær.

Hellabenk

Men det var noe med skjærgården og fjorden som vekket et eller annet minne i bakhodet mitt. Et gammelt minne eller noe, men greide ikke helt å sette fingeren på det. Jeg var jo godt kjent i fjorden fra mange båtturer med både besteforeldre og foreldre, men dette føltes annerledes. Det var som å se to bilder oppå hverandre, jeg så fjorden og skjærgården her og nå, men overlappet av noe som lignet. Men det var helt klart ikke i vår tid, jeg så to flygende tallerkener fly lavt over vannet mot noe som så ut som et par båter i nød. Jeg kikket meg rundt, Helleren var der fortsatt med et par båter i opplag bak oss. Jeg blunket flere ganger, ikke noen astralreise i hvert fall. Men har jeg sittet et tilsvarende sted i fortiden og sett scenen som utspilte seg for mine øyne? Jeg lente meg frem og myste for å forsøke se flere detaljer. Båtene var tydeligvis av den motoriserte sorten, jeg kunne ikke se hverken årer eller seil. Størrelsen var jeg usikker på, men om skalaen stemte med terrenget rundt, var de nok på størrelse med enkelte typer bilferger. Men det var noe som ikke stemte, jeg kunne ikke se noen skorstein på dem. Marianne må ha merket forvirringen min gjennom båndet vårt fordi hun satte seg opp og så på meg. «Hva er det? Du virker som om du er langt borte.» Jeg snudde meg mot henne. «Ser ikke du det?» Marianne kikket utover fjorden. «Ser hva da?» «De to båtene i nød og de flygende tallerkenene som kommer dem til hjelp?» Marianne kikket utover fjorden og snudde seg både hit og dit. Hun ristet på hodet. «Jeg ser ingenting utenom gamle Larsens fiskeskøyte som kommer inn der borte.» Hun pekte mot høyre der fjorden munnet ut i Lillevikfjorden hvor ganske riktig en liten fiskeskøyte kom tøffende innover med kurs forbi Lauvøy. Så, det er et minne som utsikten har utløst og blitt sendt til netthinnen min? Rart. Jeg forsøkte etter beste evne å beskrive hva jeg så for Marianne. Hun tok det på strak arm, fikk følelsen av at hun allerede hadde opplevd så mye rart sammen med meg den korte tiden vi hadde vært sammen, så dette var helt normalt. Jeg beskrev hva jeg hadde sett etter beste evne. Marianne grublet litt på det. «Det høres jo ut som noe fra Atlantis utfra hva du har fortalt meg tidligere. Kanskje et tegn på at du og jeg bør forsøke å finne ut mer om livet vårt sammen der? Siden det kommer nå?» Jeg nikket, det måtte jo være en grunn til at det kom her og nå. Mulig en fellesmeditasjon ville gi oss noen svar, så jeg foreslo for Marianne at vi kunne meditere sammen etter at vi hadde spist. Hun lyste opp. «Det vil jeg gjerne, det er på tide at jeg tar skrittet fullt ut og omfavner denne delen av livet også.» Vi reiste oss og gikk tilbake til hytta gjennom en trang passasje mellom fjellet på Helleren og svaberget nedenfor Bestas hytte. Når vi kom inn, ble det en kort fundering over hvilke av ferdigrettene vi eventuelt skulle gå for, valget falt på pytt i panne med speilegg og brød som vi tilberedte sammen, Marianne kuttet litt ekstra grønnsaker som jeg hev opp i pannen sammen med det frosne. Knakk et par egg i en mindre panne ved siden av, jeg helte dem opp i hver sin paprikaring, jeg hadde sett et eller annet sted at det skulle hjelpe med å holde speilegget fra å flyte utover. Det fungerte sånn halvveis, men det var faktisk ganske godt med paprika til speilegget viste det seg. Etter at middagen var fortært og oppvasken tatt gikk vi inn i stua og satte oss ned på gulvet for å forberede meditasjonen. «Har du meditert før?» spurte jeg der jeg satt ovenfor Marianne på stuegulvet i lotusposisjon. Hun ristet på hodet, «Ikke sånn som dette, har prøvd et par sånne guidede greier på youtube, men da var jeg alene og satt i sofaen.» Hun så spent på meg med et varmt smil, så lo hun lavt når hun kjente på følelsene mine. Jeg var nervøs, dette var første gang jeg forsøkte meg som mentor innenfor meditasjon og lignende. Før har jeg bare gitt råd utfra hva intuisjonen forteller meg. Og det er ingen hvilken som helst person jeg har som elev heller, det er jo kjæresten min. Får jo prestasjonsangst av mindre. Marianne strakk ut hendene og tok mine hender i sine. «Jeg gleder meg, dette kommer til å bli så bra.» Jeg pustet dypt ut og inn et par ganger og smilte tilbake. «Ok, sett deg slik at du har ryggen rett sånn at pusten kan flyte uhindret. Fokuser på pusten din, ikke forsøk å kontrollere bilder og følelser, bare observer dem, hold fokus på inn og utpust, pust dypt.» Sånn fortsatte jeg et minutt eller så til jeg så at Marianne lukket øynene og leppene kruste seg i et lite smil.

yoga-cartoon-lady

Da lukket jeg øynene også og tok noen dype pust. Først var det mørkt med noen lysglimt her og der, men jeg merket Mariannes nærvær. Det ble veldig lyst, Marianne og jeg sto bak to personer, en kvinne og en mann, de sto på noe som så ut som en balkong. Nedenfor var det en veldig bred gate eller plass som var fylt til randen av mennesker. I bakgrunnen skimtet jeg en diger trappepyramide med dekkstein. Den var hvit med en slags kuppel på toppen. Jeg flyttet blikket tilbake til kvinnen og mannen på balkongen foran oss. Det var noe kjent med dem, kvinnen var kledd i noe som best kan beskrives som en kimono, den var mørkeblå. Hun hadde mørkt hår i omtrent samme lengde som Marianne og samme høyden, siden jeg så dem bakfra så jeg ikke noen ansiktstrekk. Kimonoen hadde et bredt tøybelte i nesten samme blåfarge. Det var også antydning til et blomstermønster på selve kimonoen. Mannen som sto til høyre for kvinnen var kledd i noe som liknet en egyptisk kilt, den rakk ham ned til rett ovenfor knærne. På overkroppen hadde han et t-skjorte lignende plagg med en slags vest over som rakk ned til lysken omtrent. Alt sammen i samme mørkeblå fargen som kvinnen. Håret hans var mørkere enn kvinnens og samlet sammen til en hestehale på høyde med skuldrene. Hestehalen rakk ham ned skulderbladene. Til venstre for pyramiden i bakgrunnen kom en ganske stor flygende tallerken, den stoppet opp og hang stille i luften et par sekunder før den gikk sakte ned for landing på en slags plattform ved siden av pyramiden. Det kunne se ut som om folkemassen hyllet de to på balkongen, ikke ulikt hvordan det norske kongeparet hylles på slottsbalkongen 17. mai. Det slo meg plutselig at dette var Bast og Anubis i Atlantis. Jeg kunne føle nervøsiteten fra dem begge kombinert med kjærlighet og glede. Var de akkurat blitt gift kanskje? Jeg kunne merke Marianne ved siden av meg, hun så på det hele med stor undring. Jeg skjønte det heller ikke, hvorfor denne hyllesten fra folket i Atlantis? At de var dyktige innenfor yrkene sine tvilte jeg ikke på og at de på den måten hjalp mange stemte nok, men dette ga ingen mening. Scenen skiftet plutselig, fortsatt i Atlantis virket det som, de samme to personene, men nå kunne vi skimte ansiktene. Begge ville lett ha blitt tatt for å være fra Middelhavsområdene hadde det ikke vært for en til dels intens blåfarge på øynene til Bast. Det så ut som en konfrontasjon av noe slag, hun hyttet med pekefingeren opp i ansiktet på Anubis. Denne gangen kom det noen følelser og bruddstykker av dialog eller tanker også. Begge var for øvrig kledd i mørkeblå, nesten sorte, kapper. Dette var i en jobbsituasjon, konflikten dreide seg tydeligvis om at Anubis forsøkte å avfeie kjærligheten dem i mellom som umulig pga. Bast sin sosiale status som datter av kongen. Dette gjorde henne en smule ilter og hun ga ham inn så ørene flagret. Noe om at hun var prestinne først, ikke prinsesse og hun sto fritt til å velge den hun ville dele livet med, uansett om hun var datter av kongen eller ei. Så det så! Her kunne jeg merke at Marianne syntes denne meningsutvekslingen var litt romantisk, men også morsom. Anubis holdt opp hendene som for å stagge Bast og kom med noen andre unnskyldninger om at han ga seg på det feltet, men at de allikevel nok ikke passet sammen fordi han var så sær og kaldhjertet. Dette hadde ikke effekten han ønsket så jeg, Bast var ikke sint lenger, men hun så på ham slik Marianne pleier å se på meg, med kjærlighet i blikket. Bast svarte at hun hadde merket at Anubis hadde følelser for henne når de jobbet sammen, han kunne ikke nekte for det, så han var kanskje sær og redd for kjærligheten, men kaldhjertet var han ikke. Sceneskifte igjen, et oppholdsrom med et trebord med litt høyde, så kanskje en slags spisestue. Ikke spesielt luksuriøst innredet, men det virket som om det var i kongens gemakker fordi på kortenden med Bast og Anubis på hver sin av ham, satt det en middelaldrende mann med fullskjegg frisert til en avrundet spiss, men ikke som et fippskjegg. Han hadde et pannebånd slik som beskrevet i flere myter, nesten som et diadem fordi fronten var av metall. Midt på den biten som omkranset pannen var det en stilisert delfin fanget i hopp opp fra sjøen. Bast hadde på seg et lignende pannebånd, hun hadde ikke hatt noe slikt på seg på jobb, men hun tok det kanskje på seg fordi hun skulle møte faren sammen med mannen hun elsket og tilkjennegi at denne mannen ville hun gifte meg med. Anubis virket tydelig nervøs over å bli dratt med for å møte svigerfar som attpåtil var kongen av Atlantis. Ny scene, samtale med flere i slike mørkeblå kapper, Bast og Anubis ser ut til å lede møtet. Noe med at kongen er blitt gal, at noen må snakke ham til rette, disse krigene han har startet er ikke verdige Atlantis. Khem og Rama med flere har kommet med innsigelser til presteskapet i Atlantis og lurt på hva i all verden det er som foregår. Det er attpåtil rykter om at kongen vil bruke kraftkrystallen som våpen, utløse jordskjelv hos fienden eller noe slikt. Vi flytter oss igjen, Anubis ser ut til å snakke med kongen på tomannshånd, ikke som svigersønn og svigerfar, men som yppersteprest til konge. Kongen avfeier Anubis innsigelser, vitenskapsfolkene har forsikret kongen om at det er trygt. Gå og redd noen sjeler du er avskjedsordene. Anubis går hjem til Bast, de bor sammen nå, kanskje de har giftet seg, kan ikke se noen ringer på fingrene deres men kanskje ikke man viste at man var gift med ringer i Atlantis. Bast er tydeligvis ivrig etter å få vite hvordan det gikk hos kongen og blir nedslått når hun får høre resultatet. Hun blir tydelig irritert og etter hvert direkte sint og tar på seg kappen sin og fyker ut døren. Hun drar direkte til palasset og konfronterer kongen. Han blir litt lei seg for at datteren også tviler på planene hans og ber henne velge, presteskapet eller familien. Dette sårer Bast dypt, men hun er tydelig i sin tale når hun velger presteskapet. De har gjentatte ganger forsøkt å advare kongen og folket om at planen vil føre til Atlantis’ undergang, alle ser det samme. Kongen farer opp i sinne og ber Bast komme seg ut før han får vaktene til å kaste henne ut. Gråtende haster hun hjem, hvor Anubis forsøker å trøste henne etter beste evne. Tilbake i palasset, Anubis, Bast og flere andre prester kommer for å dømme kongen. Både Bast og Anubis har skiftet til røde kapper, de eneste utenom kongene av de andre atlantiske provinsene som kan dømme kongen er yppersteprest eller prestinne. Det er for sent å redde Atlantis, men kanskje det å dømme kongen vil føre til at flere blant folket tar til vettet og flykter mens det fortsatt er mulighet for det. Vaktene forsøkte å stoppe Anubis med følge, men ble nærmest knurret til og bedt om å fjerne seg om de hadde livet kjært. Bast måtte trå til og roe ned Anubis litt og forklare at Atlantis var dødsdømt, om vaktene ville overleve burde de ta med seg familien og flykte mens det fortsatt var tid. Vaktene tok det som en ordre fra prinsessen og forsvant. Anubis og resten toget inn i tronsalen og konfronterte kongen som først presterte å såre Bast igjen og ble utsatt for Anubis vrede, uten at denne la en hånd på kongen. Anubis måtte gjenta spørsmålet til kongen flere ganger, om kongen innså hva han hadde gjort. Til slutt innså kongen hva han hadde gjort og ble dømt til å leve, leve som flyktning og hjelpe til med å gjenoppbygge det som Atlantis kom til å ødelegge. Nok et sceneskifte igjen til en avsats eller balkong utenfor et rom, himmelen var i ferd med å mørkne og det så ut som en vulkan hadde våknet i det fjerne. Det brant flere steder. Anubis sto inntil en kant på balkongen og så utover ødeleggelsen av Atlantis, Bast satt ved siden av med ryggen til og tårer i øynene. Som om hun ikke orket å se hjemmet sitt gå under. Det skiftet igjen, denne gangen inne i kontrollrommet, broen, på en av de flygende tallerkenene. Det hadde vinduer som viste mørkerød himmel og en by i brann, lava som flommet utover og sjøvann som var i ferd med å flomme innover. Atlantis gikk under på en dag og en natt, akkurat slik som Platon forteller. Denne gangen ble vi værende i scenen lenger, vi fikk se hvordan Anubis etter hvert knakk sammen etter å ha vært sterk for alle de andre og hvordan Bast trådte til for å gi ham styrke og healing frem til de kom frem. Bestemmelsesstedet viste seg ikke overraskende å være det som i dag er Egypt. I Atlantis’ tid en nasjon fullt på høyde med Atlantis teknologisk og åndelig. Flyktningene fra Atlantis ble tatt godt i mot på det som måtte være en slags flyplass for slike farkoster. De ble raskt tatt med videre til Livets hus for behandling.

Jordskjelv med påfølgende eksplosjon, Japan.

Vi trodde astralreisen sluttet der fordi det ble mørkt igjen.Plutselig var vi et annet sted, Marianne satt ved siden av meg og brøt ut i et stort smil. «Hvor er vi?» spurte hun. Jeg så meg rundt, det var flatt, ikke noe natur å se, ikke grus, ikke fjell, bakken vi satt på kunne like gjerne vært gulvet i hytta, men når jeg så nøyere etter så det flislagt ut, et slags diamantmønster i sort og hvitt. Himmelen over oss var uten sol og skyer og kunne for så vidt like gjerne vært et tak. Men selv om vi satt på noe som så ut som et gulv, kunne jeg ikke se noen vegger. «Dette er nok astralplanet, muligens gudeplanet.» Marianne kikket seg nysgjerrig rundt. «Er det ikke litt…kjedelig?» Plutselig hørtes en mannslatter, varm og vennlig. «Rett på sak som vanlig kjære datter.» Plutselig satt det en halvsirkel av noen foran oss. I det ene øyeblikket var de ikke der, det andre en halvmeter foran oss. De fleste var i skyggene, så jeg kunne ikke se hvem det var. Men i midten rett foran oss satt Ra, solguden. Han vekslet mellom å se ut som en mann med falkehode og solskiven over og en mann med skjegg og briller som helt klart kunne vært Mariannes far, jeg kunne se ansiktstrekkene. Men dette var bare Ras måte å vise hvem han var. Det var han som hadde snakket. Jeg kunne kjenne varmen fra ham, en behagelig sommervarme. Til venstre for ham satt en kvinne med løvehode som vinket til Marianne. «Hei, lillesøster!» sa hun. Da skjønte jeg hvem det var, Sekhmet, Basts «storesøster». Marianne så både forvirret og glad ut og så kjente jeg at hun innså hvem disse var. Hun vinket tilbake til Sekhmet, «Hei, far og søster» lo hun. Ra lyste opp i et digert smil. «Så du vet hvem du egentlig er, bra. Jeg ser du har funnet Anubis igjen.» Jeg nikket forsiktig, Marianne tok et grepa tak rundt livet mitt. «Ja, jeg har funnet ham og dere får ikke ta ham fra meg!», sa hun, kanskje litt mer intenst enn det var meningen. Sekhmet lo en litt hes, støyende latter, Ra så bare forvirret ut. «Vi er ikke her for å ta ham fra deg kjære datter, dere er jo ment for hverandre for all tid.» Det kom en flom av minner gjennom båndet vårt sammen med en følelse av overraskelse fra Marianne. Jeg kunne se meg selv liggende i noe som nok var en sykeseng, utfra klærne å dømme, var dette 1600-1700 tallet en gang. Jeg var veldig blek, utfra min ekspertise som dødsgud vil jeg jeg anta at det var en eller annen form for dødelig sykdom. Malaria kanskje. Så fikk jeg en aha-opplevelse, Marianne som Bast visste jo at Sekhmet er gudinne for ymse dødelige sykdommer, selv om hun også kan være en healer for disse. Sekhmets nærvær vekket Mariannes minner fra et tidligere liv hvor jeg døde fra henne relativt tidlig i forholdet. Sekhmet ristet på hodet, «Jeg er bare her for å se min kjære søster ta til seg alle kreftene sine som hun kan bruke i menneskeverdenen.» Marianne glødet nesten nå og smilte unnskyldende til Ra og Sekhmet. Ra kremtet, «Da så, da er minnene dine i ferd med å komme tilbake.» Sekhmet gliste. «Du har ikke mistet ilden i deg lillesøster. Det er godt å vite med tanke på det som kommer!» Jeg kunne kjenne Marianne bli litt flau over utbruddet tidligere, men samtidig stolt over den hun er. Jeg tok hånden hennes og klemte den forsiktig. Hun snudde seg mot meg og jeg kjente kjærligheten strømme fra henne til meg. Ra kremtet igjen, «Om dere turtelduer kan se hit litt? Greit nok at tid ikke spiller noen rolle her, men på Jorda går tida og kroppene deres er ikke klare for langvarig energi fra dette planet riktig ennå.» Vi snudde oss mot Ra og følte oss litt som på skolen igjen. Ra smilte. «Jeg har en gave til hver av dere.

76cd7fb9d5f2d324e224962011fcb2bf

Kan jeg få se på lyssabelen din Anubis?» Hæh? Var min første reaksjon før jeg så ned på meg selv, der hang det ganske riktig en lyssabel tilsvarende en jeg hadde i filmreplikasamlingen min. Jeg tok den av beltet og ga den til Ra. Han kikket nysgjerrig på den, før han skrudde av batterilokket og holdt opp en miniatyrsol slik jeg har sett Marianne bruke flere ganger. Denne presset Ra inn i batterikammeret og skrudde på lokket igjen. «Sånn, nå har du solens kraft til rådighet i sverdet ditt.» Jeg takket noe forvirret for gaven. Ra snudde seg mot Marianne. «Du har allerede solens kraft i deg, men sverdet ditt trenger en oppgradering. Kan jeg få se det?» Marianne så litt forvirret ut, før hun også la merke til at Bast sitt sverd var blitt med på ferden. Det var et kort, rett sverd i en nøttebrun skjede, etter hva jeg husket så var det en wakizazhi fra den perioden hvor det var forbudt for samuraier å bære sverd. Total lengde var vel omtrent en meter når sverdet var i skjeden. Marianne ga sverdet over til Ra som kikket på det, tok det ut av skjeden og nikket ettertenksomt. Så tok han av endeknappen på hjaltet og gjorde det samme som han hadde gjort med lyssabelen min, dyttet inn en miniatyrsol. Det som skjedde var at klingen lyste opp med sollys som lyste opp hele området, men allikevel var de andre gudene i skygge. Ra stakk sverdet inn i skjeden igjen og fant frem noe som så ut som en blanding av skaftet til en malerpensel for detaljert arbeid og en penn med splitt. Han snudde skjeden slik at den lå med hjaltet pekende mot Marianne og satte i gang med å skrive noe på skjeden. Jeg kunne se at det var hieroglyfer som lyste opp med solens lys mens han skrev nedover, men jeg greide ikke å lese hva som sto der. Ra la vekk pennen og nikket fornøyd og ga sverdet tilbake til Marianne som smilte bredt når hun så hva som sto på skjeden. Jeg fikk følelsen av at det var en halvveis formaning og halvveis velsignelse eller noe slikt gjennom båndet vårt, men hieroglyfene kunne jeg fortsatt ikke lese. «Gå nå,» sa Ra, «dere vil tidsnok komme tilbake hit for å hente resten.» Han viftet med hånden og det ble mørkt igjen. Men denne gangen kunne jeg kjenne hyttegulvet under rompa, så jeg åpnet øynene og kjente følelsen av å være tilbake. Skuldrene senket og antydning til støle ledd, sikkert pga. lotusstillingen. Marianne åpnet øynene kort tid etter, blunket et par ganger og så seg rundt som hun så stua på hytta for første gang. Kikket på meg med de dypblå øynene sine og sendte meg et smil med en følelse av enorm kjærlighet bak. Jeg stablet meg på bena og gikk bort til henne og satte meg ned ved siden av henne og tok armene mine rundt livet hennes. Marianne la hodet sitt på skulderen min med et fornøyd sukk. «Hvordan går det?» spurte jeg henne. Hun kikket opp på meg med antydning til smilehull. «Det går bra, jeg har bare aldri opplevd noe sånt før. Det vil ta tid å fordøye alt sammen, men jeg husker veldig godt kjærligheten oss i mellom i Atlantis. Den var like sterk den gangen som nå.» Jeg nikket. «Hvordan var møtet med Ra for deg da?» Marianne lo. «Det var spesielt, jeg kunne kjenne alle minnene bakover i livene. Det som ikke var noe gøy var å se deg ligge for døden. Det minnet sitter fortsatt sterkt i. Det er bra jeg er sykepleier i dette livet.» Jeg kunne ikke annet enn å le. Marianne så litt irritert ut. Men mildnet uttrykket når båndet oss i mellom fikk henne til å forstå hvorfor jeg lo. Hun ga meg et lekeslag mot skulderen. «Det er ikke så morsomt skal jeg si deg, å se noen dø fra deg på den måten.» Jeg lente meg frem og nusset henne forsiktig langs halsen. «Jeg er jo ikke syk og malaria finnes det jo heldigvis medisiner for i dag.» Marianne strakte fornøyd på halsen. Jeg stoppet når jeg kom til toppen av genseren hennes. «Hvorfor stopper du?» spurte hun. «Blir ikke gulvet litt hardt å elske på?» sa jeg. Marianne lo og kysset meg intenst, tok nesten pusten fra meg. «Vel, kanskje senere da.» sa jeg. «Lover du?» sa hun smilende. Jeg nikket. «Jeg lover, kors på halsen og alt det der.»

Fortsettelse følger i del 2. (12.07.2017)

Anubis Noir kapittel 9, del 2

Fortsettelse fra del 1. Kapittel 1 kan leses her.

Der var beskytteren Bast på plass, Marianne så nesten like sint ut som hun hadde vært mot Loke. Det lover ikke bra for han som går igjen i bryggerhuset tenkte jeg for meg selv med et lite smil. Marianne og jeg gikk bort til bryggerhuset med Nils og Haroun på slep, jeg snudde meg mot dem. «Dere bør nok holde dere her ute inntil videre. Denne ånden er langt mer fysisk og vil ikke gå av veien for å angripe mentalt om han ikke greier å skremme dere ut. Han er en skikkelig drittsekk som liker å skade folk.» De stoppet opp begge to, Nils klamret seg til Harouns arm. Haroun så litt gråaktig ut. «Skade folk?! Kan han det? Er det trygt for dere da?» sa han. Marianne snudde seg mot dem og ga dem et betryggende smil. «Ta det med ro, vi har gjort dette før og Tord er proff og det er jo dette dere betaler oss for å gjøre.» Nils åpnet munnen som for å protestere, men lukket den igjen. Haroun så fortsatt tvilende ut men gjorde ingen forsøk på å stoppe oss. Marianne åpnet døra, hun måtte legge skuldra til for å få det til, noe som var rart siden jeg ikke kunne se noe som skulle gjøre døra treg å åpne.

008tga_selma_blair_004

Plutselig ga døra etter og Marianne snublet nesten inn. I det jeg fulgte henne inn, smalt døra igjen med et brak. Det var nokså mørkt der inne, så ut som om denne delen av bryggerhuset ble brukt som halvveis skrotloft. Jeg så meg om og så det stå et gjenferd ved døra, han så litt uklar ut, brukt opp noe av energien sin på å smelle med døra tydeligvis. Men han kom bemerkelsesverdig fort til hektene og gikk bort til oss. Jeg kunne kjenne en sterk eim av hjembrent, men det var ikke antydning til hjemmebrentapparat her. Mannen forsøkte å stirre Marianne i senk, hun bare sendte ham et blikk som om han skulle vært noe hun ville skrapet av støvelen sin. Han ga seg ikke og begynte å kjefte og smelle og veivet noe som så ut som ei spritflaske. Det forklarte hjemmebrentlukta. Selv med telepatien skrudd opp til maks skjønte jeg ikke hva han sa for noe. Bare en masse skråling og et og annet ‘hæ?’ og noe som kanskje skulle forestille et brunstbrøl. Marianne var fortsatt ikke imponert, noe som så ut til å gjøre mannen ennå mer irritert, men nå flyttet han oppmerksomheten mot meg. Sto helt opp i ansiktet på meg og veivet med flaska i den ene hånda og forsøkte å slå til meg med den andre. Det tålte ikke Marianne, hun holdt fast armen hans. «Du angriper ikke kjæresten min når han er her for å hjelpe deg!» Mannen så forvirret ut. Nå kom det tydeligere frem hva han følte. Han var fullstendig klar over at han var død og kunne ikke skjønne hvordan vi ikke ble skremt og han forsto heller ikke hvordan Marianne kunne holde ham igjen. Uansett, han ville ikke ha hjelp, det var her han trivdes best, sammen med hjemmebrentapparatet sitt. Jeg forsøkte å forklare at han hadde bedre ting å foreta seg på den andre siden, at dette ikke var hans gård lenger. Det nådde ikke inn og nå gjorde han roterende bevegelser med hoftepartiet samtidig som han gjorde tungekyssbevegelser med tunga mens han kikket på Marianne. Han ble nokså overrasket når en ildkule i tennisballstørrelse kom ut av ingenting og kastet ham inn i veggen og skrotet som sto der. Han reiste seg ustødig på beina og kom mot oss, et klossete forsøk med å slå meg med flaska endte opp med at jeg tok den fra ham og puttet håndjern og fotlenker på ham. Jeg gadd ikke å ta på ham med silkehansker lenger. Han hadde fått et tilbud om å bli med frivillig tross alt. Marianne smilte syrlig av protestene mannen kom med. Til tross for å ha blitt lagt i jern ga han seg ikke og hoppet mot Marianne mens han gjorde tungekyssbevegelser nok en gang. Han lærer visst ikke. Jeg så bare Marianne gjøre knyttneveslagbevegelse som på det åndelige plan så ut som en diger knyttneve av sollys som trykket mannen inn i veggen igjen og slo til et par ganger ekstra bare for sikkerhets skyld. Denne gangen ble han liggende nede. Marianne trakk pusten dypt, kastet et blikk mot ånden som ikke ga noen tvil om hva hun mente om ham. Så snudde hun seg mot meg, jeg holdt rundt henne til hun fikk tilbake roen. «Ta deg av ham er du snill, jeg må ut og ha luft, jeg føler meg skitten av å ha håndtert han der.» hvisket hun. Jeg nikket bare og kysset henne oppå hodet og hun snudde seg og gikk ut, men lot døra stå åpen. Jeg snudde meg mot ånden igjen. «Så var det oss to.» Han strittet i mot fortsatt, nektet plent å gå noe sted. Så det endte med at jeg tok ham under armen og bar ham over til den andre siden. Underlig nok var vi tilbake i samme skogholt som tidligere, skogen må ha hatt betydning for denne fyren også. Jeg slapp ham ned på bakken, ingen håndjern eller fotlenker her, det er ikke nødvendig. Etter litt venting kom det en godt voksen kvinne gående, hun ristet litt på hodet når hun så tilstanden til mannen. «Hva har du rotet deg opp i nå da?» Mannen sa ikke noe, var fortsatt mutt. «Det vil nok ta tid for ham å akseptere at han er død og legge fra seg sin gamle personlighet før han reinkarnerer igjen.» sa jeg. Damen snudde seg mot meg, «Takk for du brakte sønnen min hit Anubis. Jeg skal hjelpe ham med å finne tilbake til kilden igjen.» Jeg trakk på skuldrene. «Jeg gjorde bare jobben min.»

13516176_595644447307114_2524968346098636518_n

Så dro jeg tilbake. Vel tilbake i kroppen min igjen, strakk jeg ut sansene og hentet inn energi for å rense vekk avtrykkene etter mannen. Så gikk jeg ut, blunket et par ganger i det skarpe lyset etter mørket inne i bryggerhuset. Den første personen jeg så var Marianne som kom mot meg med lange steg og Nils og Haroun med hunden på slep et par skritt bak henne. «Fikk du ham over?» sa Marianne. Jeg gliste. «Åjada, måtte bære ham over som en annen trassunge, men over er han. Mora hans tok over, han ville fortsatt ikke være ved seg at han var død når han kom over.» Jeg tok Marianne i hendene. «Går det bedre med deg?» Marianne kikket meg dypt i øynene og gjennom båndet vårt merket jeg at hun var fornøyd, både over å ha blitt inkludert i oppdraget og at jeg uten å tenke over det holdt henne i hendene foran vilt fremmede. Hunden til Nils og Haroun ville visst være med på feiringen fordi den skjøt fart og sprang fra dem. Den sprang i ring rundt Marianne og meg, nesten dansende. «Bolivar! Kutt ut det der. Kom hit!» ropte Nils, men Bolivar hørte ikke på det øret visst. Men Nils tok tak i halsbåndet hans når han nådde frem til oss. «Beklager det der, aner ikke hva som går av ham.» Jeg smilte bare. «Det går bra, tror han reagerer på at stemningen på gården har blitt annerledes.» Nils hevet et øyenbryn, Haroun hadde i mellomtiden våget seg forbi oss og inn i bryggerhuset. Han kom til syne i døråpningen igjen. «Nils! Kom hit, du må kjenne på dette!» Så Nils og Bolivar trasket bort til bryggerhuset og Bolivar ble med inn uten å protestere. Marianne og jeg ble stående utenfor. Fem minutter etterpå kom de tre ut igjen og gikk bort til oss. «Hvordan klarte… hva har dere…det har jo blitt et helt annet rom nå!» sa Haroun i en forvirret tone. Jeg blunket. Hva mente han? Endte opp med å trekke på skuldrene. «Vi har bare gjort jobben vår, ikke noe mer.» Nils og Haroun sto bare og stirret på oss i noen sekunder før de fikk summet seg. Så ristet Haroun på hodet. «Det er ikke bare for oss. Jeg hadde egentlig ikke trodd det lot seg gjøre å fikse det, men siden Torunn insisterte på at du kunne sakene dine….» han ristet på hodet igjen. Nils sto bak ham og gliste fra øre til øre. Så kikket Haroun opp fra grublingen sin. «Hvor er manerene mine, vil dere bli til lunsj? Vi skal ha hjemmelaget jegergryte og ris, med salat fra eget drivhus.» Jeg kikket på Marianne, jeg tenkte på at hun ikke hadde fått sovet noe etter nattskift ennå, så kanskje vi burde dra tilbake til hytta. Men Marianne hadde andre planer. «Ja, klart vi vil bli til lunsj. Dere har sikkert en del spørsmål også?» Nils og Haroun lo nervøst. Haroun klappet Nils ømt på skulderen, «Gå og sett på kaffen kjære, så kommer vi etter.» Nils forsvant avgårde over tunet med lange skritt sammen med Bolivar, som han festet i en løpestreng når de kom bort til trammen. Haroun gjorde en sånn ‘dere først’ gest og fulgte etter oss mot våningshuset. Han gikk opp på siden av oss, «Dere får unnskylde Nils, han er litt sjenert rundt fremmede, han er veldig introvert, men også veldig beskyttende ovenfor meg.» Han stoppet på trappen inn, «Dere er ikke bare kolleger er dere vel? Marianne er ikke bare sekretæren din?» Marianne lo godt. Jeg smilte bare. «Er det så tydelig? Du har helt rett, vi er mer enn kolleger. Marianne er kjæresten min først og fremst, det med sekretær var noe hun fant på i dag når hun tok telefonen. Men vi har jobbet sammen på slike oppdrag som dette før også.» Haroun nikket smilende. «Dere passer godt sammen, utstrålingene deres kompletterer hverandre.» Utstråling? Jeg har da ikke utstråling? Marianne lo når hun så ansiktsuttrykket mitt. «Alle har utstråling kjære,» sa hun. Haroun smilte bare og viste vei inn på kjøkkenet som viste seg å være digert og lyst, de gamle lafteveggene var synlige her og der, men alt av hvitevarer var moderne. Kaffetrakteren sto og putret på kjøkkenbenken og Nils var i full gang med å hakke opp noe jeg antok var kjøtt til gryta, et litermål fylt med ris sto ved siden av en mindre kjele og så sto det en større kjele på komfyren fra før av. Kjøkkenbordet var laget av solid tre i litt gammel stil, men det så ut til å være oljet, ikke lakkert. Det hang tradisjonelle gardiner i vinduet og en blomsterpotte ned fra gardinstangen. Når Nils hørte oss komme inn, tørket han hendene på et håndkle han hadde over skulderen og gikk bort til oppvaskkummen og vasket hendene. Så romsterte han litt i overskapet og fant frem kaffekopper. Haroun sto og så smilende på. «Du hadde rett Nils, de er ikke bare kolleger, de er kjærester.» Nils snudde seg med et triumferende smil. «Da drømte jeg riktig altså?» Haroun nikket smilende og skjøv brillene opp fra nesetippen. Marianne og jeg må ha sett like forvirret ut fordi Nils forklarte at han hadde drømt at han og Haroun burde ta Torunns tips til seg og at de som kom ville være et kjærestepar. Marianne kikket smilende på Nils. «Så du er sanndrømt altså?» Haroun nikket ivrig. «Ja det er han, han drømte at vi kom til å kjøpe denne gården, selv om takstprisen var over det vi hadde råd til. Men han som skulle selge fikk ikke solgt den og når han fikk høre om hva vi ville gjøre med gården om vi fikk kjøpe den, gikk han med på vår pris. Skal jeg være ærlig tror jeg han var glad for å bli kvitt gården, men han sa aldri noe om at det spøkte her.»

sculpture

Jeg gliste. Da er det ikke noe rart i dere har blitt så plaget av det som har hengt igjen her, dere er på begynnerstadiet for å åpne opp for evnene som bor i dere.» Både Nils og Haroun så tvilende ut, men Marianne backet meg opp. «Helt klart, sanndrøm og det å merke åndelig nærvær er en begynnelse på åpning av evner. Men skal dere mer kreves det noe mer egeninnsats.» Hun gestikulerte ivrig som for å favne hele universet inn på kjøkkenet. Vi satte oss og Nils kom bort med kaffe til Marianne og meg og gikk tilbake og hentet til Haroun og seg selv. «Dere ser tvilende ut,» sa jeg til dem begge. Nils var tydelig ukomfortabel, mens Haroun så ut til å være langt vekke. Nils dyttet til ham, «Haroun! Du må ikke dagdrømme nå.» Haroun blunket et par ganger. «Beklager, det er litt mye å ta inn. Mener du at vi kan få samme evner som dere?» Jeg trakk på skuldrene, «Åndekommunikasjon kan føre til så mangt, ikke nødvendigvis at dere havner inn i husrensspekteret. Det kan være at dere bare fungerer som medium og kanaliserer informasjon, at dere assisterer en husrenser med å få inn mest mulig informasjon f.eks. Og det finnes jo en rekke andre evner i spekteret, healing i forskjellige former, veiledning og mye annet.» Jeg tok en slurk av kaffen som smakte akkurat rette styrken besk uten umiddelbar halsbrann. Nils rakk opp hånda. «Du behøver ikke rekke opp hånda hvis du vil spørre om noe Nils,» sa Marianne med latter i øynene. «Øhm,» sa han, «Hva skjer om vi sier nei? At vi ikke vil utvikle evner?» Marianne snudde seg mot meg, «Skjer det noe da?» Jeg ristet på hodet. «Alle har fri vilje, det er ikke sånn at åndene kommer og blir sure på dere fordi dere ikke vil jobbe med alternative ting. Men om det er slik at dere med deres frie vilje har bestemt at dere skal gjøre noe slikt før dere inkarnerte her i dette livet, vil det presse seg frem uansett.» Nils og Haroun ble sittende og glane ned i kaffekoppene sine en liten stund. Til slutt reiste Nils seg og gikk bort til kjøkkenbenken igjen, «Dette må jeg gruble litt på mens jeg lager maten ferdig.» Haroun kikket kjærlig bort på ektefellen sin, før han vendte oppmerksomheten tilbake til Marianne og meg. Han sukket tung. «Jeg har vel mistenkt lenge at jeg skulle drive med mer enn maling, men skal jeg være ærlig så skremmer dette meg litt. Dere får det til å se så lett ut samtidig som dere bærer arr fra tidligere kamper.» Marianne la hodet på skakke og kikket på ham med de dypblå øynene sine. «Det er ikke håp for deg mener du? Det at du ser Tords arr betyr at du allerede har tatt steget inn i vår verden. Men som Tord sa tidligere er det ikke sikkert du og Nils skal gjøre det samme som oss. Det at du ser slike åndelige arr tyder mer på at healing står sterkt blant evnene som ligger i deg.» Borte fra kjøkkenbenken hørte jeg Nils hakke et eller annet. Jeg skjønte godt Haroun og Nils, det kan så absolutt virke skummelt å ta skrittet inn i Marianne og min sin verden, den er langt større og totalt annerledes enn den såkalte vanlige verden. Nå har jo Marianne og jeg fordelen av å være gjenfødte guder selvsagt, selv om ikke alt av minner og evner er tilgjengelig ennå. Allikevel fremstår vi kanskje som mer selvsikre enn mange andre i samme yrke. Og utenfra så det kanskje skummelt og farlig det vi hadde gjort tidligere i dag. Det med døra på bryggerhuset som smalt igjen hadde nok skremt meg også om jeg ikke allerede var dypt inne i dette. Jeg kremtet litt, «Det er uansett ikke noe dere behøver å ta stilling til her og nå. Hvis dere føler dragningen senere, vil den rette mentoren dukke opp tenker jeg.» Marianne bare lo når hun hørte dette. Hun gjennomskuer meg lett, jeg forsøker fortsatt å skyve vekk dette med å bli mentor for andre. Nils sa fortsatt ikke noe, han bare styrte med sitt, det skranglet litt i kjelelokk der borte mens han satt over gryte og ris til koking. Jeg lurte i mitt stille sinn på om jeg skulle finne på en unnskyldning og dra før maten siden praten om evner gjorde Nils og Haroun så ukomfortable. De syntes tydeligvis sanndrømthet og det å merke ånder egentlig var nok. Haroun kikket rart på Marianne, «Hvorfor ler du?» Marianne la armen sin over skuldrene mine, som om hun ville forhindre meg fra å stikke av eller noe. «Han her,» sa hun, «kommer til å bli mentor etter hvert, men han vil egentlig ikke. Derfor lo jeg når han sa at den rette mentoren vil dukke opp for dere etter hvert. Han er her allerede.» Nils så ut som han spisset ører og lot gryter være gryter, tror han de par siste minuttene mest hadde halt ut tiden med å skylle oppvask, tørke over benken opptil flere ganger og omarrangert krydderhylla. Han tok med seg kaffekoppen sin og kannen og satte seg ved siden av Haroun igjen. Nils satte blikket i meg, «Er du introvert?!» Jeg trakk på skuldrene. «Jeg er nok det, ja. Hvordan det?» Nils så forvirret ut. «Men du pratet jo med oss når dere kom og underveis mens du og Marianne jobbet?» Marianne kikket på meg hun også, øynene hennes glitret av undertrykt latter. «Det er enkelt å forklare,» sa jeg, «da var jeg på jobb, når jeg jobber tar jeg på meg en slags profesjonell maske.» Jeg slo ut med hendene som for å vinke inn hele rommet. «Det er denne biten jeg synes er ukomfortabel. Å snakke med klientene etterpå, en ting er å fortelle hva jeg fant ut om åndene, men om det er slik at klientene har noe ubevisst som er med på å dra inn ånder må jeg jo si noe om det også. Og det er det ikke alle som liker å høre.» Nils så på Haroun og tilbake på Marianne og meg. «Har vi noe sånt da? Åndene kom vel ikke fordi vi ville det?» Jeg ristet på hodet. «Nei, disse åndene hørte til gården fra tidligere, jeg merker ikke noen slike tendenser hos dere to. Greia deres er mer at dere er litt åpne og frykter for hva dere kan se og oppleve om dere gir dere hen til det alternative.» Haroun så på Nils og så tilbake på meg, tok av seg brillene og begynte å pusse dem. «Hvis vi tar steget videre, vil du være vår mentor da?» Jeg skvatt. Marianne brøt ut i latter igjen. Tatt på senga. Haroun fortsatte. «Torunn nevnte noe om at du kom til å starte med kursing innenfor dette etter hvert?» Jeg sukket. «Jeg sa ikke jeg kom til å gjøre det, bare at jeg skulle tenke på det. Jeg har jo ikke kurslokaler en gang, kontoret mitt er hjemme. All ansikt til ansikt kommunikasjon med klienter foregår ute hos dem.» Nils lyste opp, «Men vi har jo lokaler! Det er et møterom i galleriet som vi ikke bruker så ofte som sikkert kan brukes til kursing eller sånt noe.» Haroun nikket tankefullt. «Ja, det kan fungere bra,» sa han. Dette gikk litt fort for meg. «Hvorfor vil dere absolutt ha meg som mentor da? Og hvordan er det med leia?» Haroun så rart på meg, «Leien? Jeg så for meg at vi kunne låne ut møterommet gratis, mot en andel av kursavgiften? Og deg som mentor….du er behagelig å prate med, du er rolig selv midt i kampens hete, så jeg føler at du vil være en god veiviser.» Jeg kikket på Marianne. «Hva synes du?» Hun lo, «Slå til, bedre tilbud enn dette får du ikke tror jeg.» Haroun så på meg, «Detaljene kan vi ta senere, kontrakter og alt sånt noe, du behøver ikke binde deg til noe her og nå altså.» Jeg nikket, «Ok, det kan bli et interessant samarbeid og hvis dere absolutt er sikre, sier jeg ja. Men jeg tror ikke dere kommer til å bli rike av dette samarbeidet altså.» Haroun viftet med hånden, «Det er jeg fullstendig klar over, det er bare kjendismedium som blir stinne av gryn på dette. Men det er jo ikke sånn du vil det skal være, er det vel? Og Nils og jeg tjener greit på galleriet kombinert med egne kunstsalg.» Jeg gliste, «Utmanøvrert av både kjæreste og klienter, da har jeg vel ikke noe særlig valg.» Jeg rakk frem hånden til Haroun og vi utvekslet et solid håndtrykk. «Da sier vi det sånn,» sa han, «jeg sender deg detaljer og sånn på e-post etter hvert.» Jeg fant hånden til Marianne og klemte den lett, hadde en vag følelse av å miste litt kontroll over livet igjen. Hun klemte tilbake og smilte lurt. Nils hadde i mellomtiden gått tilbake til grytene sine. Rørte litt og smakte på gryten. Han lyste opp, så gryta var tydeligvis slik han ville ha den. Han kikket bort til oss andre. «Haroun? Hjelper du meg å dekke på?» Haroun reiste seg og gikk bort til kjøkkenskapene og tok ut servise og bestikk med øvet hånd. Dekket raskt på og gikk tilbake for å hjelpe Nils med å gjøre maten serveringsklar. Det duftet herlig og det smakte godt også. Marianne og jeg ble der lenger enn jeg hadde regnet med. Under og etter middagen dreide praten seg mest om private ting, det kom frem at Nils og Haroun hadde møtt hverandre på litt snodig vis og da insisterte Marianne på at vår historie burde fortelles. Nils og Haroun syntes det både var spennende og romantisk måten Marianne og jeg møtte hverandre først på bussholdeplassen og så mange måneder senere rent tilfeldig under en husrens. Jeg begynte å lure på om Nils og Haroun kanskje ikke bare var klienter og fremtidige elever men også fremtidige kolleger på noe vis. Når vi skulle gå fikk jeg spørsmål om betalingen, jeg sa at jeg pleide å sende faktura i posten, men at jeg nesten måtte gi dem rabatt for lunsjen. Men det kom ikke på tale visst, lunsjen var underveis når vi kom, så om vi ikke hadde hjulpet med å spise den opp ville den blitt til restemiddag eller restelunsj en eller annen dag. Jeg svarte at om de insisterte på å betale full pris skulle jeg selvsagt ikke nekte dem det. Marianne og jeg tok farvel med de to og satte oss i bilen med meg bak rattet denne gangen. Vel tilbake på hytta insisterte jeg på at hun burde ta en lur, hun hadde jo gått rett fra nattskift til husrens omtrent. «Ok da,» sa hun, «men kan ikke du holde meg med selskap, i hvert fall frem til jeg sovner?» Jeg låste inngangsdøren og fulgte etter henne til soverommet som jeg ikke hadde rukket å ta skikkelig i øyensyn tidligere. Den berømmelige dobbeltsengen dominerte rommet og vinduet åpnet seg ut mot en hekk og et jorde på baksiden av hytta. Marianne krøp opp i sengen og jeg satte meg ned ved siden av henne. Hun fniste. «Hva er det?» sa jeg. Hun krøp inntil meg og ga meg en klem. «Dette er tydeligvis Bestas side av sengen. Jeg fikk noen øhm….interessante bilder i hodet.» Jeg lo. «Åja, skjønner, men det kan vel vente til senere?» Marianne ble litt rød i kinnene. «Det var ikke det jeg mente, men ja, vi har hele uken foran oss.» Så kysset hun meg på kinnet og la seg ned tett inntil meg. Jeg dro dyna over henne og la meg tilbake selv. Etter en liten stund hørte jeg at hun pustet jevnt. Det endte med at jeg også sovnet.

Fortsettelse følger i kapittel 10 (02.07.2017)

Anubis Noir kapittel 9, del 1

Fortsettelse fra kapittel 8, del 2. Kapittel 1 kan leses her.

Hytteturen

Uka og helgen med Mariannes nattskiftjobbing gikk forbausende fort. Ble fortsatt litt tid til å pleie kjærligheten før hun måtte avgårde på jobb i kveldinga. Mandag morgen kom og jeg hadde lastet opp Mariannes bil kvelden før etter å ha kjørt henne på jobb på sykehjemmet i sentrum. Siden første treff på bussholdeplassen for nesten et år siden hadde hun byttet jobb fra sentralsykehuset til sykehjem. Jeg tok med meg matvarene fra frysa og kjøleskapet i to kjølebager som det siste som skulle ut i bilen på morgenen. Gikk gjennom kåken for å se at alt var i orden, tv og pc dratt ut og sånt noe og låste inngangsdøra. Kjølebagene satte jeg i baksetet og festet dem med sikkerhetsbelter for å være sikker på at ikke noe skulle ramle ut. Kjørte til sykehjemmet og parkerte utenfor, så ikke noe til Marianne, så jeg gikk inn i første etasje som var kombinert resepsjon og dagsenter. Rakk ikke å snakke med vakten i resepsjonen fordi Marianne kom småspringende ned trappen, så meg og sendte meg et av sine kjærlighetsfylte smil. «Hei! Skal bare skifte, så er jeg klar.» Hun forsvant videre innover korridoren. Vakten i resepsjonen, en kvinne i 50-åra, smilte lurt. «Så det er du som er Mariannes kjæreste. Vil du ha en kopp kaffe?» Siden jeg ikke hadde laget meg noe kaffe til frokosten takket jeg ja og fikk et pappbeger med rykende varm kaffe stukket i hånden. Leyla studerte meg litt så det ut som og kom til en konklusjon. «Ja, jeg kan se hva hun ser i deg. Ta godt vare på henne, ok?» Jeg forsikret henne om at det ville jeg alltid gjøre. Leyla nikket fornøyd. Rakk å få i meg halvparten av kaffen før Marianne kom tilbake i sivile klær, lyse jeans, hvit ullgenser og en vindjakke. «Jeg ser du har møtt Leyla.» Damen i resepsjonen nikket smilende. «Ta det med ro, jeg har ikke kryssforhørt ham.» Marianne lo. Jeg satte fra meg kaffekoppen og takket igjen. Vi sa farvel til Leyla og gikk ut til bilen. Veien ut til Lauvøy var kjent for meg, så jeg kjørte et par snarveier i utkanten av sentrum for å komme ut på hovedveien. Marianne lente seg tilbake og nøt bilturen frem til vi kom frem til Lauvøy gård og bommen. Da spratt hun ut av bilen, låste opp bommen og jeg kjørte gjennom og stoppet for å vente til hun fikk låst bommen igjen. Så kjørte vi videre, jeg fulgte Mariannes instruksjoner, kjente meg igjen fra barndommens somre her ute, selv om mine besteforeldres hytte hadde ligget på motsatt side av halvøya.

maxresdefault

Bestas hytte på Lauvøy viste seg å ligge veldig nærme sjøen. Gul og bygd i en etasje samt et lite anneks med redskapsbod ved siden av. I følge Marianne pleide bestefaren å ha garn i boden, han var ivrig garnfisker på hobbybasis om somrene. Mang en sjømatmiddag på grillen var fra fjorden utenfor. Det var bilvei nesten helt frem, vi kunne parkere ti meter fra hytta utenfor en hekk med port i. Ble litt hektisk aktivitet frem og tilbake for å tømme bilen for bagasje og få det inn i hytta. Hadde med meg jobbskulderveska på første runde sammen med kjølebagene, veska dumpet jeg i en sofa ute i stua på vei til kjøkkenet, Marianne hadde gått videre inn i hytta for å sette opp vinduet på soverommet for lufting og sette på plass klesbagasje. Etter å ha fylt kjøleskap og frysa med innhold fra kjølebagene gikk jeg ut igjen for å ta inn resterende bagasje. Når jeg kom inn igjen sto Marianne ved siden av sofaen. «Jobbtelefonen din ringte, jeg tok den, håper det var greit?» sa hun. «Klart det, men du kunne jo bare latt den ringe, så hadde jeg ringt dem opp igjen.» Marianne gliste. «Neida, jeg presenterte meg som sekretæren din.» «Har jeg sekretær nå? Vet ikke om jeg har råd til det, uansett så vil jeg heller at du er partner.» Marianne lo. «Lønna får vi diskutere senere, men et kyss vil ikke skade, noe mer har vi ikke tid til. Vi skal være der om en halvtime- tre kvarter.» Jeg kjente antydning til lett panikk, hadde jo ikke hatt tid til å forberede saken. På den annen side kan det bli interessant å komme opp i en sak nesten fullstendig uten forhåndsspaning. Jeg lente meg frem og kysset Marianne. «Er det langt unna altså?» Marianne så fornøyd ut. «Neida, det er faktisk ikke så langt herfra, men med de veiene i indre deler av distriktet her ute bør vi beregne litt ekstra tid. Gården heter Bikjholet, jeg vet omtrent hvor den ligger, nesten i nabokommunen.» Jeg tenkte meg om. «Er det i nærheten av steinskipene?» Marianne nikket. «Ja, et par kilometer før.» Vi låste hytta etter oss og satte oss i bilen med Marianne bak rattet. Kikket bort på henne der hun styrte bilen langs de smale veiene. Hun var dypt konsentrert, så jeg fikk sneket meg til å studere profilen hennes. Hvordan håret falt ned og hvordan hun danderte det bak øra på den ene siden. Vi svingte inn på tunet til Bikjholet. Våningshuset var beiset sort med hvite karmer og vindskier. Marianne rakk ikke å skru av motoren en gang før døren åpnet seg og to menn kom ut sammen med en ivrig hund. Jeg er ingen ekspert på hunder, men den lignet en gjeterhund eller noe lignende. Den var ikke akkurat som Lassie, fargen på pelsen var nesten sort, med noe hvitt i underpelsen. Vi gikk ut av bilen og bort til de to mennene. Den høyeste av dem var Nils, nesten like høy som meg med langt lyst hår satt opp i en hestehale. Øynene var mørke etter hva jeg kunne se. Haroun var lavere enn ektefellen sin og mer solbrun og med kortere, mørkt hår. Bak briller med kraftig innfatning skimtet jeg antydning til lyseblå øyne. Stikk motsatt av hva man skulle tro, var Haroun den mest utadvendte av de to. Etter å ha håndhilst på Marianne og meg, takket han oss på perfekt Lillevik dialekt for rask respons. Jeg kikket meg litt rundt med åpne sanser, følte dragning mot både låven og noe som så ut som om byggherren hadde begynt å bygge et bryggerhus, men underveis ombestemt seg og slengt på et stabbur på toppen. Energien fra bryggerstabburet var tung og forvirrende, en ekkel følelse av å bli lagt for hat lå utenpå. Låven derimot føltes rett og slett ensom, trist med en sterk sorg for et eller annet som en understrøm i det hele. De som er følsomme for slike ting vil nok bli grepet av en sterk trang til å gråte når de er i låven uten å skjønne hvorfor. Våningshuset derimot kunne jeg ikke merke stort fra. Jeg kjente noen nappet meg i jakkeermet. «Hæ?» Marianne kikket bekymret på meg. «Hvorfor gråter du? Går det bra med deg?» Jeg blunket et par ganger. Gråt jeg? Det var visst antydning til tårer i øynene når jeg kjente etter, jeg hadde ikke lagt merke til det. Marianne hadde ikke merket det samme som meg, hun hadde snakket med Nils om et eller annet. «Bruk sansene dine på låven og fortell meg hva du merker.» Marianne snudde seg litt motvillig mot låven og rygget to skritt tilbake rett inn i armene mine. «Hva var det?!» Hun rettet seg opp og snudde seg mot meg. Jeg trakk på skuldrene. «Vet ikke ennå, men tror vi må ta låven først. Det andre er ikke like sterkt.» Nils og Haroun kikket forvirret på Marianne og meg. Haroun kremtet. «Det må jeg si, den forrige som var her for å rense måtte prate med oss i en halvtime før han forsvant ut i låven med røkelse. Dere fanget opp stedene som er mest plagsomme med en gang. Torunn hadde rett, du vet hva du driver med.» Torunn? Jeg måtte tenke meg om litt før jeg koblet navnet til noe. Så husket jeg vikingofferplassen for et par uker siden. «Og det hjalp ikke tydeligvis det han forrige gjorde? Hvor kjenner du Torunn fra?» Både Nils og Haroun nikket ivirig. Denne gangen tok Nils ordet. «Torunn jobber i galleriet vårt inne i byen, hun er daglig leder der, vi bare eier det og holder utstillinger av egne verker der fra tid til annen. Men den siste tiden har det vært nesten umulig å jobbe i atelieret ute i låven. Jeg nevnte dette for Torunn som fortalte om deg. Så Haroun og jeg bestemte oss for å ta kontakt nå i dag.» Jeg nikket.

c398degc3a5rdenlc3a5ve

Kunne ikke huske at Torunn hadde nevnt noe om hva hun jobbet med, men at hun hadde anbefalt meg var jo en god ting. Jeg kikket meg rundt en gang til, åpnet opp ennå mer for det telepatiske båndet mellom Marianne og meg. Kunne merke en viss iver etter å finne ut av hva som skjulte seg i låven. Jeg kikket på Marianne som smilte tilbake. «Vel, da får partneren min og jeg sette i gang. Låven først, den føles tyngst ut, så tar vi resten etterpå. Det er noe i bygningen ved siden av låven også.» Haroun kikket dit jeg pekte. «Å, bryggerhuset ja, jeg liker meg ikke der. Det er som om å få et slag i magen så fort jeg åpner døra.» Marianne og jeg gikk inn i låven med Haroun og Nils på slep, de holdt seg tre-fire skritt bak oss og holdt hverandre i hendene, nesten knugende etter hva jeg kunne se. Tøft gjort å bli med på undersøkelsen og rensen selv om de egentlig var pissredde. Jeg stoppet i det som tydeligvis var atelieret, det sto flere lerreter opp etter veggene og et par ferdige malerier borte i en krok. På bordet ved siden av sto det en krukke med pensler og diverse rensemidler og noen filler. Foran vinduet sto det et staffeli med et påbegynt maleri, så ut som en mørk skog av noe slag. Tenkte med meg selv at dette nok var påvirkning fra gjenferdet fordi de andre ferdige maleriene var langt mer positive, et av dem så tom. ut som om motivet var hentet fra området rundt Lauvøy, jeg kunne se noe som lignet holmene i fjorden utenfor. Jeg snudde meg mot Marianne som sto nesten som i transe med tårer rennende. «Går det bra med deg?» sa jeg. Hun skvatt og tørket tårene. «Jeg skjønner ikke hva som kom over meg.» Jeg tok henne i hendene og kikket henne dypt i øynene. «Du tar inn følelsene til han som går igjen her.» Marianne pustet dypt et par ganger for å holde inntrykkene litt på avstand. «Han? Er du sikker på at det er en mann? Det var ikke så intense følelser på de mannlige gjenferdene hos Nina og Håvard.» Jeg nikket. «Jeg er sikker, dette er intens kjærlighetssorg kombinert med selvmordstanker.» Jeg hørte både Nils og Haroun komme med forskrekkede utrop. «Selvmord?!» Jeg slapp hendene til Marianne en liten stund. «Ja, jeg er sikker på at det var selvmord, han viser meg at han drikker et eller annet, så jeg antar at det var gift.» Pekte mot maleriet som sto uferdig på staffeliet. «Hvem av dere er det som har malt dette?» Haroun kremtet. «Det er nok meg, jeg ga det opp fordi jeg syntes det ble for dystert. Det skulle egentlig være et bilde som viste hvor glad jeg er i skogen rundt her.» Marianne kikket nøyere på bildet. «Hvem er den personen du har malt nede i utkanten av skogen?» Haroun gikk bort til staffeliet med Nils på slep. Han lente seg inn og studerte bildet. «Hmm…. kan ikke huske at det skulle være med noen personer i bildet. Jeg maler helst landskap. Lilleviksdistriktet har så fascinerende natur.» Marianne snudde seg mot meg. «Er det han du har kontakt med?» Jeg lente meg inn og kikket nøye. Fikk en sterk bekreftelse fra den avdøde mannen. «Ja, han sier det er ham. Han mente ikke noe ondt med det, men du Haroun var såpass åpen når du malte at han følte han fikk en slags connection med deg.» Haroun kikket forvirret på meg, snudde seg mot Nils som bare trakk på skuldrene. «Hvorfor det?» Jeg slapp ut pusten jeg hadde holdt, på tide å legge alle kortene på bordet. «Fordi han var homofil i en tid som ikke aksepterte slik, så han følte at du ville forstå ham siden du selv har opplevd å bli fryst ut.» Både Haroun og Nils kikket på meg med åpen munn. «Hvordan visste du det?!»

staffeli-it-hammar

Jeg nikket i retningen jeg følte ånden befant seg. «Han fortalte meg det. Men historien hans har jo en tragisk slutt. Han var gårdsgutt her på 1800-tallet og var kjæreste med bonden som eide gården. Men de kunne ikke vise sin kjærlighet offentlig og til slutt ble det for mye for ham å leve i fornektelse. Spesielt når kjæresten hans sa han vurderte å gifte seg med en kvinne for å holde fasaden. Så han fant noe rottegift eller lignende og blandet det med sterkt hjembrent og drakk seg bokstavelig talt til døde.» Både Nils og Haroun så ut til å være på gråten. «Men hva kan vi gjøre for ham da?» spurte Nils. Marianne tok ordet. «Dere har allerede gjort noe, kontaktet oss, vi skal hjelpe ham videre så han får fred og dere får tilbake atelieret slik dere vil ha det.» Nils så forvirret ut. «Er det så enkelt?» Marianne kikket på meg. «Ja da, han dere hadde her tidligere greide ikke jobben fordi han ikke tok seg tid til å kommunisere med han som går igjen her.» sa jeg. Gjennom båndet vårt kjente jeg at Marianne ønsket at jeg sendte ånden videre. Jeg sendte et ønske tilbake om at hun sendte beskyttelse og healing til klientene våre. Når jeg kikket bort på Marianne fikk jeg et bekreftende smil. Så flyttet jeg oppmerksomheten tilbake til å kommunisere med gårdsgutten, åpnet portalen over til den andre siden og tilbød meg å holde ham i hånden til han kom over om han ønsket det. Han så nærmest vettskremt ut, så han strakk ut hånden. Vi gikk gjennom portalen og inn i det jeg kaller for mottaket på den andre siden. Det vil se forskjellig ut fra ånd til ånd, men de blir alltid møtt av noen de hadde kjær mens de levde. Kjæreste, ektefelle, forelder eller en god venn. For denne ånden så det ut som et skogholt mistenkelig likt det på Harouns bilde. Utfra skogholtet kom det noen gående, en ung mann, antageligvis bare noen få år eldre enn han jeg hadde geleidet over. Han slapp taket i hånden min og sprang den andre i møte, endelig gjenforent med sin store kjærlighet fra da han levde. Jeg dro tilbake til de levende igjen. Det føltes som om jeg hadde vært avgårde i mer enn en time, men når jeg kikket på klokken så jeg at det bare hadde gått fem minutter. Tok noen dype pust for å klarne hodet. Marianne kikket spørrende på meg, jeg kunne ikke se Haroun og Nils noe sted. «Hvordan gikk det?» sa hun. «Han er gjenforent med sin store kjærlighet igjen.» Marianne ga meg en klem og hvisket meg i øra. «Det er vakkert, jeg kunne merke at stemningen her inne endret seg, men det skremte klientene våre litt, så de gikk ut.» Vi sto sånn et minutt eller så og gikk ut. Nils og Haroun sto rett på utsiden av låven, de så nervøse ut. Nils tok et skritt mot oss. «Er…er det over?» Jeg nikket. «Ja, jeg hjalp ham videre, han ble møtt av mannen han elsket på den andre siden.» Både Nils og Haroun så lettet ut. Jeg kikket meg rundt med sansene åpne igjen, nå som jeg sto noen meter nærmere bryggerhuset merket jeg at det nærmest oste av noe jeg forbandt med overgripere og voldtektsmenn. En stygg energi, en som tenner på å dominere og skade, både psykisk og fysisk. Merket at jeg ble småkvalm, men det stopper meg ikke. Jeg er her for å gjøre en jobb og den er ikke halvferdig en gang. Marianne tok ømt tak i armen min. «Går det bra med deg? Du så blek ut et øyeblikk.» Jeg slapp ut en solid rap. «Unnskyld. Jeg ble småkvalm av vår neste plageånd. Han er en sånn som liker å skade folk, spesielt kvinner virker det som.» Marianne rynket pannen og jeg kunne se antydningen til ild i øynene hennes når hun også koblet seg på energien i bryggerhuset. Hun spyttet en solid klyse på bakken. «Æsj! For en ufyselig type! Jeg får lyst til å kline trynet hans ned i grusen!»

Fortsettelse følger i kapittel 9, del 2. (25.06.2017)

Anubis noir kapittel 8, del 2

Fortsettelse fra del 1. Kapittel 1 kan leses her.

Besta humret igjen, gikk bort til et glasskap og tok ut middagstallerkener. Marianne spratt opp. «Jeg kan gjøre det Besta.» «Javel,» sa Besta og ga tallerkenene til Marianne som med øvet hånd dekket på spisebordet. Tydelig at hun kjente Bestas rutiner for middagsselskap. «Er det noe dere trenger hjelp til?» spurte jeg. Besta smilte, «Du kan hjelpe meg med laupskauskjelen, den er litt tung.» Jeg reiste meg og gikk forbi Marianne som satte frem glass og bestikk, hun ga meg et blikk som gjennom båndet vårt ga en liten advarsel om hva Besta kunne finne på. Men jeg tror Besta gjennomskuet Mariannes advarsel fordi hun ikke kom med noen kommentarer om oldebarn eller noe slikt. Jeg løftet kjelen av komfyren for henne og hjalp med å få lapskausen over i serveringsbollen. Jeg kunne lukte at dette var ekte hjemmelaget brun lapskaus, kjente munnen begynte å løpe i vann. Før jeg bar bollen ut i stua, la Besta en hånd på armen min. «Je er glad for at a Marianne møtte deg altså og je trur du er glad for at du har møtt henne også?» Jeg nikket. «Marianne er det beste som har skjedd meg på lang tid, jeg hadde egentlig belaget meg på å være singel resten av livet før vi plutselig møtte hverandre igjen.» Besta smilte. «Det var nok ikke tilfeldig at dere møttes igjen etter dette med bussen. Dekk er ment for hverandre.» Hun skulle bare visst hvor rett hun hadde. Jeg plasserte lapskausbollen på spisebordet på anvist plass, Besta kom etter med flatbrød og krydder. Vi satte oss, Besta på en side av bordet og Marianne og meg på motsatt side slik at Besta kunne se oss begge.

brun-lapskaus

«Bare forsyn dekk,» sa hun og skjøv bollen mot oss. Jeg skjøv bollen videre til Marianne som tok i mot med et lite smil. Etter å ha forsynt meg skjøv jeg bollen tilbake til Besta, «Du må da ete mer enn det der Tord hvis du skal greie å holde ut i senga!» Jeg ble litt rød rundt ørene og Marianne kom med et halvkvalt latterhikst. Skulle visst ikke sagt det der med at jeg ikke ble skremt vekk, det gjorde bare Besta ennå mer gira på å gjøre oss flaue. «Jeg får vel forsyne meg mer i andre omgang.» Ikke akkurat noe briljant tilsvar. Men Besta virket fornøyd, kanskje det var mer et underliggende spørsmål om lapskausen hennes ikke falt i smak. Uansett, lapskausen var god, noe jeg også sa til Besta og beviste ved å faktisk spise tre porsjoner. Besta så ut som om hun var fornøyd med innhogget jeg hadde gjort i lapskausbeholdningen hennes. «Sånn ja,» sa hun, «bare du får fordøyd maten, holder du nok ut hele natta tenker je.» Den så jeg komme, så ble ikke overrasket denne gangen, ikke Marianne heller som bare smilte høflig av kommentaren uten antydning til rødming. Det tok selvsagt Besta som et signal til å gå hardere til verks. «Alle forsynt? Skær vi vente litt med desserten kanskje?» Ivrig nikking fra både Marianne og meg. «Det er bra. Hva skær vi snakke om i mellomtida da?» Før Marianne rakk å komme med noe forslag eller protester, så jeg glimtet i øynene til Besta. «Åja, hytteturen dekk ska på. Je insisterer på at dekk tar rommet med dobbeltsenga, de andre romma har jo bare køyesenger. Får jo ikke kost dere like mye i sånne. Je husker hvordan je å’n Arnt, mann min, pleide å holde på.» Marianne satt der med åpen munn, langt forbi flau og nesten over på sjokk. Skulle bestemoren hennes legge ut som sexlivet sitt med bestefaren? Å jada. Besta fortsatte «Favoritten min var når je sto på knærna og holdt i sengegavelen og Arnt holdt rundt meg og tok meg sakte bakfra. Den bør du prøve Marianne.» Marianne var nå blitt tomatrød igjen, men så også ut som om hun kunne tenkt seg å krype under bordet og bli der. Jeg følte for å slå følge med henne, men Besta var ikke ferdig. Hun satte blikket i meg og smilte lurt. «En annen favoritt er selvsagt når du sitter oppå, da kan’n Tord både kysse deg og kose med puppa dine. Og så styrer du tempo Marianne. Veldig populært blant mannfolka vet je, Arnt likte det ihvertfall.» Nå var det min tur til å bli veldig varm i topplokket. Og som sist fikk jeg i grunnen bare ut diverse um og øh. Besta ga seg ikke der, hun hadde visst bestemt seg for å gi oss sexleksjoner. «Dekk bør variere stillinger så klart, eller blir det kjedelig i lengda,» Besta reiste seg, «det skar være en utgave av Kama Sutra et eller annet sted i bokhylla. Den bør kunne gi dekk mange ideer å prøve ut. Senga tåler det, Arnt laget en ekstra sterk sengebunn med tanke på at senga skulle brukes tel mer enn bare å sove i.» Besta gikk bort til en av bokhyllene i stua og kikket litt, fant tydeligvis boka og kom tilbake og satte seg. Hun bladde raskt frem til illustrasjonene i boka. «Se her, denne er bra, trur du at du greier den Tord?» «Øh…» Selv om jeg var ganske rød i toppen, fikk jeg summet meg såpass at jeg forsøkte å få Besta til å snakke mer om Arnt, fortrinnsvis uten å gå inn på hans meritter som elsker. «Er det mye på hytta som Arnt har laget?» Besta tenkte seg om. «Vel, dobbeltsenga så klart, og trappa tel verandaen og kjøkkenbenken. Den er også veldig fin å elske på hvis dekk skulle føle for det. Trur det er en stilling omtalt her i boka som passer der.»

51uz5o8y81l-_sx341_bo1204203200_

Ørene mine brant, Marianne satt der og bet seg i leppa med gnistrende øyne. Mitt forsøk på å skifte samtaleemne hadde ikke vært helt vellykket. Besta bladde litt mer i boka før hun lukket den og ga den til Marianne. «Her, ta den med på hytteturen, kænskje den kan gi dekk noen flere ideer, gir du meg rapport etter hvert når du er hjemme igjen fra ferien?» Marianne tok i mot boka, sprutrød igjen. «Besta, jeg er veldig glad i deg, men jeg vet ikke om jeg er så interessert i å fortelle deg i detalj om sexlivet mitt!» Besta bare viftet med hånda med et digert smil. «Je treng ikke detaljer kjære deg, bære om tipsene var tel nytte eller ei. Er dekk klare for dessert?» Vi ble enige om at jo, det passet med dessert nå og så hjalp Marianne og jeg Besta med å bære ut oppvask og sette frem dessert og skåler. Besta hadde laget multekrem. Jeg undret i mitt stille sinn hvor den dama fikk energien fra, lapskaus og multekrem laget samme dag som hun attpåtil hadde vært på hip-hop dansekurs. Besta må nesten ha lest tankene mine. «Je har itte laga alt i dag altså, lapskausen laga jeg ferdig for ei uke sida, var bare å ta den ut av frysa.» Denne gangen tok Besta seg av serveringa selv, så jeg fikk en solid porsjon med multekrem. Med slik oppvartning lurte jeg på om jeg i det hele tatt ville være i stand til å kjøre hjem etterpå, at jeg ville sovne der jeg satt. Marianne var like døsig merket jeg gjennom båndet vårt. Jeg takket Besta så mye for bevertning og smakfulle måltid og dessert. Besta smilte. «Dekk blir vel til kaffe?» Jeg gløttet bort på Marianne. Det ville vel være uhøflig å si nei og en kopp eller to med kaffe ville faktisk smake. «Ja, selvfølgelig blir vi til kaffe.» sa Marianne. «Fint, da går je og setter på ei kanne,» sa Besta og reiste seg. Etter et par minutter tok Marianne og jeg og samlet sammen restene etter desserten og bar det ut på kjøkkenet hvor Besta var i full sving med å finne frem kaffeservise mens kaffetrakteren sto på benken og gurglet fornøyd for seg selv. Kaffen ble inntatt i sofaen, så Marianne fikk lurt armen sin inn i min fra tid til annen. Besta bare satt der og smilte lurt. «Je har noe til dekk, kjøpte det på vei hjem fra dænsekurset.» Hun la tre pakker kondomer på bordet. Det var forskjellige typer, alt fra ultratynn til sånn for ekstra nytelse. Marianne og jeg ble nok litt satt ut, men ikke like mye som av all sexpraten tidligere. Dette var nærmest å forvente utfra alt som var blitt sagt tidligere. «Det burde vel holde ei ukes tid, altså hele ferieuka. Etter det forventer je nesten at dekk har funni ut sånn omtrent når dekk vil ha barn.» Marianne bare smilte tilbake og takket så mye for gaven, uten å ta agnet.

brimikaffe

Resten av kvelden foregikk uten mer sexprat frem til vi skulle gå. Når Marianne og jeg takket så mye for hyggelig middag, lo Besta. «Je vet at dekk nok syntes je har vøri veldig frempå, men husk på at je blir 80 om et par måneder. Je vil gjerne ha oldebarn før je blir senil og du Marianne er mitt beste håp. Bror din ser ikke ut til å få fart i sakene på lenge ennå.» Marianne brøt ut i en sprutlatter. «Vel, Roger og kjæresten hans venter vel fortsatt på å få gjennomslag for å adoptere, samtidig som ingen av dem egentlig har noe hastverk.» Besta fnøys. «Je er fresta tel å ta et alvorsord med myndighetene, at det kan ta så lang tid å bli godkjent for adopsjon kan je itte skjønne. Om det da itte er fordi Roger er gift med en mann, og da blir det diskriminering! Loven er jo endra på.» Marianne lente seg frem og ga Besta en klem. «Jeg skal si i fra til Roger at han må få opp farta, ellers går du til myndighetene. Kanskje han får litt mer hastverk da.» Jeg sto der og lurte på om jeg skulle klemme Besta også eller bare håndhilse til avskjed, men Besta tok initiativet og kom bort til meg og ga meg en klem. «Nå får du og Marianne lese litt på senga og bli enige om hva dere vil prøve ut i ferien.» Jeg burde ha sett den komme, men ble allikevel ganske varm i toppen. «Øh, ja, riktig,» fikk jeg frem til både Besta og Mariannes store forlystelse virket det som. Besta fulgte oss ut på trammen og vinket adjø til oss når vi kjørte ut porten. «Det gikk jo bra,» sa Marianne. «Synes du? Jeg har ikke ødelagt for deg ved å være den jeg er, altså litt stille og sjenert.» Marianne ristet leende på hodet. «Besta ville ikke ha kjørt så hardt på sexpraten om hun ikke syntes du var rett for meg. Såpass vet jeg. Hun vil riktignok ha oldebarn helst i går, men ikke på bekostning av kjærlighetslivet mitt.» Vel fremme hos meg, la hun hodet på skulderen min en liten stund. «Nå er jeg ganske sigen, så er det ok om vi går tidlig til sengs? Så får du heller vise meg Lillevik gjennom dine øyne i morgen istedenfor.» Jeg var rimelig slått ut selv etter gedigne porsjoner lapskaus og multekrem, så jeg sa meg helt enig. Så etter å ha hengt av oss når vi kom inn bar det rett på badet for tannpuss før vi gikk til sengs på campingmadrassen foran peisen. Marianne fniste litt, lente seg over og ga meg et raskt godnattkyss og forsvant under dyna. Jeg krøp under dyna selv.

Fortsettelse følger i kapittel 9, Hytteturen (19.06.2017)

Anubis Noir kapittel 8, del 1

Fortsettelse fra kapittel 7. Kapittel 1 kan leses her.

Middag hos Besta

Vel hjemme hos meg etter kleshenting og handletur, pakket vi ut matvarene. Marianne hadde insistert på å betale for alt sammen og i samme slengen handlet inn mye hun mente vi kunne trenge på den forestående hytteturen. Jo mer vi slapp å handle på veien mandag morgen, jo bedre var mantraet. Hadde ingen innsigelser på det, jo mer som er gjort på forhånd jo bedre selv om det ikke er så langt å kjøre. Men jeg lurte litt på om matvarene ville holde særlig lenge på hytta siden det var diverse kjøle- og frysevarer. Men Marianne informerte meg om at hytta var moderne utstyrt med både fryser og kjøleskap og ikke minst dusj og innedo. Så alle vage antagelser om en hytteferie med utedo og vedfyrt kjøkken, var det bare å glemme. Faktisk. Strengt tatt burde jeg visst såpass, hyttene på Lauvøy var ikke akkurat slik når jeg tilbrakte somrene der ute heller. Det var strøm og innlagt vann, men mine besteforeldre hadde utedo den gangen. Det var det tydeligvis ikke nå, sikkert pga. strengere miljøkrav som kom for noen år tilbake. Marianne bare ristet på hodet og lo av antagelsene mine. «Du har vel ikke fått kalde føtter angående hytteferien vel?» Min tur til å riste på hodet. «Neida, men at jeg er over gjennomsnittet nervøs for middagen senere i dag er ingen overdrivelse. Hytteturen ser jeg frem til, det er flott ute på Lauvøy og kort vei til sjøen uansett hvor du befinner deg der.» Marianne bare lo. «Besta er helt ufarlig, det er bare det at hun er veldig rett på sak som gjør henne litt eksentrisk. Du er faktisk første kjæresten jeg tar med på besøk til henne.» Hun lente seg inntil meg og klemte meg godt før hun tok et skritt tilbake og kikket over lasset med mat. «Jeg håper du har plass i fryseren, en del av dette vil nok ikke holde i kjøleskapet særlig lenge. Det ble kanskje litt mye, det er jo butikk ikke så langt fra Lauvøy.» Hun sukket, puttet noen villfarne hårstrå bak øra og kikket spørrende på meg. Jeg svarte med å åpne døra på minifryseskapet ved siden av komfyren, kom med et par hmm og satte i gang med en liten omorganisering i skuffene og så var det plutselig mer en god nok plass. «Ta da!» sa jeg med et glis. Marianne så faktisk litt imponert ut over omstablingsevnene mine. Når alt som skulle fryses var pakket inn i fryseren spiste vi lunsj, ikke noe fancy siden jeg sto for kokkeleringen, men siden jeg tross alt hadde kjærestebesøk ble det varm lunsj. Karbonadesmørbrød med speilegg. Jepp, jeg forsøker fortsatt å imponere eller noe sånt, til tross for alt det Marianne og jeg har vært gjennom på ei drøy uke. Frykten for å miste henne når jeg endelig har funnet henne lusker fortsatt litt i bakgrunnen. Det er fortsatt ikke lett å være menneske selv om man er en eldgammel sjel eller en gud. Marianne var uansett fornøyd, i følge henne akkurat passe måltid å innta før middag om noen timer. Det var ikke bare noe hun sa heller, båndet vårt utvikler seg og blir sterkere jo mer vi er sammen, og det fortalte meg det samme. Det betyr antageligvis at Marianne også kjenner til min frykt for å miste henne, sterke følelser kringkastes lettere inntil videre virker det som.

img_1668

Jeg fikk i hvert fall en skikkelig bjørneklem fra henne mens jeg sto og skylte av oppvasken etter lunsjen. «Skal vi ta sengeflytteprosjektet før vi drar til Besta? Så er det klart til vi kommer hjem?» Jeg smilte litt for meg selv. «Sengeprosjektet, ja. Det er en god idé å gjøre det nå snart, det har du rett i.» Så etter å ha stablet oppvasken inn i oppvaskmaskinen, gikk Marianne og jeg ut i stua hvor jeg viste henne hva jeg tenkte på. Hun ble med meg ned i kjelleren og hentet campingmadrassen som vi bakset opp i stua. Den ruvet mer enn jeg hadde sett for meg, men etter å ha målt litt, skulle det være trygt å ha den der og allikevel fyre litt i peisen. Fant frem pute og dyne fra sofaen hvor jeg hadde sovet i natt og la dem på madrassen for å se hvordan det ble. Marianne satte seg ned madrassen og så fornøyd, hun tok tak i beltet mitt og dro meg til seg. Det ble ikke fullt så romantisk som planlagt kanskje, jeg snublet i kanten på madrassen og ramlet oppå Marianne fremfor å sette meg sakte ned og hun og jeg ble til et virvar av bein og armer. Hun lo en trillende latter mens vi lå der og kysset meg raskt på nesa. «Dette blir perfekt! Endelig skal vi sove ved siden av hverandre.» Jeg kikket meg rundt med en bekymret mine. «Det blir ikke for nære gulvet altså?» Marianne ristet smilende på hodet. «Det blir som en campingferie før ferien. Veldig romantisk.» Jeg ble liggende å studere ansiktet hennes, nesten ovalt der det ble rammet inn av det mørke håret, de mørkeblå øynene som glitret av latter, nesen som var markert men ikke like stor grad som min og ikke minst de sensuelle leppene som kruset seg i et lite smil. «Du må barbere deg,» sa hun. «Hæ? Er jeg blitt såpass til skjeggape alt?» Hun lo. «Du har noen centimeter igjen før du blir Gandalf, men siden det er første gangen jeg tar deg med til Besta så….» Jeg lente meg frem og kysset henne på nesa. «Skjønner, jeg ordner det med en gang.» Jeg mistenkte at dette var et slags forsøk på få meg mindre nervøs i tillegg til unnskyldningen om at jeg måtte ta meg bra ut første gangen hos Besta. Jeg kravlet meg opp fra madrassen og satte kurs for badet. Båndet mellom Marianne og meg ga meg en aldri så liten moralboost når jeg fikk føle det hun følte for meg. Ikke bare det jeg kunne se og høre utfra oppførselen hennes ellers. Hun ropte ut at hun skulle ta seg av å legge på resten av sengetøyet. Jeg satte proppen i vasken og satte i gang med å tappe varmt vann, fant frem håndkle, barberhøvel og skum. Når vasken var full, fuktet jeg håndkleet og holdt det inntil ansiktet en kort stund, før jeg plasket vann i ansiktet fort og gæli. På med skum og av med briller. Jeg så fortsatt greit nok til at jeg kunne barbere meg, men denne fyren i speilet var noe utydelig på veldig nært hold. Mens jeg sto der i mine egne tanker og jobbet med å få vekk skjeggstubbene, stakk Marianne hodet inn baderomsdøra. «Bruker du høvel?! Trodde du brukte maskin jeg.» Jeg ristet sakte på hodet for å ikke sprute barberskum på henne. «Vanlige barbermaskiner gjør et eller annet med huden min, tåler dem rett og slett ikke.» Marianne nikket ettertenksomt, så opp på meg med latter i blikket igjen. «Du ser ut som rene julenissen, om han hadde hatt hestehale. Men jeg gleder meg til å klemme deg etterpå, jeg elsker nybarberte menn.» Så forsvant hun leende, før hun plutselig kom tilbake og så litt flau ut. «Ehm, det jeg egentlig skulle, var å spørre deg om hvor du har lakener og sånn?» Jeg behersket trangen til å glise siden jeg akkurat da holdt på med finbarbering rett under nesa, la fra meg høvelen og tørket vekk noe skum fra leppene. «I overskapet på soverommet, nærmest døra.» Hun fniste litt av meg igjen og forsvant ut på soverommet. Jeg gjorde meg ferdig med barberingen og skylte vasken grundig for skjeggstubber og skum. Kom ut i stua til ferdig oppredd seng, Marianne satt oppå dynene i lotusstilling og leste i en bok.

yoga-cartoon-lady

Når hun hørte meg komme, kikket hun opp fra boka. La den raskt fra seg og spratt opp og omfavnet meg og strøk kinnet sitt inntil mitt. «Mmmm… det var bedre.» Mer rakk vi ikke, klokka var farlig nærme avreisetid, så jeg hoppet oppi et par rene jeans, sorte selvsagt og en høyhalset genser. Marianne valgte å la frakken min være igjen hjemme og tok heller på seg den nå tørre ytterjakken fra dagen før og et nytt skjørt. Men hun insisterte på at jeg skulle kjøre til Besta slik at jeg ble kjent med bilen hennes, slik at den ikke bød på noen overraskelser før avreise på ferie mandag morgen. Vi svingte inn ved Bestas hus som viste seg å ligge i tettbebyggelsen rett utenfor sentrum, bare noen gater unna der jeg hadde møtt Marianne for litt over en uke siden. Besta tok oss i mot. «Hei, je heter Solveig, alle kaller meg bare Besta.» Slik introduserte Besta seg til meg når vi møtte henne i døra, jeg tok henne høflig i hånda og introduserte meg. Besta fremsto der og da som en slags erketypisk bestemor, lys kjole, relativt kort, hvitt hår og masse smilerynker og et sted mellom 1, 60 og 1,70 høy. Der sluttet også det erketypiske fordi hun hadde på seg caps som var snudd bakfrem og hadde en diger, gyllen medaljong rundt halsen. Marianne så om ikke sjokkert ut, så var dette uansett uventet. Besta kikket spørrende på Mariannes ansiktsutrykk, så ned på brystet. «Å, meddaljongen! Hip-hop dæns-kurset tok lenger tid enn je regna med, så har ikke rukke å ta av meg utstyret. Men kom inn da, itte stå der og heng.» Besta vinket oss inn, tok av seg capsen og kastet den elegant mot stumtjeneren der den landet pent i hattestativet. Eksentrisk, ja, hyggelig, utvilsomt.

14163323

Tydelig hvor Marianne fikk høyden sin fra der jeg så henne stå ved siden av Besta i døra inn til stua. Besta viste oss inn og viftet med hånden mot sofaen. «Sett dekk, je skær bare se til lapskausen.» Hun forsvant inn døra til kjøkkenet. Marianne og jeg satt oss i sofaen. Marianne hadde et litt anstrengt smil. Jeg så spørrende på henne. «Dette var vel ikke så altfor ille?» Marianne ristet på hodet og snurpet munnen. «Det er ikke klesstilen jeg reagerer på, den er typisk for Besta, det er mer det at hun går på dansekurs såpass kort tid etter hofteoperasjonen sin. Hun er ferdig med rekonvalesensperioden, men det skal så lite til i hennes alder.» Besta kom ut i stua igjen og hadde tydeligvis hørt hva Marianne sa. «Nonsens,» sa Besta, «det går bra med meg og dansing er bra for hjerte- og karmuskulaturen og alt det der. For ikke å si hva det gjør med huet mitt!» Hun lo, satte seg ned stolen vis a vis sofaen og satte blikket i meg. «Så det er du som er Tord. Marianne har fortalt møe om deg, du har visst lappet sammen hjertet hennes har je skjønt.» Jeg så forvirret fra Besta til Marianne. «Lappet sammen hjertet?» Marianne så ut som om hun ville synke ned og forsvinne. «Det var liksom mellom deg og meg det Besta!» Besta sa ikke noe, bare så på oss med hevede øyenbryn og glitrende øyne. Marianne snudde seg mot meg. «Du husker at det forrige forholdet mitt ikke akkurat endte godt?» Jeg nikket, husket at den gamle nabodamen til Marianne hadde sagt noe om at noen hadde knust Mariannes hjerte. «Vel,» sa Marianne, «Bare det å møte deg hver dag på bussholdeplassen hjalp meg godt på vei, men så når vi ble sammen, var det som om kjærligheten bare strømmet på igjen.» Hun smilte et blendende smil. Tankene mine raste avgårde. Hva skulle jeg si til det? På den annen side tok det telepatiske båndet oss i mellom seg av den saken fordi Marianne ga meg en skikkelig klem og var på nippet til å kysse meg før hun husket hvor vi var. Besta bare kikket interessert på oss. «Det ser ut som om Marianne har valgt rektig denne gongen. Meddan er ikke klar før om et kvarters tid, så gjesterommet er ledig om dekk føler for en kjapp en.» Marianne ble sprutrød, jeg ble ganske varm i kinnene jeg også og fikk bare frem noen um og øh. «Besta da!» sa Marianne. Besta bare satte i en lett kneggende latter. «Så… har dekk gjort det? Det så et aueblunk ut som om dere var veldig klare, i hvert fall Marianne.» Mer latter når Marianne nok en gang ble veldig rød i ansiktet og denne gangen virkelig så ut som om hun ville synke tvers gjennom sofaen og gulvet fremfor å bli utsatt for Bestas morsomheter og direkte spørsmål. «Itte det nei, vel om ikke gjesterommet frister, får dere jo masse muligheter på hytta. Dobbeltsenga er veldig fin til slikt veit jeg av erfaring.» Marianne hadde fått litt kontroll tilbake selv om denne kommentaren også så ut til å gjøre henne ganske flau. Besta bare satt der med et lurt smil som om det å diskutere sex åpenlyst var den mest selvfølgelige ting i verden. «Besta, vi kan ikke bruke hovedsoverommet på hytta, det er jo ditt!» Besta ristet bare på hodet. «Vissvass, je insisterer, dere skær jo på kjærlighetsferie ikke sant?» Marianne kikket på meg, jeg var ganske varm i toppen jeg også. «Du må ikke skremme vekk kjæresten min, Besta!» sa Marianne. Jeg fikk nå endelig summet meg og protestert litt. «Jeg blir ikke skremt vekk, det kom bare litt bardus på.» Besta kikket granskende på meg, humret litt. «Ja du Marianne, han der er den rette for deg. Og je må passe på om jeg skær få oldebarn mens je fortsatt kan nyte det. Så dekk må gjerne bruke dobbeltsenga på hytta for å trene.» Så reiste hun seg og gikk ut på kjøkkenet mens hun humret for seg selv. Marianne satt ved siden av meg i sofaen og holdt godt fast i armen min, nokså rød i toppen fortsatt. Hun snudde seg mot meg og smilte litt fårete. Gjennom båndet vårt kjente jeg at hun var både flau og brydd. Jeg ga henne en rask klem og hvisket i øret hennes. «Det er ikke noe å være flau over, jeg liker henne, du advarte meg jo.» Marianne lente seg inntil meg og la hodet på skulderen min og smålo. Akkurat da kom selvsagt Besta inn i stua igjen. «Å er det dere turtelduer tisker og hvisker om da? Nå er det ikke lenge tel meddan er klar, så da får dekk vente med å låne gjesterommet tel etter desserten.»

Fortsettelse følger i del 2 (11.06.2017)

Anubis Noir kapittel 7, del 3

Fortsettelse fra del 2. Kapittel 1 kan leses her.

Hun forsvant inn på soverommet for å hente klær. Jeg gikk inn i stuen i mangel av noe annet å foreta meg. Kikket i bokhyllene hennes, en del fine illustrerte dragebøker der. Tok en ut av hylla og satte meg ved spisestuebordet hvor middagsdaten hadde foregått. Satt helt oppslukt i de fascinerende og fargerike illustrasjonene av drager fra både kjente og ukjente bøker, filmer, serier og ikke minst fra kunstnerenes fantasi. Jeg våknet fra dagdrømmingen min når jeg hørte Marianne rope på meg. Jeg gikk inn på soverommet. «Trenger du hjelp?» «Ja, kan du holde igjen det andre i toppskapet slik at jeg får ut kofferten uten å få resten av innholdet i hodet?» Jeg kikket inn i skapet, skjøv inn noen bager og vesker slik at Marianne fikk dratt ut kofferten uten at noe raste. Jeg kikket meg rundt i soverommet hennes, det var malt i diverse variasjoner av hvitt, men sengen hadde et teppe med rosa blomster på. I hvert fall det jeg kunne se av sengeteppet, mesteparten var dekket med klær samlet i veldig strukturerte hauger. En med ytterklær, en med gensere, en med bukser, en med undertøy og en med sokker. Veldig organisert i motsetning til mitt klesskap hvor jeg pleide å stappe inn klær der jeg fant plass og det hele var nokså vagt organisert. Marianne la kofferten ved siden av haugene, åpnet den og pakket like strukturert som kleshaugene. Jeg så på klesmengden, trengte hun alt dette for to overnattinger? Eller kanskje hun rett og slett pakket for hytteturen allerede nå med tanke på alle ytterklærne og ekstra bukser og sånn. Marianne kikket opp på meg med et spørrende blikk og antydning til smilehull. Hun må ha merket undringen min gjennom båndet vårt, det har tydeligvis blitt sterkere bare på litt over et døgn sammen. «Jeg tenkte jeg skulle pakke for hytteturen i samme slengen, klærne for i dag og i morgen har jeg allerede pakket ned i bagen.» sa hun. «Jeg sendte en sms til Besta for litt siden om vi kunne få låne hytten hennes neste uke, men har ikke fått noe svar ennå.» Marianne lukket kofferten igjen, nikket fornøyd for seg selv når alt fikk plass uten å måtte presse lokket igjen. «Er det langt til Bestas hytte herfra?» spurte jeg. Jeg så for meg flere timers kjøring langt oppover i fjellheimen eller noe etter å ha plukket opp Marianne på jobb etter endt nattskift mandag morgen. Marianne ristet smilende på hodet. «Det er rundt tjue minutter fra Lillevik sentrum, den ligger på et sted som heter Lauvøya ute ved sjøen.» Jeg tenkte meg om et par sekunder, navnet var kjent på noe vis. Så kom lyspæra. «Åja, ut mot vikingboplassen? Da kjenner jeg stedet litt.» Marianne nikket. «Hvordan kjenner du stedet?» «Vel, det er et litt rart sammentreff, men mine oldeforeldre hadde hytte der ute, så jeg var med å besøke dem noen somre når jeg var ganske liten. Hytta ble solgt litt etter at de gikk bort fordi de hadde så mange barn og de ikke kunne bli enige om feriefordeling av hyttebruken.» Marianne kikket på meg med et undrende blikk. «Det var litt for mye av et sammentreff til at det bare er tilfeldig synes du ikke?» Jeg trakk på smilebåndet. «Ingenting overrasker meg når det gjelder oss to og sammentreff lenger. Det er vel noe med den hytta som vi skal oppleve eller lære i tillegg til å ha ferie der.» Plutselig satte Mariannes telefon i gang Abbas ‘Gimme, gimme’, tydeligvis ringetonen hennes fordi hun sveipet over displayet og svarte. «Hei Besta!» Jeg gjorde mine til å gå ut i stua igjen, men Marianne bare viftet med hendene for å indikere at jeg bare skulle bli. Jeg kunne vagt høre en damestemme i andre enden som snakket med antydning til hedmarksdialekt hørtes det ut som. Men jeg kunne ikke høre hva som ble sagt utenom at Marianne svarte noe med at «Det er han jeg fortalte deg om, ja» og at hun plutselig ble veldig rød i ansiktet av noe Besta sa og mumlet noe til svar som utløste høylytt latter i andre enden. Men hyttelånet var tydeligvis i boks fordi Marianne takket så mye og sa noe om at «Vi snakkes senere» og la på. Marianne kikket opp fra telefonen og på meg, rødmen begynte å gi seg.

maxresdefault

«Jeg skulle hilse fra Besta og det var helt ok å låne hytten neste uke. Og så er vi bedt på middag i dag klokken fem. Hun ville så gjerne møte mannen som har tatt meg med storm sa hun.» Hjelp! Møte familien til Marianne allerede nå?! Jeg hevet et øyenbryn, «Har jeg det? Tatt deg med storm?» Marianne fniste faktisk og kikket ned i gulvet. «Vel, det har gått fort har det ikke? Fra vi møttes under den husrensen og frem til vi liksom bare ble kjærester.» Marianne kikket alvorlig på meg. Min tur til å kikke litt ned i gulvet, undres på om jeg rødmet, ble i hvert fall varm i kinnene. Så møtte jeg blikket til Marianne. «Vel, om noen er tatt med storm så er det i hvert fall meg. Men på en god måte.» Den alvorlige minen hennes forsvant i et strålende smil og påfølgende bjørneklem før hun tok et skritt tilbake, kikket meg i øynene og lente seg inn til meg igjen med en fornøyd latter. «Er du nervøs for å møte Besta?» Ojsann, avslørt av det telepatiske båndet igjen. «Ja, jeg hadde ikke ventet å skulle møte familien din så fort.» Marianne kysset meg på nesa. «Det er bare Besta du skal møte i dag, ingen flere. Hun er kjempesnill, men hun er litt øhm… eksentrisk.» Jeg hevet begge øyenbrynene. «Eksentrisk? På hvilken måte da? Går hun med ulike sokker eller noe sånt?» Marianne ristet leende på hodet. «Nei, ikke noe sånt, men hun er ganske rett frem. I fjor for eksempel spurte hun ut alle barnebarna under en stor familiemiddag om vi hadde hatt sex i det siste og når hun kunne forvente å få oldebarn.» Åh, en sånn en, tenkte jeg, den typen eksentrisk. «Hvordan reagerte dere på det da?» Mariannes øyne glitret av humor. «Foreldrene våre var ganske sjokkerte, vi barnebarna ble vel mer flaue enn sjokkerte. Besta kan være direkte på andre måter også, det var vi vant til.» Hun tok tak i kofferten og løftet den ned fra sengen og bar den ut i stuen. Jeg fulgte etter og plukket opp boken jeg hadde lest i og satte den tilbake i bokhyllen. Marianne satte ned kofferten ved spisebordet. Kikket seg rundt som for å se om det var noe hun hadde glemt. «Sko!» utbrøt hun, «Jeg holdt på å glemme å pakke sko til neste uke.» Hun føk ut i entreen og åpnet et skap, fant en liten bag og snudde seg rundt og stappet et par turstøvler, et par tøysko og et par joggesko opp i bagen. «Skal du ha kofferten i bilen frem til vi drar til hytta på mandag? Skal jeg bære den ut for deg?» Marianne så forvirret ut et øyeblikk? «I bilen?» «Ja, så du slipper å kjøre innom her når du plukker meg opp etter jobb mandag? Eller går du av vakt søndags morgen?» Hun lyste opp. «Hadde du regnet med å dra rett etter at jeg var ferdig på jobb og begynte ferien altså? Det blir jo veldig tidlig?» Jeg trakk på skuldrene, «Jeg greier da å komme meg tidlig opp på morran jeg.» Marianne trommet lett med pekefingeren mot leppene mens hun ble fjern i blikket. Tydelig at hun funderte på noe mer enn bare logistikk rundt kjøring og henting. «Kan ikke du overnatte hos meg resten av uken? Så kan jeg kjøre deg på jobb søndag kveld og hente deg igjen mandag morgen? Så slipper du å kjøre ut til Lauvøy rett fra nattskift.» Hun så overrasket på meg, «Vil du ikke ha tilbake sengen din etter hvert da? Eller tenkte du på å kjøpe dobbeltseng allerede nå?» Marianne lo hjertelig. «Vel, nei, innkjøp av ny seng var ikke planlagt nå, men jeg har en idé til sengeproblematikken, jeg må bare måle og se om det går eller ikke. Tenkte å ta med både madrassen fra sengen og campingmadrassen ut i stua foran peisen. Litt lavt over gulvet kanskje, eller for nære peisen, derfor må jeg måle først.» Marianne klemte meg igjen og hvisket i øra mi «I så tilfelle aksepterer jeg, jeg vil gjerne overnatte hos deg resten av uka frem til vi skal på hyttetur. Men jeg blir jo veldig asosial på dagtid da når jeg jobber nattskift? Hvordan skal det gå?»

75eaddca5e721e7b023e4868203601a9

Jeg trakk på skuldrene. «Jeg kan jo tilpasse meg døgnrytmen din, eller bare holde meg unna stua på dagtid.» Hun rynket pannen og trakk på skuldrene. «Det finner vi ut av senere. Nå må vi dra snart om vi skal rekke handling og spise lunsj før middag hos Besta.» Jeg tok Mariannes koffert og hun låste etter oss. Ingen Tawaret som sto klar for å sjekke hva som skjedde denne gangen. Vi tok heisen ned og gikk ut til bilen, jeg syntes den kanskje var litt liten til å dra på hyttetur med, men det var bemerkelsesverdig god plass i bagasjerommet, koffert og bag fikk plass uten problemer. Jeg gjorde mine til å gi bilnøklene til Marianne, men hun bare ristet på hodet og indikerte at hun ville at jeg skulle kjøre tilbake også.

Neste gang, kapittel 8: Middag hos Besta.  (21.05.17)

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

opp ↑