Anubis Noir kapittel 9, del 2

Fortsettelse fra del 1. Kapittel 1 kan leses her.

Der var beskytteren Bast på plass, Marianne så nesten like sint ut som hun hadde vært mot Loke. Det lover ikke bra for han som går igjen i bryggerhuset tenkte jeg for meg selv med et lite smil. Marianne og jeg gikk bort til bryggerhuset med Nils og Haroun på slep, jeg snudde meg mot dem. «Dere bør nok holde dere her ute inntil videre. Denne ånden er langt mer fysisk og vil ikke gå av veien for å angripe mentalt om han ikke greier å skremme dere ut. Han er en skikkelig drittsekk som liker å skade folk.» De stoppet opp begge to, Nils klamret seg til Harouns arm. Haroun så litt gråaktig ut. «Skade folk?! Kan han det? Er det trygt for dere da?» sa han. Marianne snudde seg mot dem og ga dem et betryggende smil. «Ta det med ro, vi har gjort dette før og Tord er proff og det er jo dette dere betaler oss for å gjøre.» Nils åpnet munnen som for å protestere, men lukket den igjen. Haroun så fortsatt tvilende ut men gjorde ingen forsøk på å stoppe oss. Marianne åpnet døra, hun måtte legge skuldra til for å få det til, noe som var rart siden jeg ikke kunne se noe som skulle gjøre døra treg å åpne.

008tga_selma_blair_004

Plutselig ga døra etter og Marianne snublet nesten inn. I det jeg fulgte henne inn, smalt døra igjen med et brak. Det var nokså mørkt der inne, så ut som om denne delen av bryggerhuset ble brukt som halvveis skrotloft. Jeg så meg om og så det stå et gjenferd ved døra, han så litt uklar ut, brukt opp noe av energien sin på å smelle med døra tydeligvis. Men han kom bemerkelsesverdig fort til hektene og gikk bort til oss. Jeg kunne kjenne en sterk eim av hjembrent, men det var ikke antydning til hjemmebrentapparat her. Mannen forsøkte å stirre Marianne i senk, hun bare sendte ham et blikk som om han skulle vært noe hun ville skrapet av støvelen sin. Han ga seg ikke og begynte å kjefte og smelle og veivet noe som så ut som ei spritflaske. Det forklarte hjemmebrentlukta. Selv med telepatien skrudd opp til maks skjønte jeg ikke hva han sa for noe. Bare en masse skråling og et og annet ‘hæ?’ og noe som kanskje skulle forestille et brunstbrøl. Marianne var fortsatt ikke imponert, noe som så ut til å gjøre mannen ennå mer irritert, men nå flyttet han oppmerksomheten mot meg. Sto helt opp i ansiktet på meg og veivet med flaska i den ene hånda og forsøkte å slå til meg med den andre. Det tålte ikke Marianne, hun holdt fast armen hans. «Du angriper ikke kjæresten min når han er her for å hjelpe deg!» Mannen så forvirret ut. Nå kom det tydeligere frem hva han følte. Han var fullstendig klar over at han var død og kunne ikke skjønne hvordan vi ikke ble skremt og han forsto heller ikke hvordan Marianne kunne holde ham igjen. Uansett, han ville ikke ha hjelp, det var her han trivdes best, sammen med hjemmebrentapparatet sitt. Jeg forsøkte å forklare at han hadde bedre ting å foreta seg på den andre siden, at dette ikke var hans gård lenger. Det nådde ikke inn og nå gjorde han roterende bevegelser med hoftepartiet samtidig som han gjorde tungekyssbevegelser med tunga mens han kikket på Marianne. Han ble nokså overrasket når en ildkule i tennisballstørrelse kom ut av ingenting og kastet ham inn i veggen og skrotet som sto der. Han reiste seg ustødig på beina og kom mot oss, et klossete forsøk med å slå meg med flaska endte opp med at jeg tok den fra ham og puttet håndjern og fotlenker på ham. Jeg gadd ikke å ta på ham med silkehansker lenger. Han hadde fått et tilbud om å bli med frivillig tross alt. Marianne smilte syrlig av protestene mannen kom med. Til tross for å ha blitt lagt i jern ga han seg ikke og hoppet mot Marianne mens han gjorde tungekyssbevegelser nok en gang. Han lærer visst ikke. Jeg så bare Marianne gjøre knyttneveslagbevegelse som på det åndelige plan så ut som en diger knyttneve av sollys som trykket mannen inn i veggen igjen og slo til et par ganger ekstra bare for sikkerhets skyld. Denne gangen ble han liggende nede. Marianne trakk pusten dypt, kastet et blikk mot ånden som ikke ga noen tvil om hva hun mente om ham. Så snudde hun seg mot meg, jeg holdt rundt henne til hun fikk tilbake roen. «Ta deg av ham er du snill, jeg må ut og ha luft, jeg føler meg skitten av å ha håndtert han der.» hvisket hun. Jeg nikket bare og kysset henne oppå hodet og hun snudde seg og gikk ut, men lot døra stå åpen. Jeg snudde meg mot ånden igjen. «Så var det oss to.» Han strittet i mot fortsatt, nektet plent å gå noe sted. Så det endte med at jeg tok ham under armen og bar ham over til den andre siden. Underlig nok var vi tilbake i samme skogholt som tidligere, skogen må ha hatt betydning for denne fyren også. Jeg slapp ham ned på bakken, ingen håndjern eller fotlenker her, det er ikke nødvendig. Etter litt venting kom det en godt voksen kvinne gående, hun ristet litt på hodet når hun så tilstanden til mannen. «Hva har du rotet deg opp i nå da?» Mannen sa ikke noe, var fortsatt mutt. «Det vil nok ta tid for ham å akseptere at han er død og legge fra seg sin gamle personlighet før han reinkarnerer igjen.» sa jeg. Damen snudde seg mot meg, «Takk for du brakte sønnen min hit Anubis. Jeg skal hjelpe ham med å finne tilbake til kilden igjen.» Jeg trakk på skuldrene. «Jeg gjorde bare jobben min.»

13516176_595644447307114_2524968346098636518_n

Så dro jeg tilbake. Vel tilbake i kroppen min igjen, strakk jeg ut sansene og hentet inn energi for å rense vekk avtrykkene etter mannen. Så gikk jeg ut, blunket et par ganger i det skarpe lyset etter mørket inne i bryggerhuset. Den første personen jeg så var Marianne som kom mot meg med lange steg og Nils og Haroun med hunden på slep et par skritt bak henne. «Fikk du ham over?» sa Marianne. Jeg gliste. «Åjada, måtte bære ham over som en annen trassunge, men over er han. Mora hans tok over, han ville fortsatt ikke være ved seg at han var død når han kom over.» Jeg tok Marianne i hendene. «Går det bedre med deg?» Marianne kikket meg dypt i øynene og gjennom båndet vårt merket jeg at hun var fornøyd, både over å ha blitt inkludert i oppdraget og at jeg uten å tenke over det holdt henne i hendene foran vilt fremmede. Hunden til Nils og Haroun ville visst være med på feiringen fordi den skjøt fart og sprang fra dem. Den sprang i ring rundt Marianne og meg, nesten dansende. «Bolivar! Kutt ut det der. Kom hit!» ropte Nils, men Bolivar hørte ikke på det øret visst. Men Nils tok tak i halsbåndet hans når han nådde frem til oss. «Beklager det der, aner ikke hva som går av ham.» Jeg smilte bare. «Det går bra, tror han reagerer på at stemningen på gården har blitt annerledes.» Nils hevet et øyenbryn, Haroun hadde i mellomtiden våget seg forbi oss og inn i bryggerhuset. Han kom til syne i døråpningen igjen. «Nils! Kom hit, du må kjenne på dette!» Så Nils og Bolivar trasket bort til bryggerhuset og Bolivar ble med inn uten å protestere. Marianne og jeg ble stående utenfor. Fem minutter etterpå kom de tre ut igjen og gikk bort til oss. «Hvordan klarte… hva har dere…det har jo blitt et helt annet rom nå!» sa Haroun i en forvirret tone. Jeg blunket. Hva mente han? Endte opp med å trekke på skuldrene. «Vi har bare gjort jobben vår, ikke noe mer.» Nils og Haroun sto bare og stirret på oss i noen sekunder før de fikk summet seg. Så ristet Haroun på hodet. «Det er ikke bare for oss. Jeg hadde egentlig ikke trodd det lot seg gjøre å fikse det, men siden Torunn insisterte på at du kunne sakene dine….» han ristet på hodet igjen. Nils sto bak ham og gliste fra øre til øre. Så kikket Haroun opp fra grublingen sin. «Hvor er manerene mine, vil dere bli til lunsj? Vi skal ha hjemmelaget jegergryte og ris, med salat fra eget drivhus.» Jeg kikket på Marianne, jeg tenkte på at hun ikke hadde fått sovet noe etter nattskift ennå, så kanskje vi burde dra tilbake til hytta. Men Marianne hadde andre planer. «Ja, klart vi vil bli til lunsj. Dere har sikkert en del spørsmål også?» Nils og Haroun lo nervøst. Haroun klappet Nils ømt på skulderen, «Gå og sett på kaffen kjære, så kommer vi etter.» Nils forsvant avgårde over tunet med lange skritt sammen med Bolivar, som han festet i en løpestreng når de kom bort til trammen. Haroun gjorde en sånn ‘dere først’ gest og fulgte etter oss mot våningshuset. Han gikk opp på siden av oss, «Dere får unnskylde Nils, han er litt sjenert rundt fremmede, han er veldig introvert, men også veldig beskyttende ovenfor meg.» Han stoppet på trappen inn, «Dere er ikke bare kolleger er dere vel? Marianne er ikke bare sekretæren din?» Marianne lo godt. Jeg smilte bare. «Er det så tydelig? Du har helt rett, vi er mer enn kolleger. Marianne er kjæresten min først og fremst, det med sekretær var noe hun fant på i dag når hun tok telefonen. Men vi har jobbet sammen på slike oppdrag som dette før også.» Haroun nikket smilende. «Dere passer godt sammen, utstrålingene deres kompletterer hverandre.» Utstråling? Jeg har da ikke utstråling? Marianne lo når hun så ansiktsuttrykket mitt. «Alle har utstråling kjære,» sa hun. Haroun smilte bare og viste vei inn på kjøkkenet som viste seg å være digert og lyst, de gamle lafteveggene var synlige her og der, men alt av hvitevarer var moderne. Kaffetrakteren sto og putret på kjøkkenbenken og Nils var i full gang med å hakke opp noe jeg antok var kjøtt til gryta, et litermål fylt med ris sto ved siden av en mindre kjele og så sto det en større kjele på komfyren fra før av. Kjøkkenbordet var laget av solid tre i litt gammel stil, men det så ut til å være oljet, ikke lakkert. Det hang tradisjonelle gardiner i vinduet og en blomsterpotte ned fra gardinstangen. Når Nils hørte oss komme inn, tørket han hendene på et håndkle han hadde over skulderen og gikk bort til oppvaskkummen og vasket hendene. Så romsterte han litt i overskapet og fant frem kaffekopper. Haroun sto og så smilende på. «Du hadde rett Nils, de er ikke bare kolleger, de er kjærester.» Nils snudde seg med et triumferende smil. «Da drømte jeg riktig altså?» Haroun nikket smilende og skjøv brillene opp fra nesetippen. Marianne og jeg må ha sett like forvirret ut fordi Nils forklarte at han hadde drømt at han og Haroun burde ta Torunns tips til seg og at de som kom ville være et kjærestepar. Marianne kikket smilende på Nils. «Så du er sanndrømt altså?» Haroun nikket ivrig. «Ja det er han, han drømte at vi kom til å kjøpe denne gården, selv om takstprisen var over det vi hadde råd til. Men han som skulle selge fikk ikke solgt den og når han fikk høre om hva vi ville gjøre med gården om vi fikk kjøpe den, gikk han med på vår pris. Skal jeg være ærlig tror jeg han var glad for å bli kvitt gården, men han sa aldri noe om at det spøkte her.»

sculpture

Jeg gliste. Da er det ikke noe rart i dere har blitt så plaget av det som har hengt igjen her, dere er på begynnerstadiet for å åpne opp for evnene som bor i dere.» Både Nils og Haroun så tvilende ut, men Marianne backet meg opp. «Helt klart, sanndrøm og det å merke åndelig nærvær er en begynnelse på åpning av evner. Men skal dere mer kreves det noe mer egeninnsats.» Hun gestikulerte ivrig som for å favne hele universet inn på kjøkkenet. Vi satte oss og Nils kom bort med kaffe til Marianne og meg og gikk tilbake og hentet til Haroun og seg selv. «Dere ser tvilende ut,» sa jeg til dem begge. Nils var tydelig ukomfortabel, mens Haroun så ut til å være langt vekke. Nils dyttet til ham, «Haroun! Du må ikke dagdrømme nå.» Haroun blunket et par ganger. «Beklager, det er litt mye å ta inn. Mener du at vi kan få samme evner som dere?» Jeg trakk på skuldrene, «Åndekommunikasjon kan føre til så mangt, ikke nødvendigvis at dere havner inn i husrensspekteret. Det kan være at dere bare fungerer som medium og kanaliserer informasjon, at dere assisterer en husrenser med å få inn mest mulig informasjon f.eks. Og det finnes jo en rekke andre evner i spekteret, healing i forskjellige former, veiledning og mye annet.» Jeg tok en slurk av kaffen som smakte akkurat rette styrken besk uten umiddelbar halsbrann. Nils rakk opp hånda. «Du behøver ikke rekke opp hånda hvis du vil spørre om noe Nils,» sa Marianne med latter i øynene. «Øhm,» sa han, «Hva skjer om vi sier nei? At vi ikke vil utvikle evner?» Marianne snudde seg mot meg, «Skjer det noe da?» Jeg ristet på hodet. «Alle har fri vilje, det er ikke sånn at åndene kommer og blir sure på dere fordi dere ikke vil jobbe med alternative ting. Men om det er slik at dere med deres frie vilje har bestemt at dere skal gjøre noe slikt før dere inkarnerte her i dette livet, vil det presse seg frem uansett.» Nils og Haroun ble sittende og glane ned i kaffekoppene sine en liten stund. Til slutt reiste Nils seg og gikk bort til kjøkkenbenken igjen, «Dette må jeg gruble litt på mens jeg lager maten ferdig.» Haroun kikket kjærlig bort på ektefellen sin, før han vendte oppmerksomheten tilbake til Marianne og meg. Han sukket tung. «Jeg har vel mistenkt lenge at jeg skulle drive med mer enn maling, men skal jeg være ærlig så skremmer dette meg litt. Dere får det til å se så lett ut samtidig som dere bærer arr fra tidligere kamper.» Marianne la hodet på skakke og kikket på ham med de dypblå øynene sine. «Det er ikke håp for deg mener du? Det at du ser Tords arr betyr at du allerede har tatt steget inn i vår verden. Men som Tord sa tidligere er det ikke sikkert du og Nils skal gjøre det samme som oss. Det at du ser slike åndelige arr tyder mer på at healing står sterkt blant evnene som ligger i deg.» Borte fra kjøkkenbenken hørte jeg Nils hakke et eller annet. Jeg skjønte godt Haroun og Nils, det kan så absolutt virke skummelt å ta skrittet inn i Marianne og min sin verden, den er langt større og totalt annerledes enn den såkalte vanlige verden. Nå har jo Marianne og jeg fordelen av å være gjenfødte guder selvsagt, selv om ikke alt av minner og evner er tilgjengelig ennå. Allikevel fremstår vi kanskje som mer selvsikre enn mange andre i samme yrke. Og utenfra så det kanskje skummelt og farlig det vi hadde gjort tidligere i dag. Det med døra på bryggerhuset som smalt igjen hadde nok skremt meg også om jeg ikke allerede var dypt inne i dette. Jeg kremtet litt, «Det er uansett ikke noe dere behøver å ta stilling til her og nå. Hvis dere føler dragningen senere, vil den rette mentoren dukke opp tenker jeg.» Marianne bare lo når hun hørte dette. Hun gjennomskuer meg lett, jeg forsøker fortsatt å skyve vekk dette med å bli mentor for andre. Nils sa fortsatt ikke noe, han bare styrte med sitt, det skranglet litt i kjelelokk der borte mens han satt over gryte og ris til koking. Jeg lurte i mitt stille sinn på om jeg skulle finne på en unnskyldning og dra før maten siden praten om evner gjorde Nils og Haroun så ukomfortable. De syntes tydeligvis sanndrømthet og det å merke ånder egentlig var nok. Haroun kikket rart på Marianne, «Hvorfor ler du?» Marianne la armen sin over skuldrene mine, som om hun ville forhindre meg fra å stikke av eller noe. «Han her,» sa hun, «kommer til å bli mentor etter hvert, men han vil egentlig ikke. Derfor lo jeg når han sa at den rette mentoren vil dukke opp for dere etter hvert. Han er her allerede.» Nils så ut som han spisset ører og lot gryter være gryter, tror han de par siste minuttene mest hadde halt ut tiden med å skylle oppvask, tørke over benken opptil flere ganger og omarrangert krydderhylla. Han tok med seg kaffekoppen sin og kannen og satte seg ved siden av Haroun igjen. Nils satte blikket i meg, «Er du introvert?!» Jeg trakk på skuldrene. «Jeg er nok det, ja. Hvordan det?» Nils så forvirret ut. «Men du pratet jo med oss når dere kom og underveis mens du og Marianne jobbet?» Marianne kikket på meg hun også, øynene hennes glitret av undertrykt latter. «Det er enkelt å forklare,» sa jeg, «da var jeg på jobb, når jeg jobber tar jeg på meg en slags profesjonell maske.» Jeg slo ut med hendene som for å vinke inn hele rommet. «Det er denne biten jeg synes er ukomfortabel. Å snakke med klientene etterpå, en ting er å fortelle hva jeg fant ut om åndene, men om det er slik at klientene har noe ubevisst som er med på å dra inn ånder må jeg jo si noe om det også. Og det er det ikke alle som liker å høre.» Nils så på Haroun og tilbake på Marianne og meg. «Har vi noe sånt da? Åndene kom vel ikke fordi vi ville det?» Jeg ristet på hodet. «Nei, disse åndene hørte til gården fra tidligere, jeg merker ikke noen slike tendenser hos dere to. Greia deres er mer at dere er litt åpne og frykter for hva dere kan se og oppleve om dere gir dere hen til det alternative.» Haroun så på Nils og så tilbake på meg, tok av seg brillene og begynte å pusse dem. «Hvis vi tar steget videre, vil du være vår mentor da?» Jeg skvatt. Marianne brøt ut i latter igjen. Tatt på senga. Haroun fortsatte. «Torunn nevnte noe om at du kom til å starte med kursing innenfor dette etter hvert?» Jeg sukket. «Jeg sa ikke jeg kom til å gjøre det, bare at jeg skulle tenke på det. Jeg har jo ikke kurslokaler en gang, kontoret mitt er hjemme. All ansikt til ansikt kommunikasjon med klienter foregår ute hos dem.» Nils lyste opp, «Men vi har jo lokaler! Det er et møterom i galleriet som vi ikke bruker så ofte som sikkert kan brukes til kursing eller sånt noe.» Haroun nikket tankefullt. «Ja, det kan fungere bra,» sa han. Dette gikk litt fort for meg. «Hvorfor vil dere absolutt ha meg som mentor da? Og hvordan er det med leia?» Haroun så rart på meg, «Leien? Jeg så for meg at vi kunne låne ut møterommet gratis, mot en andel av kursavgiften? Og deg som mentor….du er behagelig å prate med, du er rolig selv midt i kampens hete, så jeg føler at du vil være en god veiviser.» Jeg kikket på Marianne. «Hva synes du?» Hun lo, «Slå til, bedre tilbud enn dette får du ikke tror jeg.» Haroun så på meg, «Detaljene kan vi ta senere, kontrakter og alt sånt noe, du behøver ikke binde deg til noe her og nå altså.» Jeg nikket, «Ok, det kan bli et interessant samarbeid og hvis dere absolutt er sikre, sier jeg ja. Men jeg tror ikke dere kommer til å bli rike av dette samarbeidet altså.» Haroun viftet med hånden, «Det er jeg fullstendig klar over, det er bare kjendismedium som blir stinne av gryn på dette. Men det er jo ikke sånn du vil det skal være, er det vel? Og Nils og jeg tjener greit på galleriet kombinert med egne kunstsalg.» Jeg gliste, «Utmanøvrert av både kjæreste og klienter, da har jeg vel ikke noe særlig valg.» Jeg rakk frem hånden til Haroun og vi utvekslet et solid håndtrykk. «Da sier vi det sånn,» sa han, «jeg sender deg detaljer og sånn på e-post etter hvert.» Jeg fant hånden til Marianne og klemte den lett, hadde en vag følelse av å miste litt kontroll over livet igjen. Hun klemte tilbake og smilte lurt. Nils hadde i mellomtiden gått tilbake til grytene sine. Rørte litt og smakte på gryten. Han lyste opp, så gryta var tydeligvis slik han ville ha den. Han kikket bort til oss andre. «Haroun? Hjelper du meg å dekke på?» Haroun reiste seg og gikk bort til kjøkkenskapene og tok ut servise og bestikk med øvet hånd. Dekket raskt på og gikk tilbake for å hjelpe Nils med å gjøre maten serveringsklar. Det duftet herlig og det smakte godt også. Marianne og jeg ble der lenger enn jeg hadde regnet med. Under og etter middagen dreide praten seg mest om private ting, det kom frem at Nils og Haroun hadde møtt hverandre på litt snodig vis og da insisterte Marianne på at vår historie burde fortelles. Nils og Haroun syntes det både var spennende og romantisk måten Marianne og jeg møtte hverandre først på bussholdeplassen og så mange måneder senere rent tilfeldig under en husrens. Jeg begynte å lure på om Nils og Haroun kanskje ikke bare var klienter og fremtidige elever men også fremtidige kolleger på noe vis. Når vi skulle gå fikk jeg spørsmål om betalingen, jeg sa at jeg pleide å sende faktura i posten, men at jeg nesten måtte gi dem rabatt for lunsjen. Men det kom ikke på tale visst, lunsjen var underveis når vi kom, så om vi ikke hadde hjulpet med å spise den opp ville den blitt til restemiddag eller restelunsj en eller annen dag. Jeg svarte at om de insisterte på å betale full pris skulle jeg selvsagt ikke nekte dem det. Marianne og jeg tok farvel med de to og satte oss i bilen med meg bak rattet denne gangen. Vel tilbake på hytta insisterte jeg på at hun burde ta en lur, hun hadde jo gått rett fra nattskift til husrens omtrent. «Ok da,» sa hun, «men kan ikke du holde meg med selskap, i hvert fall frem til jeg sovner?» Jeg låste inngangsdøren og fulgte etter henne til soverommet som jeg ikke hadde rukket å ta skikkelig i øyensyn tidligere. Den berømmelige dobbeltsengen dominerte rommet og vinduet åpnet seg ut mot en hekk og et jorde på baksiden av hytta. Marianne krøp opp i sengen og jeg satte meg ned ved siden av henne. Hun fniste. «Hva er det?» sa jeg. Hun krøp inntil meg og ga meg en klem. «Dette er tydeligvis Bestas side av sengen. Jeg fikk noen øhm….interessante bilder i hodet.» Jeg lo. «Åja, skjønner, men det kan vel vente til senere?» Marianne ble litt rød i kinnene. «Det var ikke det jeg mente, men ja, vi har hele uken foran oss.» Så kysset hun meg på kinnet og la seg ned tett inntil meg. Jeg dro dyna over henne og la meg tilbake selv. Etter en liten stund hørte jeg at hun pustet jevnt. Det endte med at jeg også sovnet.

Fortsettelse følger i kapittel 10 (02.07.2017)

Advertisements

2 thoughts on “Anubis Noir kapittel 9, del 2

Add yours

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggers like this: