Anubis Noir kapittel 10, del 1

Fortsettelse fra kapittel 9, del 2. Kapittel 1 kan leses her.

Minner fra Atlantis

Jeg våknet før Marianne. Gløttet ut vinduet, det var fortsatt litt lys ute, så enten hadde vi sovet rundt eller så var det ikke så sent på kvelden. Snek meg forsiktig ut på kjøkkenet og sto og grublet på om jeg skulle sette på noe kaffe, begynne på middagen og ikke minst hva vi skulle ha til middag. Kjøkkenklokka viste kvart på seks, da hadde vi sovet noen timer etter å ha kommet tilbake fra oppdraget på Bikjholet. Jeg hørte sokkekledte skritt bak meg, Marianne kom inn på kjøkkenet og gned søvnen ut av øynene. «God kveld. Vil du ha kaffe?» sa jeg. Jeg snudde meg mot kjøkkenskapet hvor jeg trodde jeg hadde satt fra meg kaffe og filter på morgenen. Marianne lente seg inntil meg og fniste litt og snek armene sine rundt livet mitt. Hun gned nesen langs halsen min og nusset meg i nakken. «Mmmm… ja, takk. Er det kveld allerede? Jeg elsker å våkne opp og finne at du er her. Ennå bedre å våkne opp sammen med deg.» Jeg lo litt, la mine hender over hennes der de flettet seg sammen over magen min. «Jeg har ikke vært oppe lenge, men tenkte du kanskje var sulten eller kaffetørst. Men så greide jeg ikke å bestemme meg for hva vi skulle spise, så da falt valget på kaffe.» Marianne bare lo fornøyd der hun sto bak meg. «God plan, kaffe først og så finner vi ut hva vi skal spise etterpå.» Jeg fylte opp kaffetrakteren med vann og lempet oppi kaffe i filteret og skrudde på trakteren. Marianne rikket seg ikke, hun bare sto inntil meg og holdt godt rundt meg. Det kom en og annen fornøyd lyd, men hun sa ikke noe før kaffetrakteren hadde gurglet seg ferdig og jeg fant frem kopper og fylte opp den første og snudde meg halvveis rundt for å gi den til Marianne som smilte bredt. «Takk,» sa hun og tok i mot, blåste litt på koppen før hun tok en slurk. Jeg sto der litt i min egen verden og studerte henne. «Skal ikke du ha kaffe?» sa hun med en liten latter. Jeg skvatt der jeg sto og helte opp en kopp til meg selv. Marianne smilte lurt. «Jeg har ikke noe i mot at du ser sånn på meg altså, men du fortjener jo en kopp selv også.» Etter at første kopp var drukket opp så Marianne langt mer våken ut. «Er du sulten?» sa jeg. Hun ristet på hodet og holdt frem koppen for påfyll. Jeg fylte den opp igjen og gjorde det samme for meg selv. «Skal vi utsette middagen og heller gå en tur mens det fortsatt er dagslys igjen?» spurte jeg. Marianne lyste opp. «Ja! Det gjør vi, så spiser vi etterpå, noe lettvint. En av ferdigrettene i fryseren kanskje?» Jeg smilte for meg selv der jeg sto og så på henne. «Da sier vi det sånn, skal jeg helle kaffen over på termos og så tar vi den med oss?» Marianne ristet på hodet, kikket rundt og åpnet et gulv til tak-skap. Hun fant en tv-kanne og rakte den mot meg. «Fyll opp resten på denne, så har vi noe å varme oss på når vi kommer tilbake fra turen.» Så satte hun fra seg den tomme koppen i oppvaskkummen og forsvant inn på soverommet, etter lyden å dømme romsterte hun i kofferten sin. Så kom hun tilbake med en litt varmere jakke enn den hun hadde brukt tidligere over armen. Jeg skulle til å bøtte nedpå resten av kaffen, men hun la hånden på armen min. «Ikke stress, vi er på ferie, drikk opp kaffen i ditt tempo, jeg måtte bare finne en varmere jakke mens jeg husket det.» Jeg drakk opp kaffen og satte den ved siden av Mariannes kopp. Hun lente seg frem og ga meg et raskt kyss før hun snudde og gikk mot inngangsdøren med glade skritt. Etter å ha fått på meg varm jakke og sko selv, gikk vi ut. Marianne tok armen min i sin og så gikk vi ut forbi bilen. Luften var frisk, det duftet sterkt av høst, men det var ikke rukket å bli skikkelig kaldt ennå. Det ble en nærmest en rundtur av Lauvøy, vi fulgte bilveien tilbake til gården og svingte til høyre inn på bilveien som fører til andre siden av halvøya. Det var denne veien jeg kjente best, selv om vi barna hadde utforsket Lauvøy på kryss og tvers sommerstid. Noen hytter hadde ikke endret seg stort siden sist jeg var her ute, men bet meg merke i at det var ryddet mye skog her og der. Veien gikk rett forbi mine besteforeldre gamle hytte, så jeg pekte den ut for Marianne. Så at de nye eierne hadde bygd den kraftig om, noe jeg følte var helt ok. Vi gikk videre og ut på fellesområdet kalt Helleren hvor det var badeplass, strand og brygger. Området var preget av et fjell på høyre side, en liten grasslette og svaberg på venstre siden. Helleren lå midt mellom hyttene fant vi ut, Bestas hytte lå bak fjellet med helleren som hadde gitt navn til området. Vi gikk bort til en benk som sto på svaberget over bryggene og satte oss ned og kikket utover skjærgården i skumringen. Jeg husket benken som en kjærlighetsbenk hvor ungdommen gjerne satt i den varme sommernatten og var romantiske. Noe av denne energien lå igjen merket jeg og Marianne sukket henført og la hodet på skulderen min. Jeg la armen min rundt livet hennes og holdt henne inntil meg. Sånn satt vi en liten stund og bare nøt hverandres nærvær.

Hellabenk

Men det var noe med skjærgården og fjorden som vekket et eller annet minne i bakhodet mitt. Et gammelt minne eller noe, men greide ikke helt å sette fingeren på det. Jeg var jo godt kjent i fjorden fra mange båtturer med både besteforeldre og foreldre, men dette føltes annerledes. Det var som å se to bilder oppå hverandre, jeg så fjorden og skjærgården her og nå, men overlappet av noe som lignet. Men det var helt klart ikke i vår tid, jeg så to flygende tallerkener fly lavt over vannet mot noe som så ut som et par båter i nød. Jeg kikket meg rundt, Helleren var der fortsatt med et par båter i opplag bak oss. Jeg blunket flere ganger, ikke noen astralreise i hvert fall. Men har jeg sittet et tilsvarende sted i fortiden og sett scenen som utspilte seg for mine øyne? Jeg lente meg frem og myste for å forsøke se flere detaljer. Båtene var tydeligvis av den motoriserte sorten, jeg kunne ikke se hverken årer eller seil. Størrelsen var jeg usikker på, men om skalaen stemte med terrenget rundt, var de nok på størrelse med enkelte typer bilferger. Men det var noe som ikke stemte, jeg kunne ikke se noen skorstein på dem. Marianne må ha merket forvirringen min gjennom båndet vårt fordi hun satte seg opp og så på meg. «Hva er det? Du virker som om du er langt borte.» Jeg snudde meg mot henne. «Ser ikke du det?» Marianne kikket utover fjorden. «Ser hva da?» «De to båtene i nød og de flygende tallerkenene som kommer dem til hjelp?» Marianne kikket utover fjorden og snudde seg både hit og dit. Hun ristet på hodet. «Jeg ser ingenting utenom gamle Larsens fiskeskøyte som kommer inn der borte.» Hun pekte mot høyre der fjorden munnet ut i Lillevikfjorden hvor ganske riktig en liten fiskeskøyte kom tøffende innover med kurs forbi Lauvøy. Så, det er et minne som utsikten har utløst og blitt sendt til netthinnen min? Rart. Jeg forsøkte etter beste evne å beskrive hva jeg så for Marianne. Hun tok det på strak arm, fikk følelsen av at hun allerede hadde opplevd så mye rart sammen med meg den korte tiden vi hadde vært sammen, så dette var helt normalt. Jeg beskrev hva jeg hadde sett etter beste evne. Marianne grublet litt på det. «Det høres jo ut som noe fra Atlantis utfra hva du har fortalt meg tidligere. Kanskje et tegn på at du og jeg bør forsøke å finne ut mer om livet vårt sammen der? Siden det kommer nå?» Jeg nikket, det måtte jo være en grunn til at det kom her og nå. Mulig en fellesmeditasjon ville gi oss noen svar, så jeg foreslo for Marianne at vi kunne meditere sammen etter at vi hadde spist. Hun lyste opp. «Det vil jeg gjerne, det er på tide at jeg tar skrittet fullt ut og omfavner denne delen av livet også.» Vi reiste oss og gikk tilbake til hytta gjennom en trang passasje mellom fjellet på Helleren og svaberget nedenfor Bestas hytte. Når vi kom inn, ble det en kort fundering over hvilke av ferdigrettene vi eventuelt skulle gå for, valget falt på pytt i panne med speilegg og brød som vi tilberedte sammen, Marianne kuttet litt ekstra grønnsaker som jeg hev opp i pannen sammen med det frosne. Knakk et par egg i en mindre panne ved siden av, jeg helte dem opp i hver sin paprikaring, jeg hadde sett et eller annet sted at det skulle hjelpe med å holde speilegget fra å flyte utover. Det fungerte sånn halvveis, men det var faktisk ganske godt med paprika til speilegget viste det seg. Etter at middagen var fortært og oppvasken tatt gikk vi inn i stua og satte oss ned på gulvet for å forberede meditasjonen. «Har du meditert før?» spurte jeg der jeg satt ovenfor Marianne på stuegulvet i lotusposisjon. Hun ristet på hodet, «Ikke sånn som dette, har prøvd et par sånne guidede greier på youtube, men da var jeg alene og satt i sofaen.» Hun så spent på meg med et varmt smil, så lo hun lavt når hun kjente på følelsene mine. Jeg var nervøs, dette var første gang jeg forsøkte meg som mentor innenfor meditasjon og lignende. Før har jeg bare gitt råd utfra hva intuisjonen forteller meg. Og det er ingen hvilken som helst person jeg har som elev heller, det er jo kjæresten min. Får jo prestasjonsangst av mindre. Marianne strakk ut hendene og tok mine hender i sine. «Jeg gleder meg, dette kommer til å bli så bra.» Jeg pustet dypt ut og inn et par ganger og smilte tilbake. «Ok, sett deg slik at du har ryggen rett sånn at pusten kan flyte uhindret. Fokuser på pusten din, ikke forsøk å kontrollere bilder og følelser, bare observer dem, hold fokus på inn og utpust, pust dypt.» Sånn fortsatte jeg et minutt eller så til jeg så at Marianne lukket øynene og leppene kruste seg i et lite smil.

yoga-cartoon-lady

Da lukket jeg øynene også og tok noen dype pust. Først var det mørkt med noen lysglimt her og der, men jeg merket Mariannes nærvær. Det ble veldig lyst, Marianne og jeg sto bak to personer, en kvinne og en mann, de sto på noe som så ut som en balkong. Nedenfor var det en veldig bred gate eller plass som var fylt til randen av mennesker. I bakgrunnen skimtet jeg en diger trappepyramide med dekkstein. Den var hvit med en slags kuppel på toppen. Jeg flyttet blikket tilbake til kvinnen og mannen på balkongen foran oss. Det var noe kjent med dem, kvinnen var kledd i noe som best kan beskrives som en kimono, den var mørkeblå. Hun hadde mørkt hår i omtrent samme lengde som Marianne og samme høyden, siden jeg så dem bakfra så jeg ikke noen ansiktstrekk. Kimonoen hadde et bredt tøybelte i nesten samme blåfarge. Det var også antydning til et blomstermønster på selve kimonoen. Mannen som sto til høyre for kvinnen var kledd i noe som liknet en egyptisk kilt, den rakk ham ned til rett ovenfor knærne. På overkroppen hadde han et t-skjorte lignende plagg med en slags vest over som rakk ned til lysken omtrent. Alt sammen i samme mørkeblå fargen som kvinnen. Håret hans var mørkere enn kvinnens og samlet sammen til en hestehale på høyde med skuldrene. Hestehalen rakk ham ned skulderbladene. Til venstre for pyramiden i bakgrunnen kom en ganske stor flygende tallerken, den stoppet opp og hang stille i luften et par sekunder før den gikk sakte ned for landing på en slags plattform ved siden av pyramiden. Det kunne se ut som om folkemassen hyllet de to på balkongen, ikke ulikt hvordan det norske kongeparet hylles på slottsbalkongen 17. mai. Det slo meg plutselig at dette var Bast og Anubis i Atlantis. Jeg kunne føle nervøsiteten fra dem begge kombinert med kjærlighet og glede. Var de akkurat blitt gift kanskje? Jeg kunne merke Marianne ved siden av meg, hun så på det hele med stor undring. Jeg skjønte det heller ikke, hvorfor denne hyllesten fra folket i Atlantis? At de var dyktige innenfor yrkene sine tvilte jeg ikke på og at de på den måten hjalp mange stemte nok, men dette ga ingen mening. Scenen skiftet plutselig, fortsatt i Atlantis virket det som, de samme to personene, men nå kunne vi skimte ansiktene. Begge ville lett ha blitt tatt for å være fra Middelhavsområdene hadde det ikke vært for en til dels intens blåfarge på øynene til Bast. Det så ut som en konfrontasjon av noe slag, hun hyttet med pekefingeren opp i ansiktet på Anubis. Denne gangen kom det noen følelser og bruddstykker av dialog eller tanker også. Begge var for øvrig kledd i mørkeblå, nesten sorte, kapper. Dette var i en jobbsituasjon, konflikten dreide seg tydeligvis om at Anubis forsøkte å avfeie kjærligheten dem i mellom som umulig pga. Bast sin sosiale status som datter av kongen. Dette gjorde henne en smule ilter og hun ga ham inn så ørene flagret. Noe om at hun var prestinne først, ikke prinsesse og hun sto fritt til å velge den hun ville dele livet med, uansett om hun var datter av kongen eller ei. Så det så! Her kunne jeg merke at Marianne syntes denne meningsutvekslingen var litt romantisk, men også morsom. Anubis holdt opp hendene som for å stagge Bast og kom med noen andre unnskyldninger om at han ga seg på det feltet, men at de allikevel nok ikke passet sammen fordi han var så sær og kaldhjertet. Dette hadde ikke effekten han ønsket så jeg, Bast var ikke sint lenger, men hun så på ham slik Marianne pleier å se på meg, med kjærlighet i blikket. Bast svarte at hun hadde merket at Anubis hadde følelser for henne når de jobbet sammen, han kunne ikke nekte for det, så han var kanskje sær og redd for kjærligheten, men kaldhjertet var han ikke. Sceneskifte igjen, et oppholdsrom med et trebord med litt høyde, så kanskje en slags spisestue. Ikke spesielt luksuriøst innredet, men det virket som om det var i kongens gemakker fordi på kortenden med Bast og Anubis på hver sin av ham, satt det en middelaldrende mann med fullskjegg frisert til en avrundet spiss, men ikke som et fippskjegg. Han hadde et pannebånd slik som beskrevet i flere myter, nesten som et diadem fordi fronten var av metall. Midt på den biten som omkranset pannen var det en stilisert delfin fanget i hopp opp fra sjøen. Bast hadde på seg et lignende pannebånd, hun hadde ikke hatt noe slikt på seg på jobb, men hun tok det kanskje på seg fordi hun skulle møte faren sammen med mannen hun elsket og tilkjennegi at denne mannen ville hun gifte meg med. Anubis virket tydelig nervøs over å bli dratt med for å møte svigerfar som attpåtil var kongen av Atlantis. Ny scene, samtale med flere i slike mørkeblå kapper, Bast og Anubis ser ut til å lede møtet. Noe med at kongen er blitt gal, at noen må snakke ham til rette, disse krigene han har startet er ikke verdige Atlantis. Khem og Rama med flere har kommet med innsigelser til presteskapet i Atlantis og lurt på hva i all verden det er som foregår. Det er attpåtil rykter om at kongen vil bruke kraftkrystallen som våpen, utløse jordskjelv hos fienden eller noe slikt. Vi flytter oss igjen, Anubis ser ut til å snakke med kongen på tomannshånd, ikke som svigersønn og svigerfar, men som yppersteprest til konge. Kongen avfeier Anubis innsigelser, vitenskapsfolkene har forsikret kongen om at det er trygt. Gå og redd noen sjeler du er avskjedsordene. Anubis går hjem til Bast, de bor sammen nå, kanskje de har giftet seg, kan ikke se noen ringer på fingrene deres men kanskje ikke man viste at man var gift med ringer i Atlantis. Bast er tydeligvis ivrig etter å få vite hvordan det gikk hos kongen og blir nedslått når hun får høre resultatet. Hun blir tydelig irritert og etter hvert direkte sint og tar på seg kappen sin og fyker ut døren. Hun drar direkte til palasset og konfronterer kongen. Han blir litt lei seg for at datteren også tviler på planene hans og ber henne velge, presteskapet eller familien. Dette sårer Bast dypt, men hun er tydelig i sin tale når hun velger presteskapet. De har gjentatte ganger forsøkt å advare kongen og folket om at planen vil føre til Atlantis’ undergang, alle ser det samme. Kongen farer opp i sinne og ber Bast komme seg ut før han får vaktene til å kaste henne ut. Gråtende haster hun hjem, hvor Anubis forsøker å trøste henne etter beste evne. Tilbake i palasset, Anubis, Bast og flere andre prester kommer for å dømme kongen. Både Bast og Anubis har skiftet til røde kapper, de eneste utenom kongene av de andre atlantiske provinsene som kan dømme kongen er yppersteprest eller prestinne. Det er for sent å redde Atlantis, men kanskje det å dømme kongen vil føre til at flere blant folket tar til vettet og flykter mens det fortsatt er mulighet for det. Vaktene forsøkte å stoppe Anubis med følge, men ble nærmest knurret til og bedt om å fjerne seg om de hadde livet kjært. Bast måtte trå til og roe ned Anubis litt og forklare at Atlantis var dødsdømt, om vaktene ville overleve burde de ta med seg familien og flykte mens det fortsatt var tid. Vaktene tok det som en ordre fra prinsessen og forsvant. Anubis og resten toget inn i tronsalen og konfronterte kongen som først presterte å såre Bast igjen og ble utsatt for Anubis vrede, uten at denne la en hånd på kongen. Anubis måtte gjenta spørsmålet til kongen flere ganger, om kongen innså hva han hadde gjort. Til slutt innså kongen hva han hadde gjort og ble dømt til å leve, leve som flyktning og hjelpe til med å gjenoppbygge det som Atlantis kom til å ødelegge. Nok et sceneskifte igjen til en avsats eller balkong utenfor et rom, himmelen var i ferd med å mørkne og det så ut som en vulkan hadde våknet i det fjerne. Det brant flere steder. Anubis sto inntil en kant på balkongen og så utover ødeleggelsen av Atlantis, Bast satt ved siden av med ryggen til og tårer i øynene. Som om hun ikke orket å se hjemmet sitt gå under. Det skiftet igjen, denne gangen inne i kontrollrommet, broen, på en av de flygende tallerkenene. Det hadde vinduer som viste mørkerød himmel og en by i brann, lava som flommet utover og sjøvann som var i ferd med å flomme innover. Atlantis gikk under på en dag og en natt, akkurat slik som Platon forteller. Denne gangen ble vi værende i scenen lenger, vi fikk se hvordan Anubis etter hvert knakk sammen etter å ha vært sterk for alle de andre og hvordan Bast trådte til for å gi ham styrke og healing frem til de kom frem. Bestemmelsesstedet viste seg ikke overraskende å være det som i dag er Egypt. I Atlantis’ tid en nasjon fullt på høyde med Atlantis teknologisk og åndelig. Flyktningene fra Atlantis ble tatt godt i mot på det som måtte være en slags flyplass for slike farkoster. De ble raskt tatt med videre til Livets hus for behandling.

Jordskjelv med påfølgende eksplosjon, Japan.

Vi trodde astralreisen sluttet der fordi det ble mørkt igjen.Plutselig var vi et annet sted, Marianne satt ved siden av meg og brøt ut i et stort smil. «Hvor er vi?» spurte hun. Jeg så meg rundt, det var flatt, ikke noe natur å se, ikke grus, ikke fjell, bakken vi satt på kunne like gjerne vært gulvet i hytta, men når jeg så nøyere etter så det flislagt ut, et slags diamantmønster i sort og hvitt. Himmelen over oss var uten sol og skyer og kunne for så vidt like gjerne vært et tak. Men selv om vi satt på noe som så ut som et gulv, kunne jeg ikke se noen vegger. «Dette er nok astralplanet, muligens gudeplanet.» Marianne kikket seg nysgjerrig rundt. «Er det ikke litt…kjedelig?» Plutselig hørtes en mannslatter, varm og vennlig. «Rett på sak som vanlig kjære datter.» Plutselig satt det en halvsirkel av noen foran oss. I det ene øyeblikket var de ikke der, det andre en halvmeter foran oss. De fleste var i skyggene, så jeg kunne ikke se hvem det var. Men i midten rett foran oss satt Ra, solguden. Han vekslet mellom å se ut som en mann med falkehode og solskiven over og en mann med skjegg og briller som helt klart kunne vært Mariannes far, jeg kunne se ansiktstrekkene. Men dette var bare Ras måte å vise hvem han var. Det var han som hadde snakket. Jeg kunne kjenne varmen fra ham, en behagelig sommervarme. Til venstre for ham satt en kvinne med løvehode som vinket til Marianne. «Hei, lillesøster!» sa hun. Da skjønte jeg hvem det var, Sekhmet, Basts «storesøster». Marianne så både forvirret og glad ut og så kjente jeg at hun innså hvem disse var. Hun vinket tilbake til Sekhmet, «Hei, far og søster» lo hun. Ra lyste opp i et digert smil. «Så du vet hvem du egentlig er, bra. Jeg ser du har funnet Anubis igjen.» Jeg nikket forsiktig, Marianne tok et grepa tak rundt livet mitt. «Ja, jeg har funnet ham og dere får ikke ta ham fra meg!», sa hun, kanskje litt mer intenst enn det var meningen. Sekhmet lo en litt hes, støyende latter, Ra så bare forvirret ut. «Vi er ikke her for å ta ham fra deg kjære datter, dere er jo ment for hverandre for all tid.» Det kom en flom av minner gjennom båndet vårt sammen med en følelse av overraskelse fra Marianne. Jeg kunne se meg selv liggende i noe som nok var en sykeseng, utfra klærne å dømme, var dette 1600-1700 tallet en gang. Jeg var veldig blek, utfra min ekspertise som dødsgud vil jeg jeg anta at det var en eller annen form for dødelig sykdom. Malaria kanskje. Så fikk jeg en aha-opplevelse, Marianne som Bast visste jo at Sekhmet er gudinne for ymse dødelige sykdommer, selv om hun også kan være en healer for disse. Sekhmets nærvær vekket Mariannes minner fra et tidligere liv hvor jeg døde fra henne relativt tidlig i forholdet. Sekhmet ristet på hodet, «Jeg er bare her for å se min kjære søster ta til seg alle kreftene sine som hun kan bruke i menneskeverdenen.» Marianne glødet nesten nå og smilte unnskyldende til Ra og Sekhmet. Ra kremtet, «Da så, da er minnene dine i ferd med å komme tilbake.» Sekhmet gliste. «Du har ikke mistet ilden i deg lillesøster. Det er godt å vite med tanke på det som kommer!» Jeg kunne kjenne Marianne bli litt flau over utbruddet tidligere, men samtidig stolt over den hun er. Jeg tok hånden hennes og klemte den forsiktig. Hun snudde seg mot meg og jeg kjente kjærligheten strømme fra henne til meg. Ra kremtet igjen, «Om dere turtelduer kan se hit litt? Greit nok at tid ikke spiller noen rolle her, men på Jorda går tida og kroppene deres er ikke klare for langvarig energi fra dette planet riktig ennå.» Vi snudde oss mot Ra og følte oss litt som på skolen igjen. Ra smilte. «Jeg har en gave til hver av dere.

76cd7fb9d5f2d324e224962011fcb2bf

Kan jeg få se på lyssabelen din Anubis?» Hæh? Var min første reaksjon før jeg så ned på meg selv, der hang det ganske riktig en lyssabel tilsvarende en jeg hadde i filmreplikasamlingen min. Jeg tok den av beltet og ga den til Ra. Han kikket nysgjerrig på den, før han skrudde av batterilokket og holdt opp en miniatyrsol slik jeg har sett Marianne bruke flere ganger. Denne presset Ra inn i batterikammeret og skrudde på lokket igjen. «Sånn, nå har du solens kraft til rådighet i sverdet ditt.» Jeg takket noe forvirret for gaven. Ra snudde seg mot Marianne. «Du har allerede solens kraft i deg, men sverdet ditt trenger en oppgradering. Kan jeg få se det?» Marianne så litt forvirret ut, før hun også la merke til at Bast sitt sverd var blitt med på ferden. Det var et kort, rett sverd i en nøttebrun skjede, etter hva jeg husket så var det en wakizazhi fra den perioden hvor det var forbudt for samuraier å bære sverd. Total lengde var vel omtrent en meter når sverdet var i skjeden. Marianne ga sverdet over til Ra som kikket på det, tok det ut av skjeden og nikket ettertenksomt. Så tok han av endeknappen på hjaltet og gjorde det samme som han hadde gjort med lyssabelen min, dyttet inn en miniatyrsol. Det som skjedde var at klingen lyste opp med sollys som lyste opp hele området, men allikevel var de andre gudene i skygge. Ra stakk sverdet inn i skjeden igjen og fant frem noe som så ut som en blanding av skaftet til en malerpensel for detaljert arbeid og en penn med splitt. Han snudde skjeden slik at den lå med hjaltet pekende mot Marianne og satte i gang med å skrive noe på skjeden. Jeg kunne se at det var hieroglyfer som lyste opp med solens lys mens han skrev nedover, men jeg greide ikke å lese hva som sto der. Ra la vekk pennen og nikket fornøyd og ga sverdet tilbake til Marianne som smilte bredt når hun så hva som sto på skjeden. Jeg fikk følelsen av at det var en halvveis formaning og halvveis velsignelse eller noe slikt gjennom båndet vårt, men hieroglyfene kunne jeg fortsatt ikke lese. «Gå nå,» sa Ra, «dere vil tidsnok komme tilbake hit for å hente resten.» Han viftet med hånden og det ble mørkt igjen. Men denne gangen kunne jeg kjenne hyttegulvet under rompa, så jeg åpnet øynene og kjente følelsen av å være tilbake. Skuldrene senket og antydning til støle ledd, sikkert pga. lotusstillingen. Marianne åpnet øynene kort tid etter, blunket et par ganger og så seg rundt som hun så stua på hytta for første gang. Kikket på meg med de dypblå øynene sine og sendte meg et smil med en følelse av enorm kjærlighet bak. Jeg stablet meg på bena og gikk bort til henne og satte meg ned ved siden av henne og tok armene mine rundt livet hennes. Marianne la hodet sitt på skulderen min med et fornøyd sukk. «Hvordan går det?» spurte jeg henne. Hun kikket opp på meg med antydning til smilehull. «Det går bra, jeg har bare aldri opplevd noe sånt før. Det vil ta tid å fordøye alt sammen, men jeg husker veldig godt kjærligheten oss i mellom i Atlantis. Den var like sterk den gangen som nå.» Jeg nikket. «Hvordan var møtet med Ra for deg da?» Marianne lo. «Det var spesielt, jeg kunne kjenne alle minnene bakover i livene. Det som ikke var noe gøy var å se deg ligge for døden. Det minnet sitter fortsatt sterkt i. Det er bra jeg er sykepleier i dette livet.» Jeg kunne ikke annet enn å le. Marianne så litt irritert ut. Men mildnet uttrykket når båndet oss i mellom fikk henne til å forstå hvorfor jeg lo. Hun ga meg et lekeslag mot skulderen. «Det er ikke så morsomt skal jeg si deg, å se noen dø fra deg på den måten.» Jeg lente meg frem og nusset henne forsiktig langs halsen. «Jeg er jo ikke syk og malaria finnes det jo heldigvis medisiner for i dag.» Marianne strakte fornøyd på halsen. Jeg stoppet når jeg kom til toppen av genseren hennes. «Hvorfor stopper du?» spurte hun. «Blir ikke gulvet litt hardt å elske på?» sa jeg. Marianne lo og kysset meg intenst, tok nesten pusten fra meg. «Vel, kanskje senere da.» sa jeg. «Lover du?» sa hun smilende. Jeg nikket. «Jeg lover, kors på halsen og alt det der.»

Fortsettelse følger i del 2. (12.07.2017)

Advertisements

2 thoughts on “Anubis Noir kapittel 10, del 1

Add yours

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggers like this: