Anubis Noir kapittel 11

Fortsettelse fra kapittel 10, del 2. Kapittel 1 kan leses her.

Loke står til rette for Osiris

Morgenen etter våknet jeg og i et mikrosekund var jeg forvirret over hvor jeg var før jeg husket at jeg var på hytteferie med Marianne. Jeg snudde meg rundt i sengen for å se om hun fortsatt sov, men hun var ikke der. Sengen var fortsatt varm etter henne, så hun må ha våknet bare minutter før meg. Jeg hørte dusjen skrus på, så jeg fikk på meg noen klær og slepte meg ut på kjøkkenet. Selv om det er ferie er jeg ikke noe morgenmenneske. Det luktet kaffe, Marianne hadde satt på kaffen før hun gikk i dusjen. Jeg sendte mange takknemlige til tanker henne. Trakteren hadde rukket å trakte sånn omtrentlig en kopp, så jeg fant en kopp i skapet og fylte den opp og satte kolben på plass igjen. Der sto jeg og nøt kaffen og glante ut vinduet. Det så ut til å bli en perfekt høstdag, solens stråler speilet seg i doggen på gresset. Jeg hørte dusjen slås av og kort tid etterpå kom Marianne inn på kjøkkenet med lette skritt iført bare truse og t-skjorte. «Hei kjekken,» sa hun. «Hei sexy,» sa jeg. Marianne rødmet, før hun klemte meg og ga meg et kyss på kinnet. Håret hennes var fortsatt vått og luktet av roser i dag, det luktet i grunnen roser fra resten av henne også. Jeg ble veldig var at jeg antageligvis ikke luktet like godt. Jeg kremtet. «Jeg skal bare drikke opp kaffen, så går jeg i dusjen.» Marianne bare gliste. «Nei, sett deg så lenge, jeg lager frokosten i dag, skal bare hente en bukse,» sa hun og forsvant ut døra i retning soverommet. «Dusje kan du gjøre etterpå,» ropte hun fra soverommet. Så jeg satt meg ned ved kjøkkenbordet og nøt kaffen min. Marianne var raskt tilbake igjen, nå med en joggebukse på seg. Hun snek seg til et skikkelig kyss før hun gikk leende bort til kjøkkenbenken og komfyren. «Jeg tenkte jeg kunne lage eggerøre, du liker det ikke sant?» spurte hun. Jeg bare nikket og hun smilte fornøyd og jeg hørte hun kakket egg og vispet sammen noe i en bolle og helte blandingen over i stekepannen. Jeg reiste meg for å hjelpe til, men Marianne vinket meg ned igjen. Kort tid etter kom hun bort med eggerøren på en tallerken og en skje ved siden av. Så gikk hun bort til brødboksen og fant frem brød, helte resten av kaffen over på kannen og fant frem kopp til seg selv. Alt dette balanserte hun bort til kjøkkenbordet, så jeg reiste meg for å ta i mot brødet i det minste for å avlaste børen. Hun smilte takknemlig og satte seg ned ovenfor meg og gjorde ‘du først’ gest i retning av brødskivene og eggerøren. Så jeg forsynte meg og skjøv så brød og eggerøre over til henne. Kaffen hadde så smått begynt å gjøre magien sin, så jeg var mer tilstede nå. Marianne smurte ferdig brødskivene sine, kikket på meg. Hun nøt situasjonen merket jeg gjennom båndet vårt, det å spise frokost sammen med mannen hun elsket. Og så var det den følelsen av takknemlighet igjen. Takknemlighet for hva? Jeg drakk opp kaffen min mens jeg funderte. Funderingene må ha blitt kringkastet til Marianne fordi hun satt der med et digert glis. «Takk for i går kveld, jeg håper vi kan gjenta det ganske så snart.» sa hun. «Øh, selv takk,» fikk jeg frem, «vi skal jo være her en del dager til, så det blir nok flere sjanser,» sa jeg i mangel av noe mer fornuftig å komme med. Marianne lo. «Sjansene skaper vi selv!» sa hun. Dette var en ny side av Marianne, vel ny er den nok ikke, det er vel heller det at hun nå føler hun kan slippe løs lidenskapen sin rundt meg. Jeg ble litt rød rundt ørene skal jeg innrømme, men innstillingen hennes ga en skikkelig styrketår for selvtilliten min. Etter å ha spist ferdig frokost var jeg inne på min tredje kopp kaffe mens jeg tok oppvasken. Jeg likte følelsen av å ikke ha noen konkrete planer for dagen, bare ta den som den kom sammen med Marianne.

morgenlevering_topp1

Universet syntes tydeligvis jeg fortjente en liten ferie fordi jobbmobilen ikke ga en lyd fra seg, ikke noen e-poster eller meldinger via Facebook heller. Når jeg var ferdig med oppvasken gikk jeg i dusjen. Etter dusjen trasket jeg ut i stuen hvor Marianne satt i en stol hun hadde snudd mot panoramavinduet. Hun satt med en diger kikkert og studerte fjorden utenfor. Hun satte kikkerten ned og snudde seg mot meg og smilte. «Ser du noe spennende?» spurte jeg. Marianne tok opp kikkerten igjen og rettet den rett frem, men det så ut til at hun var mer interessert i stranden nedenfor hytta enn skjærgården og fjorden. «Vel,» sa hun, «det er noe rart som foregår nede på stranden. Det er tre fugler som oppfører seg veldig underlig. Her, se selv.» sa hun og rakte meg kikkerten. Jeg rettet kikkerten dit Marianne pekte og så noe enten var kråker eller ravner og en stor rovfugl, rovfuglen var ikke stor nok til å være en ørn, så det var kanskje en falk eller en hauk. Ved nærmere ettersyn kunne det faktisk se ut som om kråkene ikke var kråker, men ravner. To ravner og en falk?! Plutselig lettet alle tre fuglene fra stranden og fløy mot hytta og landet på plenen foran hytta, men på en høflig avstand. Det var som om de ventet på noe. Jeg satte kikkerten ned. «Det er Hugin, Munin og antageligvis Horus.» Marianne kikket nysgjerrig ut på plenen. «Hvorfor er de her?» sa hun. Jeg tenkte meg om, så slo det meg, Marianne og jeg ble i form av gudene vi er, innkalt for å vitne mot Loke. Odin hadde godtatt Bast-Mariannes krav om at Loke måtte stilles for Osiris’ rett. «Vi må ta en astralreise igjen.» sa jeg til Marianne. «Tiden er inne for rettssaken mot Loke.» Marianne ble øyeblikkelig stram i maska når hun hørte jeg nevnte Loke. «Det var jomen på tide!» sa hun indignert. Vi satte oss ned på stuegulvet slik som sist og det tok ikke lange stunden før vi var fremme.

common-raven-2374948_640

I dommens hall så jeg flere kjente, Sekhmet var der sammen med Khnum og Set og selvsagt Osiris selv som satt på tronen sin på et lite podium i enden av salen. Det så ut som om Thoth måtte ta min jobb ved vektskålene denne gangen, noe annet hadde jo vært urettferdig egentlig. Selv om vi befant oss på astralplanet, fulgte gudene egne lover og regler og om jeg som Basts ektemann hadde passet vektskålene kunne det blitt oppfattet som at Osiris tok side i saken. Jeg så Odin som hadde tatt med seg Tor og Ty for holde Loke i lenker, alle var stivpyntet, Loke så seg nysgjerrig rundt, han virket ikke særlig redd til tross for hva som kanskje ventet ham om han ble funnet skyldig. Ammit sto tross alt klar ved siden av Osiris trone som en lydig hund. Osiris reiste seg og slo staven sin i gulvet en gang. «Retten er nå satt. Saken dreier seg om strafferettslig tilhøriget for Loke: Åsgard eller Duat. Skyldspørsmålet er avgjort allerede?» Osiris hevet et øyenbryn i retning av æsene. Odin kremtet. «Ja, ærede Osiris, Loke innrømmer skyld, dette bestrides ikke. Han har tuklet med hodene til flere barn som bodde i nærheten av bakdøren til fengselet hans.» Osiris snudde seg mot oss. «Lady Bast, du og lord Anubis var vitner til dette og det er du som krever at Loke straffes etter våre lover?» Marianne tok et skritt frem, nikket. «Det er korrekt ærede Osiris, jeg krever at Loke straffes etter våre lover for å ha forbrutt seg mot barn under min beskyttelse.» Loke så opp ved dette, øynene gnistret av morskap, han hadde tydeligvis funnet noe han trodde var et smutthull. «Kan jeg få snakke ærede Osiris?» Tor fant frem Mjølner og var tydeligvis klar for å denge Loke. «Hold tåta forbryter ellers får du smake Mjølner igjen!» Osiris holdt opp en hånd. «La ham få snakke tordengud, jeg kjenner til Lokes rykte for å sno seg.» Osiris smilte et tynt og kjølig smil. Loke så et øyeblikk ut til å angre på at han hadde bedt om ordet, men så ga han full gass. «Jeg vil protestere mot at barna var under Basts beskyttelse, hadde jeg visst dette ville jeg aldri ha gjort det jeg gjorde. Det var ikke markert noe sted og ingen har informert meg om at Bast og Anubis er til stede i Norge i denne syklusen. Derfor mener jeg at jeg ikke kan sees som strafferettslig tilhørende dere. Kun æsene kan dømme meg.» Odin ristet på hodet, Ty gliste og Tor så ut som et spørsmålstegn. Osiris kom med det tynne smilet igjen. «Et interessant argument Loke, men gudenes råd bestemte dette før du ble fengslet av æsene, så argumentet for uvitenhet anses som ugyldig. Det er tross alt din plikt som borger av Åsgard å sette deg inn i nyheter som kan angå deg.» Osiris fortsatte, «Derimot gjenstår straffemetoden, du kan bli med æsene tilbake og la dem fengsle deg under jorda igjen. Jeg forventer at det denne gang blir i et langt sikrere fengsel?» Odin nikket, «Vi har en intensjonsavtale med Surt i Muspelheim om å ta seg av Loke om det skulle bli nødvendig.» Loke så forferdet på Odin. «Men, men, der er det jo bare flammer og… vel, flammer! Ikke noe mjød eller noe.» Ty lo, «Det er derfor det kalles fengsel, det skal være en straff vet du.» Loke snudde seg mot Osiris. «Hva er det andre alternativet?» Osiris slo ut med hånden i retning av Ammit. «Du gis til sjeleslukeren, sjelen din blir fortært, du vil opphøre å eksistere fullstendig.» «Øh,» sa Loke, «jeg vil endre tilståelsen min. Den ble halt ut av meg med vold!» Han skulte bort på Tor som bare så forvirret ut der han sto med Mjølner over skulderen. Så gløttet Loke bort på Marianne. Det berømte ordtaket om at blikk kan drepe kom meg i hu der og da, hadde Marianne hatt det dødelige blikket ville Loke blitt redusert til aske på flekken. Osiris vendte seg mot Thoth. «Stemmer dette?» Thoth konsulterte skrivetavlen sin. «Nei, Loke skrøt av handlingen sin før Bast og senere Tor ga ham juling. Ingen tvangsmidler ble brukt av noen av partene for å få frem en tilståelse.» Loke så litt blek ut. Det å lyve i dommens hall sees ikke på med blide øyne. Odin slo hånden over øynene og ristet på hodet. Tor så for så vidt fornøyd ut over at Loke ikke så ut til å skulle slippe unna, men også litt skuffet over at han ikke fikk denge noen. Tys glis ble muligens ennå bredere. Osiris bare kom med noe som hørtes ut som ‘tsk, tsk’. Han satte blikket i Loke. «Er du klar for veiingen av hjertet? Det er jo en proformasak nærmest siden du har tilstått, men om du absolutt mener at du er uskyldig så vil vekten vise det.» Loke så ut som om han var trengt opp i et hjørne. «Kan jeg ikke forklare meg først? Jeg gjorde dette på ordre fra noen andre skal du vite!» sa han med honning i røsten.» Osiris hevet begge øyenbrynene der han satt. «Så nå har du plutselig gjort det allikevel?» Loke så lur ut. «Kanskje. Får jeg strafferabatt om jeg nevner medsammensvorne?» Osiris kløp seg over neseroten og ristet på hodet. «Nei, når du først står foran meg er det kun det som er relatert til deg personlig som tas hensyn til. Kan du bevise at noen har presset deg til dette, vil det tas til etterretning.» Et lurt smil lekte over Lokes lepper et par sekunder før han tok på seg den angrende synder minen. «Selvsagt kan jeg bevise det, men jeg har ikke bevisene med meg.» Marianne ristet på hodet. Osiris bare smilte det kalde smilet sitt igjen. «Så du må hjem og hente disse bevisene antar jeg?» Loke nikket ivrig. «Avslått,» sa Osiris og dunket staven i gulvet en gang. Loke så himmelfallen ut. «Hvis det er slik at du ble tvunget til dette, vil veiingen av hjertet avsløre det når det legges på vekten sammen med Ma’ats fjær.» sa Osiris. Han vinket på meg. «Anubis, vennligst ta ut Lokes hjerte og plasser det på vektskålen.» Loke så sjokkert ut der jeg nærmet meg ham. «Men, men, men..?! Jeg trenger hjertet for å leve!» Osiris hevet øyenbrynene. «Du får det raskt tilbake og så lenge du er her i Dommens hall, dør du ikke før jeg sier det.» sa han. Jeg tok hånden mot brystkassen til Loke og knyttet den og kjente at jeg hadde hjertet hans i hånden. Loke så forvirret ut, Odin imponert og Tor forvirret mens Ty kikket interessert på hånden min når jeg åpnet den for å vise Lokes hjerte.

1538679_596238277127842_1587543758_n

Det banket fortsatt, men det var ikke noe blod hverken på Loke eller hjertet. Jeg har ikke behov for den slags spesialeffekter for å gjøre jobben min. Jeg la hjertet på vektskålen og Thoth la Ma’ats fjær på den andre vektskålen. Vekten var i bevegelse noe lenger enn for vanlige døde, men jeg antok at Lokes kaosnatur antageligvis hadde en del med det å gjøre. Til slutt var vektskålene nesten i balanse og der stoppet de. Hjertet var et par hakk tyngre enn Ma’ats fjær, langt mindre enn jeg hadde regnet med. Marianne så rasende ut, jeg kunne se solens kraft strømme ut i hendene hennes. Osiris så det også. «Lady Bast! Dette er en rettssal, ikke en arena, vennligst hold temperamentet ditt i sjakk. Loke vil få sin straff, men jeg kan ikke dømme ham til sjeleslukeren. Husk hva din far skrev på våpenet ditt.» Marianne så litt flau ut over å ha nesten mistet kontrollen. Jeg så på henne. «Hva mente han med det din far har skrevet på våpenet ditt? Står det noe om temperamentet ditt på sverdet?» Marianne hysjet på meg, «Senere.» Osiris kremtet. «Det er derfor denne rettens avgjørelse at Loke overlates til æsenes jurisdiksjon for fengsling. Skulle Loke derimot rømme vil forespørselen om å kastes til Ammit tas opp til vurdering igjen.» Osiris slo staven i gulvet to ganger og Thoth skriblet raskt nedover skrivetavlen sin for å registrere dommen. Han rev av en papyrusbit og ga den til Odin, «Vær så god, fangen er din Allfar, bare skriv under her.» Odin skriblet ned runen sin der Thoth pekte og så la han en tung hånd på Lokes skulder. «Da blir du med oss til Surt, det blir ikke så ille som du tror selv om du selvsagt skal være der i all evighet. Men du vil i det minste ikke utslettes.» Lenkene falt av Loke og han satte i et sprang forbi Marianne og meg mot døra. Marianne langet ut og traff Loke med en perfect uppercut som stoppet ham brått, han sank sammen som en tomsekk. Marianne ristet på hånden med en grimase. «Au, jeg hadde ikke trodd han var så hard å slå ned», sa hun. «Kan jeg denge’n nå?» spurte Tor. Osiris ristet på hodet. «Kanskje etterpå om det blir nødvendig.» Tor gliste og kikket på Loke. «Du trodde vel ikke du kunne rømme?» sa Osiris.» Loke gned seg over haken der Marianne hadde truffet ham. Odin så rasende på Loke. «Er det sånn du belønner de som redder det skrantne skinnet ditt?!», han pekte på Loke og mumlet et eller annet og så var det nye lenker på plass. Tor sto og slo Mjølner mot hånden mens han skulte truende på Loke. «Neste gang denger jeg hodet ditt ned i magen din før du gjør mer ugagn!» sa Tor. Så tok han tak i Loke og slang ham over skulderen til høylytte protester fra Loke om hvor uverdig det var å bli behandlet sånn foran andre gudekolleger. Hva ville khemittene tro om æsene når de behandlet fangene sine sånn? Odin skulte på Loke. «Hold tåta, khemittene var klare for å kaste deg til Ammit husker du? Jeg ser ingen protester fra dem over hvordan du behandles.» Loke holdt klokelig kjeft etter den tiraden. Odin tok runden rundt lokalet og takket for rettferdig behandling før han kom bort til Marianne og meg. Han bukket dypt for henne. «Jeg vil på det sterkeste beklage det min fostersønn har gjort og forsikre deg om at han ikke vil slippe ut fra Surts fengsel.» Marianne nikket kongelig. «Unnskyldning godtatt.» sa hun kort, men høflig. Man kunne lett ane en viss kjølig holdning mellom linjene og en advarsel om at hvis Loke slapp ut en gang til, ville Marianne som Bast gjøre sitt til for at Loke ble kastet til Ammit uten ny rettssak slik Osiris hadde sagt i dommen. Odin bare bukket igjen og nikket høflig til meg før han gikk tilbake til Tor som sto og kjedet seg, men med et godt grep om Loke der denne hang over skulderen hans. Så gikk de sammen ut dørene og jeg håpet i mitt stille sinn at det ble en stund til neste gang jeg måtte forholde meg til æsenes påfunn. Osiris gikk ned av tronen og bort til oss, de andre gudene så også ut til å dra sin vei, utenom Set og Sekhmet som også kom bort til Marianne og meg. Osiris henvendte seg til Marianne først. «Jeg beklager at jeg måtte irettsette deg tidligere lady Bast.» Marianne bare viftet det vekk med en håndbevegelse. «Ikke tenk på det, du hadde rett, jeg lot nesten sinnet mitt løpe løpsk.» Når Sekhmet hørte dette lo hun høyt, helt til Set påpekte at Sekhmet ikke burde kaste sten i glasshus. Sekhmet kastet et surt blikk på ham. Så kikket Set nysgjerrig på Marianne og meg. «Så bror, du har funnet Bast igjen ser jeg. Blir du ikke lei av å være menneske så ofte? All denne letingen etter hun som er gjenfødt som Bast og alt det der?» Jeg trakk på skuldrene. «Vi har sjansen til å gjøre rett det som gikk skeis i Atlantis, den muligheten står jeg ikke over selv om det å være menneske har sine utfordringer.» Osiris skulte litt på Set, som om denne hadde begått en gedigen sosial flause. «Er du sikker på at du ikke vil ta over for meg som hersker over dødsriket?» sa Osiris. Jeg ristet bestemt på hodet. «Ikke tale om, du ville være konge, da får du slite det med helsa. Jeg har mye større frihet nå enn når jeg hadde jobben din. Jeg blåser i om jeg er eldst av oss tre.» Osiris så lettere sjokkert ut mens Set bare lo. Sekhmet ristet smilende på hodet og kikket megetsigende på Marianne. «Litt av noen svigerbrødre du har lillesøster.» Marianne trakk smilende på skuldrene. «Man blir vant til dem etter noen millioner år eller så.» Så tok hun et godt tak rundt livet mitt. «Det er uansett verdt prisen.» sa hun med en liten latter. Vi tok farvel med dommens hall og denne gangen kom det ingen avstikkere på astralplanet, vi kom rett tilbake til hytta og oss selv igjen. Marianne åpnet øynene og blåste ut litt frustrasjon i et lite fnys. Jeg tok hendene hennes og holdt dem en liten stund. Hun så opp på meg med et smil. «Det går bra, dommen var rettferdig, Thoth ville aldri latt Loke få tukle med vektskålene. Men jeg lurer på om han snakket sant om at det var noen flere som sto bak?» Jeg trakk på skuldrene. «Jeg kunne ikke lese noe ut av ham i dommens hall, men er det noe større som drar i trådene skal vi nok finne ut av det.» Jeg kvalte en gjesp og kikket på klokka som hang over døra inn til kjøkkenet. Vi hadde vært i dommens hall i nesten tre timer, ikke rart jeg følte meg støl og det stakk som nåler både her og der. Jeg støttet meg til sofaen og kravlet meg opp på beina. Marianne kikket leende på meg. «Det ser ut som om du kunne trenge å strekke på bena.» sa hun. Jeg gjorde noen grimaser etter hvert som musklene løsnet. «Er ikke du støl da?» sa jeg. Hun smilte og nesten spratt opp, før hun plutselig snublet rett inn i favnen min. Jeg forsøkte å kvele et latterbrøl. Marianne bare smilte et litt flaut smil. «Jeg feilberegnet visst litt.» Sånn stod vi en liten stund, jeg kunne kjenne hjerteslagene hennes gjennom genseren hennes. Og hun utstrålte varme som vanlig og luktet fortsatt nydusjet. Jeg ga henne et raskt kyss. «Jeg likte ideen din om å strekke på beina. Skal vi gå en tur?» Marianne lyste opp, lente seg inntil meg igjen og kysset meg på kinnet. «Ja, det gjør vi.» Denne gangen tok vi full runde rundt Lauvøy, vi gikk over brua mot vikingfunnstedet. Det var en tur i ganske frisk høstluft, men sola varmet litt fortsatt, så vi frøs ikke. Etter brua fulgte vi bilveien tilbake til krysset hvor man tok av ned mot Lauvøy og trasket inn på gårdsveien og fulgte den tilbake til hytta. Etter å ha hengt av oss tøyet, gikk jeg ut på kjøkkenet og begynte på middagen. Tenkte vi fikk gå for litt mer avansert middag enn pytt-i-panne, men ikke for avansert. Så det ble fiskemiddag med poteter og grønnsaker, laks som har trukket, ikke kokt. Marianne så fascinert på mens jeg dekket på og snuste ut i luften. «Det lukter godt, jeg visste ikke at du var en sånn gourmetkokk.» sa hun smilende. Jeg gliste bare. «Du får smake først, så kan får du se om du fortsatt mener jeg er gourmetkokk. Jeg har vært ungkar i over tjue år og kun laget middag for egen gane.» Marianne bare ristet leende på hodet, kysset meg raskt på kinnet og satte seg. Jeg silte vann av poteter og grønnsaker og puttet dem i hver sin bolle og puttet fiskestykkene på et fat. Jeg bar bort fisk og poteter først og så grønnsakene, før jeg også satte meg. «Vær så god, forsyn deg,» sa jeg til Marianne. Hun gjorde som jeg foreslo og etter å ha tatt til seg, smakte hun nysgjerrig på fisken. Leppene hennes kruste seg i et lurt smil. Jeg hadde visst lyktes med fisken. Vi spiste oss mette før vi tok det litt roligere med resten av middagen. Vi småpratet litt innimellom andre og tredje forsyning. Marianne fortalte meg at budskapet fra Ra på sverdet hennes kom til henne i natt i en drøm, da så hun hva det sto for noe på skjeden. ‘Måtte du stå mellom fare og de som ferdes på tomme steder’ og så en liten formaning til slutt: ‘Ikke la ilden fortære deg’. Det siste tolket Marianne som et sterkt hint til at hun ikke måtte la temperamentet komme ut av kontroll. Det ga jo mening når jeg husket hva Osiris hadde sagt til Marianne etter at hun begynte å kanalisere solens kraft når hun skjønte at Loke ikke ville dømmes til å slukes av Ammit. Vi tok oppvasken sammen og satte oss ut i stuen etterpå med hver vår kopp urtete. Marianne krøp inntil meg og nippet til teen.

tk
(C) A. Cardenas

Det var i ferd med å mørkne ute og siden dette var på høsten var det ikke så mange på hyttene, så det var få lys å se ute. Vi satt sånn og døste en liten stund, før jeg syntes jeg så tydelig hørte Abba synge ‘Gimme, Gimme’ i et annet rom. Et lite øyeblikk lurte jeg på om vi hadde skrudd på radioen etter middagen, men Marianne føk plutselig ut av sofaen. Så kom jeg på at det jo var ringetonen på Mariannes mobil. Kanskje det var Besta som ringte og lurte på hvor langt vi var kommet i Kama Sutra? Jeg hørte Marianne snakke med noen, noe om at ‘Det vil vi gjerne’. Nok en middag hos Besta? Nei, det ga ingen mening. Jeg rakk ikke å fundere stort mer fordi Marianne kom ut i stua med et lurt smil. «Det var Haroun.» sa hun. «Vi er invitert på middag hos dem i morgen.» Marianne lo når hun så ansiktsuttrykket mitt. «Du må venne deg til å være litt sosial med folk nå som du har kjæreste. De var jo hyggelige, var de ikke?» Jeg trakk på skuldrene. «Joda, de var hyggelige nok de, men jeg liker ikke sånne formelle selskaper.» Marianne bare gliste. «Det er ikke noen formell middag dummen, bare oss også hun Torunn og mannen sa Haroun.» Jeg var fortsatt i tvil. «Kanskje jeg kan si at jeg er syk?» Marianne satte seg ned i sofaen ved siden av meg og satte pekefingeren mot brystkassen min. «Føler du deg dårlig altså? Har du spist noe du ikke tålte igjen?» så lo hun. «Du høres ut som en tiåring som ikke vil på skolen. Synes du virkelig et middagsselskap er så ille?» Jeg smilte tilbake og nikket. «Det tar på å være sosial med så mange mennesker på en gang, samme hvor hyggelige de er. Etter noen timer begynner jeg å tenke ut unnskyldninger for å gå tidlig fordi jeg begynner å bli sliten.» Marianne ga meg en klem. «Da drar vi bare når du begynner å føle deg sliten. Du må jo ha noe overskudd igjen til meg.» sa hun og lo godt. Jeg sukket, det var bare å innse det, hun hadde utmanøvrert unnskyldningene mine og attpåtil gitt meg kontrollen over når vi skulle takke for oss. «Javel da, jeg gir meg denne gangen.» sa jeg. Mariannes øyne glitret med dårlig skjult humor og leppene hennes kruste seg i et lite smil. «Skal vi ta tidlig kveld?» sa hun.

Fortsettelse følger i kapittel 12, del 1 (28.07.2017)

Advertisements

2 thoughts on “Anubis Noir kapittel 11

Add yours

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggers like this: