Anubis Noir kapittel 12, del 1

Fortsettelse fra kapittel 11. Kapittel 1 kan leses her.

Middag med studentene

Onsdagsmorgen en gang. Jeg våknet opp i dobbeltsengen med Marianne inntil meg, hun sov fortsatt, så jeg forsøkte å ligge stille en liten stund for ikke å vekke henne. Tenkte på hva jeg skulle briljere med til frokost, mest sannsynlig bare lesse på med pålegg på kjøkkenbordet. Eller kanskje speilegg og bacon? Hvis vi hadde kjøpt bacon da, jeg gikk gjennom matvareinnkjøpet mentalt for å se bacon var blitt handlet inn. Marianne strakte på seg og mumlet et eller annet i søvne og krøp tettere inntil meg. Hun hadde et lite, hemmelighetsfullt smil på leppene der hun lå. Hva nå? Jeg vil jo ikke vekke henne, men nå som jeg har våknet får jeg ikke sove igjen. Jeg slapp å tenke så mye lenger på det fordi hun glippet med øynene kort tid etter. Hun kikket på meg med et smil og gjespet før hun la seg inntil meg for en klem. «God morgen sexy, takk for i går kveld.» sa jeg. Mariannes øyne funklet selv om hun også rødmet litt. «Morn, og selv takk kjekken.» sa hun. Sånn lå vi et par minutter, før jeg fant ut at det kanskje var på tide å starte frokosten. «Vil du ha egg og bacon til frokost?» spurte jeg Marianne. Hun kvalte en gjesp og strakte seg og så på meg med et smil. «Tar du frokosten i dag altså?» sa hun. «Javisst, du ordnet jo frokost i går. Bare bli liggende en stund til du, så skal jeg fikse kaffe til deg mens resten av frokosten blir klar.» sa jeg. Marianne smilte, lente seg over og kysset meg på nesetippen. «Takk.» sa hun. Jeg sto opp og fikk på meg joggebuksa eller kosebuksa som Marianne kaller den og trasket ut på kjøkkenet og satte på kaffen. Etter litt romstering i kjøleskapet fant jeg frem baconet og eggene. Jeg kastet et blikk på trakteren, kolben var ikke særlig full ennå, bare en halv kopp. Så jeg puttet noen brødskiver i brødristeren før jeg fant frem en kopp til Marianne. Nå var det traktet nok kaffe til en kopp, så jeg tok kjapt ut kolben, helte opp kaffe til Marianne og satte kolben på plass igjen. Duften av nytraktet kaffe spredde seg gjennom hytta mens jeg gikk tilbake til soverommet hvor Marianne satt oppreist i sengen. Jeg ga henne kaffen og hun trakk inn lukten med halvlukkede øyne før hun tok en slurk. «Mmm….perfekt.» sa hun. Jeg gikk tilbake til kjøkkenet for å gjøre ferdig resten av frokosten, romsterte litt i kjøkkenskapet etter flere stekepanner, før jeg kom på et tips om å steke baconet på bakepapir i stekeovn. Så jakten endret seg til å se om det var bakepapir noe sted. Det var det, så komfyr ble skrudd på og bacon dandert utover bakepapiret på en stekeplate som prompte ble satt inn i stekeovnen. Så begynte jeg å dekke på bordet, helte resten av kaffen over på en kanne og helte opp en halv kopp til meg selv. Først da satte jeg på stekepannen for speileggene. Marianne kom tuslende inn på kjøkkenet med kaffekoppen i hånda rett etterpå. «Bare sett deg, maten er straks klar,» sa jeg. Så hun satte seg med et lite smil. Speileggene ble behørig dandert på hver sin tallerken og så fordelte jeg baconet likeså. Marianne snuste inn lukten av nystekt bacon. «Du skjemmer meg bort, blir alle frokoster sånn når vi flytter sammen?» sa hun. Jeg lo, «Antageligvis ikke, dette er feriefrokost, i ferier har vi jo god tid. Jeg er redd for at hverdagsfrokost fort kan komme til å bestå av brødskiver og kaffe.» Marianne hevet kaffekoppen som hun skålte, «Så lenge det gjøres med kjærlighet er brødskiver og kaffe en fullverdig frokost.» sa hun leende. Jeg skålte tilbake med min kaffekopp. Vi gjorde oss ferdig med frokosten og tok oppvasken. Det var en stund til vi behøvde å begynne å gjøre oss klare til selskap, så vi satt oss i sofaen med hver vår bok etter å ha fyrt opp litt i peisen. Sånn satt vi tett inntil hverandre oppslukt i hver vår bok. Et par timer senere var forberedelsene til å gå i middagsselskap hos Haroun og Nils i full sving. Jeg hadde barbert meg og dusjet, så satte meg ned i stuen for å meditere mens Marianne tok over badet. Klær hadde jeg funnet frem for lengst, alt i sort selvsagt, både jeans, genser og ytterjakken. Enkelt, greit og typisk meg. Marianne brukte ikke så veldig lang tid i dusjen, hørte føneren bli slått på, før hun kort tid etterpå kom ut fra badet i undertøyet. Hun rufset til håret mens hun gikk forbi meg. Jeg måtte snu meg en gang til, hun hadde på seg litt annen type undertøy enn jeg hadde sett henne i så langt. Dette var sort og langt mere sexy. At hun kledde det var det ingen tvil om og Marianne kom tilbake mens hun dro på seg en t-skjorte. Stoppet opp og ga meg et blendende smil og snudde seg sakte rundt for meg. Så lente hun seg frem og kysset meg. «Du skal få lov til å hjelpe meg med å ta det av i kveld.» sa hun og forsvant inn på badet med lette skritt og en liten latter. Marianne kom ut fra badet igjen etter en liten stund, nå hadde hun tatt på seg dagens antrekk. Det besto av et ankellangt sort skjørt og en sort høyhalset genser med fargede striper på tvers over brystet. «Dæven, du ser flott ut!» sa jeg. Marianne rødmet litt, men jeg merket gjennom båndet vårt at hun likte komplimentet. Hun kikket på meg der jeg satt i joggebukse og t-skjorte. «Du skal vel ikke gå i det der?» Jeg gliste, «Neida, har funnet frem vanlige klær.» Marianne kikket på klokka over kjøkkendøren. «Vi må dra om tjuefem minutter altså, senest.» Jeg reiste meg og kysset henne på kinnet. «Jeg skal gå og kle på meg nå.» sa jeg og forsvant ut på soverommet hvor alt lå klart på senga.

anubis-and-bast
(C) Alejandro Cardenas

Når jeg kom ut i stua igjen, satt Marianne klar i sofaen. Hun hadde sminket seg ørlite grann, dyprød leppestift og mascara. «Har du bare sorte klær?» sa hun med en liten latter. Jeg trakk på skuldrene. «Jeg har ei grå bukse hjemme og noen hvite t-skjorter og et par grå også, hvordan det?» Marianne bare ristet smilende på hodet. «Du er jo Anubis, sorte klær hører vel med til jobben.» Da måtte jeg le. «Ikke nødvendigvis, men i dette livet liker jeg mørke farger og aller helst sort, så garderoben min er ikke akkurat fargesprakende.» Vi satte kursen mot utgangsdøren og tok på oss ytterklærne. Marianne trakk på seg et par ankelhøye støvler med solide såler. Det var jo praktisk med støvler som passet til både hverdags og fest tenkte jeg for meg selv mens jeg trakk på meg de sorte turstøvlene mine. Jeg hadde pusset dem tidligere på dagen i anledning middagen. Om de passet til middagsselskap brydde jeg meg derimot mindre om, ikke minst fordi jeg ikke hadde tatt med meg noen andre sko til hytteferien. Jeg kjente ekstra på hvor mye komfortsonen var i ferd med å utfordres. Det spilte ingen rolle at jeg hadde hilst på og spist lunsj hos vertene før, heller ikke at jeg også har vært på et oppdrag hos Torunn og mannen og dermed har hilst på disse også. Oppdrag er jobb og jeg ser sjelden noe til klientene etter at jeg har vært der og ryddet opp. Og nå skal jeg plutselig være sosial med flere av dem?! Marianne merket tydeligvis nervøsiteten min fordi hun snudde seg og omfavnet meg ute på trammen. Så kysset hun meg på kinnet og hvisket meg i øra. «Dette kommer til å gå så fint så. Husk at de andre ser opp til deg, så de er nok like nervøse.» Jeg trakk pusten et par ganger. Så kikket jeg på Marianne. «Det at de ser opp til meg hjelper ikke akkurat på nervøsiteten. Det gjør det i grunnen bare verre. Da er jeg jo i rampelyset.» sa jeg. Mariannes øyne glitret og et lurt smil lekte over leppene hennes. Hun sa ikke noe, bare tok meg i hånden og så gikk vi bort til bilen hvor Marianne ga meg bilnøkkelen og satte seg inn på passasjersiden etter at jeg hadde låst opp. Jeg startet opp bilen og manøvrerte ut på hovedgårdsveien mens jeg forsøkte å huske veien til Haroun og Nils. Vi fant veien og kom frem med et par minutter til gode. Vel fremme steg vi ut av bilen, men rakk ikke frem til huset før det kom en bil til, Torunn og Vetle med barn. Haroun og Nils kom ut og møtte oss og hilste på alle. Men Torunn lyste opp når hun hilste på Marianne. «Så det er deg han skulle på middag hos!» sa Torunn. «Det tok ikke lang tid før dere ble sammen skjønner jeg.» Marianne smilte og tok et godt tak rundt armen min. «Vi hadde jo møtt hverandre før, for mange måneder siden.» sa hun. Torunn så nysgjerrig på oss, men rakk ikke å grave noe mer om historien til Marianne og meg fordi Nils kom bort og tok hånden min i neven sin og håndhilste ivrig. «Det har blitt et helt annet sted å bo etter at dere var her! Haroun og jeg har fått jobbet masse med kunsten vår nå og vi har en liten overraskelse til dere senere.» Overraskelse? tenkte jeg for meg selv. Vet ikke om jeg liker overraskelser jeg ikke vet hva er for noe, og jeg er fullstendig klar over at det da ikke er noen overraskelse lenger. Nils må ha sett eller fanget opp noe fra meg fordi han insisterte på at det var noe fint. Vi ble så introdusert for Torunn og Vetles barn som jeg ikke hadde hilst på før, datteren Sara på ni år og sønnen Niklas på seks år. Sara stirret først på meg og så på Marianne og tilbake til meg der vi sto og holdt hender. Så brøt hun ut i et smil som viste at hun hadde mistet noen melketenner. «Er dere…kjærster?» spurte hun mens hun grov i grusen med skotuppen. Marianne smilte tilbake, «Ja, vi er kjærester.» sa hun. Niklas derimot så ikke særlig interessert ut i slike ting, «Du har stor nese!» informerte han meg om før han sprang bort for å kose med hunden Bolivar. Torunn og Vetle så litt brydd ut av barnas oppførsel. Men vi forsikret dem om at det var helt ok, barn snakker rett ut, sånn er det bare. Vel inne i huset ble vi geleidet til stuen som var i samme stil som kjøkkenet, husets gamle tømmervegger var tatt frem og belysningen var dempet med en blanding av taklampe dimmet til lavt og telys i minilykter på spisebordet. Det i seg selv så ut som en levning fra et par århundrer siden. Digert, med solid bordplate og ben som var nesten like tykke som bordplaten. Hovedretten til middag for de voksne var reinsdyrstek med mandelpoteter og grønnsaker fra vertenes eget drivhus. Men Nils hadde tatt hensyn til at det var barn blant gjestene også, så de fikk egen barnemeny komponert av ham med like mye kjærlighet til matlagingen som de voksnes middag. Kjøttkaker med potetstappe, hjemmelaget dette også selvsagt. Til maten ble det servert mineralvann med og uten smak til de voksne og saft til barna. Torunn og Marianne fant kjemien og pratet om smått og stort mens hovedretten ble fortært. Jeg hadde merket en antydning til nervøsitet og en vag følelse av noe liknende sjalusi gjennom båndet jeg hadde med Marianne. Disse følelsene forsvant etter hvert under middagen, så disse følelsene hadde med Torunn å gjøre. En liten stund skjønte jeg ikke hvorfor, men så slo det meg at det jeg hadde fortalt om kanalisering fra Torunn kanskje kunne høres ut som om hun kunne være en konkurrent for Marianne. Noe som selvsagt ikke var tilfelle overhodet. Det finnes ingen annen kvinne for meg enn Marianne, min Bast.

Bast Anubis Valentine
(C) Alejandro Cardenas

Marianne merket visst disse følelsene fra meg fordi hun tok tak i hånden min og klemte den kjærlig.  Nils var en eksepsjonell kokk og akkurat som gryteretten Marianne og jeg fikk til lunsj, smakte middagen fortreffelig. Kjøttet var mørt og perfekt stekt og sausen hadde den lille ekstra viltsmaken. Han hadde lagt mye arbeid ned i middagen og jeg tror alt var hjemmelaget. «Dette smakte veldig godt, Nils.» sa jeg. Nils ble litt forlegen av komplimentene for matlagingen, men Haroun holdt godt rundt ham, som for å forhindre at Nils fant på en unnskyldning for å forsvinne ut på kjøkkenet. Haroun kikket på mannen sin med kjærlighet i blikket. «Nils ville at alt skulle være perfekt. Han har trålet matbutikkene etter de rette råvarene. Det skulle ikke tas noen snarveier.» Nils ble ennå mer forlegen og satt nesten og vred seg på stolen sin. Var alt dette til ære for oss? Jeg ble forlegen selv, men Marianne smilte til Nils. «Tusen takk for alt arbeidet du har lagt ned i maten Nils, dette er den beste reinsdyrsteken jeg har smakt.» sa hun. Marianne ble belønnet med et øre til øre smil fra Nils. Hun har den effekten på mennesker, hun får dem til å føle seg bra med seg selv. Solens livgivende kraft i aksjon kan gi mange slags effekter har jeg lagt merke til. Etter middagen, men før dessert, kom samtalen raskt inn på hvordan Marianne og jeg hadde møttes. Haroun og Nils kjente jo historien fra før av, men Torunn var veldig nysgjerrig. «Dere kjente hverandre fra før av altså? Han var ikke totalt ukjent når han dukket opp på døra hos vennene dine?» sa hun. Marianne ristet på hodet med et smil. «Helt ukjent var han ikke, nei, vi tok jo ekspressbussen til Tunby sammen en stund.» Torunn så forvirret ut. «Sammen? Og så visste dere ikke navnet på hverandre en gang?» Jeg gliste litt. «Det var fra samme holdeplass, det ble liksom aldri til at jeg turte å spørre henne. Jeg var veldig usikker på om hun var den jeg hadde sett i syner eller ei. Men hun smilte alltid og sa hei når jeg kom.» Sara og Niklas var utålmodige, dette var en kjedelig samtale syntes de. Nils reiste seg og vinket på dem, «Vil dere gå tur med Bolivar? Jeg tror han kjeder seg litt.» «Ja!» utbrøt både Sara og Niklas, så forsvant de ut for å gå tur med Bolivar, dette var visst fast rutine hver gang de var på besøk hos Haroun og Nils, men det var liksom tradisjon at de måtte spørres først. Marianne smålo. «Du skulle sett ham den gangen jeg snakket litt lenger med ham, jeg spurte om han hadde funnet igjen lommeboka etter at han mistet den på bussen noen dager tidligere. Jeg tror han etter hvert ble så nervøs at tungen slo krøll på seg.» Torunn måtte le hun også, hun syntes det hele med bussmøtet og så senere husrens og påfølgende virvelvind-dating var romantisk. Marianne og jeg nevnte jo også dette med tidligere liv som spilte inn. «Har dere virkelig vært sammen i så mange liv tidligere? Så spennende!» sa Torunn. «Det ser sånn ut,» sa jeg. Marianne nikket ivrig. «Tord tok meg med på en astralreise på mandag, da så vi livet vårt i Atlantis.» sa hun. Alle de voksne kikket på Marianne og meg med store øyne. Dette med Bast og Anubis lot jeg være å nevne i denne omgang, det får komme når jeg setter i gang med undervisningen. «Atlantis?!» utbrøt Nils, «det forklarer et og annet jeg opplevde når jeg malte i går.» Jeg kikket spørrende på ham. Han ble litt forlegen og mumlet noe om at han skulle vise oss etter desserten.

Fortsettelse følger i kapittel 12, del 2 (09.08.2017)

Advertisements

2 thoughts on “Anubis Noir kapittel 12, del 1

Add yours

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggers like this: